Joik er noe av det eldste i samisk tradisjon og har røtter helt tilbake til steinalderen.
Opprinnelig var joik knyttet til den førkristne offertjenesten. Sjamanens ekstase var en slags bønn til ånder og guder om å ta imot offeret.
Ved å ofre til gudene håpet man å få lykke og trivsel til reinflokken, lykke til jakt og fiske og at gudene ville avverge død og sykdom.
Fra himmel til jord
Fordi joiken ble brukt til ofring og dyrking av førkristne guder, regner mange eldre og spesielt personlig kristne joiken som synd.
Men joik handler om langt mer enn guder og ofring. Den kan også handle om hverdagslige ting og mennesker.
Joiken har vært samenes måte å uttrykke den følelsen en spesiell opplevelse gir, og teksten kan handle om de gode grasbeitene i en fjellskråning, den vakre solnedgangen eller en reinflokk som buldrer over vidda.
Inspirasjonen til en joik hentes i dagliglivet.
Foto: NRK / NRKSvært ofte beskriver joiken ei vakker jente eller en kjekk gutt som en liker, eller en rival man misliker.
Male med lyd
Felles for de forskjellige joikene er at de er lydmalende, som betyr at melodien avspeiler hva man joiker om. For eksempel kan melodien minne om fjellets kurver, sjøens bølger eller reinflokkens dramatiske flukt over vidda.
Det er vanlig at hver same har sin egen joikemelodi. Den kan være selvlaget, eller en annen kan ha komponert den.
Joik kan være et uttrykk for et tilfeldig innfall, men det finnes også joik som går i arv gjennom generasjoner.
Det er store variasjoner i joiketradisjonen i de ulike samiske distriktene.
Dajahus
Joiken er halvt improvisert, noe som innebærer at joik oppstår i et menneske gjennom livet i naturen. Joikens tekst kalles dajahus.
Joik brukes i dagens samisk samfunn, men ikke i like stor grad som tidligere.
Kilde: Wikipedia, Odd Mattis Hætta ”Samene” Davvi Girji o.s 1992, Hans Lindkjøleu ”Samer i Norden”, Tyri 1991
