En dag kom han og kona hjem fra utlandet. Da ble de møtt med budskapet om at et av barnebarna - Stian på 10 år - var blitt syk og hadde fått diagnosen "Alexander disease" - en uhelbredelig sykdom som gradvis reduserer alle funksjonene i kroppen.
Legene sa at det kunne gå fort, men det kunne også gå flere år. Men i Norge er ingen med denne sykdommen blitt mer enn 14 år gammel. Derfor kom dette som et sjokk på sjømannen Willy Mørch.
Hva galt har jeg gjort - som skal straffes med at et lite barn blir tatt fra oss? Det kan da ikke finnes noen god Gud over oss som gjør noe slikt? Jeg søkte i kirker, jeg snakket med prester og jeg prøvde å skrive meg ut av det.
Jeg forestilte meg at Stian og jeg skulle få et liv. Vi skulle dra på turer sammen og oppleve noe i lag. Men snart forstod jeg at det gikk bare en veg, og jeg søkte tilflukt i arbeid.
Det gav ingen svar. Jeg ble bare utbrent og mente jeg ikke hadde mer å leve for. Da var det noen rundt meg som sa jeg var egoistisk. For jeg hadde jo flere som hadde bruk for meg i mange år ennå, sier Willy Mørch.
Dette hjalp meg. Selv om jeg fortsatt har det vondt i dag, har jeg måttet akseptere realitetene. Jeg søkte psykologisk hjelp, og det har ført meg ut av krisen.
Jeg slo meg til ro med at "andre" hadde bedre bruk for Stian. Jeg måtte bruke flere veger for å komme ut av situasjonen.
Hvis dette hadde skjedd i dag, hadde jeg øsnket å sette meg mer "ut av" situasjonen. Jeg var egoistisk og kretset bare om mine ønsker. Jeg må bare erkjenne at det ikke er alt vi kan gjøre noe med, og da er det bedre å skape noe lyst omkring seg enn å leve i et mørke resten av livet, sier Willy Mørch.
Skrevet for nett av Helge Helgheim.