Ord fra nord

– Komme heim te mæ? E du gal? Aldri i faen!

Det har gått noen sekunder siden Egon Holstad over telefon sa ja til å møtes for en prat. Men nå er intimgrensene truet. Møtes hjemme hos ham?

To alternativer blir lagt fram: Ølhallen eller Blårock, de to eneste av Tromsøs utallige utesteder hvor han virkelig trives. Tanken på å sitte ute i sommerværet frister ham ikke, det er tross alt over 20 grader i ishavsbyen. Ideen om å møtes på familierestauranten Egon forblir usagt.

E-posten han sender et par dager senere gir ytterligere bekymring. «Faren er stor for at jeg er rasende og i et elendig humør», står det med rød skrift. Han har hatt bilen på verksted, noe som ved forrige korsvei lettet ham for 21.000 kroner.

Han varsler at det i løpet av kvelden skal tas grep om situasjonen. Dette ved å dra på hytta og utføre favoritthobbyen. «Rekreasjon i form av dreping av fisk. Da blir jeg et bedre menneske», skriver han.

Senere, kvelden før vi skal møtes, tikker det inn en oppløftende tekstmelding med bilde av en skjeggete, smilende mann om bord i en båt. Oppi stampen ligger det nyfanget stabbsei og uer.

«Nå kan roen senke seg. Lover bra for morradagen», skriver han.

Satser på musikkstoff

I 15 år har Holstad tatt sin plass i offentligheten som en svært kjeftsterk, uredd og direkte fyr. Han er en velkjent og fryktet gjenganger i ordskiftet, og har vært i sin andel av harde krangler. Han har gått til velformulerte, blodige angrep på musikkjournalist-kolleger, sammenlignet utbyggingen av vindmøller med tyskernes okkupasjon av Norge og omtalt de mange musikk-realityprogrammene på TV som en uendelig rekke med skadedyr.

Og nylig hadde store deler av korps-Norge lyst til å trøkke ham ned i tubaen og plugge igjen. Like før selveste 17. mai omtalte han den type musikk som «en kulturell vederstyggelighet som terroriserer barn» – riktignok i et lettbeint innslag på NRK Radio.

Mange av hans kommentarer rundt ulike samfunnstemaer, som skrives for lokalavisa iTromsø, publiseres også i VG. Med tydelige meninger om temaer som miljøvern, turistfiske og togtilbudet nordpå, er han blant landsdelens klareste stemmer.

Men det er som forkynner av musikkens rette budskap han har blitt aller mest kjent, både som skribent og anmelder, platebutikkeier og arrangør av 4–500 konserter i byen han bor i.

Utrolig nok har avisa iTromsø – med Egon i spissen – de siste årene bygd opp Feedback – en av landets største nettsider for musikkjournalistikk. I en tid hvor de fleste mediene har kuttet i kulturjournalistikk og anmeldelser, har den nest største avisa i en by med 70.000 innbyggere valgt å gå motstrøms og skriver om artister fra Beijing til Beisfjord. Leserne kommer fra hele landet, og tungvektere som Jørgen «Joddski» Nordeng, Morten Ståle Nilsen og Yan Friis er blant skribentene.

Men er dette noe en lokalavis kan tjene penger på?

– Målet var å bli ledende på kulturdekning i Tromsø innen et år. Siden har vi prøvd å heve den lista, og mye tyder på at leserne våre liker det. Alt er jo målbart og avslørende i dag, og hvis ingen leste det vi drev på med, hadde jeg neppe fått ture frem videre. Men om det lønner seg rent økonomisk? Nei, det der får faen meg noen voksne ta seg av.

Egon Holstad is in the house. Valget falt på Blårock, det lille blåmalte trehuset like ved Mack Bryggerier. Veggene er dekket med gitarer, bilder og konsertplakater, og har i lang tid vært målet for pilegrimsreisende øl- og rockentusiaster fra hele landet.

– Jeg er jo bare glad for at noen vil betale oss for å gjøre dette. Sjefen har peiling på penger, og så lenge han lar oss holde på, så er det en bra ting. Folk har aldri konsumert mer musikk enn akkurat nå. Da må det jo for faen gjenspeiles i spaltene våre. Musikk er dritviktig. Derfor skriver vi om det.

