Gerda Sørhus
Foto: Javier Auris / NRK

«Made in Norway»

ARNA, BERGEN (NRK): Før fanst det hundrevis av klesfabrikkar i Noreg. Om Gerda feilar, kan ein av dei siste forsvinne.

Gerda Sørhus Fuglerud (38) verkar trygg der ho sit i kantina på klesfabrikken Oleana.

Ho lyttar merksamt, svarar ærleg og spontant på spørsmåla.

– Kanskje for ærleg, det er typisk meg.

På utsida kan det verke som om ho er meint for dette: Å drive ein av Noregs siste klesfabrikkar, mot alle odds, inst i ein fjord der ingen skulle tru. Å vidareføre livsverket som mor hennar var med på å starte.

Inni henne er det likevel tvil.

Det er lite som tilseier at klesproduksjon løner seg i Noreg i 2019.

Kva viss det ikkje går? Skal ho ha det på si kappe?

Gullalderen som blei til gråstein

Oleana er ei utypisk suksesshistorie, fødd ut av motstand og eit ynske om å endre ein forureinande industri. Alle plagg blir designa, strikka og sydde i Noreg frå start til slutt. Nærmare bestemt på fabrikken i Arna, ein bydel av Bergen som ser meir ut som ei vestlandsbygd.

Ifølgje Norwegian Fashion Hub, ein medlemsorganisasjon for norsk moteindustri, er det under ti slike bedrifter igjen. Dei fleste merka vi tenkjer på som norske, blir delvis eller fullt ut produserte i utlandet.

Det var ikkje alltid slik. Ein gong hadde Noreg ein stor klesproduksjon.

Tidlegare på dagen, før Gerda let seg intervjue i kantina, hadde ho peikt på elva som blei kjøpt opp av fabrikkmannen Peter Jebsen i 1845.

– Ingen forstod kva han skulle med elva.

Slik starta den norske tekstilindustrien. Med vasskraft og standhaftige menneske.

Peter Jebsen var blant dei første i Noreg som forstod at ein kunne tene pengar på vovne stoff. Han henta kunnskap og maskiner frå England, og rundt elva vaks Arne Fabrikker, med landets første mekaniserte bomullsveveri, fram. Jebsens imperium vart så stort og lønsamt at han til og med kunne tilsette seks gartnarar til å ta seg av fabrikkområdet. Rundt fabrikken blei det bygd eit heilt industrisamfunn, med barnehage og legekontor. På det meste jobba 1200 menneske på Arne Fabrikker.

Over heile landet skjedde det same: Nye fabrikkar dukka opp langs elver og fjordar. Etter kvart byrja fleire å produsere klede av tekstilane.

Dei norske sauene blei brått populære då den amerikanske borgarkrigen i 1861 førte til ein stopp i bomullsleveransane. Då kom ullvarefabrikkane.

Første halvdel av 1900-talet førte med seg økonomiske kriser og auka globalisering, men norsk klesindustri stod sterkt. På dette tidspunktet var norske løningar låge, så bedriftene kunne konkurrere i den europeiske marknaden. «Made in Norway» var normalen som var ynskt av folk og politikarar.

I 1960 sysselsette klesindustrien 22.000 nordmenn.

Då Gerda blei fødd, i 1981, var talet meir enn halvert.

Kva var det som skjedde?

Gerda Sørhus, Ytre-Arna

GAMAL OG NY TID: Kan denne bergensaren redde den norske genseren? Gerda framfor bautaen av Peter Jebsen og hans to brødre, Johan og Jürgen, som skapte industrisamfunnet Ytre Arna.

Foto: Javier Auris / NRK

Utopien

Signe Aarhus, Kolbjørn Valestrand og Hildegunn Møster fekk ideen til Oleana.

Signe (70) er mor til Gerda og Kolbjørn (73) er stefaren.

I 1992 sa Signe opp på dagen hos Dale Fabrikker, ein av landets eldste strikkefabrikkar. Ho, som var utdanna tekstilingeniør i England, hadde hatt ei leiande stilling, men var blitt ueinig med styret om vegen vidare.

