Av:
Cees Nooteboom
Allesjele
Aschehoug 2003
Oversatt av Egil Rasmussen
Nederlenderen Cees Nooteboom (f. 1933) debuterte som prosaforfatter allerede i 1955. Siden har han skrevet i mange sjangre. Flere av bøkene er oversatt til norsk. Årets bok "Allesjele" knytter an til Allehelgensdag, dagen for å minnes de døde. Den spenner ut et bredt europeisk lerret, fra Berlin til Madrid. Vår anmelder Tom Egil Hverven er ikke i tvil om at han har lest en usedvanlig god roman.
Lager dokumentarfilmer
Hovedpersonen i "Allesjele" lager dokumentarfilmer. Han filmer det han ser på gater og streder i Berlin, som en slags historiker med levende bilder som medium. Filmmannen Arthur i romanen er nederlender, som forfatteren Cees Nooteboom. Deres prosjekter likner hverandre.
Nootebooms referanser spenner fra den greske historikeren Thukydid på 400-tallet før Kristus til vår tids teoretikere som Derrida og Baudrillard. Denne nokså enorme dannelsen bygger han inn i en spennende kjærlighetshistorie.
Møter en kvinne
I Berlin møter Arthur den sårede Elik, en kvinne med et stort arr i ansiktet, en sky og tilbakeholden forsker som liker å gjemme seg bort i biblioteker. Romanen "Allesjele" er historien om hvordan de treffes, eller ikke treffes, i Berlin og etter hvert i Madrid. Arthur fører også lange, lærde samtaler med andre venner i byene.
Innimellom avbrytes fortellingen av et kor, som i en klassisk gresk tragedie. Arthur flakker rundt med kameraet sitt og er i likhet med en forfatter alltid utlevert til ett språk, en tid og ett sted. Koret, derimot, ser det hele ovenfra, fra evighetens synsvinkel så å si. Korets store "Vi" griper inn i romanen og kommenterer den, for eksempel slik:
"[…] vi ser alltid […] den formløse, usynlige historien, […] fordi vi aldri kan glemme noe. Den absolutte sum, fullstendig objektivitet, det som dere aldri kan oppnå, heldigvis. […] vi følger den labyrint av egoer, skjebne, hensikt, tilfeldighet, lovmessighet, naturfenomener og dødsdrift som dere kaller historie. Alltid er dere bundet til deres egen tid, det dere hører, er ekkoer, det dere ser, er gjenspeilinger, aldri det ulidelige hele bildet som ikke er til å bære."
Arret
I små glimt karrer Arthur seg av og til opp mot korets nivå, som når han flyr inn over Berlin og ser arret av muren som delte byen i to gå som et sår gjennom landskapet. Det sies aldri tydelig i romanen, men forfatteren har nok tenkt på arret i den elskede Eliks ansikt som en slags parallell til det historiske arret gjennom Berlin.
Dette er bare et av mange forunderlige spor i en roman som pløyer europeisk mark med et språklig mesterskap få norske romanforfattere er i nærheten av.
Kulturnytt, NRK P2, mandag 29. desember 2003