«Noe forbanna piss»

Det kommer et utall «jævla», «helvete» og «faen» fra Egon Holstad. Men det virker ikke påtatt, bare som en fullintegrert del av en person som er høyoktan av natur. Noen forbinder ham med Tore Sagens parodifigur, riksraljøren Tyholt Apenes, som har vært en gjenganger i «Radioresepsjonen» på NRK.

– Det var en fryktelig morsom karakter. Det var heldigvis ikke en parodi som hemmet meg i noen grad, så der var jeg heldig. Men at det er en ære å bli parodiert… det tror jeg folk sier fordi det er det eneste man kan si uten å være en selvhøytidelig fjott. Men hvis folk tror at jeg er akkurat sånn, så er det greit.

– Hva slags forhold har du til å bli kalt en «riksraljør»?

Han trekker pusten og slipper den ut igjen, nokså oppgitt. Det er neppe verkstedregninger eller over 20 grader i Tromsø by som plager ham.

– Dette med «riksraljør» er noe forbanna piss. «Raljør», spytter han ut.

– Det er noe klovnaktig over det. Selvsagt har jeg fått høre det. Særlig din arbeidsgiver ringer meg ofte for å få meg til å stille opp i diverse debatter. «Nå skal vi få han nordnorske klovnen til å si noe skikkelig rått». Da har de gjerne bestemt på forhånd hva jeg skal mene, sier han

Selverkjennelsen tar etter hvert overhånd:

– Samtidig har jeg nok lagt opp til smash sjøl og, jeg er sterkt delaktig i skyldspørsmålet på hvorfor jeg har endt opp i denne situasjonen. Jeg ser hvorfor, jeg er ikke dum. Jeg banner jo masse, det gjør jeg jo. Jeg spilte fotball og fiska, alle bannet jo. Sånn sett er jeg sikkert en nordnorsk klisje på sett og vis.

Selv om han ofte kan framstå som synlig irritert og provosert, er han også ekstremt lett å glede og begeistre, ifølge de som står ham nærmest. Rett og slett åpen, blid og omgjengelig til å være såpass sint. Han omtales som raus, omtenksom og dypt lojal. Å gå på byen med Egon Holstad i Tromsø, omtales som et mareritt. Alle kjenner ham, og alle vil høre hans mening om hva det enn måtte være.

Tross en svært skarp penn: Han anser seg ikke for å være en usårbar person, men det er kun på det personlige planet. I det offentlige ordskiftet føler han seg usårbar, og han liker å få det siste ordet. Det stopper ham ikke fra å være høflig og slippe folk inn på bussen før seg.

– Jeg er opptatt av å være sympatisk. Kolleger oppfatter meg forhåpentligvis både som blid og lett å ha med å gjøre, samtidig som jeg nok kan være ganske kompromissløs som type. Men selv de som hater meg på det mest intense, ville nok aldri kalt meg falsk. Håper jeg i hvert fall.

– Kan du være kategorisk og fordomsfull?

– Ja herreGUD jeg har masse fordommer! Hvem faen er det som ikke har det? Om ikke, så har man ingen personlighet. Å skulle like alt og ha nøytral innstilling til alt? Da blir jo verden utrolig vanskelig å absorbere. «Ja, nazismen har vel og sine positive sider» eller «frijazz må jeg kanskje gi litt tid». Jeg kan ikke holde på sånn.

– Er dét det beste utgangspunktet for å ha sterke meninger om kompliserte samfunnsspørsmål?

– Jeg mener at det jeg skriver er nyansert, selv om ikke det er jeg som skal vurdere det. Men poenget med å skrive er jo å se det fra min side. Samtidig prøver jeg å ikke være for skråsikker. Jeg har etter hvert lært meg å henge med folk som er uenig med meg, i motsetning til hva man gjør når man er yngre.

Raga Rockers på 18-årsdagen

Egon Holstad har ifølge egne ord et diagnostisk, sykelig forhold til musikk. I perioder har han sett 200 konserter i året og hørt på musikk i hver eneste våkne time. Han har brukt alle sine sparepenger og mer til på å se de konsertene han vil se. Han besitter tusenvis av LP-plater, sjutommere og CD-er. Ingen vet hvor mange sentrifuger han har slitt ut for å vaske de utallige (svarte) band-T-skjortene han eier. Å skulle telle hvor mange plateanmeldelser og hyllest-artikler han har skrevet for artister han liker, er en jobb for Nasjonalbiblioteket.