At Signe gjekk på dagen, førte til store avisoverskrifter. Heime sat tolv år gamle Gerda, som var veldig glad i å kle seg ut som klovn. Ho var ei følsam, konsentrert og veldig sosial jente. Litt flinkis. Medietrykket vart så sterkt at Gerda fekk formaning om at dersom nokon ringde heim, så skulle ho ikkje fortelje kvar mamma var.

Signe og dei to andre hadde fått ein vill idé: Dei skulle starte sin eigen klesfabrikk. Møta vart haldne heime i stova.

Å tene pengar på ein klesfabrikk i Noreg i 1992 verka urealistisk og naivt. Bankane lo når gründerane bad om finansiering.

For mellom 1960 og 1992 hadde Utlandet tatt innersvingen på Noreg.

Gerda Sørhus

MOR OG DOTTER: Gerda og Signe i ein lukkeleg augneblink på Oleana-fabrikken.

Foto: Javier Auris / NRK

Frå heil garderobe til afterski

I land som USA og England hadde innovative klesbedrifter tatt patent på kunstige fibrar, og lagt produksjonen til lågkostland i Asia.

Samtidig hadde Noreg endra seg i andre halvdel av 1900-talet. Til det betre, meinte mange, men det skapte utfordringar for klesbedriftene. Velferdsstaten hadde ført med seg høgre løningar og ei utjamning av klasseskiljet. Det blei vanskeleg å konkurrere på pris med dei billige motekleda frå Utlandet.

Så nordmennene hadde svart med å satse på nisjar.

Dei laga reingjeringsklutar og bomullsdottar i staden for frakkar og kjolar. Dei bytte ut spenstige moteplagg med afterski-antrekk, spesielt retta inn mot den tyske marknaden.

Men hundre fabrikkar kunne ikkje leve på fulle tyskarar åleine. Arbeidsplassane forsvann i eit forrykande tempo.

Den norske klesindustrien hadde vore leverandør av garderoben til heile det norske folk.

No var han ekspeditør i ein mindre lukrativ krimskrams-butikk.

I Bergen hadde dei andre planar.

Fotomodell Gerda

Signe, Kolbjørn og Hildegunn gav klesmerket ambisiøst namn etter den kjente bergensaren Ole Bull og hans stat for nordmenn i USA: Oleana. Omsider fekk dei finansieringa på plass.

Gerda Sørhus Fuglerud står modell for Oleana

FOTOMODELL: Ein ung Gerda er avbilda i Oleana-katalogen.

Foto: Solveig Hisdal

Merket fekk raskt vind i segla.

Dei organiserte motevisningar med dans og moro, og stod fram som eit alternativ til den anonyme og humørlause minimalisme-moten som regjerte. Med god draghjelp frå Lillehammer-OL, som gjorde norsk strikk kult igjen, fekk dei ivrige fans over heile verda. Oleana blei symbolet på klestradisjonar, berekraft og kvalitet.

Og Gerda? Ho blei henta inn som fotomodell. Med store auge såg ho seg sjølv på plakatar i flotte klede. Samtidig gjekk ho gradene på fabrikken. I time etter time kunne ho sitje der og knyte etikettar på plagga medan mora tok tida. Etter kvart fekk ho også jobb på Oleana-butikken. Slik lærte ho arbeidsmoral og -glede.

Etter eit par år gjekk merket i pluss.

Timane på fabrikken skulle bli eit vagt minne. I tenåra miste arbeidet til mora og stefaren etter kvart sin glans.

Søknaden

Oslo, 2009:

Gerda var midt i 20-åra og budde saman med kjærasten sin, Steffen Fuglerud. Ho var utdanna innanfor personalbehandling og forretningsdrift, og hadde ein god jobb. Likevel klarte ho ikkje å falle heilt til ro.

Så kom beskjeden frå Bergen: Signe og Kolbjørn ville finne nokon til å ta over fabrikken. Gerda og søskena hennar fekk to år på seg til å bestemme seg. Dei blei bedt om å sende gode søknader.

Elles kom fabrikken til å bli seld ut av familien.

