Hilde Kristine Krokengen

Hilde Kristine Krokengen med sin Ford 26M Hardtop 1970-modell. – Selv om den ikke er strøken, så er den veldig bra, da.

Foto: Javier Auris / NRK

En motorvogn til begjær

Fremtiden for privatbilen er grå. Det forhindrer ikke Hilde Kristine Krokengen fra å ha én stor lidenskap i livet: 50 år gamle Forder.

Lukten av bensin blander seg med den rå vinterlufta der vi står og småhutrer i et boligfelt utenfor Brumunddal på Hedmarken. Stemplene i den snart 50 år gamle V6-motoren maler taktfast. Den brede, firkantede grillen er rammet inn av gule lykter på begge sider og gliser fornøyd.

– Det skjer at folk får tårer i øynene når de ser bilen.

25 år gamle Hilde Kristine Krokengen har fyrt opp sin vinterparkerte Ford 26M Hardtop 1970-modell. Bilen hun kjøpte da hun fylte 18 år.

Når snøen er borte skal landskapsarkitekt-studenten cruise rundt i mjøsregionen med en boblende lykke i magen. Hun skal bli snakket til av ukjente når hun stopper for å fylle bensin. De skal få et nostalgisk rush av å se bilen og skravle så mye at hun nesten kommer for sent på jobb.

Livet som eier av veteranbil handler selvsagt litt om vedlikehold og det å takle uforutsette hendelser. Men det handler også om hyggelige møter, store smil og tommel opp fra medtrafikanter.

Hilde Kristine fylles av glede når hun ser bilen sin. Det er vanskelig å sette ord på hvorfor det er sånn.

– Linjene, lukta, lyden. Egentlig alt. Det er en følelse man får... Det er veldig barndom for meg både å se og kjøre den.

Hun er en av mange tusen nordmenn som bruker penger og fritid på å ta vare på de gamle bilene som en gang preget veiene.

De forvalter de rullende kulturminnene.

Hilde Kristine Krokengen

– Det er ikke mye råning. Jeg bruker bilen veldig mye på sommeren, til og fra treff, og gjerne til jobb i finvær. Men det morsomste er å kjøre lange turer til Vestlandet eller til Tyskland, hvor vi er en god gjeng på tur. Og ikke minst til Ford M Klubbs årlige landstreff på Gol. Det er definitivt årets høydepunkt.

Foto: Javier Auris / NRK

Fem mil lengre nord sitter rådgiver Åsmund Johannes Sletten i Statens vegvesen foran PCen sin og scroller. Han er blant de få som får betalt for å sitte på Finn.no og se på bilannonser i arbeidstida.

– Se den Mustangen der, for eksempel, den er veldig fin. 1970-modell. Skal vi se om det er noe historikk på den. Importert til Norge i 2000? OK, da er den uaktuell.

Åsmund Johannes Sletten

En sjelden gang får Åsmund Johannes Sletten anledning til å handle museumsbiler på Finn.no, men de baserer seg mest på å overta eller låne biler fra andre.

Foto: Oddvin Aune / NRK

Han skal hanke inn gamle biler som skal vises fram når Norsk Kjøretøyhistorisk Museum åpner dørene til sommeren. Riktignok er det kun noen ytterst få som har blitt kjøpt inn. De aller fleste objektene ønsker museet å overta eller låne fra andre.

Vi er på Hunderfossen i Lillehammer kommune, hvor norsk kjøretøyhistorie for første gang skal vises fram i et museum betalt av staten. Privatbilen, som har vært blant de viktigste forutsetningene for utviklingen av landet, skal nå behandles som bevaringsverdig kulturarv.

Ambisjonen er at museet skal bli et samlingssted for norske veteranbilentusiaster. Når lokalene åpner 9. juni legges det opp til en svær, nasjonal folkefest. Det blir tidenes kjøretøytreff i Norge når eldre biler fra hele landet skal ta seg til Lillehammer som en del av det som kalles Motorkonvoien 2019.

Sletten er sentral i arbeidet med å sette sammen en samling med eldre kjøretøy, inkludert sykler og motoriserte tohjulinger, som skal pryde de splitter nye, 2000 kvadratmeter store utstillingslokalene.