Den sterke musikkinteressen har vært der hele livet, helt siden han hørte det han trodde var «Shlovsju» med The Beatles. Om så det sto en fyr med notestativ og spilte Pink Floyd på klarinett på torget i hjembygda Fauske, så dro han for å se det. Hver bidige krone han tjente på treplanting og hogging av veistikker i tenårene ble sendt i konvolutter til USA og England i bytte mot plater i posten, eller på platehandleturer per tog til Oslo.

Barndomskompis Thor Harald Henriksen forteller at de mot slutten av ungdomsskolen bevegde seg i temmelig alternativ retning når det gjaldt musikksmak. De begynte å dyrke artister de hadde fått tips om fra Egons storebror Ørjan. Enkelte av platene de kjøpte holdt de kjeft om for å ha artistene for seg selv.

– Det e peise feil! Jeg har aldri hatt noe behov for å ha noe band for meg sjøl! Jeg har jo gjort det stikk motsatte hele livet mitt, protesterer Egon mellom munnfuller av Blårocks Pixies-burger, før han innrømmer at, jo, kanskje det stemmer når de var unge og akkurat hadde oppdaget The Cramps, Dream Syndicate og Wall of Voodoo.

Da Raga Rockers spilte på konsertstedet Sinus i Bodø i 1989, reiste en lyshåret ung mann de fem milene inn til byen, fullpakket av all legitimasjon som tenkes kan (pass, lånekort fra biblioteket, medlemskort i fotballklubben Fauske/Sprint). Han stilte seg helt fremst ved scenen to timer før konsertstart.

– Jeg skulle så jævlig på den konserten. Jeg hadde panikk for å gå glipp av noe, sier han.

Til dags dato står denne konserten på selveste 18-årsdagen igjen som den aller mest euforiske musikkopplevelsen i Egon Holstads liv.

Platesjappe-gründeren

Pågangsmot og et ekstremt behov for å påvirke folks musikksmak førte til at han åpnet platebutikken Feedback i Tromsø, kun 22 år gammel. Han bodde i etasjen over og kuraterte utvalget i butikken med stor lidenskap. I telefonkatalogen var han oppført med yrkestittelen «Rock n’ roll dealer».

Kundene fikk kaffe og askebeger på lyttestasjonene ved disken, mens en jovial og overbevisende fauskeværing i kassa klarte å få folk til å kjøpe flere plater enn de egentlig hadde råd til. Post it-lapper med håndskrevne og svært bombastiske anbefalinger ble festet på enkelte plater. De som leste disse lappene ble æresskjelt og truet med å rulles i fjær og tjære dersom de ikke eide nevnte plate.

Plater som ikke passet inn i profilen, ble heller ikke vist fram i hyllene, selv om de eventuelt måtte være aldri så storselgende. Da D.D.E.s Bjarne Brøndbo var innom for å sjekke utvalget, henvendte han seg i kassen for å spørre om de ikke hadde plata deres. Holstad kunne fortelle at, jo da, de hadde plata, men den solgte de under disk.

Feedback ble etter hvert slått sammen med en annen av byens platebutikker, og var på et tidspunkt en av Skandinavias største med over 35.000 titler. Holstad satte såpass preg på miljøet at enkelte av de ansatte på mirakuløst vis angivelig skal ha begynt å snakke fauskedialekt.

Butikken var blant byens fremste attraksjoner, men i 2004 sa det stopp. Da Platekompaniet kom til byen, kunne de selge plater til lavere pris enn det Egon & co. kjøpte inn platene fra plateselskapene for.

Fortsatt får Holstad meldinger fra folk som er glade over å ha blitt anbefalt plater de kjøpte og endte opp med å ha et livslangt forhold til. Han lyser opp i et skjevt glis, dagens største.

– Sånne ting blir jeg kjempeglad for å høre!

– Jeg var opptatt av at det var høyst legitimt å skryte av kjøpene til folk og si «wow, det var dødsbra!» Musikk er veldig personlig, folk blir glade over å få en bekreftelse på at det de liker er bra. Det føltes som en seier hver gang, sikkert sånn som Jehovas vitner har det. Og at man har vært med på å prege livet til folk med å gi kulturelle inputs. Da blir jeg… om ikke rørt, så synes jeg det er veldig fint, sier Holstad.

Samtidig har han følt seg misforstått når noen har kalt ham snobbete.