Gerda visste ikkje kva ho ville. Ho kjende godt til baksida av medaljen; dei lange dagane, tida som blei brukt på fabrikken i staden for heime. Er det verdt å bruke ein så stor del av livet på dette, spurde ho seg sjølv.

I tillegg var ho redd for at eit generasjonsskifte kunne splitte familien, for ho hadde lese om familiebedrifter som enda i bitre arveoppgjer.

På den andre sida: Kva om ho sa nei, og så angra på det? Ho kjende på eit ansvar for å vidareføre det mora hadde skapt. Etter nokre år heimanfrå, hadde ho oppdaga at ho trass alt hadde ei sterk interesse for både mote og menneske.

Hjernen grubla for full maskin.

Eit premiss for å ta over, var at dei flytta til bergensområdet. Steffen, som hadde vakse opp i Oslo, var også usikker. Dersom dei skulle gjere dette, så måtte begge to vere motiverte.

Gerda ville ta ei utdanning innanfor design- og luksusleiing i Milano for å sjå om ho var skikka til å drive fabrikken.

Dei skyvde avgjerda litt framfor seg.

Oleana tekstilfabrikk

SMÅ DETALJAR: Å lage klede er intensivt handarbeid. På Oleana-fabrikken får dei tilsette tilbod om muskelterapeut, jobbtrim og hyppige kaffipausar. Bedriftas overskot blir også delt med dei tilsette i form av likeverdige bonusar.

Foto: Javier Auris / NRK

Ingen champagne

Det var ingen andre som ynskte å overta fabrikken.

Gerda og Steffen hadde budd i Italia i eitt år då dei bestemte seg for å sende ein søknad, forma som eit dikt. Søknaden var optimistisk, men tvilande og spørjande i tonen: Dei ville dette, men var usikre på korleis det skulle gå.

Det som gjorde at Gerda klarte å leggje tvilen til side, var frykta for å angre seg. Kor forferdeleg hadde det ikkje vore om ho innsåg at det var dette ho var meint for, og så var livsverket ute av familien.

Svaret frå den eldre generasjonen i Bergen kom raskt: Ja! Dei ville starte med eit prøveår der den gamle og unge generasjonen jobba side om side.

Likevel, champagnen vart ikkje spretta.

– Det var forsiktig ut på stupebrettet, så får vi kaste oss utfor og sjå korleis det går. Eg følte at det var veldig usikkert, fortel Gerda der ho sit i kantina på fabrikken.

Då dei kom til Bergen, stod dei nesten på bar bakke. Det var ein skikkeleg regnhaust. Paret hadde gått ned i løn og budde i ei knøttlita leilegheit med ting stabla oppå kvarandre. Dei følte ikkje at dei hadde trekt vinnarloddet i det heile tatt.

Gerda hadde vore ungen på fabrikken. No skulle ho bli sjefen, saman med Steffen.

Første gongen Gerda tok ordet framfor dei tilsette, var ho nervøs og ille til mote. Her kom dei frå Oslo og Milano med høge hælar og flott utdanning, liksom. Nokre forventa nok at ho skulle gjere ting akkurat som mor si.

Litt etter litt tok ho sine eigne val.

Oleana tekstilfabrikk

GAMLE KOLLEGAER: Giang Nguyen (til venstre) har jobba i Oleana dei siste 25 åra. Ho har sett Gerda (til høgre) vakse opp og kome tilbake som sjef. – Eg blei rørt då ho kom tilbake. Vi må ikkje miste Oleana, seier Giang.

Foto: Javier Auris / NRK

«Work hard and be nice to people»

Dei jobba hardt det prøveåret. Gerda og Steffen pussa opp Jebsens gamle fabrikk, og flytta Oleana inn i det historiske bygget. Etter kvart overtok dei både eigarskapen og leiinga av bedrifta.

Fire etasjar med handverksarbeid, maskiner, folk og klede er blitt arbeidsplassen. Tekstilmuseum i kjellaren, mamma som omvisar, ferskt brød i kantina, ulltråd og nål. «Work hard and be nice to people», oppfordrar eit skilt på veggen.

