Hopp til innhold

Mye bjeff, lite ull

I fjor ga Karin Moe ut en strålende samling essays. Hennes nye roman holder ikke samme nivå.

Karin Moe

Forfatter Karin Moe.

Foto: Janne F. Stol

Karin Moe. Åttitallets avantgardedronning. Ja, slik er hun omtalt i det alt for lite omtalte verket «Norsk avantgardisme». Etter all sosialismen på syttitallet, kom plutselig hun her, som både var språkkritisk, erotisk, feministisk, humoristisk og teoretisk på en gang - yes!

Matt modernisme

Jamført med alt denne gnistrende vitaliteten fremstår den første romanen med tittelen «Virkeligheten» merkelig matt, selv om omslaget er like kult som «Kjønnskrift», «Kyka/1984 » og «Mordatter» var på åttitallet.

En hund fører ordet i den første delen. Sadok. Og ja, det finnes en

Virkeligheten

'Virkeligheten'

yppersteprest med samme navn i det gamle testamentet. Hvorfor han heter Sadok? Nei, spør ikke meg. Senere dukker også Bileams esel opp - det eselet som begynte å snakke for å få sin herre og mester til å skjønne at han måtte velge den rette vei.

Men hvor vil så Karin Moe med dette? I et par situasjoner oppstår noen morsomme kontraster mellom hundens verden, som jo har rett til å gjøre fra seg i det offentlige rom, "mens vi mennesker på to bein gjemmer unna det som blir til overs, i rør under jorda", som Karin Moe skriver. Det antydes at det ligger noe implisitt her om forholdet mellom privat og offentlig her. Det er jo aktuelt nok.

Konseptroman

Det er en mulig tegn på litteraturkritikken i krise at jeg ikke føler meg kallet til å trenge dypere inn i dette. Men er det i det hele tatt noe mer å hente? Er ikke dette en konseptroman, det står det jo på omslaget, og er det ikke da selve idèen, altså konseptet vi skal interessere oss for, mer enn innholdet? Men hva er idèen?

Å kalle en av personene Lol - altså laughing out loud - er jo en god idè, hvis man vil gripe tidsånden. Men gjør Karin Moe det?

Isolasjonsmonument

I andre del av denne 108 sider lange boken er vi i fremtiden, nærmere bestemt i 2031. Da slår Moe over fra bokmål til nynorsk, og presenterer oss noen av oppføringene om bokstaven a i Alf Helleviks klassiske Norske ordbok, som er konservert i et såkalt isolasjonsmonument. Hun kommer ikke lenger enn til "abdikasjon", interessant nok, før hun avslutter med et "Wowff". Et nokså slapt "Wowff", forekommer det meg. Det hjelper ikke at det er skrevet med W.

Kulturstrøm