Anmeldt av Tarjei Skirbekk
Boken ”Åndssvak” er et ambisiøst prosjekt utgitt på Universitetsforlaget med støtte fra Sosialdepartementet, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Stiftelsen Fritt Ord og Samordningsrådet for mennesker med utviklingshemning.
Forfatteren Halvor Fjermeros har bred erfaring fra psykisk omsorg. Han begynte å jobbe på Norges mest kjente institusjon for utviklingshemmede, Emma Hjort, i 1971. Selv om han ikke jobbet der mer en noen år, ble han boende i en tjenestebolig tilknyttet institusjonen frem til 2000.
I 1998 ga han ut en bok om Emma Hjort på oppdrag fra Bærum kommune. I tillegg er forfatteren tidligere journalist og kulturredaktør i Klassekampen hvor han virket fra 1986 til 2000. Forutsetningene for å skrive om åndssvakeomsorgens historie i Norge er derfor gode.
Tidsvitner
Forfatteren får i boken frem hvordan åndssvakeomsorgen i Norge har endret seg i løpet av hundre år - til det langt bedre. Fjermeros viser oss gjennom sin ”tidsvitner” hvordan menneskesynet endres, omsorgen blir bedre og institusjonene bygges ut.
Forfatteren forteller levende hvordan de åndssvake ble utsatt for overgrep og urettferdighet helt opp til vår egen tid. Enkelte ble helt frem til 1960-tallet bundet fast i fjøs. Folk så ikke på åndssvake som mennesker, men som dyr. Gjennom personskildringene viser han en annen tid, et annet samfunn og et annet menneskesyn.
Fjermeros skriver at det er de over 50 samtalene med tidligere pasienter, ansatte og fagpersoner som er selve grunnlaget for boken, og det har han rett i. De personlige beskrivelsene er de sterkeste delene i boken, selv om forfatteren ikke klarer å begrense seg, og går på en klassisk ”over kill” ved å gjengi for mange av dem. De blir for like, og de virker etter hvert mindre sterkt på leseren. Men det er her Fjermeros viser at han er sterk journalist mer enn en faglig orientert akademiker.
Raseteori og sterilisering
Boken presenterer et kort riss av de åndssvakes historie på 1800-tallets Europa, og gir et overblikk over utbygginger av store sentralinstitusjoner i USA og senere i Europa. Den viser også hvordan darwinisme ble til sosial-darwinisme i mellomkrigsårene. På 1930-tallet mente mange at åndssvake videreførte dårlige gener. Sterilisering ble vurdert som et sosialpolitisk mål – dvs med raseforbedrende motiv. I 1934 vedtok Stortinget en steriliseringslov mot en stemme. Loven åpnet for tvangssterilisering av angitte grupper som sinnsyke og åndssvake.
På denne tiden økte Europas befolkning kraftig. Naturvitenskapen var i fremmarsj. Begreper som ”kampen for tilværelsen” og ”den naturlige utvelgelse” ble brukt for å forklare artenes seleksjon av individer. Flere mente å påvise at sosiale og moralske avvik var identisk med åndssvakhet, og at disse fenomener hopet seg opp i såkalt ”dårlige familier”. Disse ”mindreverdige” måtte dermfor hindres i å få barn. Det var altså biologien som ga de fleste svar på sosiale problemer i denne tiden.
Forfatteren forteller levende om hvordan Lobotomi, elektrosjokk og kastrering ironisk nok økte etter andre verdenskrig i Norge. Disse tiltakene ble satt i verk mot ustyrlige, usedelige, umoralske eller umodne mennesker. Fjermeros viser hvordan åndssvak-begrepet ble politisert.
Totalomveltning av omsorgen
Mye ord og lite handling preget utviklingen av omsorg for psykisk utviklingshemmede i Norge fra århundreskiftet (1900) og frem til etter andre verdenskrig. Først da startet en totalomveltning av den norske omsorgen for psykisk utviklingshemmede. En egen lov om omsorg for åndssvake ble vedtatt av Stortinget, og staten tok et formelt ansvar for feltet. Deretter fulgte en storstilt utbygging av sentralinstitusjoner rundt om i landet. Utbyggingen fortsatte i stort tempo inn i 1960-årene, og rundt 1970 begynte arbeidet som skulle lede ut i HVPU-reformen (HelseVernet for Psykisk Utviklingshemmede).
Forkludrende utlegninger
”Åndssvak” er en engasjert skrevet bok. Men den forkludres av gjentagelser, uinteressante digresjoner og lange utlegninger av svakt relaterte fenomener til bokens tema, nemlig norsk åndssvakeomsorgs historie.
Det er for eksempel uklart hvorfor forfatteren skriver om europeiske regenter som trolig var psykisk utviklingshemmet, eller om utviklingen av Emmajazz på 1970-tallet. Kapitelet om fagforeninger på institusjonene kunne ha blitt redusert til en side, i stedet for 14. Forfatterens gjennomgang av Nazi-Tysklands behandling av utviklingshemmede er bra, men virker unødvendig i forhold til bokens tema. Utlegningene om behandlingen av ”tyskertøsene” og de 19 lebensborn-barna som ble plassert på institusjon er interessante, men tar for mye plass.
Formålet med de 50 sidene som omhandler Ole B. Munch, overlege og direktør for Emma Hjorts Hjem mange år etter krigen, er å vise hvordan synet på de psykisk utviklingshemmede endres og hvordan omsorgsinstitusjonene bygges ut i Norge. Men det blir for langt. Utlegningene dras ut til det kjedsommelige. Hvorfor skal vi for eksempel vite at Munch hadde tre barn? Eller at han leste mye bøker?
Et av de best gjennomarbeidede kapitlene i boken er om Emma Hjort og hennes etablering av hjemmet med samme navn. Men det er kanskje ikke tilfeldig siden kapitlet omhandler det forfatteren skrev bok om for ti år siden.
Prosjektet lykkes ikke helt
Fjermeros har hatt ambisjoner om å beskrive et felt innen norsk handikapphistorie som er viet lite oppmerksomhet i norsk samfunnsliv og historie. Han viser stor kunnskap og han har utvilsomt lagt ned mye arbeid i boken. Men forfatteren lykkes ikke helt.
Fremstillingen blir hakkede og utydelig, og den faglige bearbeidingen mangelfull. Dette svekker bokens total inntrykk. Boken kunne ha blitt kuttet til det halve, og ha blitt en bedre bok. Hvor forlaget har vært i dette bokprosjektet er en gåte. Det virker som om ingen har lest boken underveis før den ble gitt ut. Det er synd, for ”Åndssvak” kunne ha blitt et historisk referanseverk innenfor feltet , dersom forfatter og forlag hadde strammet, ryddet og kvalitetssjekket.
For de som vil vite mer, anbefales nettstedet