Gerda og Steffen tok tøffe val, som mellom anna resulterte i nytilsett sjefsdesignar og nettbutikk. Dei tar ein risiko, og det finst inga kvilepute. Ei bedrift med 70 tilsette må alltid tene pengar til neste månadsløn, samtidig som ein planlegg for framtida. Gamle kundar døyr ut, og nye må kome til. Dei prøvar å nå ungt, men samtidig halde på den trufaste, eldre Oleana-fansen.

Omsetninga i fjor var på 60 millionar kroner. Av dette, var utbyttet på to millionar kroner, der mesteparten gjekk til nedbetaling av gjeld og formuesskatt. Halvparten av kundane er i Noreg, resten i utvalde land som Tyskland, USA og Sveits. Kundane betaler gladeleg 3500 kroner for ei jakke med Oleana-merket på, og det er desse Gerda er så avhengig av.

Eksempel på strikkejakke frå det norske merket Oleana

Slik ser Oleana-jakka ut etter at dei har tilsett ny sjefsdesignar, svenske Matilda Norberg. Ei typisk jakke kostar 3500 kroner. 

Foto: Oleana

For: 65 prosent av prisen på eit Oleana-plagg går rett til løn. Minsteløna til ein tekstilarbeidar hos Oleana er på mellom 181 og 186 kroner i timen.

Til samanlikning er minsteløna for ein tekstilarbeidar i Bangladesh tre og ei halv krone i timen.* Slik kan t-skjorter bli selde for 50 kroner per stykk.

Reknestykket betyr at Oleana ikkje kan konkurrere på pris, men må vende seg til ei kundegruppe som er opptatt av kvalitet og etisk produksjon. Å betale ei rettferdig løn er noko dei ynskjer å gjere. På den andre sida må dei vege kvar kostnad nøye, sidan produksjonen er dyr.

Slik sett er det å produsere i Noreg både ein motivasjon og eit problem for Oleana.

– Korleis er det eigentleg mogleg å drive ein lønsam klesfabrikk i Noreg i dag?

– Det er nesten ikkje mogleg. Men det går rundt fordi vi har eit produkt som folk er villig til å betale for. Viss du tar av genseren, så ryk ikkje saumane, og han nuppar ikkje etter første vask, seier Gerda.

Ho ser utover fjorden som gir varme til bygget. Det første skiftet har vore på jobb sidan klokka seks i dag tidleg og skal snart gå heim. Så kjem ettermiddagsflokken, som får heimelaga middag i kantina.

Ho kunne kanskje ha tent meir pengar på å gjere noko anna, hatt kortare dagar og mindre stress. Dei dyre maskinene utløyser høg formuesskatt og ho er mykje på reise. Men utan fabrikken, hadde ho ikkje fått kjenne gleda over å sjå dei ulike profesjonane i arbeid. Kvinnene og mennene som kan det få andre i Noreg kan: Å lage klede.

Å drive ein klesfabrikk i 2019 tvingar Gerda også til å tenkje gjennom om det er verdt det på eit større plan.

Korleis forsvare å lage klede når vi står midt i ei klimakrise?

Oleana tesktilfabrikk

TRAVEL TID: Oleana produserer mellom 600 og 1000 ferdige plagg i løpet av ei veke. I dei travlaste periodane går strikkemaskinene om natta. Oppskriftene blir mata inn i programmet før dei siste går klokka 23, og når dei kjem på jobb att neste morgon, ligg plaggdelar strødde rundt på golvet.

Foto: Javier Auris / NRK

– At alt blir viska ut

Nyleg varsla FN at tekstilindustrien er verdas nest mest forureinande industri, etter oljeindustrien. Kunstige fibrar spreier plast i havet og utsleppa under produksjon er enorme.

– Miljøproblemet er så gigantisk at det er heilt umogleg å halde fram som i dag. Klede er vanvitig billig, og grunnen til det er at nokon lid, anten miljø eller menneske, seier Gerda.

– Er løysinga på klimakrisa at klede blir produsert i Noreg, heller enn i Bangladesh? Eller ville vi fått same problema her?

– Det kan vere ein del av løysinga, for det ville reflektert betre kor mykje arbeid som ligg i klesproduksjon. Når du besøkjer ein fabrikk, får du ein slags respekt for kleda og ressursane som ligg i dei. Men det er kanskje litt utopisk å tenkje sånn.

Ho meiner at ei mellomstor lokal bedrift som Oleana kan drive meir miljøvenleg enn mange store, sidan ho har kontroll på klesplagga frå dei er på teiknebrettet til dei heng ferdig i butikken. Det betyr at fabrikken lett kan snu seg rundt og endre på ordrar, slik at dei unngår overproduksjon.

Å spå kor mange kundar som vil ha eit bestemt plagg og bestille rett kvanta, er nemleg litt som å invitere inn til fest. Du veit aldri kor mange av dei inviterte som vil ha ostepop, chips og saltstenger, så du satsar stort og handlar inn altfor mykje. Saltstengene som ingen vil ha, blir ståande igjen.

– Nokre av dei som produserer ute, tar sjansen og set opp store ordrar, og då blir det ofte overproduksjon, seier Gerda.

Tidlegare medie-avsløringar underbyggjer det ho seier. I nokre tilfelle blir overproduksjonen brent, fordi selskapa er redde for at merkeverdien skal falle dersom dei set ned prisen på varene.

Men også naturlege materialar, som ull og bomull, forureinar.

Treng vi norsk klesproduksjon?

Gerda blir stille. Tenkjer seg godt om. Og svarar karakteristisk ærleg:

– Eg veit ikkje om vi verkeleg treng det. Det kjem an på korleis ein definerer «treng», som gjeld mykje kunst og kultur. Men menneske må vel ha klede i ei eller anna form? Norsk klesproduksjon har stor verdi, kulturelt og historisk. Sånn sett bør han utvilsamt bli bevart. Det ville vore eit stort tap om all kunnskapen forsvann.

Det gir meining for henne å drive med dette, mot alle odds. Gerda hugsar tilbake til då ho jobba i Oleana-butikken. Av og til kunne ho oppleve at trufaste kundar som hadde vore kreftsjuke, kom tilbake og tok på seg eit plagg dei følte seg vel i.

– Klede er eit sterkt symbol på mykje av det som bur inne i oss. Det kan sjå overflatisk ut, men for meg er det ikkje det. Det er viktig.

Ho har tru på at teknologisk utvikling kan jamne ut den internasjonale konkurransen noko. Når meir blir overlate til maskiner, forsvinn noko av konkurransefortrinnet til dei som produserer utanfor Noreg.

Førebels har ikkje Oleana enda i ein bitter familiefeide. Så det verste som kunne skje, det er kanskje at dei går konkurs?

Svaret er overraskande motsett: At alt berre blir business.

– At Oleana blir eit likegyldig klesmerke som strevar i veg utan nokon veg. At vi blir fanga i racet og byrjar å gå på kompromiss med det vi står for. At alt blir viska ut. At det blir ein kjip plass å jobbe. Då vil eg heller leggje ned med rak rygg.

* Talet er basert på minsteløn i månaden sitert i denne rapporten, delt på 28 dagar à åtte timar, og rekna om til norsk valuta.

  • KJELDER: Intervju med konservator Tone Rasch ved Norsk Teknisk Museum som sit på inngåande kunnskap om norsk tekstilhistorie, Norsk Tekstiltidende (tilgjengeleg hjå Nasjonalbiblioteket), «Norsk tekstil bind 1 og 2» av Sigurd Grieg, «Med nål og tråd gjennom 100 år» av John L. Kamsvåg og industristatistikk frå Statistisk sentralbyrå.

Hei!

Blei du begeistra, stussa du på noko, eller sit du med ei historie? Ta gjerne kontakt. Tidlegare har eg mellom anna skrive om å jobbe i staten og vere punkar, Noregs mest mystiske kunstsamlar, heile Noregs fotballnerd og kunstnaren som viste fingeren til kunstverda

Anbefalt vidare lesing: