Familien foran Narvesen

GJENSYN: Her møter Lazkeen og Mohamed igjen Souad, Omar og Nour på Flesland.

Foto: Fayruz Sado / NRK

En hel familie

Lazkeen og sønnen Mohamed (10) flyktet fra Syria for å gi familien en bedre fremtid. Ett år, 13 land og fire norske asylmottak senere, får tiåringen endelig møte moren og småsøsknene igjen.

Det er fire dager til julaften. Der nede, på E39, suser bilene forbi på vei til julehandel på de store kjøpesentrene i Åsane. Inne i leiligheten i Glaskaråsen sitter Lazkeen og Mohamed (10) bare og venter. Gavene de bryr seg om, kommer verken fra en butikk eller med slede.

De kommer med fly. I dag. Endelig.

Lazkeen ser en nyhetssending fra Syria på telefonen. Tusenvis av mennesker evakueres, bussene de sitter i bombes. For bare noen dager siden, og hele det foregående året, kunne slike nyhetsmeldinger gjøre ham livredd: «Kan også Souad, Omar og Nour bli skadet? Drept?».

Men ikke nå lenger. Etter over et år på flukt og i utlendighet sammen med eldstesønnen Mohamed (10), er også konen og de to yngste barna endelig på vei til Norge.

Lazkeen og Mohamad venter på Flesland

VENTER: Snart, etter over ett år fra hverandre, skal familien bli hel. Pappa Lazkeen og sønnen Mohamed venter spent.

Foto: Fayruz Sado / NRK

– Livet har vært tomt

Noen timer senere står Lazkeen Ibrahim Alkhalil med en blomsterbukett i hånden i ankomsthallen på Flesland. Rak i ryggen, tilsynelatende rolig og fattet. Men innvendig bobler følelsene. Nå er det bare minutter til de skal komme, der oppe i trappen.

– Livet mitt har vært tomt uten dem. Det er vanskelig å sette ord på hva jeg vil føle når jeg ser dem, sier Lazkeen.

Mohamed tripper spent rundt på flyplassgulvet.

– Jeg kommer til å kverke Omar og Nour, fordi jeg vil klemme dem så hardt, sier tiåringen og ler.

Faren skal få klemme moren før Mohamed gjør det. Det har tiåringen bestemt.

– Må være sterk som en voksen

– Mohamed er et barn, og vil få tilbake barndommen sin når moren kommer. Nå lever han som meg. Det er vanskelig for et barn på ti år. Han må være like sterk som et voksent menneske, sier Lazkeen.

Det er 19. september denne høsten. NRK har fulgt familien fra Al-Qamishli i Syria helt fra Lazkeen og Mohamed kom til Landås avlastings- og transittmottak i Bergen i januar i år.

Plenen utenfor Lazkeen og Mohamed sin nye leilighet

MYE NYTT: Mohamed tør ikke helt å bli med huseier Geirs sønn og kameraten hans å leke.

Foto: Ole-André Lagmandokk / NRK

I september er det ennå lenge til familien skal bli hel. Men Lazkeen og Mohamed har kommet langt på vei. Tiåringen sitter i en hagestol utenfor kjellerleiligheten i Glaskaråsen. Pappa står og snakker med husverten Geir, som akkurat har tatt imot dem og vist dem rundt.

Ute på plenen spiller Geirs sønn og nabogutten fotball. De inviterer Mohamed med, men han vil ikke. Kanskje tør han ikke.

– Det har vært mye for ham den siste tiden. De siste månedene, unnskylder Lazkeen.

– Jeg har aldri sett mamma så redd

Det er en lang rekke tilfeldigheter som gjør at det er i det rolige boligstrøket i Åsane i Bergen den syriske faren og sønnen nå befinner seg.

I Glaskaråsen er husene store, nye, har velstelte hager og velstående beboere. I hjemlandet Syria lever nesten halvparten av befolkningen som flyktninger i eget land. Mange av dem blant ruiner, eller i store flyktningleirer.

Lazkeens kone Souad og Mohameds småsøsken Omar (8) og Nour (5) måtte bli igjen.

Familien hadde rett og slett ikke penger til at alle kunne reise. Al-Qamishli er ikke blant de mest herjede syriske byene, og Lazkeens kone og to yngste barn bor hos foreldrene hans.

– Det siste jeg husker fra Syria er da jeg skulle gå fra mamma. Hun holdt rundt meg og ville ikke slippe. Jeg har aldri sett henne så redd, sier Mohamed.

Mohamed

VOKSEN: Lazkeen sier sønnen Mohamed (10) har måttet oppføre seg som en voksen siden de flyktet fra Syria. Når han får møte søsknene og moren igjen, håper faren det blir annerledes.

Foto: Ole-André Lagmandokk / NRK

Lot ikke pappa dra alene

Han skulle egentlig ikke være med, han heller. Pappa Lazkeen ville helst dra alene, og slippe å utsette sønnen for farene en flukt innebærer.

Lazkeen ville egentlig aldri flytte fra Syria, men krigen tvang ham til å ta valget. Familien måtte komme seg til Europa for å søke asyl. Selv om hjembyen Al-Qamishli, nær den tyrkiske grensen, langt fra er blant de mest utsatte i borgerkrigen, skildrer Lazkeen livet der som farlig og ekstremt.

I oktober i fjor hadde han bestemt seg for at han måtte dra for å finne et trygt sted å bo for familien.

– Det beste var om jeg reiste alene, fordi det er en farlig reise. Men Mohamed klarer seg ikke uten meg. Han var bestemt på å få være med. Jeg hadde ikke noe valg, sier Lazkeen.

– Han sa nei til meg flere ganger, men jeg klarte å bli med. Jeg ville egentlig være i Syria med søsknene mine, men jeg tålte det ikke. De fant folk som var døde hver dag, sier Mohamed.

Dermed la far og sønn sammen ut på flukt. Den skulle vise seg å bli enda tøffere enn det Lazkeen hadde fryktet. Totalt var de innom 13 land på ferden mot Norge.

Se episode 8 av Mottaket:

Lazkeen og sønnen Mohamed ble sendt fra Bergen til et mottak i Hitra. Nå har de fått oppholdstillatelse - men får de flytte tilbake til Bergen?

– Ble beskutt av grensevakter

Faren hadde betalt en menneskesmugler. Planen var først å ta seg over til Tyrkia til fots.

– Vi ventet til det ble mørkt, og snek oss tett opp mot grensen. Vi forsøkte å løpe over, men ble fort oppdaget. Grensevaktene løsnet skudd mot oss, mens smugleren presset på for å få oss til å løpe over til grensen. Jeg kunne ikke ta en slik sjanse, så jeg grep tak i Mohamed og løp så fort jeg kunne andre veien, forteller Lazkeen.

Dermed dro de via hovedstaden Damaskus, til Libanon, og tok fly derfra til Tyrkia.

I Tyrkia måtte familien vente i seks dager før de fikk tildelt en båt som skulle ta dem til Lesvos i Hellas.

– Vi hadde valgt en trygg båt. Den var ikke slik som de andre, som ble blåst opp. Det var mange båter å velge mellom, og de aller fleste var elendige, sier Lazkeen.

Båten tok inn vann

Han og sønnen ble lovet at det ikke skulle komme flere enn 80 personer ombord. Men i siste liten fylte smuglerne båten opp med ytterligere 40 personer. Båten ble overbelastet med bagasje, voksne og barn.

– Jeg var utrolig redd for Mohamed. Jeg kunne se redselen i øynene hans, sier Lazkeen.

Og rundt ti kilometer unna den greske øyen Lesvos begynte dramatikken: Båten tok inn vann, og panikken spredde seg fort.

Men folk på land oppdaget båten, og fikk dirigert ut en båt som raskt kom flyktningene til unnsetning. De kom seg til Hellas.

Etter å ha fått tørre klær, mat og drikke, ble de noen dager på Lesvos. Slik gikk den lange ferden videre gjennom Europa:

Slik var fluktruten

Flyttet mellom flere mottak

I Norge er de innom flere mottak på Østlandet, før de ender på Landås mottak i Bergen, et av de største mottakene som ble opprettet i Norge under den store asyltilstrømningen høsten 2015.

Her får de bli lengre. Mohamed begynner å trives. Han starter på skolen, og får lære seg norsk.

– Jeg er her i Norge fordi det er fine skoler her. Hvis du kommer for sent til skolen, er det ingen som straffer deg. I Syria kan de slå barna med en linjal, forklarer tiåringen.

Lazkeen har fått god kontakt med mange andre på mottaket på Landås, der nabolaget nylig fikk Bergen kommunes inkluderingspris. Men viktigst er det at sønnen trives på skolen.

Mohamed viser tegningen av Hitra

HITRA: Mohamed har prøvd å holde motet oppe. Denne tegningen laget han før han og faren skulle til Hitra i Sør-Trøndelag, til et nytt mottak. Det ble ikke slik de håpet.

Foto: Ole André Lagmandokk / NRK

Bryter sammen i gråt

Men etter rundt fire måneder er det slutt. Mottaket er et såkalt avlastings- og transittmottak, og Lazkeen og Mohamed må flytte videre til Hitra i Sør-Trøndelag.

Men mottaket på Hitra er noe helt annet enn de hadde forestilt seg. Øyeblikket de får se på rommet på det nye mottaket får Mohamed til å bryte sammen i gråt.

Det er første gang han gråter, etter to måneder på flukt, etterfulgt av nesten fem måneder på fire ulike asylmottak i Norge.

Lazkeen og Mohamad

GRÅTER: For første gang siden de flyktet fra hjemlandet, bryter Mohamed ut i gråt på mottaket på Hitra. Pappa Lazkeen forsøker å berolige sønnen.

Foto: Ole-André Lagmandokk / NRK

– Jeg har aldri sett sønnen min gråte på den måten. Han tålte hele den farlige veien fra Syria til Norge uten å si noe. Han har vært borte fra mor og søsken uten å klage en eneste dag. Jeg ble helt satt ut når jeg så ham slik, sier Lazkeen.

Mohamed vil ikke gå på skolen på Hitra. Han trives ikke.

– Skolen i Bergen er fin. Det er den ikke her. Jeg må lære, men ikke her. I Bergen skal jeg lære.

Den første gladmeldingen

Lazkeen oppholdstillatelse

FIKK OPPHOLD: Som de fleste syriske flyktninger, fikk Lazkeen og Mohamed opphold i Norge.

Foto: Ole-André Lagmandokk / NRK

I likhet med nær sagt alle syriske flyktninger får Lazkeen og Mohamed oppholdstillatelse i Norge. Men de har fortsatt ikke noe sted å bo.

De vil bort fra mottaket på Hitra, og flytte inn i en leilighet. Aller helst i Bergen. Men de frykter å havne i Nord-Norge. Det snakkes det mye om på mottaket, forteller Lazkeen.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) tar hensyn til behov knyttet til nær familie og helse, men i utgangspunktet ikke til personlige ønsker, og prøver å fordele nyankomne flyktninger utover i landet.

Men en god hjelper i Bergen, Sidsel Lundebø i Positiv Inkludering, kan ha vist seg å bli avgjørende for beslutningen til IMDi.

Etter noen måneder på Hitra får de endelig gladmeldingen. 23. august banker mottakslederen på døren. I hånden har han et brev med IMDis logo på.

– Takk Gud! Dette er det jeg har ventet på.

Lazkeen leser brevet. Han skjønner ikke mye norsk, men bruker mobiltelefonen til å oversette. Dessuten står kommunenavnet der, svart på hvitt.

– IMDi Vest har gjort vedtak ... Bergen kommune. Takk Gud! Det ble Bergen!

Lazkeen bryter ut i en blanding av glede og lettelse. Mohamed ser ut som han prøver å late som han ikke bryr seg, men klarer ikke helt å skjule smilet i munnviken.

– Da skjønte jeg hvor mye dette året har påvirket Mohamed. Jeg så ikke gleden i øynene hans. Han har hatt et vanskelig år. Et veldig vanskelig år, sier Lazkeen fra sofaen på mottaket på Hitra.

Se veien tilbake til Bergen i «Mottaket» episode 8:

Lazkeen og sønnen Mohamed ble sendt fra Bergen til et mottak i Hitra. Nå har de fått oppholdstillatelse - men får de flytte tilbake til Bergen?

I brevet knytter IMDi tilbudet om Bergen som bosettingskommune til at Positiv Inkludering har funnet leilighet til Lazkeen og Mohamed.

Mohamed hilser på de nye husvertene

NYTT HJEM: Mohamed hilser på Sylvia Elisabeth Padlesak, som sammen med Geir Mathiesen er deres nye husverter i Glaskaråsen. Bak hilser datteren Sarah Elise Mathiesen på Lazkeen. I bakgrunnen står Sidsel Lundebø i Positiv Inkludering, som hjalp Lazkeen og Mohamed med å skaffe leiligheten.

Foto: Ole-André Lagmandokk / NRK

– Jeg takker alle menneskene som har hjulpet oss

En måned senere, 19. september, i Glaskaråsen i Åsane i Bergen: Geir Mathiesen, Sylvia Elisabeth Padlesak og familien blir deres nye husverter. Lazkeen og Mohamed flytter inn i en helt nyoppusset og stor leilighet i underetasjen.

Utenfor døren er det gressplen de kan leke på, og en slående vakker utsikt.

– Alt har forandret seg. Det er en fin leilighet, et bra strøk, og fine folk. Jeg takker alle menneskene som har hjulpet oss. De har gjort mer for meg enn jeg har gjort selv. Jeg takker dem, sier Lazkeen.

Nå er han og Mohameds største ønske å få familien fra Syria til Norge. De snakker mye med dem via Skype på mobilen.

Lazkeen og Geir

FORNØYD: Lazkeen er storfornøyd med å ha fått dra tilbake til Bergen, og med leiligheten de får leie av Geir Mathiesen. Nå venter han bare på resten av familien, som er igjen i Syria.

Foto: Ole-André Lagmandokk / NRK

– Søsteren min sier at når hun kommer, skal jeg kjøpe hele lekebutikken til henne. Broren min sier at jeg skal ta ham med på fotball, svømming og alt, og at jeg skal kjøpe en hund, en taxi og et tivoli til ham. Å, de kommer til å ta livet av meg når de kommer hit, smiler Mohamed med tilgjort oppgitthet.

– Redd og glad på samme tid

Selv om det i utgangspunktet skal være gode sjanser for å få familiegjenforening fra Syria, tar søknadsprosessen tid. Tre ganger utover høsten får Lazkeen e-post fra UDI. Hver gang har det vært like spennende, men hver gang har innholdet vært det samme: Søknaden er fortsatt under behandling.

Men familien er sterk i troen.

– Jeg venter bare på den dagen vi skal komme. Dere skal komme og møte oss på flyplassen. Du må ikke glemme blomster!

Lazkeen og Mohamed ringer

SPENT: Mamma Souad skal i intervju med norske myndigheter i Beirut. Hun forteller Mohamed og Lazkeen at hun er spent før det avgjørende intervjuet.

Foto: Ole-André Lagmandokk / NRK

Souad smiler gjennom mobiltelefonen til Lazkeen. Han ler.

Men under ligger usikkerheten. Først skal Souad intervjues av norske myndigheter i Beirut. Souad er bekymret. Hun frykter hun skal si noe galt som ødelegger for en familiegjenforening.

– Jeg er redd og glad på samme tid, sier hun til ektemannen.

Lazkeen legger på. Han gleder seg til å se konen og barna igjen, i virkeligheten.

– Jeg får tårer i øynene av å tenke på det.

– Det står UDI her

8. desember kommer en ny melding fra UDI. Denne gangen er det ikke en e-post, men et brev. En tykk konvolutt.

Hjemme i den nye leiligheten i Åsane åpner far og sønn brevet sammen.

– Det står UDI her, sier Mohamed.

– Åpne det, du, sier Lazkeen.

Inne i konvolutten ligger en bunke med papirer. Alt står på norsk. Lazkeen henter frem mobilen for å oversette det. Han tar seg til pannen. Den er svett. Legger hodet bakover. Det som står på arkene som ligger på kjøkkenbenken foran ham, er dommen over familiens fremtid.

Skytingen på den tyrkiske grensen, den dramatiske båtturen til Lesvos, den strabasiøse ferden gjennom 13 land, og flytting mellom fire norske asylmottak. Var det verdt det?

Mohamed snakker uten stans. Han er minst like spent som faren.

– Vent litt, vent litt. Jeg må konsentrere meg, sier Lazkeen.

– Se, min sønn er blitt nordmann!

Lazkeen leser og oversetter fra det første arket.

Lazkeen og Mohamed på kjøkkenet

SKJEBNEØYEBLIKKET: Etter flere måneders venting: Her får Lazkeen og Mohamed bekreftet at Souad, Omar og Nour får komme til Norge. – Se, min sønn er blitt nordmann!, jubler Lazkeen.

Foto: Ole-André Lagmandokk / NRK

– … en kopi til Hordaland politi … er vedtak om at de skal få midlertidig oppholdstillatelse ... Mohamed … Hurra!

Tiåringen har sittet på kjøkkenbenken. Nå hopper han på faren, kaster seg om halsen på ham.

Slik står Lazkeen på kjøkkengulvet med sønnen. Lenge. Så plukker han brevet igjen.

– Se, min sønn er blitt nordmann!

Lazkeen blar videre. Det står det samme på alle arkene. Den eneste forskjellen er navnene. Alle fem, hele familien; Lazkeen, Souad, Mohamed, Omar og Nour, har fått opphold. Nå kan Souad og de to yngste barna komme til Norge. Til Bergen.

– I går drømte jeg at jeg skulle klemme moren min. Så jeg visste at noe skulle skje, sier Mohamed.

Se episode 9 av nettserien «Mottaket» her:

Lazkeen og sønnen Mohamed ble sendt fra Bergen til et mottak i Hitra. Nå har de fått oppholdstillatelse - men får de flytte tilbake til Bergen?

– Endelig. Dere er på vei

Lazkeen ringer konen på Skype. Han har Mohamed ved siden av seg. Souad har med seg Nour (5) foran skjermen fra Syria. Omar (8) sitter på kjøkkenet til besteforeldrene i Al-Qamishli og spiser kvelds. Lazkeen forteller hva som har skjedd.

Lazkeen holder brevene opp foran mobilkameraet, så konen kan se dem. Han leser opp navnene, ett etter ett. Souad bare smiler.

– Se her, her står det Omar. Se her ... Se her. Endelig. Dere er på vei.

– Når kommer vi, spør fem år gamle Nour.

– Ja, når kan de komme, spør Mohamed.

Og tiåringens tanker løper av sted.

– Når du kommer hit, og jeg tar fra deg lekene dine, skal du slå meg?

Mohamed smiler ertende.

Mohamad i trappen

VENTETID: Snart kommer endelig mamma, bror og søster i toppen av trappen.

Foto: Fayruz Sado / NRK

– Min glede er større enn hele Norge, sier han når mamma og pappa har avsluttet samtalen.

Gjensynet

De har vært fra hverandre i over et år, men de kommende tolv dagene føles likevel lange. Så er dagen endelig kommet. 20. desember skal hele familien samles igjen, etter 14 måneder fra hverandre.

Mohamed går frem og tilbake i ankomsthallen på flyplassen, setter seg ned på huk i trappen. Lazkeen står i ro, med hendene samlet rundt blomsterbuketten han har fått «streng» beskjed om å ta med seg. Speider opp mot toppen av trappen.

En strøm av mennesker kommer imot dem. Men foreløpig ingen Omar, Nour eller Souad å se.

Lazkeen og familien i trappen på Flesland

GLEDE: Omar løper ned trappen på Flesland mot pappa Lazkeen.

Foto: Fayruz Sado / NRK

Men så er de der. Lazkeen peker opp mot toppen av trappen. Mohamed lyser opp, og får en varm klem av faren. Så snur tiåringen, løper opp trappen, og omfavner sin åtte år gamle lillebror.

Lazkeen gråter. Klemmer datteren, sønnen, konen. Klapper henne på kinnet.

Familien i trappen

ENDELIG SAMLET: – Når jeg så dem, kjente jeg gleden i hele kroppen. Nå er endelig hjemmet mitt varmt og fullstendig, sier Lazkeen.

Foto: Fayruz Sado / NRK

Mohamed tar med seg broren, løper rundt på gulvet, og begynner å leke på bagasjebåndet.

– Mohamed har ikke bare vært min sønn under denne vanskelige tiden, han har vært min bestevenn, sier Lazkeen.

Men nå ser han med ett ut som en ti år gammel gutt igjen.

– Når jeg så dem, kjente jeg gleden i hele kroppen. Nå er endelig hjemmet mitt varmt og fullstendig, sier Lazkeen.

Han løfter koffertene av båndet. Familien tar med seg bagasjetrallen ut av flyplassen. Så drar de hjem til Åsane.

Barna leker på gulvet

HJEMME IGJEN: Nå kan Mohamed endelig være barn igjen.

Foto: Fayruz Sado / NRK