Det gikk opp for meg allerede på romanens første og andre side hvor dette bærer, men det var ok; vår mann George, tidligpensjonist, ikke altfor sorgtynget skal i en av sine venners begravelse og prøver dress for anledningen. Det er da han oppdager flekken på hoften, skjønner at han har kreft og vil bli nødt til å ta livet av seg. Spørsmålet er bare hvordan.
Mark Haddon: 'Noe til besvær'. Oversatt av Kyrre Haugen Bakke. Pax forlag
Foto: Pax ForlagGeorge har sitt første dype angstanfall og vi ler. Han elter muligheter i panikkens vanviddslandskap – ord som fengsel, rullestol, kreft og død i en og samme setning – og vi ler.
Alvorlig satire
Vi skjønner mer og mer hvor det bærer, ettersom vi møter datteren Katie som skal gifte seg for andre gang med en mann ingen liker, kona Jean som ligger med en gammel kollega av George, sønnen Jamie som er homofil og ikke skjønner at han faktisk elsker Tony og ikke kan leve uten ham.
Det høres ut som en såpeopera og er det – nesten. Men, folk sitter ikke på do og biter seg ikke til blods i kokende angst i de historiene. Riktigere, og viktigere, er det at Mark Haddons tekst befinner seg i en tradisjon – en engelsk tradisjon (og jeg sa; engelsk og ikke; britisk med vilje) - der nærheten til dagliglivet, forståelsen av klassenes og de etniske gruppenes dagligdagse tilstedeværelse og en fenomenal verbaliseringskraft er grunnpilarer som over et par ti-år nå har båret den ene historien etter den andre.
Dette er også en tradisjon som står i gjensidig gjeld til filmen og fjernsynsteateret slik bare britene får det til. Nick Hornbys bok om en gjeng selvordskandidater, ”A Long Way Down”, er en nær slektning. Pakistansk-britiske Hanif Kurieshis arbeider som filmen ”My Beautiful Laundrette” og romanen ”Black Album” handler mer om rase og nasjonalitet, men har en litterær tilnærming som ligger nær.
Sikker stil
Mark Haddon mestrer teksten sin med en betydelig grad av stil. Han skifter stadig ståsted og utsiktspunkt for fortellingen sin, og ettersom begivenhetene smøres ut med fete strøk – stort sett av et slag som før eller siden kommer forbi de fleste av oss (om enn ikke fullt så samtidig, kanskje) – skjønner vi at her er det bare å henge på.
Vi skjønner tidlig hvordan det kommer til å gå, latteren blir stadig litt mer hul, men må les allikevel. Medfølelsen med den stokk stive George og angsten som har tatt ham og livet hans igjen er kanskje det sikreste tegnet på at denne romanen virkelig er bryet verdt.