Forberedt på verdens undergang

Det blir lenger og lenger mellom tettstedene, husene, og så kun avkjørsler til en og annen avsidesliggende skogsvei.

Stedet hvor den prisvinnende forfatteren og poeten Morten Øen har flyttet til med samboeren, synes han er landets vakreste. Her blir de postapokalyptiske romanene hans til.

Morten Øen fikk strålende omtale av sin forrige roman og gir ut ny bok. Fra eiendommen dypt inne i Telemark – i den lille bygda Nissedal – får han motivasjonen han trenger for å skrive om det sære og cowboyaktige livet i bøkene hans.

Han liker å mene ting, og elsker å provosere. Menneskene han møter her, blir karakterer i historiene. Det kryr av hendelser som spinner videre i tankene hans.

Selvforsynt i et år

Forfatteren tester ut alle gjenstandene han skriver om. Det er for å få historiene så realistiske som mulig.

Han henter en bunt med halvannen meter lange spyd og et tilhørende kastetre. Spydet suser opp mot himmelen med stor kraft. Metallspissen borer ned i gresset i det spydet treffer bakken. Med denne kraften vil det bore rett gjennom en rådyr.

Med noen ukers trening, lærte han seg å kaste skremmende langt. Han øvde på plenen i hagen og fotballbanen nede ved sjøen. Naboene skygget litt unna.

Han har også skaffet seg trespyd, en krigshammer, og bygget sykler med dieselmotor. Livet ligner bøkene.

– Der står solcellesystemet, det er et test-system som jeg installerte og som jeg driver.

Målet er å bli selvforsynt med strøm. Et strømaggregat står langs den ene veggen inne i stuen. Gassbeholderen ved siden av, produserer nok energi til å koke mat i om lag tre måneder. Han trenger tre til, så burde det holde til et år.

Isolert fra omverdenen

Denne veien fører ingensteds egentlig, den er ingen snarvei til noe sted. De som skal kjøre bil fra sør til nord, tar ikke denne ruten.

I titiden på kvelden pleier bygda å være mørklagt. Han kan sitte på verandaen og høre bildur nede fra Søftestad, og vite at fem minutter senere passerer bilen forbi på veien nedenfor her.

I dag er luften varm og himmelen klar i denne bygden som Morten Øen omtaler som et ferieparadis. Et par hundre meter nedenfor en anselig hage, går milevis med sandstrand langs den dype innsjøen Nisser. Men selv midt på sommeren, er vannet så kaldt at lokalbefolkningen ikke bader der. De varmer seg heller i badekulpene i jettegrytene oppe i dalsiden.

Han forlot egentlig Oslo for å leve på fulltid av skrivingen. At det ble landsbygda i Telemark var litt tilfeldig. Han fikk stipend, søkte på Finn etter det billigste huset sør for Røros, dro på visning en beinkald vinterdag da vannet i huset var frosset, og slo til.

Det å bo så tett på naturen, sammen med folk som kan noe praktisk, har fått ham til å tenke på hvor fort det kan ha alt å si at man klarer seg selv.

Frykter solstorm slår oss ut

Han grøsser over hva en stor naturkatastrofe kan føre til. Vi er så avhengig av moderne teknologi. Øen tror ikke vi klarer oss lenge uten strøm og drivstoff – ting de fleste tar for gitt.

– På begynnelsen av 1800-tallet gikk en stillehavsvulkan i lufta. Det er blitt kjent som «året uten sommer». Tenk deg et år uten avling, på den nordlige halvkule, sier Morten Øen og myser under skyggeluen.

Det uvanlig kalde året i 1816, ble forklart av den amerikanske klimaforskeren William Humphrey, først i 1920. Forskeren mente utbruddet på vulkanen Tambora i Indonesia på øya Sumbawa, slynget ut så mye aske i atmosfæren at det la et slør over Europa og Nord-Amerika spesielt.

Øen skulle ønske at flere var opptatt av å holde landet vårt i stand til å takle en krise, som matmangel og strømbrudd. Han er overbevist om at en katastrofe kan ramme når som helst. Det kan skje enten i form av en mega-tsunami dersom fjellet på kanariøyen La Palma raser ut, et virus muterer eller en solstorm slår ut alt elektrisk. Sist det skjedde var i USA i 1859.

Solstormen, også kalt Carrington-hendelsen var så kraftig at den brøt gjennom planetens beskyttende magnetfelt. En solstorm med omtrent samme styrke, passerte utenfor Jordens bane i 2012 .

– Hvis tilsvarende solstorm kommer igjen, regner man med at 90 prosent av alle transformatorene i verden blir slått ut. Vi er i praksis tilbake til middelalderen i flere tiår.

Moderne liv – en risiko

Han kan se for seg følgene dersom Norge hadde blitt invadert igjen. Under 2. verdenskrig var vi bare to millioner nordmenn og folk sultet, enda alle visste mer om å dyrke mat enn vi gjør nå.

– Folk plantet i verandakasser i Oslo. Hvis noe tilsvarende skjer i Norge i dag, med fem millioner – og halvparten bor i byene – regner jeg med at innen et år er halvparten daue av sult.

Selv om noen klarer å dyrke mat, er han redd folkemengden i byene spiser opp settepoteter og sette-korn. Da er det ikke noe å plante heller.

Han snakker det han kaller «landets robusthet». I dette uttrykket legger han at vi trenger å vite hvordan vi bruker landet vårt. Han uroer seg over at mange praktiske ting folk har lært gjennom tidene, går i glemmeboken. For eksempel å drive småbruk uten avanserte jordbruksmaskiner.

Hvis teknologien svikter og vi må pløye og dyrke jord på gamlemåten igjen, er han redd vi står fast.

– Ingen vet hvordan vi lager lærstroppene, eller hvordan ringen som skal dra vekten skal formes så ikke oksen får gnagsår og dør av infeksjon. Vi vet heller ikke hvordan plogen skal lages. Ja, vi har smed, men han sitter i middelalderen og lager rustninger – for det er det som selger.

Han mener generasjonen som er blitt voksne nå, og som knapt har lært å plante en potet på leirskole, har dårlige evner til å overleve i naturen. Hans egne barn begynner å bli voksne. De vet lite om slikt, de også.

– De blir den fjerde generasjonen etter de som kunne noe. Det tar tre generasjoner, så er alt sammen glemt, sukker Øen.

Postapokalypsen kunne allerede ha inntruffet

Øens fascinasjon for post-apokalypser og verdens undergang startet med at han leste romanen «Marsboeren» av Andy Weir. Boken er filmatisert som «The Martian». Historien handler om en mann som strander på Mars ved et uhell. Det eneste han har å spise, er poteter. Han klarer å lage et slags drivhus og overlever.

Morten Øen satt i huset sitt og hadde poteter. Han betraktet folk som av og til vandrer strekningen Lindesnes–Nordkapp, og som legger ruten sin gjennom her. En av de stilleste dagene han husker, passerte en kar i loslitte klær.

I Øens fantasi kunne postapokalypsen allerede ha inntruffet. Hvis strømmen hadde gått i utenfor bygda, hadde han sikkert ikke merket det ennå på en stille og lys dag. Det satte kreativiteten i sving.

– Jeg tenkte at bare telefonen min som ringer, kunne rive meg ut av den situasjonen. Hvis jeg glemmer lyden av bilen, bare ser meg rundt, og har poteter. Jeg vet ikke nå om strømmen har gått i resten av verden. Da begynte tankeeksperimentet «What if».

Han grubler en stund over hva i alle dager som skulle forandre seg et sted som Nissedal hvis strømmen går i resten av verden. Det er mulig mange kommer hit. Men sett at de ikke gjør det. At folk har blitt så pasifiserte av smarttelefonene og internett at de rett og slett legger seg ned og dør i byene. Han grøsser ved tanken.

Han satte i gang med å lese 150 flere bøker om apokalypser. Så skrev han «Norge om våren». Den starter i en nær fremtid hvor strømmen har vært borte i halvannet år.

Tilværelsen er totalforandret for de fleste. Mange av dagens jobber, er blitt meningsløse. Den nye verdenen trenger folk som kan gjøre noe praktisk.

– Tar tre generasjoner å passe inn

Det er utkanten på godt og vondt å bo her for ham. Bygdedyret, det naturskjønne og fredelige – alt dette har han kommet fram til at stemmer

Selv om nye mennesker flytter hit, formes de av samfunnet. Konene som mannfolkene henter fra Thailand, Ukraina eller Russland, tilpasser seg. For det er ikke er enkelt å komme utenfra og bosette seg på små steder, har han erfart.

– Man hører ofte sagt «de jagde meg fra bygda fordi jeg var homo, eller rasismen er så intens at jeg måtte flytte». Men det er ikke fordi du er homo eller afrikaner – det er fordi du er fremmed.

Det tar tre generasjoner å gli helt inn, antar han. Naboen har bodd her i 25 år, og han går fortsatt som «svensken».

Det var ikke lett for Morten å bli tatt opp i et tett knyttet samfunn med en gang. Han brukte litteraturen, håndverk og samboeren Heidi som også er håndverker og designer. Men henne sender han ut av bygden på tur til byvennene, når vinterdepresjonen tar tak i henne.

Selv skriver han på vinteren. Om sommeren gjør han selve researchen til nye bøker. Han har allerede to nye bøker under utforskning. Det holder ham våken i flere døgn i strekk.

– Arroganse funker ikke her

Det er veldig få her som ikke gjør noe praktisk. Noen lager tresleiver, rosemaling, selger ull og skinn, så de har noe kortreist å tilby når det er marked. Der møtes man og knytter bånd.

Som nyankommet bymann tok det Øen et par måneder å finne ut av det sosiale. Han fikk kontakt med en mann som jobbet i det lokale historielaget, som forstod han var forfatter, og dro ham med opp til en jerngruve.

– Der skjønte jeg at dette forstår jeg ingenting av, og holdt kjeft. Man må jobbe seg opp en viss kredibilitet først, understreker han.

Arroganse funker ikke på et sted som dette. Du må komme med en god håndfull

ydmykhet og en god håndfull respekt, og så må du spørre om det folk kan, for ellers lærer du ikke en skit. Selv lyttet han mye og observerte bare.

Etter hvert ble han spurt om ting, som å ta bilder i konfirmasjoner. Han er også proff fotograf. Slik ble han en person folk kommer og spør om hjelp.

– Man må prate med folk der de er, ta på ruteskjorte og en kul hatt, og så kan du akselerere. Men kommer du inn her med bymentalitet, og prøver å irettesette folk holder du bare i et par år, sier Morten Øen.