Forfatterjakten: Hendelsen med grisen
FORFATTERJAKTEN 2022
Hendelsen med grisen
Elgen er en kjent, norsk forfatter, men hvem? Let etter hint i tekst og bilder. Løsningen får du nederst på siden søndag 24.juli, og samtidig kommer det en ny fortelling.
Lykke til!
***
Du! Hei! Se på meg når jeg snakker! Noterer du? Er du klar? Har du slått på opptakeren? Når du nå skal drive garden videre etter at jeg er borte, er det viktig at du har oversikt over familiehistorien. Så nå vil jeg at du følger godt med. Jeg forteller ikke dette for moro skyld. Jeg gjør det for deg. Og for alle i Vassbakkenslekta, levende, døde og ufødte. Okay? Greit? Er du klar? Godt.
Det kan vel ha vært seint førtitall, eller tidlig femtitall, men jeg tror helst det var seint førtitall, åtteogførr, kanskje, eller muligens niogførr.
Vassbakken, far min, sto ute på tunet, det var i april, det er jeg ganske sikker på, for det var ved påsketider og jeg hadde vært på lokalet kvelden før og drukket og spydd og slåss. Jeg drakk helst karsk på den tida, ja, fortsatt også, det er den beste drikken hvis man vil ha noe som river litt. På meg virker det som om dere unge mest drikker øl og rusbrus. Ikke rart de festene du er på aldri kommer ordentlig i gang. Dere sitter vel helst og snakker om klima og identitet.
Men jeg våknet uansett med ødelagt arm og karret meg opp og ble stående foran kjøkkenvinduet og drikke vann fra springen. Snøen lå fortsatt på jordene, men det var barflekker her og der. Vassbakken, far min, sto på tunet og fjerna gjørme fra traktoren. Vi har ei eiga stang til det. Gjørmestanga. Det var egentlig ei sporskifterstang som tippoldefar min, Vassbakken, tjuvlånte da han lå oppe i fjellet og var sporskiftervikar høsten seksogåtti, ble det sagt.
Nå snakker vi om atten seksogåtti. Det skjønte du kanskje. Nå sa jeg det likevel. Min erfaring er at man må forklare alt mulig til dere unge. Inn med teskje. Ellers fester det seg ikke.
Uansett; man tjuvlånte ikke statens eiendom på den tida, ikke i dag heller for den saks skyld, men kanskje likevel enda mindre den gangen. Der gikk grensa. Staten var staten. Og statens ting holdt man seg unna. Så det måtte nesten bli bråk av det. Eller etterspill, som de kaller det.
Nilsson som var distriktssjef i Statsbanene på den tida, likte ikke svinn. Han hadde forresten bifokale briller, Nilsson. Fint skulle det være. Du tror sikkert at sånne briller kom seinere, men nei, de ble oppfunnet av Benjamin Franklin allerede i syttenåttifire, og Nilsson hadde skaffet seg et par, så det skal han ha.
Ja, jeg traff jo aldri Nilsson, det her var et par generasjoner før min tid, men det ble sagt at han hadde bifokale briller og at han ikke likte svinn. Det er vel omtrent alt jeg vet om han. To ting. Svensk var han forresten også. Eller i hvert fall faren. Så du kan si at vi vet tre ting.
Men Vassbakken, tippoldefar min, bodde i et lite skur oppe på Svenskåsen de periodene han var på vakt, på østsida av Vassbakkenfjellet, nord for Hummelvollbekkmyra, som aldri fryser, det har jeg ikke hørt noen god forklaring på, alt anna fryser, men ikke Hummelvollbekkmyra, det burde ikke gå an, du kan finne åpent vann der oppe midt på kaldvinteren, hørt sånt. Men der bodde han.
Fire utette vegger og en vedovn. Han bytta med en annen kar innimellom, Taknes, som var halt og spilte fløyte, så når Taknes kom og avløste Vassbakken, tippoldefar min, da dro Vassbakken ned i bygda og lagde unger og det skal du og jeg være jævlig glade for.
Men det var ei altfor god stang til at den kunne leveres tilbake. Den kunne komme til nytte, mente han, og han hadde god teft, Vassbakken, tippoldefar min, det har vi Vassbakkenfolk alltid hatt. Teft altså. Du har kanskje ikke så mye av det ennå, men hvis du følger godt med når jeg snakker, skal du se at teften kommer sigende. For den ligger inni deg et sted, du er tross alt fra Vassbakkenslekt.
Stangtyveriet ble oppdaga og Vassbakken, tippoldefar min, fikk ei bot som ble trukket fra lønna, men det var det verdt. Familien fikk ei stang for evigheten. Vi brukte den i skjul de første tretti-førti åra, men etter det har vi brukt den helt åpent. Folk glemmer etter hvert. Det er en god ting. På den måten blir tjuvgods til eiendom.
Men altså; Vassbakken, far min, sto og fjerna gjørme fra traktoren.
Gjørma var særlig ille våren åtteogførr, eller om det var niogførr, det var et såkalt gjørmeår, det inntreffer med ujevne mellomrom når forholdet mellom frost og tøvær er spesielt jævlig.
Nå kommer jeg forresten på at Stalin døde omtrent på denne tida, så da hadde det kanskje bikket over i femtitallet likevel, faen, jeg liker ikke årstall, det er altfor mange av dem, og jeg var jo på lokalet alle påsker, og ble full og slåss de fleste av dem, så da blir det vanskelig å bruke det som referanse. Derfor bruker jeg Stalin i stedet. Han døde i toogfemti eller treogfemti, det kan du slå opp, sånt står i bøker og overalt, jeg husker folk var glad for at han var død, men noen var lei seg også.
Det var ulike reaksjoner. Men det hadde vært frost om natta og Vassbakken, far min, sto og slo av gjørme fra akslinga, med stanga, som nevnt. Gjørma var som stein, sa han, men sånn stein som går i biter når du slår på den, ikke sånn stein som ikke går i biter når du slår på den.
Nå kom jeg litt ut av det, kjenner jeg. Sånn er det å bli gammel, det er noe svineri. Vent litt nå, jo, grisen. Sånn var det. Vassbakken, far min, sto og slo av isgjørma, ja dette var jeg nettopp inne på, det er bare å beklage, du får eventuelt ta bort sånne gjentakelser, hvis du har tenkt å skrive dette ned, det har du vel, har du tenkt å skrive dette ned? Det er best å skrive det ned. Det blir mindre hakkete når jeg får snakket meg litt varm, sånn er det alltid, men jeg får sjelden snakket meg varm lenger, jeg sitter jo her alene, ja, utenom mor di, og alle putene hennes, så jeg er jo faen ikke vant til å snakke lenger, sånn går det med oss alle, bare vent, en dag kommer du til å oppleve det sjøl, hvis du ikke dør før tida, det skjer stadig vekk, og de som gjør det slipper å bli surrete og ensomme, så det har sine fordeler det også, men også mange ulemper, bevares.
Ta Sivert Liaklev, han gikk bort allerede i treogfemti, samme år som Stalin, ja, nå husker jeg det, og samme år som dette med grisen, treogfemti var det, for ikke før var Stalin død så hoppa Sivert på ski og traff toget, jeg hoppa rett før han og traff ikke toget, men så kom Sivert bak meg og da kom toget og det var slutten på Sivert. Det var utgjort.
Det snødde så tett den kvelden, og det brukte ikke å komme noe tog på den tida, men det var forsinka, vettu, det blir jo tog om vinteren her oppe, så da kom det akkurat idet Sivert hoppa. Og toget er alltid på vei. Det kommer. Vær du sikker.
Men Sivert sitt kom for tidlig. Den saken er klar. Det var mange som var lei seg her oppe da. Han var en staselig kar, Sivert. Jentene likte ganglaget hans, hadde jeg inntrykk av. Og kanskje ansiktet. Sånt er vanskelig for meg å forstå. Han så vanlig ut for meg, men nei da, for jentene var han liksom ekstra gild å se til. Han kunne ha fått alle damene her i bygda, så på en måte var det greit at det toget kom. Vi fortsatte forresten å bygge hopp der lenge etter at Sivert var død. Det var morsomt å hoppe over toglinja. Men vi så oss bedre for etter det med Sivert.
Da skriver vi med andre ord treogfemti, det var godt å få det etablert. Ser du, jeg finner ut av det bare jeg får snakke meg varm. Noterte du treogfemti? Bra. Greit.
Så da er vi altså på seinvinteren det året, og far min, Vassbakken, står på tunet med stanga og så, hold deg fast, kommer Hummelvollbekk syklende. Det kom jo aldri noen Hummelvollbekk til garden, kan du skjønne. Det var uhørt. Og ingen Vassbakken til Hummelvollbekkgarden. Det skjedde ikke. Så det var oppsiktsvekkende i seg sjøl.
Det var så spesielt at jeg brukte litt tid på å skjønne at det var det som skjedde. Jeg så det fra vinduet da jeg drakk vann. At Hummelvollbekk kom syklende med det tarvelige oppsynet sitt.
Hummelvollbekkslekta er mangelfullt utstyrte fra naturens side. Livet er urettferdig. Noen får jevne ansiktstrekk, godt proporsjonerte kropper og utpreget rettferdighetssans. Som oss. Andre er mindre heldige. Det nytter ikke å klage. Naturen holder på som den vil. Det er som det er. Gud har gjort Hummelvollbekkene frastøtende og det er ingenting noen kan gjøre med det.
Hummelvollbekk hadde en kasse bakpå sykkelen. Festa på bagasjebæreren med grønne og røde stropper. Uten å hilse eller se på far min, sykla han bort til fjøset og stilte sykkelen mot veggen. Far min slutta å slå på gjørma og lot liksom enden av stanga synke sakte ned mot bakken. Han sto og så mot Hummelvollbekk som uten å forhaste seg gikk inn i fjøset. Jeg tror far min må ha blitt forskrekka. Det er vanskelig å tolke det på anna måte.
Det er mye godt å si om far min, som det er om alle Vassbakkenfolk, men litt for godtroende var han nok. Det tror jeg dessverre vi må si. Og samtidig var han tenksom. Liksom litt sein i avtrekkeren. Ting måtte gjennomtenkes. Han brukte alltid tre dager på å pakke bilen hvis vi skulle noe sted. Heldigvis skulle vi nesten aldri noen steder. Vi hadde jo dyra å tenke på, men så hendte det en sjelden gang at vi besøkte Vassbakken, bror til far min som bodde over grensa.
Det bor Vassbakkenfolk over grensa også. Merk deg det. Vi har spredd oss. Det er lurt. Med tanke på slektas overlevelse. Hummelvollbekkene har spredd seg i mindre grad. Derfor har de dårligere arvestoff og blir stygge og får mangelsykdommer og brokk. Men Vassbakken, far min, ble altså stående og spekulere og klarte ikke å foreta seg noe.
Etter et minutts tid kom Hummelvollbekk ut fra fjøset med en pattegris under arma. Han kasta grisen i kassa og tjora den fast.
Vassbakken, far min, reagerte fortsatt ikke. Det var som om det som skjedde, ikke kunne skje. Men det skjedde jo. Jeg så det sjøl fra kjøkkenvinduet. Far min snakka mange ganger om dette etterpå. Han kom aldri over det. Det var et nederlag og en kilde til ergrelse så lenge han levde.
Ikke før grisen hylte ut i kassen, reagerte han. Da hadde Hummelvollbekk fått opp farten og var på vei ut fra tunet. Far min sprang inn og fant rifla. Patronene lå innelåst på separat sted, som forskriften sier. Vi Vassbakkenfolk følger forskrifter, i motsetning til Hummelvollbekkene som i mindre grad gjør det. Det gjør for eksempel at vi Vassbakkenfolk egner oss til styre og stell, mens Hummelvollbekkene ikke gjør det.
Noen av dem har likevel forsøkt seg i kommunestyret opp gjennom åra, men det går selvfølgelig til helvete hver gang og de blir aldri gjenvalgt. Altfor mange gjør ting de ikke egner seg til. Mens Vassbakken, bestefar din, satt i kommunestyret i sju perioder. Så der er det en forskjell, kan du si.
Far min fikk låst opp skuffa med ammunisjonen, la en patron i kammeret, gikk ut på verandaen og la an mot gelenderet. Hummelvollbekk var kanskje tjue sekunder fra å forsvinne over bakketoppen. Tid nok til å kalibrere siktet og ta hensyn til vinden, som kom sørfra i en styrke på fire-fem sekundmeter, anslo far min. Vi Vassbakkenfolk er gode skyttere. Erfarne og sindige. Lite skadeskyting har det vært. Det er gjerne vi som rydder opp når Hummelvollbekkene treffer elgen i vomma så den forblør oppe i lia.
Far min fikk ryggtavla til Hummelvollbekk i siktet, han justerte krysshåret mot Hummelvollbekk sin skulder, den venstre, naturlig nok, siden Hummelvollbekkene er venstrehendte, det har de alltid vært, de bruker spesiallagede sakser for de klarer ikke å klippe ordentlig med vanlige sakser, hva gir du meg? men far min tenkte, var nærværende nok til å tenke, at det var bedre å ødelegge Hummelvollbekk sin venstre skulder enn den høyre, altså verre for Hummelvollbekk, men bedre for Vassbakken.
Et par sekunder før Hummelvollbekk skulle forsvinne over bakketoppen, blåste far min skuldra hans i fillebiter. Han traff en anelse for mye til høyre, så prosjektilet rev med seg deler av nakkevirvlene, sto det i obduksjonsrapporten. Uten nakkevirvler går det ikke. Så det ble slutten på Hummelvollbekk. Han hadde visst ment at Vassbakken, far min, skyldte han en gris. Det var en vrangforestilling. Hummelvollbekkene har mange av dem.
Kona til Hummelvollbekk sa under rettssaken at Hummelvollbekk hadde gått og mumla lenge om den grisen. Det er mye syting med Hummelvollbekkene. Uråd å skjønne hva de mener. Han hadde mumla i måneder om at han mente at far min skyldte han en gris. Til slutt hadde Hummelvollbekk sagt til kona at nå skulle han sykle opp til Vassbakkengarden og hente seg en gris, for dette hadde gått for langt. Det hadde Hummelvollbekk sagt, ifølge kona. Det var uklart for henne hvorfor Hummelvollbekk mente at Vassbakken, far min, skyldte han en gris, men det mente han og sånn måtte det være og hun klarte ikke å snakke han fra det.
Far min og jeg sprang rundt lenge i skogen før vi fant grisungen. Den var livredd og hadde gjømt seg under ei rot. Far min ville ikke høre snakk om at jeg hadde vondt i arma, sånn var han, det var greit å feste og slåss, men var man blitt skadet, måtte man skjule det. Og grisen var han glad i, så vi strevde i flere timer før vi til slutt klarte å trekke grisen ut fra under rota og far min sa vi skulle spise den til jul og minnes den dagen da han blåste Hummelvollbekk ut av tida.
Men da vi kom tilbake til garden, ble far min arrestert. Det viste seg at det ikke var lov å skyte Hummelvollbekkfolk. Far min mente det var nødverge, for Hummelvollbekk tok jo grisen, men det er visst ikke nødverge når man skyter folk som tar griser, ikke spør meg hvorfor. Samfunnet godtok ikke far min sitt skudd, men at Hummelvollbekk tok grisen, var tydeligvis ikke så farlig, men at Vassbakken, far min, skøyt han i skuldra, men litt til høyre sånn at nakkevirvelen røyk med, var ikke greit.
Det var jo ikke far min sin skyld, men veien. Dårlig vei. Nedprioritert av storsamfunnet. Den hadde hull i seg og hullene fikk Hummelvollbekk til å vingle.
Men nei da. Far min fikk hele skylda og da jula kom, ble det ikke gris, men fengsel.
Far min satt inne i mange år. Så jeg vokste opp med en far i fengsel, kan du si. Jeg var ikke barn lenger, men likevel, det var ikke bare enkelt. Jeg hadde sikkert blitt en annen om far min hadde fått være hjemme. Bedre, antakelig. Jeg hadde blitt bedre. Ikke at jeg ikke er bra nå. Men jeg kunne ha vært bedre. Det har preget meg.
Nå må jeg sove. Og du setter deg på stabburet og renskriver dette og så snakkes vi i morra. Jeg er så trøtt hele tida. Det er Hummelvollbekkenes skyld. Men også sykdommen. En kombinasjon. Men mest Hummelvollbekkene. Til helvete med dem.
***
Illustrasjoner: Ellen Ulriksen
Har du fattet forfatteren? Send inn ditt forslag i skjemaet under før søndag!
Trenger du noen hint, så kan vi nevne at Elgen har skrevet en rekke bøker, artikler og laget filmmanus. Vedkommende har vunnet både bok- og TV-priser.
