Drømmen om Nasjonalballetten

Heidi og Helena står side om side i hvite tutu-skjørt. I ansiktet og håret har de hvit teatersminke, og på toppen av hodene troner krystallaktige tiaraer. Det er desember, og juleeventyret Nøtteknekkeren spiller for fulle hus på Hovedscenen i Operaen. De to venninnene er utkledd som snøkrystaller, og skal danse «Snøfnugg» med 14 andre dansere.

I flokk strømmer de ut på scenen og viser publikum hvordan de kan danse som én kropp: med samme punktlighet, rytme og eleganse.

Jeg står gjemt i kulissene og følger den blåfargede, drømmende koreografien gjennom kameralinsen. Jeg har fulgt Heidi og Helena en stund og lært hvor mye blod, svette og tårer dette yrket egentlig krever. Men på scenen glatter elegansen over alt som er vondt. Vektløst svever jentene over parketten.

Danset sammen hele livet. Heidi Cecilie Baastad Christensen og Helena Byrt er begge 18 år, og de er ikke en del av ballettkompaniet på Operaen. Gjesteopptredenen i Nøtteknekkeren inngår i ballettutdannelsen de tar på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), og forestillingen er noe av det siste de gjør før audition-perioden starter i slutten av januar.

Heidi og Helena har danset i Operaen sammen siden de var syv år.

– Vi har danset ved siden av hverandre hele livet, og blir alltid sett på som en pakke. Vil du ha den ene, får du den andre, sier Helena.

Når de i desember gjestedanser på Nøtteknekkeren, har drømmen om en fast plass på denne scenen aldri vært nærmere. Om fem uker er det opptak til juniorkompaniet Nasjonalballetten UNG, og der er det kun fire ledige plasser.

Eneste norske kompaniet. Etter at en danser er ferdig utdannet, i en alder av 19 år, er tiden knapp for å få seg jobb. Det er vanskelig å opprettholde ferdighetene på egenhånd, og en danser er avhengig av å komme seg raskt inn i et kompani.

– Jeg vet ikke om én klassisk ballettdanser på toppnivå, som ikke er tilknyttet et kompani. Det er i dynamikken og i samspill med andre du blir god.

Det forteller ballettsjefen på Operaen, Ingrid Lorentzen. Hun har vært sjef for Nasjonalballetten, landets eneste profesjonelle ballettkompani, siden 2012. I Nasjonalballetten UNG blir de yngre danserne innlemmet i den profesjonelle ballettverdenen, over en periode på ett og ett år. Til nå har de har de aller fleste gått videre til hovedkompaniet.

Ballett, en norsk eksportvare. Siden operahuset stod ferdig i 2008, har Nasjonalballetten hevdet seg markant, både nasjonalt og internasjonalt. Kompaniets signaturverk, som Ibsen-ballettene Hedda Gabler og Ghosts, er spesielt etterspurt, nettopp fordi de er utviklet av balletten selv. For eksempel har det prestisjefulle Bolshoi-teatret i Russland invitert Nasjonalballetten til en oppvisning av Hedda Gabler.

– Vi skal ikke bli historieløse og si at «det er i disse ti årene det har skjedd», for Nasjonalballetten står på skuldrene til alle som har vært før oss. Før følte vi nok på en gammel bitterhet av å være lillesøster i et operahus, men i dag har vi blitt et større kompani, vi turnerer internasjonalt, ja, vi danser for fulle hus! Det er virkelig blitt Den Norske Opera og Ballett! sier Ingrid.

Over en måned senere møter jeg de to venninnene i en ballettklasse på KHiO. Audition til Nasjonalballetten UNG er kun noen dager unna.

Perioden de er inne i nå har de trent opp til i mange år, kanskje hele livet. I avgangsklassen er skader vanlig, og under audition-perioden er de fire som danser i klassen. Alle stiller til audition, med store forhåpninger om å komme inn i juniorkompaniet.

Tvilens pardans. Første gang jeg møter Heidi og Helena tenker jeg at vinneroppskriften for å bli danser på toppnivå, er å aldri miste troen på seg selv. Jeg tenker at den indre motivasjonen, kombinert med det faktiske talentet, produserer en vinner, en toppidrettsutøver, en ballettdanser.

Heidi ler når jeg sier det. Selvfølgelig stemmer det; hun må pushe seg selv og trene mye. Samtidig er det ikke helt riktig. Som danser må hun nemlig rydde plass til tvilen, til følelsene, til alt som river inni henne, og danse med det som utgangspunkt. Og å tvile på seg selv, det gjør hun hele tiden.

– Da jeg skulle velge mellom ballett-linja eller vanlig skolegang lå jeg på gulvet i stua og sa at jeg ikke ville danse mer. Jeg ville gå på en vanlig skole, og beholde de gamle vennene mine.

Heidi valgte balletten, men usikkerheten var ikke mindre av den grunn. I timene likte hun ikke det hun så i speilet, og hun visste ikke om hun hadde det som krevdes for å komme gjennom nåløyet til en profesjonell ballettverden.

– Da jeg først bestemte meg for å satse på balletten snakket jeg veldig lite om følelsene mine, og om hvor hardt det var. Hva om noen hadde sagt at følelsene mine var gale – at noen hadde blitt skuffet over meg fordi jeg syntes balletten var tung, eller fordi jeg tvilte?

– Det gikk utover dansen min. Jeg falt bakpå og mistet energien. Til slutt kom alt veltende ut, til en av lærerne mine på Operaen. Etter det har alt blitt mye bedre, og i dag er jeg på vei til å bli den danseren jeg å ønsker å være, sier Heidi.

– Hvordan kan det ha seg sånn, at motsetningsforholdet mellom å tvile og insistere er det som skaper gode dansere?

– For oss er det ofte lettere å uttrykke følelser med dansen. Jeg er ikke så flink med ord, og jeg synes fortsatt det er vanskelig å snakke om meg selv. Men i dansen vet jeg hva jeg vil si, sier Heidi.

Slik Heidi beskriver det, finner sporten og kunsten sitt brytningspunkt foran et publikum. Styrken i kroppen muliggjør dansen, men det er evnen til å være sårbar på scenen som får publikum til å føle noe. Først da blir det kunst.

Det norske idealet. Heidi forteller at en av de største utfordringene ved balletten er speilet og speilbildet danseren alltid må forholde seg til. I balletten er publikums øyne ofte trent til å se den «ideelle ballettkroppen». Et ideal arvet fra ballett-nasjoner som Russland.

Slik vil ikke Ingrid Lorentzen ha det i Norge. Det står hun også friere til å bestemme, nettopp fordi hun er norsk. Hvorfor? Fordi Nasjonalballettens arvesølv ikke er eldre enn 60 år, som institusjon. Som nasjon har vi lite å vise til av institusjonell balletthistorie før det.

– Gamle ballett-tradisjoner er fantastiske, men de setter skikkelig premisser. Jeg husker godt at ballettmesteren ved Den Kongelige Ballett, Nikolaj Hübbe, sa til meg: «Du kan jo gjøre hva du vil!» Og vi kan gjøre hva vi vil, ler Ingrid.

Det kunstneriske frirommet gjør at Ingrid kan skape det ballettkompaniet hun selv savnet som ung danser.

– Jeg ble selv sett på som en stor danser på grunn av høyden, og møtte mye motgang på grunn av det. Et argument jeg fortsatt hører, er at mannlige dansere kan få vondt i ryggen av å løfte kvinner som ikke er lette som spurv. JAVEL! sier jeg da. Hun skal på scenen! Ingrids latter fyller rommet.

– Vi snakker ikke om den ideelle kroppsfasongen her. I corps de ballet har vi kvinnelige dansere som er fra 1,55 cm til 1,79 cm høye.

Latteren legger hun likevel raskt bort, og fortsetter seriøst:

– Jeg vet hvor smittsomt spiseforstyrrelser er i denne bransjen. Derfor slår ingenting eksempelets makt.

Siste innspurt. Tilbake på KHiO danser venninnene i hver sin sal. Helena øver ikke bare til auditionen, men også til konkurransen Prix de Lausanne. Uansett hvor bra det går om noen dager, vet hun at hun ikke får vite noe om en eventuell kontrakt i Operaen. Det er nemlig ikke lov å delta i konkurransen, hvis danseren har en kontrakt eller et stående tilbud fra et kompani.

Helena går igjennom variasjonen, det vil si solodansen, med læreren sin. Beautiful, beautiful, kommenterer læreren fra sidelinjen, men som også har mye å utsette.

– Jeg leste en gang at ballettdansere får døve til å høre. Vi viser musikken gjennom bevegelsene våre. Det er så riktig! sier Helena etter timen.

Helena forteller at studietiden på KHiO ikke bare har vært en dans på roser. Over en treårs-periode har konkurransen mellom klassekameratene vært skyhøy og fremtidsutsiktene usikre. I perioder kan det bli så hardt at man ikke alltid husker hvorfor man elsker å danse.

– Presset har vært stort. Noen ganger har jeg følt at jeg danser for alle andre enn meg selv. Jeg føler veldig ofte på at jeg må bevise noe når jeg danser, sier hun.

– Og det var jo ikke derfor jeg begynte å danse!

Å kunne danse bare for dansens skyld og selve gleden hun får av det, er noe hun håper å føle mer på hvis hun skulle komme inn i Operaen.

Helena forteller at det er følelsen av å glemme tid og sted på scenen, som forsvarer alt det utfordrende i ballettverdenen. Det er et merkelig fenomen, og kanskje kan bare de som har vært der selv forstå det. På scenen er hun nærmest alene, hun ser ingen der ute. Men publikum mottar det hun gjør, og hun kan kjenne adrenalinet de sender tilbake!

– Jeg danser for den følelsen. Det er derfor jeg er her.

Hva koster den følelsen? lurer jeg på.

– Det er et enormt press i denne verdenen, og du kan ikke rømme fra å se deg selv i speilet. Jeg husker at jeg en gang helt ned i 12-årsalderen tenkte at jeg kanskje hadde for store lår. Det er jo helt sykt!

– Det første man ser når en danser går inn i rommet er kroppen. Så kommer alt det andre. Jeg har deltatt på konkurranser i utlandet der de gir poeng for kroppen, sukker hun.

I kollisjon med eget speilbilde. I en av speilsalene, lenger ned i gangen, øver Heidi. Heidi er en motsetningsfull danser. Hun er energisk og elsker å ta plass: hun stiller seg ofte midt i rommet og bruker all sin kraft på å komme seg høyt opp og langt fram.

Men som tenåringer flest, er hun også fylt av tvil og usikkerhet.

– Tenk å vokse opp foran ditt eget speilbilde! Å forholde seg til hvordan du ser ut i et speil i timevis, hver eneste dag, sier hun og sperrer opp øynene.

Rommet vi sitter i har flere speil enn nakne vegger; de løper over høyre og venstre side, fra gulv til tak. Mens jeg sitter der med Heidi, merker jeg at jeg sliter med å konsentrere meg. Det er vanskelig å unngå sitt eget blikk i et slikt rom. Til høyre for meg venter blikket konfronterende, klar til å fortelle meg hva jeg ikke liker med meg selv denne dagen.

– Som ung og usikker kan du få et utrolig dårlig selvbilde i det rommet. Mentalt er balletten kjempehard.

Hva er det du ser i speilet?

– Mange av vennene mine er så flinke til ikke å bry seg om hva andre tenker. De jobber så bra med seg selv og er selvsikre. Men det er ikke jeg. Jeg skal være ærlig: Helena for eksempel, som jo er min beste venninne, er alldeles nydelig. Hun har alltid hørt at hun er så vakker, mens jeg har aldri fått en slik tilbakemelding. Jeg føler at alle ballettdansere er så vakre. Hvorfor kan ikke jeg være det?

Audition på Operaen. Neste gang jeg ser Heidi og Helena er i en speilsal i Operaen, oppstilt ved en barr.

I salen der auditionen skal holdes, er det musestille. Over 30 dansere jobber fokusert ved siden av hverandre. Så kommer Ingrid Lorentzen og juniorkompaniets leder, Kaloyan Boyadjiev, inn i lokalet.

– Velkommen i denne grå januarmorgenen i Oslo, sier Ingrid til danserne.

– Er det noen her som føler seg dårlige? Som ikke har sagt ifra på forhånd?

Ei jente rekker opp hånden i hjørnet og forteller at hun er forkjølet.

– Denne timen handler ikke om det dere ikke kan gjøre. Så prøv å være så avslappet som overhode mulig.

Så setter Ingrid og Kaloyan seg ned, for å observere.

Auditionen er lagt opp som en helt vanlig ballettime. Som journalister får vi være i salen i akkurat to minutter, før vi blir sendt ut. Av alle danserne i salen er det sannsynligvis bare tre som kommer inn i denne runden, og presset pulserer i rommet.

Heidi og Helena står sammen og gjør lydig som instruktøren sier. Når auditionen er over, går Ingrid over gulvet til danserne. Hun tar alle i hånden og takker for innsatsen. Heidi har aldri opplevd dette på audition før, og blir overrasket.

Hvorfor gjorde du det, tok alle i hånden? spør jeg Ingrid i etterkant

– Hallo, det skulle bare mangle! sier Ingrid.

Hun slipper tung pust ut av munnen, og når hun ser opp er blikket er øynene blanke. Å velge bort så mange dansere, til fordel for noen få, er vanskelig. Hun vet hvor mye det betyr.

– Herregud for et ansvar jeg har, fortsetter hun mens tårene triller.

– Jeg synes audition er en fryktelig kjip situasjon. Jeg kan virke utrolig soft, og det er jeg ofte også. Men jeg er nådeløs på mine ting, og heldigvis slår rettferdighetssansen min inn når jeg skal ta viktige beslutninger, slik som disse. Det er det jeg er ansatt her for å gjøre: å velge de beste.

– Men jeg dør på innsiden, det gjør jeg virkelig.

Jeg sitter på kontoret til Ingrid og snakker om auditionen til junior-kompaniet, og at jeg skriver om Heidi og Helena. Jeg forteller at jeg opplever at vennskap som oppstår i et slikt prestasjonsmiljø, har en sjelden dobbelthet ved seg. Kanskje er det umulig å komme bort ifra at vennskap med så mye konkurranse i bunn, både kan bygge opp og til en viss grad bryte ned, sier jeg.

– Jeg vet det er en skikkelig folkesykdom blant dansere å sammenligne seg med andre. Derfor er jeg påpasselig med å fortelle dem at jeg ikke sammenligner dem med noen. Hvis alle hadde vært like, hadde jeg ikke hatt et vokabular når de virkelige prestasjonene slår til!

Gjennom nåløyet. Tilbake på Operaen er Heidi og Helena noen av de første Ingrid og Kaloyan tar inn på kontoret etter auditionen.

Heidis hjerte hamrer, det er enkelt å merke. Mens hun og Helena følger Ingrid hakk i hæl, snur hun seg mot meg. Øynene er glassklare. De stiller spørsmålet: klarte jeg det? Klarte vi det?

Etter Prix de Lausanne får Helena tilbud om å starte i Nasjonalballetten UNG, og takker ja.

Anbefalt videre lesing:

Bak en operaforestilling finnes det over 600 mennesker du aldri får se. Hvem er de? Les saken.

Operaen har virket som en motor for hovedstadens nye ansikt utad: Bjørvika. Hvorfor ble det akkurat der? Og hva har det betydd for Oslo? Scroll deg gjennom den historiske stien til Bjørvika. Les saken.