Bilene som er klare spenner i alder fra 30 til 115 år, og de må speile norsk kjøretøyhistorie på en mest mulig autentisk måte. Da er det ikke de blankeste bilene med lavest mulig kilometerstand de vil vise fram. De ønsker norskkjøpte bruksbiler med patina som har utført ærlige dagsverk på norske veier.

– Historien om norsk kjøretøypark er ikke spektakulær. Den er beige farger og svarte hjulkapsler, sier han.

I samarbeid med veteranbil-organisasjoner, samlere og entusiaster er over 80 kjøretøy valgt ut til å vises fram. For Åsmund Johannes Sletten har det vært en bratt læringskurve å jobbe med dette. Som han sier er det et stykke fra å kuske rundt i sin egen gamle Volvo Amazon til å sette seg inn i alt som trengs å vites om en Overland Whippet fra 1920-tallet.

Han kjenner også på at det er vanskelig å få tak i noen hele eksemplarer av de første japanske bruksbilmodellene som kom til landet.

At det vil være sterke meninger om hva de heller burde ha vist frem, er han forberedt på.

– Ja, garantert mange. Da sier vi: Ja, men sånn er utstillingen nå. Den skal ikke være sånn til all evighet. Vi må være harde i utvelgelsen, sier han.

Allerede nå stikker det litt at de ikke tilbyr et gjensyn med den svært populære Ford Anglia (1940-67) ved åpningen.

For denne gang. Målet er nemlig at utstillingen skal endres hele tiden slik at interesserte har en grunn til å komme hit flere ganger. Dermed vanker det spesialutstillinger, og da er det bare fantasien som setter begrensninger.

Selvsagt skal rånebilens plass i norsk kjøretøyhistorie hedres. Når utstillingen åpner skal de vise fram en Dodge Dart, som har hatt en utrolig reise. Den ble kjøpt ny av Kong Olav V og brukt som hans egen private kjørebil før den senere endte opp som raggar-/rånebil på Hedmarken. Senere vil det også vises fram en Ford Taunus med plysj på tak og i seter og lys på dashbordet, ekstralys og Pioneer lydanlegg bygd inn i taket over frontruta.

Dodge Dart

Kong Olav V kjøpte denne 1970-utgaven av en Dodge Dart ny og brukte det som sin privatbil. Etter noen år ble den solgt og har hatt flere eiere før den endte opp som partybrakke og raggarbil på Hedmarken. Da museet overtok den hadde den stått avskiltet noen år. Bilen er stort sett urørt, men bærer preg av å hatt et litt hardere liv på slutten av sin tid på veien enn den helt sikkert hadde i starten.

Foto: Åsmund Johannes Sletten / Statens vegvesen

Den fremste norske bilsærheten – russebussen – vil også få sin spesialutstilling.

– Det handler om fantasi, tid og ressurser. Vi har ingen begrensninger når det gjelder hvilke spesialutstillinger vi skal ha her. Det kan være likbiler, politibiler, merker som har jubileum, militærkjøretøy, rosa biler...

Særnorske regelverk når det gjelder bil vil også få sin oppmerksomhet på museet. For eksempel at man måtte søke om bil for å kunne kjøpe en før 1960, mens bare 3–4 prosent av søknadene ble innvilget. Eller at norske avgiftsregler rundt varebiler på 1980-tallet fikk folk – også Porsche-eiere – til å bygge om bilene sine og hive ut baksetene for å spare titusenvis av kroner. Eller luksusskatten på kabrioleter.

– Vi skal jo prøve å vise hva som har blitt gjort. Vi skal ikke legge skjul på noe. Vi har en etat som kanskje har gjort ting litt kranglete for folk med bil som interesse. Det er også en historikk. Var du på kant med den lokale biltilsynsmannen var det ikke lett å få godkjent brede felger på Amazonen din, sier Sletten.

Norsk Kjøretøyhistorisk Museum på Lillehammer

Noen av bilene som står klare til å vises fram når Norsk Kjøretøyhistorisk Museum åpner: En Studebaker Champion (1948), en Suzuki SJ410 (1985) og en Volvo 242 (1977).

Foto: Oddvin Aune / NRK

Det statlige minnesenteret over norsk kjøretøypark er ferdig samtidig som det blir mer og mer klart at dinosaurenes tid er over. Biler med den tradisjonelle forbrenningsmotoren lever på lånt tid og trafikkbildet slik vi kjenner det vil forsvinne. Fremtiden er kollektivtrafikk, bilkollektiver, leasing, miljøvennlige biler og biler som kjører seg selv.

Stanford-foreleseren og forfatteren Tony Seba, som riktignok er omstridt, har spådd at alle nye personbiler vil være elektriske innen 2025, og selvkjørende innen 2030. Og selv om nybilsalget fortsatt er høyt, er de fleste enige i at vi står overfor en av de raskeste og mest omfattende omveltningene vi har sett når det gjelder samferdsel.

Per Ivar Selvaag er blant landets fremste bildesignere, med fartstid hos Peugeot, BMW og Ford, og leder nå designbyrået Montaag. Han er klar på at privatbilen og det forholdet mange har til den vil forsvinne.

– Vi beveger oss uunngåelig mot tvangstiltak rundt miljøpolitikk. Det tror jeg kommer til å gi seg mye sterkere utslag i måten vi bruker biler på, fordi privatbilisme kommer til å bli så mye dyrere.

Han understreker at det i overskuelig fremtid vil være mange plasser der det er umulig å bo uten bil. Man kan derfor vanskelig forby privat bilbruk på sånne steder.

– I byer, derimot, gjør man det stadig vanskeligere for folk å eie/bruke privatbil. Her kan det hende at folk omsider går lei eierskap og heller går over til mer lettvinte, multiple og billigere alternativer. Fremtiden for privatbilen er grå, med andre ord.

– Hva mister vi når personbilen forsvinner?

– Noe som er enkelt og gøy, og som er viktig for alle mennesker: Utfoldelsestrang, manifestert i bevegelse gjennom våre mirakuløse, mekaniske hester. Det blir kjipt å miste. Det er universalt å assosiere bilkultur med håp, drømmer, aspirasjoner og glede.

Hilde Kristine Krokengen

Hilde Kristine Krokengen fikk penger av foreldrene sine på 18-årsdagen til å kjøpe seg bruksbil. Det ble en 50 år gammel Ford 26M Hardtop i stedet. Verdiutviklingen på disse modellene tyder på at det kan ha vært en bra investering.

Foto: Javier Auris / NRK

Hilde Kristine Krokengen tar plass i kupeen bak det tynne trerattet og lar seg innhylle i lukten av olje og skinn.

Noen av de sterkeste opplevelsene hun har hatt i livet er knyttet til bil. Hun er aktiv i Ford M Klubb, en av landets største veteranbilklubber, og omtaler medlemmene som en stor familie. Det er varme minner om hyggelige landstreff og lange turer til Tyskland med faren og andre likesinnede. Selv om enkelte turer handlet mer om feilsøking på rasteplasser enn cruising på autobahn.

Bilinteressen er et lim i familien. Hilde Kristine vet ikke nøyaktig hvor mange biler faren har stående, men anslår det til cirka 10. Lillesøster fikk nylig en Ford M i konfirmasjonsgave.

Samtidig er ambisjonene høye. Hilde Kristine nøyer seg ikke med å bare kuske den sølvgrå, snart 50 år gamle Forden hun har hatt i fem år. Nå ser hun frem til å få satt i stand sin andre veteranbil: Den svært sjeldne, upolerte juvelen som står i garasjen til bestemor i påvente av full restaurering og rustsveising: En Ford OSI.

Hilde Kristine sier at det å ta vare på sjeldne veteranbiler handler om å sette spor etter seg. Og hun har et ønske om at bilene hennes skal bli tatt vare på når hun en gang blir eldre og ikke kan ha dem lengre.

– Hva tenker du om miljøbiten ved dette?

– Jeg prøver å være så miljøvennlig jeg kan. Jeg er opptatt av det, samtidig som jeg brenner for dette. Om det kommer forbud mot å kjøre diesel- eller bensinbiler i byer er det lite man kan gjøre med det. Men jeg håper og tror at det blir mulig å kjøre veteranbiler også i framtida. Jeg har denne bilen for at den skal ses og brukes, ikke bare stå i en garasje.

Hilde Kristine Krokengen

Hilde Kristine Krokengens andre veteranbil er en sjelden Ford OSI. Bildet er fra da den ble hentet i Tyskland og fraktet hjem til Brumunddal på henger. En omfattende restaureringsjobb står nå for tur. – OSIen er ikke så kjent. Den ble det ikke solgt noen nye av i Norge. Det er ingen som vet hva det er når du kommer med den. De tror i hvert fall ikke at det er en Ford, sier hun.

Foto: Privat

Akkurat dette er noe Stein Christian Husby har viet arbeidslivet sitt til. Han er generalsekretær i Landsforbundet av Motorhistoriske Kjøretøyklubber (LMK), som er en paraplyorganisasjon for 142 ulike veteranbilklubber.

Samtidig har han ingen ambisjoner om å stille seg i veien for samfunnsutviklingen i en miljøvennlig retning.

– Vi snakker vel om at det er en endring, en ny samfunnsæra som trer frem. Vi ser at vår bevegelse må tilpasse oss den nye tiden. Fremtiden vil se annerledes ut, erkjenner han.

Stein Christian Husby, generalsekretær i LMK

Generalsekretær Stein Christian Husby i Landsforbundet av Motorhistoriske Kjøretøyklubber.

Foto: Oddvin Aune / NRK

Samtidig har de et ønske om å bli tatt på alvor. LMK og interesseorganisasjonen Amcar har til sammen 80.000 medlemmer. Rundt omkring i landet finnes det opp mot 400.000 veterankjøretøyer med over 30 års alder. Å være opptatt av veteranbil er ingen liten, sær nisjehobby. Men Husby viser til at de har null kroner i grunnstøtte og offentlige tilskudd, samtidig som det ikke foreligger noen verneplan for gamle kjøretøyer.

– De har blitt et stebarn i sammenligning med andre kulturminner, som fartøyvern og bygningsvern. Det er det frivillige og private engasjementet som gjør at alle kjøretøyene har overlevd, sier han.

Blant kampsakene til LMK er at det skal legges til rette for at de aldrende doningene kan brukes, ikke bare ses på. De er særlig bekymret for at økt etanoltilsetning i drivstoffet gjør det vanskelig å konsumere for eldre motorer. Korrosjon, belegg i bensintanken, motorskader, økt hyppighet av bilbranner og ødelagte gummislanger kan være konsekvensen.

Men hvorfor ta vare på gamle biler? Husby viser til den historiske betydningen bil og kjøretøy har hatt siden starten av forrige århundre for å sikre skolegang, postleveranser og infrastruktur.

– Bilen har vært viktig som frihetssymbol, og tidligere var bilen den fremste måten å feriere på. Det ligger utrolig mye kulturhistorie i disse kjøretøyene, og det er viktig å ha en forståelse for hva dette er og hvor mange dette betyr noe for, sånn at vi ikke utestenges fullstendig når det kommer nye miljøkrav til kjøretøy og miljøsoner, sier han.

Han understreker at svært få av deres medlemmer bruker disse bilene mye, og at de som alle andre også bruker elbil og buss i det daglige.

– Det er retten til å bruke dem begrenset vi kjemper for. Ikke at vi skal stå og stampe i kø i januar og skape luftveisproblemer for folk. Vi er interessert i å tilpasse oss.

Husby mener også at de lyser opp hverdagen til folk.

– Jeg tror det er de færreste som møter oss i bybildet med et gammelt, pent kjøretøy som ønsker at vi skal forsvinne.

Den store skrekken

Vi har akkurat spurt Hilde Kristine Krokengen hva som er den største frykten ved å ha en så gammel bil. Det er ikke umotiverte motorstopp eller nye rustflekker hun vil trekke fram.

I jula oppsto det brann i nabohuset til bestemor i Brumunddal. Samtidig som begge de to sjeldne Ford OSI-ene til familien Krokengen sto parkert i garasjen hennes.

– Det var ganske kritisk. Brannvesenet hadde fokus på å redde huset til bestemor så de skummet til en hver tid både hus og garasje. Pappa fikk dratt ut sin egen OSI. Min OSI er jo et prosjekt slik at det sto ting både over og under bilen. Et tau ble hektet på og bilen ble dratt noe ut før brannvesenet mente de hadde kontroll. Så det gikk heldigvis bra, men brann under lagring og kjøring er noe jeg naturligvis tenker litt ekstra på nå.

– Var det sånn: Få ut bilene først, og så bestemor?

– Haha! Nei, vi visste at hun hadde kommet seg ut. Det handlet bare om å redde huset og bilene. Men det var litt nervepirrende. Vi kjente jo på at to Ford OSIer kunne gått med på et lite knips.

Hilde Kristine Krokengens Ford
Foto: Javier Auris / NRK

Anbefalt videre lesning: