At sakprosa ikke trenger å være tørt og kjedelig, og heller ikke kjemisk fritt for et fortellende subjekt, vet vi nå. Med den nye boken til Marte Spurkland, programleder og sakprosaforfatter, har vi fått et nytt, lysende bevis på dette.
«Pappas runer» overholder langt på vei grensene mellom det saklige og det personlige, vi er sjelden i tvil om hva som er hva. Marte Spurkland setter sammen det objektive sakprosaen med den personlige fortellingen på en måte som gjør at begge deler vokser. Det subjektive får ekstra tyngde, det saklige vinner i intensitet og glød. Høyst passende i en bok som er en hyllest til en glitrende formidler av kunnskap.
Sykdom og håp
Utgangspunktet for denne sanne historien er det verst tenkelige. Martes far, Terje Spurkland, forskeren, runologen, blir syk. Han blir diagnostisert med hjernekreft, en ekstra aggressiv svulst som kalles glioblastom.
Etter en utmattende operasjon kommer restitusjonsperioden, den vanskelige tiden da faren skal prøve å komme til hektene, og den lille familien må holde motet oppe.
Men, som alle som har vært i lignende situasjoner vet så altfor godt, det er ikke lett å mane fram håpet, kosen, normaliteten eller livskvaliteten så lenge kreften ikke er utryddet, men bare slått tilbake.
Å bevare historien
Marte, som aldri helt har skjønt farens store fascinasjon for runer og runeinskripsjoner, får en idé. Hva om hun og faren tar tak i hans store uferdige manus om runenes historie i Norden, og ferdigstiller det? Et felles prosjekt, det er det som trengs.
Slik blir runenes historie bearbeidet og innarbeidet i historien om farens liv og hans kamp mot sykdommen.
For Terje Spurkland har forskning og formidlingen av kunnskap om de mystiske runene vært en viktig del av livet, hans store lidenskap. Etter hvert aner vi en annen sammenheng. En viktig bruk av runer er som inskripsjoner på runesteiner, ofte reist som et minnesmerke om en død ektefelle, eller en elsket far.
Ømt portrett
I løpet av fortellingen trer bildet av Terje Spurkland klart fram for oss, en elskelig og lett aparte mann, en vital, to meter høy språknerd i tresko. Beskrivelsene av hans smittende formidlingsevne som foreleser, er ikke overdrevne. På nordisk grunnfag var forelesningene med Terje Spurkland noe man sørget for å få med seg, i et emne som ikke automatisk er en publikumsfavoritt.
Han stiger fram som en nordmann av den gamle skolen, en friluftskar som var i sitt ess når han kunne ro på fjorden, eller svømme i den, eller vandre i fjellet. Best av alt var sommerferiene på hytta Eplehaugen på Nordmøre.
Marte Spurkland legger ikke skjul på de svake sidene til faren, de fremstår likevel bare som skjønnhetspletter, eller som legemliggjøringen av våre forestillinger om den upraktiske professoren. Alt i alt skisserer hun opp et ømt farsportrett, som jeg kommer til å huske.
Og desto større blir tapet, etter at vi nå har blitt kjent med – og glad i – denne mannen, når det blir klart hva sykdommen gjør med ham. For kreften, det forhatte glioblastomet, kommer tilbake. Håpet og den noe krampaktige positiviteten må vike for innsikten i at det ikke er annet å gjøre enn å vente og holde ut til den ubønnhørlige slutten.
Et minne i skrift
Det kan ikke ha vært lett å skrive denne boken. Og fallhøyden er stor, når professorens datter skal skrive ned beretningen om hans liv og hans verk, og det siste leveåret.
Jeg synes Marte Spurkland har klart dette med bravur, på en måte som er både stilsikker og inderlig. Et av Terje Spurklands krav til det som skulle nedskrives, var at det ikke skulle bli for sentimentalt. Og det er det heller ikke. Det er ømt og gripende, men ikke sentimentalt.
Stilen er tilbakeholden, knapp og beskrivende, selv om det er rom for følelser, sinne og sorg. Det ville være en overdrivelse å kalle det sagastil, men likheten eksisterer, og den er ikke tilfeldig.
Tittelen «Pappas runer» kan vi forstå som runene til pappa, de han var så glad i. Men den kan også leses som runene om pappa, minneskriften om far.
Marte Spurkland har med «Pappas runer» reist en minnestein over faren, som det står respekt av.
