– Den nye romanen er mye lysere – og derfor også vanskeligere å skrive, sier Angelika Klüssendorf.
Hennes forrige roman Jenta utkom i Tyskland i 2011. Den kom nylig på norsk. Alle som leser den romanen lurer på hvordan det går videre med dette løvetannbarnet som kjemper seg gjennom tilværelsen med en psykisk ustabil mor, som banker henne opp så ofte hun får anledning. Den boken var ikke lys - men det finnes samtidig en slags frihetssøken og kraft i jenta i fortellingen, som holder håpet levende hos leseren.
Et godt barnehjem
Noe av det mest originale ved boken er kanskje skildringene av et DDR på syttitallet, som tross fattigslige forhold egentlig mest av alt er preget av normalitet.
Barnevernsapparatet som skal fange opp barna er ikke veldig ulikt det man ville kunne finne i vesten på samme tid. Barnehjemmet jenta havner på stemmer heller ikke overens med de mørke fremstillingene av DDRs barnehjem, som vi kjenner fra vestlige bøker, film og presse.
– Denne jenta hadde flaks. Barnehjemmet var faktisk helt ok, det var et tilfluktssted, svarer hun, og legger tørt til at hun ikke trengte å gjøre særlig mye research for å skrive akkurat de kapitlene.
Usynlig forfatter
Også Angelika Klüssendorf bodde en periode på barnehjem i DDR, noe som vekker leserens nysgjerrighet, og gjør det naturlig å spørre om hvor tett på eget liv Klüssendorf er i skildringen av den unge jenta.
– Jeg havnet på barnehjem, fordi det ikke var perfekt hjemme, svarer hun kort, og virker ikke særlig interessert i å utdype temaet ytterligere.
– Det finnes likheter, men det er ikke det det handler om. Forfatteren står for seg, og boken står for seg. Jeg tenker meg det sånn at forfatteren skal være usynlig og navneløs, det har jeg lært av den franske filosofen Giles Deleuze, sier Angelika Klüssendorf.
Fikk utreisetillatelse
Den frittstående oppfølgeren har fått tittelen April, og blir imøtesett med forventning i hjemlandet. I denne romanen følger vi jenta videre fra Leipzig og til Vest-Berlin. Også her finnes det biografiske paralleller til forfatteren. Også den da 26 år gamle Angelika Klüssendorf søkte om utreise fra DDR.
Året var 1984. Hun hadde bidratt til et litterært undergrunnstidsskrift. Denne aktiviteten ble nøye overvåket av Stasi, noe Klüssendorf kunne lese om da hun, som så mange andre, fikk utlevert mappen sin etter murens fall.
Den dag i dag husker hun hvordan hun gikk til et departement, hvor hun trodde de tok i mot søknader om utreisetillatelse.
– De spurte hva jeg hadde der å gjøre. Vi ble behandlet som små barn, det var temmelig umyndiggjørende, men så ble søknaden til slutt akseptert.
– Hva skrev du i søknaden?
– Jeg skrev at jeg er et fritt menneske, og at jeg ikke vil leve i et lukket land. Jeg ville kunne velge, for det å kunne velge er det som kjennetegner et fritt menneske, sier Angelika Klüssendorf.
