Terrorstat

Det norske punkbandet Terrorstat.

Foto: Maren Kvamme Hagen / NRK

«Velferdsstaten Noreg er fødd på krig og blodpengar»

40 år etter at punken slo gjennom - er det noko opprør igjen? NRK tok temperaturen på punkfestivalen Kanalrock.

Ein laurdag i august haikar eg med banda Terrorstat og Hysj til Noregs største punkfestival, Kanalrock.

Festivalen i arbeidarklassebyen Horten illustrerer paradoksa i punken. Kanalrock mottar støtte frå Kulturrådet og kommunen, samtidig som banda dei bookar syng om den fæle staten.

Det blir klart for meg at punken er ei balanseøving. Mellom å vere kommersiell og undergrunn. Mellom å kunne reise rundt og spele mest mogleg, samtidig som du held det «ekte». Kampen om å definere kva punk er, står mellom minst tre ulike generasjonar. Og då blir det bråk.

Prisane på Kanalrock stig, gamle punkarar murrar. Og der ute er det folk som riv ned plakatane deira.

Her er fem forsøk på å forstå den norske punkscena i 2017.

1. Hysj: Ustoppeleg energibunt

Hysj på Kanalrock

Duoen Hysj på scena under Kanalrock. Vokalist Sigrun Sæbø Åland skrik seg hås, gitarist Kim Mikal Torp i bakgrunnen.

Foto: Maren Kvamme Hagen / NRK

– Åh, eg skal sååå hoppe i badekaret etterpå!

Sigrun Sæbø Åland, eine halvparten av duoen Hysj, ser fram til ei natt på hotell. Harde steingolv og sinte nynazistar som bankar på døra på turné i Polen, er visst minst like vanleg som hotellrom med badekar.

Idet vi susar ut av ein tunnel, haglar regnet ned. Kim Mikal Torp, den høgste halvparten av duoen og gitarist, er litt bekymra med tanke på at han er kledd i kvite Adidas-bukser.

Hysj lagar musikk som er det motsette av kva det kan verke som. Høg. Utfordrande. Støyande. Han tvingar seg langt inn i øyregangen din. Duoen spelte først i band, fram til dei ikkje orka fleire utskiftingar av trommisar og bassistar. Dei ville framover. Fort.

– Så kjøpte vi ei trommemaskin, og det var slik Hysj byrja, seier vokalist og frontkvinne Sigrun.

Hysj i Horten

Duoen Hysj backstage i klubbhuset til Horten Bueskyttere, 5. august 2017.

Foto: Maren Kvamme Hagen / NRK

Ho er smykka med eit svart naglehalsband, og alltid klar for posering. Når ho ikkje skrik ut ord på scena, jobbar ho deltid som sykkelbod, tråkkar ut resten av energien.

Hysj har bokstaveleg talt eit bein i popen og eit i punken. På leggen har Sigrun tatovert «No scrubs», den populære låten til TLC. På kneet: «Out of step», låten som starta straight edge-rørsla (ein undersjanger av hardcore, journ.merk.). Frå punken har dei tatt med seg ideen om å gjere det meste sjølv, samt ein ustoppeleg energi.

– Vi gønnar på når vi spelar. Det skal vere ei fysisk greie. Når ein ser oss live, så skal ein tenkje, wow, dette var intenst, seier Kim Mikal engasjert i baksetet.

– Er det like mykje å gjere opprør mot i dag, som i 1977?

– Ja, absolutt. Sjå på regjeringa vår, sjå på Amerika. Eg føler at heile verda berre vibrerer akkurat no. Ingen veit heilt korleis det kjem til å gå, seier Sigrun.

Nokre timar seinare har Hysj spelt eit forrykande sett på Kanalrock. I 30 minutt har Sigrun skrike ut alt ho har på nordfjord-dialekta si og kasta seg ned i gjørma. Gitarstrengane til Kim Mikal er slitne. Blandinga av hip hop, støy, pop og punk har kanskje overraska det tradisjonelle punkpublikummet litt, men fleire smiler.

Vokalisten heller nedpå store mengder med vatn. Det fell seg naturleg å spørje:

– Korleis kjennest stemma ut?

– Etter seks år som hardcore-vokalist merkar eg ikkje noko lenger, seier ho.

Snart skal ho til hotellet og leggje seg i badekaret.

2. Terrorstat: Bandet

Terrorstat 2

Ein av fleire intense augneblinkar under Terrorstats konsert på Kanalrock, 5. august 2017.

Foto: Maren Kvamme Hagen / NRK

– Alle dei vestlege statane i verda i dag driv med terror. Velferdsstaten Noreg er fødd på krig og blodpengar, olje.

Erling, gitarist i Terrorstat, sit backstage på Kanalrock og forklarar namnet til bandet. Dei tok det som ein reaksjon på at vestlege land kallar andre land terrorstatar, medan dei sjølve krigar.

– Det er berre dei som kjempar tilbake som er terroristar, mens bombene frå vestlege land ikkje er det.

Firemannsbandet blei starta i Blitz-miljøet i 2013. Dei er skeptiske til å snakke med media.

– Botnar skepsisen til media i punkens opprør mot det etablerte, eller handlar det om at de ikkje vil ha merksemd rundt det de driv med?

– Dei som skriv om det i media, er den gamle generasjonen. Dei er ikkje interessert i kva vi driv med. Punken har blitt for farleg for folk, og då avfeiar dei det med at dette er pøblar og anarkistar, valdsforbrytarar. Det er det vi har problem med, for vi meiner ikkje at vi er det, svarar Erling.

Han meiner at dei norske banda som kom på midten av 80-talet var viktigare for hardcore-kulturen enn den første bølgja av punk, og er lei av at dei som var punkarar i 1977 «styrer ordskiftet i media og lagar bøker».

– Dei er så fjerna frå den røynda som vi i scena kjenner i dag, seier han.

Sjølv meiner han at det akkurat no går føre seg ein «hardcore-renessanse».

– Folk seier at punken døydde då Sex Pistols heldt på, men alle som likar punk, veit at det berre er tull. No har det eksplodert, seier han.

3. Harald Lange: Veteranen

Harald Lange

Harald Lange hugsar ikkje kor mange gongar han har spelt med punkbandet Bøyen Beng på Kanalrock – men det er mange.

Foto: Maren Kvamme Hagen / NRK

– Spelte vi her i fjor??

Harald Lange, medlem av det legendariske norske punkbandet Bøyen Beng og første generasjon punkar, ser spørjande på eit anna bandmedlem. Det viser seg at Bøyen Beng faktisk spelte på Kanalrock i 2016. I år er Lange her for å sjå mellom anna Dømt og Terrorstat, som han er uttalt fan av.

Inne på festivalcampen er det litt som å gå tilbake i tid – eit flagg med 1976 er klistra til eit tre, ølboksar ligg strødd overalt, slitne menneske er i ferd med å vakne. Men Lange diagnostiserer den norske punken i dag som «friskare og meir fargerik enn nokon sinne».

Punkere på Kanalrock

.... men hanekammen var ikkje død. Punk-publikummet på Kanalrock.

Foto: Maren Kvamme Hagen / NRK

– Det er gøyare å vere punkar i dag enn for ti år sidan. Det er ei auka offentleg interesse rundt punken, og det blir meir pengar i kassa til arrangørar og band, seier han.

Då punken blei tatt inn i varmen på «Stjernekamp» på NRK1, var Lange med som fagdommar, og uttalte i tilbakemelding til ein av artistane at «dette hadde du fått applaus for på Kanalrock!» Han er ikkje bekymra for at pengane skal øydeleggje punken.

– Mykje av den tidlege punken var også kommersiell. Kva er Sex Pistols anna enn marknadshype? Det starta som ein reklamekampanje, og så blei punken om til noko meir. Det handlar framleis om å lage den store overbevisande låten, framført med enkle midlar, seier han.

4. Bjarte Malum: Stemma frå Bergen

Bjarte Malum

Bjarte Malum driv Punkebjartes punkeplater i Bergen, og har dukka opp med teltet sitt på Kanalrock dei siste fem åra.

Foto: Maren Kvamme Hagen / NRK

– Å klage på punkband som skal ha meir enn pengar til bensin – fyyyy faaaaan altså!

Bjarte Malum, ein 37 år gammal platedistributør og vernepleiar frå Bergen, er hås i stemma, men det stoppar han ikkje frå å kome med kraftuttrykk. Kvelden før spelte han på Kanalrock under artistnamnet Balle Malurt.

I dag står han i teltet sitt og sel plater og t-skjorter frå Punkebjartes Punkeplater. Det har han gjort på dei siste fem utgåvene av Kanalrock. Han lever og andar for punken, men får likevel kjeft for at han ikkje er punk «nok». Dagen før fekk han kritikk for å tene ein 50-lapp på ei t-skjorte han sel.

– Og då har eg tatt meg fri frå jobb, leigd ein bil, sove på luftmadrass i telt ... Profitten på platene mine er marginal. Eg gjer dette fordi eg vil bidra til ei punkscene, seier han oppgitt.

– Viss du bur i eit okkupert hus, og ikkje har rekningar å betale, så er det veldig enkelt å hyle og peike med fingeren på dei andre.

Malum, som i ti år dreiv eit punkprogram på Bergen studentradio, er opptatt av å få litt perspektiv inn i den norske punkscena. Han har nettopp vore på turné i Russland og Kviterussland med sonen sin.

– Der kan ein snakke om ekte opprør. Når staten og politiet er korrupt, og du risikerer å bli drepen for tøymerket ditt, fordi det er mange valdelege nynazistar rundt deg.

Han meiner at det ikkje er dei same føresetnadane for eit punkopprør i Noreg.

– Reis til Kviterussland og sjå. Det er ikkje samanliknbart, for der har dei faktisk ikkje eit fungerande demokrati.

Sjølv har han gått vekk frå dei klassiske politiske tema i sine eigne låtar.

– Når du har jobba i staten sjølv dei siste ti åra, så er det litt sånn ... Fuck the system? Nja.

5. Kristian Kallevik: Platemannen

Kristian Kallevik

Kristian Kallevik i platebutikken Tiger likar best punkarar som ryddar seg plass i offentlegheita.

Foto: Maren Kvamme Hagen / NRK

– Så kom new wave'n, slik at den intellektuelle middelklassa kunne spele punk også …

Oslo, nokre dagar tidlegare: I den verste eksosgryta, rett ved inngangen til ein tunnel, ligg platebutikken Tiger. Her har mange norske punkarar jobba og handla. Dagleg leiar Kristian Kallevik kjenner miljøet godt. Han teiknar opp eit slags slektstre over punken, som viser kor komplisert biletet er. Det er vanskeleg å setje punken i bås.

Sjølv har han mest sans for punk som ein livsstil og strategi for å bli sett og høyrt av media og i samfunnet. Det dreier seg om å vere antiautoritær, dyrke det individuelle og ta ansvar for eige liv.

– Då fell det seg naturleg, at dersom du er individualist, så må du starte ein ny sjanger for kvart band.

I hyllene står det vinyl, CD-ar, og ikkje minst kassettar, som framleis held stand som punkleverandør i 2017. På plateselskapet Fysisk Format gir Kallevik ut fleire punkband, som The Good The Bad & The Zugly, Ondt Blod og Blood Command.

Han beveger seg mellom undergrunnen og det kommersielle, og påpeikar at punken er full av paradoks.

– Nokre folk er opptatt av å halde seg unna dei store scenene, og berre tale til sine eigne. Det er eigentleg veldig lite punk, seier butikksjefen, som har meir sans for punkarar som ryddar seg plass i offentlegheita.

– Punkens essens er at den er ustyrleg, uregjerleg, individualistisk, populistisk, og kan ta veldig mange ulike sjangerdrakter. Jo meir mangfaldig punken er, jo betre er han.

....og slik kan ein punk-konsert sjå ut i 2017:

Hysj-konsert

ENERGIBUNT: Sigrun Sæbø Åland gir alt.

Foto: Maren Kvamme Hagen / NRK
Sigrun Sæbø Åland
Foto: Maren Kvamme Hagen / NRK
Hysj-Sigrun
Foto: Maren Kvamme Hagen / NRK
Sigrun Sæbø Åland i Hysj
Foto: Maren Kvamme Hagen / NRK
Hysj konsert i Horten

HØGT: Hysj lagar musikk som er det motsette av kva det kan verke som. Høg. Utfordrande. Støyande.

Foto: Maren Kvamme Hagen / NRK
Sigrun Sæbø Åland i Hysj på scena

WOW-FAKTOR: – Vi gønnar på når vi spelar. Det skal vere ei fysisk greie. Når ein ser oss live, så skal ein tenkje, wow, dette var intenst, sier gitarist Kim Mikal Torp.

Foto: Maren Kvamme Hagen / NRK
Hysj detaljar

EIT BEIN I POPEN OG EIT I PUNKEN: På leggen har Sigrun tatovert «No scrubs», den populære låten til TLC. På kneet: «Out of step», låten som starta straight edge-rørsla (ein undersjanger av hardcore, journ.merk.). Frå punken har dei tatt med seg ideen om å gjere det meste sjølv, samt ein ustoppeleg energi.

Foto: Maren Kvamme Hagen / NRK
Hysj etter konserten

HYSJ: Vokalist Sigrun Sæbø Åland og gitarist Kim Mikal Torp.

Foto: Maren Kvamme Hagen / NRK

Oppdatering 23.03.2023: Et etternavn er fjernet fra saken etter ønske fra en av de medvirkende.