FORFATTERJAKTEN 2022

Klikk og hent

AV: KATTEN

«Katten» er en kjent, norsk forfatter, men hvem? Let etter hint i tekst og bilder. Svaret finner du nederst.

***

Hver gang moren min klikka, ble hun hentet. Naboene i blokka ringte. Og bilen med tegneseriefigurene kom. De lignet det. Det innebar at barndommen min liksom besto av kulisser, som om jeg var inni et blad eller noe, med vegger i falske proporsjoner. Jeg vet hva proporsjoner betyr, og fargene på teppet og møblene var liksom neonaktige, som om de hadde sitt eget lys, enda alt sammen i virkeligheten var helt grått.

Vi hadde bare ett mellomstort rom, og det var stua, moren min sov der, jeg sov i kottet. Det var lite luft der inne og jeg kunne aldri stole på at ting var greit, at maten sto på bordet når jeg kom hjem fra skolen, eller at natten var natt og stille, så jeg kunne sove, uten å ha ett øye åpent, i tilfelle noe skjedde. I tilfelle moren min klikka, for da måtte jeg slåss med henne. Hun kastet kopper og kjeler i veggen, hun sparket etter meg og etter naboene når de kom opp, ja hun var ikke til å styre.

Derfor ble jeg en uvøren og krakilsk gutt, selv om jeg virket stille ute, men jeg var sinna inni meg. Jeg ville bare ha det rolig. Og så elsket jeg Inez i dyrebutikken. Hun med det vakre mørke håret, og jeg ville hjelpe henne.

Inez bodde ikke langt fra bestemor, som hentet meg hver gang moren min var kjørt bort. Bestemor het Nancy og var svær og tjukk og bodde alene på gården ikke langt fra byen. Bygrensen hadde strukket seg nærmere og nærmere, det var bare et søppelanlegg og en tynn skog mellom gården og byen egentlig, og praktisk talt var det ingen forskjell for meg når det gjaldt skoleveien. For skolen lå midt mellom blokka vår og gården. Jeg kom bare fra den andre kanten, med en annen buss når jeg var hos bestemor. Og jeg gikk alltid helt vanlig inn gjennom skoleporten, som om ingenting hadde skjedd, uansett hvilken buss jeg kom med.

Nancy var på mange måter bedre å være hos enn moren min, for hun lagde god mat, jeg fikk matpakke med meg på skolen, det pleide jeg ikke ha. Nancys brødblingser mettet, men egget var alltid litt for stekt der det lå mellom brødskivene. Bestemor Nancy kjeftet også, men det var mer småkjefting egentlig. Og hun klikka aldri, bare vagget rundt. Nedi joggeskoene hadde hun raggsokker.

Jeg ville ikke at skolekollegene mine skulle se henne, jeg kalte dem det, og det gjør jeg fortsatt, for de er ikke kamerater og ikke venner. Jeg ville ikke at de skulle se moren min heller. Men det var ingen fare, for moren min viste seg knapt ute og jeg tok aldri noen av kollegaene med meg hjem. Mor var tynn og klippet aldri håret, bare surret det sammen til en dusk i nakken, som ble tyngre og tyngre.

Det var på grunn av Inez at jeg startet jakt- og undersøkelsesprosjektet mitt, jeg skulle grave etter mus ute i låven og gi henne de små dyrene. Hun kunne tjene penger på dem, selge dem i dyrebutikken. De solgte jo rotter.

Noen mus fanget jeg på søppelplassen. Men de fleste fanget jeg på låven. Katten hjalp meg å fange musene som gjemte seg i grunnmuren. Når de unnslapp, boret de seg ned i hemmelige ganger i det gamle dekket av kornstrå som fortsatt lå på gulvet.

Båsene var tomme. Men så gjorde jeg oppdagelsen. Bestefar lå der, i en av båsene, under dekket. Jeg kjente igjen buksa hans og skjorta hans, ellers var han veldig utydelig.

Jeg satt mye inne på det lille rommet jeg hadde på gården. Jeg hadde bunker med tegneserieblader der. Gardinet hektet seg ofte fast i haspen og blafret frem og tilbake i små uregelmessige støt. Og utenfor vinduet var jordet med de gule blomstene, men de skulle snart bygge noe der, sa bestemor, så du får nyte utsikten nå.

Nancys gård besto av et lite hus som hadde vært hvitt, og en falleferdig låve, med en gammel rusten traktor i, og tomta var gjengrodd, av gule blomster og brennesle. Moren min hadde fortalt at hun gjemte seg i kornåkeren da hun var liten, la seg bakover og kikket opp på den blå himmelen med solen. Da var livet deilig, sa hun. Det var før det ble for mye for henne.

Jeg var litt glad der. Tapetet i rommet mitt var riktignok dystert mørkegrønt, med noen hvite blomster og rifter i alle retninger, men senga var god og døra tjukk. Ute i stua tikket bestemors gulvur.

Jeg ville jobbe med dyr. Sånn som Inez gjorde. Ikke at det var dyr på bestemors gård lenger, bortsett fra katten. I gamle dager hadde bestemor høner her. Men det var ingen spor av dem nå. Ikke av bestefar heller. Han bare dro, sa hun, selv om jeg visste at han holdt til i låven.

Faktisk bidro jeg til at moren min klikka ved å slite henne ut. Det er mange måter å slite ut folk på. Lite søvn var en av dem. Jeg trengte ikke mye søvn. Men litt måtte jeg ha, for jeg vokste jo, og stemmen min ble plutselig dyp. Så da kunne jeg kjefte tilbake.

Av og til besøkte jeg moren min på det stedet hun ble fraktet til. Det var en murbygning med skitne vinduer. Fra linoleumsgulvet kom det en kvalm lukt. Men det var ikke et vanlig fengsel, selv om hun ble henta i politibil også.

Jeg var alltid sammen med Nancy når jeg besøkte moren min. Bestemor Nancy hadde klissete sjokoladekakebiter i et matpapir i veska, så moren min skulle få litt kjøtt på beina. Moren min unnskyldte seg og sa at hun var lei seg for at blomstene i vasen hadde råtnet og blitt til en seig gul masse, – sånn går det med oss også, sa hun. – Det blir for mye for meg. Vi dør.

Og jeg tenkte på bestefar. Og så sa jeg det, at han lå i låven. Da ble bestemor Nancy rasende og etter det fikk jeg ikke besøke moren min mer og jeg fikk ikke gå på skolen. Katten var på mitt parti, men moren min og bestemoren min var mot meg.

Bestemor sa til myndighetene at jeg var syk. Det var helt greit å slippe skolen, men jeg fortsatte å besøke Inez. Måtte snike meg dit ulovlig. Bestemor ba meg holde kjeft om bestefar, og jeg skjønte at det var vondt for henne, hun savnet ham nok. Men det var nok mye verre for ham. Da bestemor var ung, hadde hun kanskje elsket ham, slik jeg elsket Inez.

Bestemor ble rasende hver gang hun oppdaget at jeg hadde vært i dyrebutikken. Og så ble jeg rasende tilbake. Veldig rasende. Og jeg var sterk!

Da jeg endelig fikk fred og bestemor hadde forlatt gården, klarte jeg å fange et halvt spann med mus. Og jeg dro for å levere dem til Inez. Hun var så søt og viste meg kaninene i burene. Jeg fikk holde én. Er de ikke myke, sa hun og jeg responderte ved å nikke. Jeg vet hva respondere betyr. Men se her, sa jeg og tok lokket av spannet og tømte musene ut på gulvet.

Inez begynte å skrike. Og hun gråt. Jeg skjønte det ikke. Hun ble ikke glad. Så kom det en bil og hentet meg. Til et sånt sted som moren min var på. Det er lenge siden den hendelsen nå. Kanskje tretti eller førti år siden.

Jeg er tilbake i låven nå. Det er litt trist her, for selv katten er borte, søppelplassen også. Det er synd at huset er revet, at bare låven står igjen her. Og det er en parkeringsplass utenfor, med biler. Det er bare noen få brennesler igjen, og de står tett inntil låveveggen. Men låven holder for meg.

Å fange mus med hendene har aldri vært lett. De er mange, og veldig raske. De liker ostebitene jeg legger ut. Jeg sitter stille og venter til de kommer, og så griper jeg dem over de grå ryggene, én etter én. Jeg kan kjenne de små hjertene banke inni håndflaten min. Så kaster jeg dem oppi metallspannet som er grått og skittent. De er i familie og jeg vil jo ikke splitte familier, de hører sammen. Så jeg fanger hele gjengen. Så legger jeg hønsenetting i flere lag over, så de ikke får til å presse seg ut gjennom hullene.

Jeg mater dem i spannet. Trykker småbiter med mat nedi. Og så setter jeg dem inn til bestefar og bestemor i båsen. Bestemor Nancy responderte hver gang jeg sa at jeg skulle hilse fra bestefar. Hun ble mørk i fjeset da, var nok ikke glad i ham lenger. Jeg vet at kjærlighet kan gå over. Men ikke mine følelser for Inez. Og nå er tross alt bestemor og bestefar sammen igjen.

Jeg reiser meg og børster halmen av buksene mine og løfter hendene til halsen. Bare for å kjenne etter at jeg puster. Blodet sprenger på der inne, så jeg lever. Hvis man ikke puster, kan man dø. Mor har sluttet å puste nå. Hun finnes ikke mer. De ringte fra stedet hennes, til mitt sted og sa det. For noen år siden.

Nå hiver jeg sekken på ryggen og tar spannet i hånda. Det er livlig nedi der, under nettingen.

De har fått nytt skilt over dyrebutikken, lysegrønt med svarte bokstaver. Det er så fint. Og Inez står der inne, som før. Jeg tømmer musene ut på gulvet og Inez blir krakilsk. Musene strømmer inn under hyllene og forsvinner.

– Hva i all verden er det du gjør! roper hun.

Inez holder hendene for munnen og skriker og nå ser jeg at hun er litt annerledes, men ikke mye.

– Jeg skal på skolen nå, sier jeg og drar sekken tettere på meg.

– Middelaldrende menn går ikke på skolen, sier hun og holder meg igjen. Så slipper hun meg og med skjelvende hender trykker hun på en knapp på mobilen som ligger på disken.

– Inez, du vet at jeg må rekke skolebussen, sier jeg.

– Jeg heter ikke Inez, sier hun. - Moren min heter Inez. Jeg tror dere er like gamle. Hun har fortalt om deg og den hendelsen.

– Har hun? Jeg blir glad.

– Moren min sover oppe. Hun rev fra meg spannet og bar det ut på fortauet.

Og så kom det en Securitas-mann inn.

Og hun som ikke het Inez sa: Jeg vet hvem han gærningen her er. Ring politiet. Han kom hit og helte mus utover gulvet da moren min var seksten år. Hun var redd ham! Og nå har han gjort det igjen!

Jeg så at Securitasmannen dro litt på smilebåndet. Det er ikke et vanlig bånd, men noe som skjer når munnen responderer på gøyale tanker.

– Musene er til Inez, sa jeg. – Hun kan selge dem og tjene mer penger.

– Ingen kjøper mus i dyrebutikker, smilte Securitasmannen.

Det var jo det Inez også hadde sagt den gangen. Hun hadde skreket og ropt at hun ikke ville se meg mer. Det var den verste dagen i mitt liv.

Hun som ikke het Inez tok et skritt frem.

– Det er han som bodde på den falleferdige gården der det nye kjøpesenteret ligger nå. Bare låven står igjen der.

– Jeg bor ikke alene på låven, sa jeg bestemt. – Bestefar og bestemor bor også der.

– Han bodde på gården med bestemoren sin før, fortsatte hun, – den gamle damen ble bare borte, orket nok ikke barnebarnet mer og flyttet. Det sto om det i avisen. Politiet har det vel i registrene sine. Alt sammen var veldig trist.

– Det er ikke trist, sa jeg.

Og så hørte jeg sirenen. Og en politibil parkerte utenfor. Så kom to menn uten uniformer inn.

– Jeg tror du får bli med oss i bilen, sa den ene mannen og viste frem ID-kortet han hadde rundt halsen.

– Jeg har permisjon, ropte jeg. Og så klikka jeg, sånn som moren min pleide å gjøre.

De hadde ikke engang uniform, lignet noen tegneseriefigurer. De hadde ingen rett til å arrestere meg, som om jeg var en tyv. Jeg vred meg løs og fikk tak i ting som jeg kasta, og jeg sparket og brølte. Jeg var ikke til å styre. Men mennene uten uniformer og Securitasmannen var sterkere enn meg. Og jeg ble dratt ut.

Da de kjørte meg bort, snudde jeg meg og kastet et blikk gjennom bakruta. Og da så jeg det, Inez satt i vinduet over butikken og vinket til meg. Jeg gjenkjente henne, selv om det lange håret hennes var blitt grått. Jeg vinket tilbake og kjente en enorm glede. Jeg klikka og ble hentet. Det lå til familien. Men dette ble likevel den beste dagen i mitt liv.

***
Illustrasjoner: Ingrid Reime
Har du fattet forfatteren? Trenger du noen hint kan vi røpe at det er snakk om en kriminelt populær forfatter som er en gjenganger når det kommer til priser. Svaret finner du her.