Harrison Ford til NRK: – Jeg er takknemlig

– Det er en mulighet for meg til å omfavne alderen min.

Det forteller Harrison Ford når NRK møter ham i London.

Det er nøyaktig 42 år siden den første Indiana Jones–filmen hadde premiere. «Jakten på den forsvunne skatten» ble starten på en av verdens største filmserier. Nå er den femte og siste filmen «Indiana Jones and the Dial of Destiny» ute.

En historie som overlever generasjoner

Helt siden han dukket opp på kinolerretene, har Indiana Jones fenget publikummere i alle aldre.

– Disse historiene er tidløse. Familier tar de med seg, og viser de til barna sine.

Det forteller Ford, på spørsmålet om hvorfor han tror filmene fortsatt er populære.

– Disse historiene vil leve i flere generasjoner til.

For i kampen mot nazister, sovjetere og onde krefter, har Indiana Jones vært et prakteksempel på klassisk historiefortelling.

Ingrediensene i filmene har vært helter, skurker og skjulte skatter.

Det var disse klassiske fortellerteknikkene filmskaperne bak, Steven Spielberg og George Lucas tok i bruk.

Deres filmer revolusjonerte bransjen på 70-, og 80-tallet, og de har begge franchiser som fortsatt lever i dag.

– Jeg må fortsatt klype meg i armen

Den britiske skuespilleren og serieskaperen Phoebe Waller-Bridge, deler rampelyset med Ford.

Hun spiller karakteren «Helena Shaw», guddatteren til Indiana Jones.

– Jeg har elsket disse filmene så lenge jeg kan huske. Jeg vokste opp med dem.

Waller-Bridge forteller at hun elsker følelsen av eventyr og spenning. Både i filmer, og i det virkelige liv.

– Og ingen har bedre eventyr enn Indiana Jones.

Da hun var liten så hun opp til karakteren, og drømte om å være med.

– Så jeg klyper meg selv fortsatt i armen, når jeg innser at jeg faktisk fikk bli med på et.

Det samme bekrefter Mads Mikkelsen, som har rollen som skurken «Jürgen Voller».

Han trekker frem pausene fra en spesifikk scene som tok lang tid å filme.

– Jeg måtte klype meg i armen, når jeg satt sammen med Harrison Ford, og hørte fantastiske historier i to dager.

Om å vie et helt liv til bransjen

Harrison Ford har stått i sentrum av vestlig populærkulturen i over fire tiår.

Han har spilt alt fra den kjepphøye piloten «Han Solo» i Star Wars-filmene, til detektiven «Rick Deckard» i Blade Runner fra 1982.

Mange kjenner han også som den amerikanske presidenten «James Marshall» i actionfilmen Air Force One fra 1997.

Hvordan har det opplevdes for deg å stå i sentrum?

– Jeg er takknemlig.

Takknemlig for mulighetene, og takknemlig for relasjonen mellom han og alle som ser filmene.

– Jeg føler at jobben vi gjør som er historiefortelling, er en offentlig tjeneste.

Ford mener vi som mennesker trenger historier og historiefortellere.

– For å alltid minnes på forpliktelsene vi har oss imellom.

– Indy har et kart, vårt er et manus

Selv om Steven Spielberg har stått for regien på de tidligere filmene, gikk registolen videre. Oppdraget om å avslutte serien gikk til James Mangold. Han har tidligere utmerket seg med filmer som «Logan» (2017) og «Ford v Ferrari» (2019).

Selv om han var en massiv tilhenger av de eldre filmene, takket han ikke ja umiddelbart.

– Jeg var usikker på om jeg ville ta denne jobben.

Det forteller Mangold til NRK.

– Jeg ville lese manuset først, og se om dette var noe jeg kunne formidle.

Han kaller manuset for sitt «kart», med en referanse til filmseriens mange kart.

– Men jeg var selvsagt beæret, legger han til.

At også Steven Spielberg ønsket han som regissør var viktig.

– Harrison Ford og Steven Spielberg er helter i mine øyne.

Mangold var 17 år når den første filmen kom ut, og drømte om å lage lignende filmer. At han skulle avslutte serien kunne han aldri sett for seg.

Tid, alder og nye muligheter

Uten å røpe for mye, kan man si at «Indiana Jones and The Dial of Destiny» handler om tid.

– Den handler om tid, eller i mitt tilfelle alder, forteller Harrison Ford.

Han ønsket å fortelle en siste historie om en karakter som har definert livet hans. En historie om en eventyrer som ikke lenger er like ung, like trent, eller like eventyrlysten som før.

Men som i alle avsluttende filmer, blir instinktet vekket en siste gang.

– Det er på tide for meg å avslutte dette. Og i dette tilfellet, kanskje prøve noe nytt.