– Mange trodde at man ble mobba om man kom og kjøpte «feil» plater. Kona mi, som er jævlig interessert i og opptatt av musikk, har for eksempel fortalt at hun ikke turte å handle hos meg, i frykt for å bli utsatt for meg og mine ansatte. Huff. I ettertid har jeg hørt historier om hvordan jeg mobbet folk i sjappa. Det stemmer faen ikke, jeg er ikke helt idiot. Jeg ville hatt fem kunder om jeg hadde drevet på på det viset.

Det er likevel ikke til å komme unna at han har forsøkt å pushe musikk på en nokså insisterende måte. Da musikeren Townes Van Zandt skulle spille på Blårock i 1995, var det Holstad som skrev flygeblad:

«Det at Townes Van Zandt i det hele tatt vil sette sine bein i Tromsø kommune, får i byhistorisk øyemed kongefamiliens opphold under krigen til å fortone seg som det rene Muppet Show.»

– Det gikk nok litt over stokk og stein. Jeg er glad for at de flygebladene fra Blårock-tida ikke finnes i dag, for de var jævlig dikterende og formanende, sier Holstad og ler.

Selvmordet

Et av temaene Egon Holstad har engasjert seg sterkt i politisk som skribent, er selvmord. Det er ikke tilfeldig. To måneder før 19-årsdagen ble tilværelsen endevendt da faren Arve valgte å ta sitt eget liv, bare 45 år gammel.

Han var Egons store forbilde og idol, og var kjent på Fauske som fotballtrener, raddis, lærer og deltaker i det offentlige ordskiftet. Han bidro sterkt til at yngstemann i familien lærte seg å hevde sin rett i tøff konkurranse når samfunnsspørsmål ble diskutert til ettermiddagskaffen. Men han slet med store psykiske problemer sitt siste leveår, og valgte altså å ta sitt eget liv.

– Det er vanskelig å si at jeg aksepterte det han gjorde, man aksepterer jo ikke at sine nærmeste dør så ung, og jeg var knust i tusen knas av en sorg jeg fortsatt føler nummenhet av når jeg kjenner etter. Men det var likevel ikke det samme sjokket for oss som levde tett på ham, som det nok var for omgivelsene. Vi hadde jo sett hvor sjuk og plaget han var den siste tiden. Så jeg forsto valget hans, om enn noe motvillig. Jeg har iallfall sluppet å sitte igjen med masse ubesvarte spørsmål, slik mange pårørende ofte gjør etter selvmord. Det er en slags trøst.

I flere aviskommentarer har Holstad bemerket det spesielle i at ingen politiske partier nevner noe om selvmord i programmene sine – samtidig som at 5–600 nordmenn tar sitt liv hvert eneste år.

– Med tanke på hvor store tall det snakkes om, er det bedrøvelig hvor lite plass dette får i media. Siden min far tok livet av seg, har 12-13.000 nordmenn gjort det samme. Hvis ikke det er alvorlig nok til å være en del av det politiske ordskiftet på et høyere plan, så er det noe som er jævlig galt.

Samtidig kjenner han at det stikker av dårlig samvittighet når han har brukt sin egen far som eksempel.

– Jeg føler kanskje at jeg i min iver etter å snakke om psykisk helse og selvmord har gjort ham til en slags selvmordsrelatert person, og det er jo vitterlig jævla feil og urettferdig mot hans ettermæle. For han var jo først og fremst faren vår, forbildet mitt, en ruvende skikkelse som var kunnskapsrik, varm, omtenksom og som har lært meg veldig mye av de viktige tingene. Han var ei fuckings klippe for mamma, for broren min og for meg, sier han.

Han forteller at det ville vært feil å skulle be politikere og folk flest vise større åpenhet rundt temaet hvis han selv skulle holde masse igjen og nekte å snakke om min egenopplevde bakgrunn.

– Det føltes hyklersk, så det er opp til andre å dømme om det har tippet over i noe intimitetstyranni. Jeg håper ikke det.

Egon Holstad føler ofte at han har faren på skuldra når han skriver. På gymnaset skulle han skrive om et tema han synes var veldig vanskelig, og plagdes veldig. Da sa faren at dersom du plages med å skrive om et tema fordi temaet i seg selv er for vanskelig, da skal du definitivt skrive om det, for da er du inne på et eller annet.

– Det er noe jeg har prøvd å dra med meg videre. Han har vært en voldsom inspirasjonskilde til min interesse for både skriving og politisk engasjement, og det drar jevnlig med seg en stadig tilbakevendende tristesse inne i hodet mitt. Faen, dette skulle han sett, for da hadde han sikkert vært stolt av meg. Sånn klassisk tankegang alle har til noen de har mistet. Savner også den vanvittige kunnskapen han var i besittelse av, man skulle sette seg inn i saken før man begynte å mene noe, og jeg hadde sikkert fått kjeft og møtt masse motstand fra han også. Faen, jeg savner å krangle med ham. Haha!

Livet på Yttersia

Store deler av året mellom april og oktober bor Egon Holstad på hytta på Yttersia på Kvaløya, noen mil vest for Tromsø. Hit drar han med eller uten kona Trude og sin stedatter.

Her er det lidenskapen for det ville dyrelivet som står i sentrum: Utover å fiske og jakte sel, speider han med sin 16.000 kroner dyre kikkert etter fugletypene han har nipugget. Snøspurv, tundralo og tyvjo blir observert og rapportert inn til Norsk Ornitologisk Forening.

Samtidig skyter han sjur og kråke sånn at de ikke skal skape problemer for bestandene med rype, tjeld og dobbeltbekkasin.

Å skulle flytte fra dette er utenkelig for ham. Han er stolt av og glad i landsdelen han bor i, og omtaler Tromsø som en enormt kultursterk by. Mye av det han skriver kan puttes inn i en «verden ikke sett fra Oslo»-bås.

– Det er sikkert også en av grunnene til at VG trykker mye av det jeg skriver. De har ikke kontor i Nord-Norge lenger, og sånn sett blir de vel mer synlige i nord via min penn. Men jeg liker å tro at det jeg mener og sier ville vært interessant om jeg var fra Stavanger eller Molde. For så jævlig forskjellig er vi ikke fra nord og sør. Men at det er en slags nordnorsk snert over det jeg driver på med… Det kan godt hende. Samtidig sitter jeg ikke hjemme og hører på Boknakaran og Kari Bremnes. Jeg er mye mer prega av amerikansk b- og c-kultur enn nordnorsk visesang.

Han avbryter seg selv. Over musikkanlegget på Blårock har det jevne øset av amerikansk gitarrock blitt avløst av musikk med et løst forhold til rytme, synkoperinger og akkordskifter.

– Det her klarer jeg faen ikke, den her frijazz-driten…, sier Holstad, reiser seg brått, og hopper ned trappa for å si noen Pauli ord til bartenderen som styrer spillelista.

Å stå som mottaker av flere hundre sinte e-poster fra dem som liker korpsmusikk eller å bli beskyldt for å være en empatiløs bølle, biter ikke på. Egon Holstad har han ingen planer om å justere tonen og bli mildere.

– Nei, faen, om du får reaksjoner... I den grad jeg endrer på noe, så skrur jeg heller OPP volumet. Man må ikke gi seg på ting for at folk blir forarget. Samtidig må man være bevisst på at andre meninger KAN ha fornuft i seg.

– I noen helt hypotetiske tilfeller...?

– Ja, det er dessverre ikke alltid man har rett. Av og til blir man korrigert. Derfor tror jeg heller ikke at kommentarjournalistikken bør driftes etter det samme jaget om å være først som nyhetsjournalistikken preges sterkt av. Når du skal mene noe, kan det være greit å tenke litt over saken før du skriver det ned og kliner det utover internett. Eller blir det fort bare hastverkspolemikk hvis fremste mål er å komme på Dagsnytt 18.

Han fortsetter:

– Jeg tror selvsagt heller ikke jeg forvalter en objektiv sannhet. Men jeg gidder ikke gi meg på noe bare for at folk blir sinte. Men om de blir såra, eller oppriktig lei seg, da har man sjelden truffet rett. Da er jeg veldig interessert i å høre hva som har gått galt. Myten om at en god journalist skal dø med færrest mulig venner, er regelrett tåpelig. Folk som skryter av å ha få venner, er sjeldent noe å samle på sosialt.

Glimtet i blikket avslører at en vittighet ligger i kammeret, klar til avfyring.

– Men hvis man prøver å bli likt, så blir det som å prøve å lage musikk med det for øye at alle skal like den. Da blir jeg Phil Collins. Og det vil jeg jo ikke bli.

Sjekk også ut Egon Holstads Spotify-spilleliste med hans sommerfavoritter:

Anbefalt videre lesning:

Se også disse dokumentarene med Egon Holstad: