Geir Sundstøl
Foto: Javier Auris / NRK

Halvt menneske, halvt gitar

OSLO (NRK): Geir Sundstøl (49) har i flere år vært den mest spilte musikeren i Norge. Likevel kan selvtilliten bli så dårlig at det er vanskelig å stå på beina.

Du har nok hørt ham.

Med mer enn 320 plateutgivelser og utallige liveopptredener bak seg er Geir Sundstøl blant landets aller mest ettertraktede og benyttede musikere. De siste ti årene har norske radiostasjoner spilt 5000 timer med musikk hvor han bidrar.

Nylig fikk han sin første Spellemannpris etter å ha gitt ut tre kritikerroste soloplater i rask rekkefølge. Og artist Stein Torleif Bjella sier at «strengeinstrumenter blir som gull i hans hender».

Dette må da være noe å få en kolossal selvtillit av?

Nei. Å spille konserter alene er ren tortur for ham.

– Jeg blir rett og slett fæl å være i hus med i en hel uke før. Sur, kort og kjip. Jeg frykter at publikum kommer til å hate det jeg spiller, og at jeg kommer til å gjøre masse feil. Jeg tror at jeg kommer til å svime av på scenen.

Sundstøl ler kort og dytter på plass brillene som har sunket litt fram på nesa. Han sitter i stua si og monterer nye strenger på gitaren han skal bruke når han møter BigBang om noen timer.

– Så det har jeg slutta med. Jeg har bare sagt til kjæresten min at jeg ikke trenger å spille flere konserter alene. Og da har hun sagt «det var fint».

Men uansett hvor mye han gruer seg: Det kunne ikke falle ham inn å ikke møte på jobb. Selv ikke skarpe sushikniver kan stoppe ham.

Basar i kjelleren

Lange fingre på store hender, festet til to endeløse og senete armer. Geir Sundstøl ser ut til å være skapt for å spille gitar. Han er musikkens svar på svømmeren Michael Phelps, som hadde to meter i vingespenn og størrelse 49 i sko.

Vi sitter i leiligheten hans i en bygård på St. Hanshaugen i Oslo, hvor han bor sammen med sin seks år gamle datter. Det er tydelig at den toetasjes boligen bebos av et menneske som har viet hele livet sitt til musikk. I stua står det piano, pumpeorgel, harpe, vibrafon, xylofon og en rekke strengeinstrumenter.

Ja, og så pauker, selvsagt, det må man jo ha i stua. («Fine til å varsle om at middagen er klar», sier Geir).

Kjelleretasjen er under bakkeplan. Det som skjer her er dermed lite egnet til å plage naboene. Her finner vi slagverk, synthesizere, studio- og innspillingsutstyr av alle slag, og en av landets største samlinger av ulike strengeinstrumenter, mer enn 50 i tallet.

Og det er ikke snakk om at han eier 20 like gitarmodeller med ulike fargetoner i lakken. Her er det mange forskjellige og temmelig eksotiske instrumenter. De har vært med på å gi farge til norsk musikkliv i 30 år.

Geir Sundstøl

Geir Sundstøl plukker ned sin aller første gitar, en Jens A. Stordal. – Jeg hadde så utbytte av å spille. Jeg ville det så veldig. Jeg var ikke talentfull, men det var masse vilje.

Foto: Javier Auris / NRK

En titt i årsstatistikkene til bransjeorganisasjonen Gramo viser hvor sterkt avtrykk han har satt. Sundstøl og gitarist Børge Petersen-Øverleir slåss om å være den mest spilte musikeren på norsk radio i nyere tid.

Mye skyldes at han har spilt med suksessartister som a-ha, D.D.E., deLillos, Lene Marlin, Di Derre, Bjørn Eidsvåg, Sissel Kyrkjebø og Stein Torleif Bjella. (Se ufullstendig oversikt på Wikipedia) I tillegg spiller han også mye med mindre kjente artister innen jazz og eksperimentell musikk.

Selv har han et nesten selvutslettende ydmykt forhold til disse kalde fakta. På spørsmål om hva som egentlig er hemmeligheten bak at han er så etterspurt som musiker, kommer det et litt brydd latterhikst fra Sundstøl.

Han strekker seg mot taket og fisker ned en dobro-gitar – en sånn som pryder coveret til Dire Straits-plata «Brothers in Arms» – og begynner å spille litt.

– Det er jo litt det da, at artister er late. At de spør musikere som de har brukt før. Og om man hadde flaks og gjorde det bra en gang, tenker folk «ja, han kan vi spørre igjen».

– Så du ser fullstendig bort fra at det har noe med dine ferdigheter å gjøre?

Det kommer først ikke noe svar. Bare en litt hes latter mens Sundstøl forsvinner inn i orientalske toner. Nå har han plukket ned en tyrkisk cümbüş, som kan minne om en 12-strengers banjo.

– Jeg er ikke spesielt musikalsk, og jeg kan ikke noter. Men jeg har lav terskel for å teste instrumenter. Jeg kan jo ikke spille på dette her, men om man bare prøver litt, og ikke eier noe skam, så ...

Sundstøl kan spille på en cümbüş, konstaterer vi taust, mens følelsen av å sitte med en vannpipe i en ottomansk basar brer seg i kroppen.

Og vi skal dra enda lengre østover. Nå har Sundstøl funnet fram en indisk lap steel, et voldsverk av et instrument som han lærte seg å spille på under et opphold i India. Der gikk han i lære hos Kamala Shankar, som har doktorgrad i instrumentet.

– Vi hadde øving hver dag, og jeg måtte bare øve og øve og øve kjempemye. Da skjønte jeg hvor lite jeg kunne. På tre uker lærte jeg kun starten på én raga. Det nivået Shankar er på kan sammenlignes med proffe, klassiske musikere. Det er en enorm presisjon, og hun bruker utrolig mye tid på å øve.

Her ligger også noe av hemmeligheten til Sundstøl. Han insisterer på at han er et treningsprodukt, ikke et talent.

– Om man holder på lenge nok, så lærer man seg måter å spille på. Man får betalt mens man holder på og blir kanskje bittelittegranne bedre etter hvert.

Geir Sundstøl og Kamala Shankar

Repetering, repetering ... Geir Sundstøl får opplæring i å spille indisk lap steel av doktor Kamala Shankar.

Foto: Privat

Farlig i feil hender

Det at han endte opp med å leve av å spille gitar var ikke gitt. Han vokste opp som enebarn i Tistedalen utenfor Halden, og var en av de mange som prøvde ut speideren, fotball og korps, uten at noe av det fenget ham spesielt.

Den aller nærmeste familien var ikke spesielt musikalsk, opptil flere av dem var direkte tonedøve. Men en av onklene satt på nordeuropas største samling av Jerry Lee Lewis-plater (!) og foret lille Geir med opptakskassetter som hadde Smurfene på én side og pianorockeren på den andre.

En annen onkel spilte gitar i et band som het Ernie & The Hotfuckers (!) og lærte nevøen sin bluesskalaen på gitar.

Geir Sundstøl i 1986

Geir Sundstøl (rosa skjorte) avbildet i forbindelse med at NRK lagde et innslag fra Rockehuset i Halden i 1986. Bandet het Shanghai Coxx, mens bandet til storebroren til vokalisten het Bangkok Suxx ...

Foto: Privat

Sundstøl plukker en sliten, gammel gitar ned fra veggen i studioet sitt. Gitaren han fikk av sin mor.

– Der står det Jens A. Stordal, Tistedal, sier han og peker på merket på gitarhalsen som beviser at gitaren stammet fra den lille enmanns instrumentfabrikken like ved svenskegrensen.

Nå åpnet det seg en hel verden av prøving og feiling for å lære seg instrumentet – lenge før internett kunne tilby detaljerte instruksjonsvideoer.

– Du vet hvordan det er når musikk treffer deg. Jeg var så interessert i å få fram musikk. Jeg syntes det var så stilig!

På 1980-tallet ble han med i det haldenbaserte åttemannsbandet Rovers.

– Mange av oss var ikke noe flinke til å spille, men det var bare ideen om å spille i band som var så bra. Interessen og kjærligheten til musikk har alltid vært drivkraften.

Geir Sundstøl i 1989

En 20 år gammel Geir Sundstøl under øving i Halden med bandet Rovers i 1989. Lap steel-ferdighetene er i ferd med å ta seg opp.

Foto: Privat

Å bli en gitarhelt i et hårete metalband var aldri et ønske, selv om han vokste opp på det glade 1980-tallet.

– Nei, nei, nei, jeg har aldri prøvd å spille fort eller hatt spandex-bukser.

Sundstøl øvde og øvde, og hans nysgjerrighet rundt alt som har med strenger å gjøre, gjorde at han kom over det fryktede instrumentet pedal steel, som de fleste vil forbinde med countrymusikk. Dette er instrumentet som James Hetfield i Metallica mener er like vanskelig å beherske som å skulle spille trommer og gitar samtidig, og det skulle bli en kjær følgesvenn for vår mann.

– Det er et farlig instrument i feil hender. Det kan ende opp med å låte som et katteslagsmål om man er upresis. Alle hører at du bommer, så det er et gjennomsiktig instrument, sier Sundstøl selv.

Det fysiske behovet for å lære seg dette avanserte instrumentet med ti strenger, pedaler og knespaker var såpass sterkt at venstrehendte Geir i årevis spilte på et instrument konstruert for høyrehendte – noe som medførte at han måtte skreve noe voldsomt.

Instrumentet krever koordinasjonen og presisjonen til en kirurg som har omskolert seg til å bli flygeleder. Sundstøl må derfor innrømme – riktignok under press – at han kanskje har over gjennomsnittlig bra finmotoriske evner.

Geir Sundstøl i 1991

Geir Sundstøl ble tidlig nysgjerrig på det umulige instrumentet pedal steel, selv om han i ti år spilte på en Fender 400 som ikke var for venstrehendte. Bildet er tatt under en konsert med Henning Kvitnes i 1991.

Foto: Privat

Gaer Grimsrud

Ryktet om Geirs gitarspill gikk ham i forveien, og som 20-åring fikk han et gjennombrudd som studiomusiker da han ble hanket inn for å spille pedal steel på deLillos-plata «Svett Smil». (Geirs beskjedne forklaring er at deLillos neppe kjente noen andre som spilte pedal steel).

Oppdragene ballet på seg, og kombinasjonen ferdigheter og allsidighet belønner seg. På D.D.E.s debutplate «Rai-Rai» fra 1993 er Sundstøl kreditert med å spille ti ulike instrumenter: El-gitar, akustisk gitar, mandolin, bouzouki, banjolin, 6-strengers bass, munnspill, pedal steel, lap steel og dobro.

Siden kan det virke som at norske musikere har hatt ham på autodial. Selv har han skrevet ned alle innspillingene han har vært med på, og han klarer å huske alle 320 platene han har vært med å bidra på.

Sundstøl ble også oppdaget og plukket opp av den amerikanske countryartisten Jimmie Dale Gilmore etter å ha spilt på Halden-festivalen Down On The Farm i 1993. Han ble invitert til USA for å turnere sammen med den tre ganger Grammy-nominerte texaneren.

På denne turnéen endte Geir Sundstøl opp med å sette sitt avtrykk i populærkulturen på en noe bisarr måte. Filmskaperne Joel og Ethan Coen var til stede under en konsert med Gilmore i New Orleans, og etter konserten hilste de på Geir. Ryktet sier at Coen-brødrene oppfattet navnet som «Gaer», og dette inspirerte dem til å kalle den verste av skurkene i filmen «Fargo» (1996) for «Gaer Grimsrud».

Sundstøl husker at han hilste på brødrene Coen, men visste ikke da hvem de var.

Hadde ikke troen på Di Derre

Til tross for at han ikke kan spille etter noter og knapt nok skjønner besifring, altså akkorder, så har han klart å leve godt av å være innleid studio- og konsertmusiker i 30 år. Han har selvsagt vært med på plater hvor han har tenkt i ettertid «det kunne jeg spart meg for», uten at han vil si hvilke.

Tar man en rask kikk på oversikten, er det noen prosjekter som skiller seg ekstra ut. For eksempel plata «Bliss» som Tone Damli ga ut da hun var 17 år gammel, like etter at hun hadde tatt andreplass i Idol. Sundstøl produserte og spilte på plata, og han skjønner at noen synes det er rart at han var med der.

Likevel var det altfor fristende siden han fikk tilbud om å bestemme hvem han ville ha med seg til å spille.

– Det var en fin anledning til å gjøre dette på vår måte og styre dette. Jeg synes ikke den er så dum, den plata der. Den er ikke så veldig poppete, det er en «organisk» innspilling gjort på den måten vi pleier å gjøre det, sier han.

Han plasserer seg selv i midten når det gjelder slags jobber han tar i.

– Noen er veldig strenge og følger magefølelsen på hva man skal spille og sier nei til alt annet. Og så er det den som spiller på alle slags TV-program og rare eventer. Det er ytterpunktene. Jeg tilhører nok ikke noen av dem. Jeg sier vel nei hvis jeg ikke liker musikken eller jeg tenker «her har jeg ikke noe å bidra med».

Geir Sundstøl

Geir Sundstøl hater å spille solokonserter. – Min rolle har alltid vært å kommentere det en solist eller sanger driver med. Spille rundt det. Men det var en uvant rolle da jeg kom på at jeg skal være solisten. Da må jeg ha noen å spille ball med, sier han.

Foto: Javier Auris / NRK

Å ha spilt på noen av de mest solgte platene her til lands, er ikke ensbetydende med at pengene har flommet inn. I tillegg til inntekter fra radiospilling får han betalt et beløp per oppdrag. Innimellom har det kommet tilbud om å heller få betalt i form av royalties av platesalget.

For 25 år siden bommet Sundstøl grovt da han fikk akkurat dette valget. Han var en sterk bidragsyter i studio da Di Derre spilte inn plata «Jenter og Sånn» i 1994. Da kom spørsmålet opp om han ville ha betalt i form av royalties knyttet til platesalg eller noen tusenlapper for noen dagers jobb.

– Jeg hadde produsert den første plata deres, og den var ikke noe populær, så jeg tok heller en engangsutbetaling på 3000 kroner. Jeg tenkte at dette ikke kommer til å selge, sier han og ler.

«Jenter og Sånn» skulle gå hen og selge i over 200.000 eksemplarer, og havne høyt oppe på listene over tidenes mest solgte norske album.

Det at en plate kunne selges i så mange fysiske kopier, fremstår som et eksotisk minne fra gamle dager. Sundstøl kjenner godt på at det har vært en stor utvikling i hvor mye penger som legges i en plateinnspilling etter at CD-salget nærmest opphørte å eksistere. Dette går utover honorarene, som han sier ikke har flyttet på seg på 20 år.

– Flere og flere finansierer sine egne utgivelser utenom plateselskapene. Og bare den siste uken har jeg latt meg irritere av at tre ulike personer har sagt «jeg må jo ta av egen lomme, da» når de har forsøkt å hyre meg. Med det mener de at man vil at en innspilling skal skje så rimelig og fort som mulig. Men alle forholder seg jo til «egen lomme», sier han.

– Hvor tilgjengelig må du hele tiden være for å få oppdrag?

Geir Sundstøl smiler og kommer med en aldri så liten vits fra studiomusiker-bransjen:

– Det mest optimistiske som finnes er en trombonist med mobiltelefon.

Geir Sundstøl

Geir Sundstøls fascinasjon for underlige strengeinstrumenter kjenner ingen grenser. Hjemme i stua klimprer han gjerne på en 12-strengers dobro som er stemt på en svært underlig måte. – Jeg har gehør, men kan ikke noter og skjønner knapt nok besifring eller akkorder, sier han.

Foto: Javier Auris / NRK

Sundstøl har et ønske om å fortsette å gi ut soloplater, noe som mange – ikke minst plateanmeldere over hele verden – vil synes er en veldig god idé. I mange av omtalene av platene trekkes det fram at musikken har filmatiske kvaliteter. Tilfeldigvis har Sundstøl puslet noe med filmmusikk den siste tiden.

– Det er noe jeg har lyst til å drive med mer. Både fordi jeg tror jeg kan få det til, og fordi jeg skal hente barn på skolen.

Etter at Sundstøl ble far for seks år siden har behovet for å reise langt unna på turneer fått seg en trøkk. Han kan leve et fullgodt liv uten å reise lengre enn til Drammen og Moss resten av livet, sier han selv.

– Jeg vil prioritere jobber hvor jeg er hjemme til Kveldsnytt – det er et mantra, sier han illustrerende, selv om han ikke har TV hjemme.

Han skal ut på turné med BigBang i sommer, men ellers får han gjort svært mye på sitt hjemmekontor. Som innleid musiker i vår digitale hverdag kan han levere hjemmeinnspilte varer uten å møte opp i studio.

– Jeg setter pris på det, for jeg er lei av å bære utstyr. Jeg setter pris på at jeg kan sende filer og gjøre pålegg. Jeg har utvikla en måte å spille på sånn at jeg vet hva som passer. Jeg kan lage et vev og et arrangement, og da gjør jeg like godt det hjemme med slåbroken på enten klokka åtte om morgenen eller ett om natta.

Slik ser det ut når Geir Sundstøl spiller inn plate hjemme i stua. Låten er fra hans siste soloalbum «Brødløs»

Slidegitar med gips

Det nærmeste Geir Sundstøl har vært å ha en vanlig jobb var da han på midten av 1990-tallet tok hyre på restauranten Mucho Mas på Grünerløkka for å kappe løk, hvitløk, tomater og chili som skulle bli til 20 daglige liter med salsa.

– Men jeg holdt jo bare noen dager, og så var jeg jo ødelagt i hendene. Jeg hadde kutta meg så mye. Da fikk jeg veldig respekt for det de gjør og jeg skjønte hvor heldig jeg var som kunne konsentrere meg om dette her, da.

Samtidig er det et ubarmhjertig yrke som stiller store krav. Det å skulle være borte fra jobb er nærmest en umulighet. Sundstøl har en teori om at musikere har høyere arbeidsmoral enn folk flest.

– Om du ikke kommer på jobb er det vanskelig å finne erstatter, publikum blir skuffet og kollegene taper penger. Kanskje du ikke blir ringt neste gang. Man stiller gjerne på jobb uansett hvor dårlig man er, sier mannen som selv har spilt slidegitar med gips på den ene armen.

Det skumleste øyeblikket i hele hans karriere var likevel da han skulle teste ut den helt nye og skikkelig skarpe sushikniven. Det endte selvsagt med at han kuttet seg noe fryktelig i fingeren, slik at den bokstavelig talt hang i en tynn tråd – i hvert fall det ytterste leddet.

– Jeg fikk helt panikk. Men jeg skulle spille med Vidar Busk, så det var ikke så farlig hva jeg spilte, for han spiller jo så bra. Det var ikke så nøye om jeg satt og surra baki der, sier Sundstøl på sitt karakteristiske spøkefullt beskjedne vis.

Frykten for å skade seg er kanskje bare overgått av én ting: Frykten for å spille alene foran publikum.

Etter cirka 15 slike konserter fant Geir Sundstøl ut at det ikke gikk lengre. Det ødela hverdagen hans med forhåndsgruing. Men svaret på dette var enkelt: Å ha med seg noen. Siden da har enten keyboardist David Wallumrød eller perkusjonist Erland Dahlen vært med på scenen på solokonsertene.

– Jeg blir alltid nervøs av å spille, men spesielt når jeg er alene. Derfor er det utrolig betryggende å ha med noen. Min rolle har alltid vært å kommentere det en solist eller sanger driver med. Å spille rundt det.

Han smiler litt skjevt.

– Det å spille sammen med andre er til sammenligning som å dra på ferie.

Geir Sundstøl

Kjellerstudioet er Geir Sundstøls himmelrik. Herfra kan han leve et fullgodt liv som musiker uten å måtte reise lengre enn til Drammen og Moss resten av livet.

Foto: Javier Auris / NRK

Nysgjerrig på musikken til Geir Sundstøl? Her er en Spotify-spilleliste han har satt sammen for NRKs lesere med noen høydepunkter fra egen karriere.

Hei!

Har du noen tanker om denne saken, eller tips til andre historier vi burde se på? Send meg i så fall en e-post. 

Les også gjerne det jeg har skrevet om fantasy fotball, fiktive katastrofefilmer, veteranbilentusiaster eller de skumle nummerstasjonene.

Anbefalt videre lesning: