Lazkeen og sønnen Mohamed
Foto: Ole André Lagmandokk / NRK

Drømmen om å reise fra et mottak

Far og sønn flyktet fra en nådeløs krig. Først da de kom til sitt fjerde asylmottak, begynte niåringen å gråte.

– Jeg har egentlig ikke hatt en eneste dag hvor jeg føler meg lykkelig. Jeg prøver å fylle dagene mine med aktiviteter, men tankene min er alltid hos resten av familien.

Lazkeen Ibrahim Alkhalil legger armen rundt sønnen Mohamed (9). De to har bodd på Landås avlastnings- og transittmottak i snart et halvt år.

Landås kunne bli et av Norges største mottak, i den gamle lærerhøyskolen på Landås, midt i en av Bergens tettest bebodde bydeler. Men det ble aldri fylt opp: I sommer er bare 167 av 635 plasser i bruk.

Tempoet på nye ankomster har gått ned, mens beboere har blitt sendt videre. Tilbake til opprinnelseslandet, til opphold i Norge, eller til andre mottak.

Mottaket logo bilde

I hele vår har NRK fulgt asylmottaket på Landås i Bergen. Det har resultert i en nettserie på syv episoder.

Nå er turen kommet til Lazkeen og Mohamed. De fikk til slutt intervju med UDI, etter fire måneders venting. Det betyr også at de skal videre, til et «ordinært mottak».

Gleden og spenningen glitrer i øynene til niåringen. Han har sett bilder på internett av Trøndelag og Hitra.

– Se, pappa! Der er mange barn som svømmer. Det skal jeg også!

For far er det ikke så viktig hvor de bor, så lenge sønnen trives. Lite vet han nå at møtet med Hitra skal bli noe av det mest hjerteskjærende han opplever sammen med sønnen etter at de forlot Syria.

Jeg har aldri sett han gråte så mye.

Lazkeen Ibrahim Alkhalil

Se syvende og siste episode av Mottaket:

Episode 7 av nettserien, "Mottaket". Serien følger livet på asylmottaket på Landås i Bergen.

Splittet familien

SYRIA, OKTOBER 2015: Hjemme i Qamishli må Mohamed ta farvel med moren sin og søsknene Omar (7) og Nour (4).

I landsbyen nord i Syria blir Lazkeens kone og de to gjenværende barna igjen hos fars foreldre. Her opplever de krigen på nært hold, men er utenfor de blodigste områdene i borgerkrigen.

Nå er det viktigste for dem et positivt svar fra Norge, slik at også de kan pakke ned og reise til et fredelig land.

– Det siste jeg husker fra Syria er da jeg skulle gå fra mamma. Hun holdt rundt meg og ville ikke slippe. Jeg har aldri sett henne så redd, sier Mohamed med blanke øyne.

Lazkeen ville egentlig aldri flytte fra Syria, men krigen tvang ham til å ta valget.

– Vi måtte til Europa for å søke asyl. Levekårene hjemme i Syria begynte å bli ekstreme, og den politiske situasjonen var svært urolig. Jeg hadde ikke råd til å ta med hele familien, sier Lazkeen.

På grunn av økonomien hadde han egentlig valgt å reise alene, men eldstesønnen Mohamed nektet pappaen det.

– Det beste var om jeg reiste alene, fordi det er en farlig reise, men Mohamed klarer seg ikke uten meg. Han var bestemt på å få være med. Jeg hadde ikke noe valg, sier Lazkeen.

Jeg var ikke redd, selvom båten tok inn vann.

Mohamed Alkhalil

Fluktruten til Lazkeen og Mohamed gikk gjennom 13 land.

Slik var fluktruten

Beskutt

Hjemmet til Lazkeen og familien ligger få minutter fra den tyrkiske grensen, og dermed var dette den korteste fluktruten.

– Den ene ruten var å ta seg over til Tyrkia til fots. Den andre ruten var å fly til Damaskus, for så å kjøre til Libanon, og deretter fly til Tyrkia.

Smugleren som Lazkeen hadde betalt, planla å legge flukten over grensen til Tyrkia på nattetid. Det var viktig for å ikke bli oppdaget av grensevaktene.

– Vi ventet til det ble mørkt, og snek oss tett opp mot grensen. Vi forsøkte å løpe over, men ble fort oppdaget. Grensevaktene løsnet skudd mot oss, mens smugleren presset på for å få oss til å løpe over til grensen. Jeg kunne ikke ta en slik sjanse, så jeg grep tak i Mohammed og løp så fort jeg kunne andre veien, forteller han.

Lazkeen ble nødt til å finne en annen rute, og kom seg til slutt til Tyrkia via Libanon-ruten.

Han er ikke bare min sønn. Han er min bestevenn.

Lazkeen Ibrahim Alkhalil
På Landås mottak sitter Mohamed på ipad

SPILLER: Mohamed har plassert seg godt i sengen på Landås mottak i Bergen. Kveldene liker han å bruke til å spille litt spill på nettbrettet.

Foto: Ole André Lagmandokk / NRK

– Båten tok inn vann. Alle skrek.

Lazkeen forteller at de som flyktninger vet at smuglerne ikke er til å stole på. Samtidig er de det eneste håpet man har.

I Tyrkia måtte familien vente i seks dager før de fikk tildelt en båt.

– Vi hadde valgt en trygg båt. Den var ikke slik som de andre, som ble blåst opp. Det var mange båter å velge mellom, og de aller fleste var elendige, sier Lazkeen og rister på hodet.

Han og sønnen ble lovet at det ikke skulle komme flere enn 80 personer ombord. Men i siste liten fylte smuglerne båten opp med ytterligere 40 personer. Båten ble overbelastet med bagasje, voksne og barn.

– Jeg var utrolig redd for Mohamed. Han var den eneste jeg tenkte på akkurat da. Under hele båtturen lot jeg ikke blikket mitt falle bort fra ham. Jeg kunne se redselen i øynene hans, sier faren, før han blir avbrutt.

Mohamed løfter hodet og ser på faren, før han forteller bestemt at han ikke var redd i det hele tatt.

– Jeg kunne bare svømt om båten hadde gått ned.

Når broren min får komme til Norge skal jeg ta han med på svømming.

Mohamed Alkhalil

Ti kilometer unna den greske øyen Lesvos begynte dramatikken: Båten tok inn vann, og panikken spredde seg fort.

– Alle skrek på Gud, mens jeg satt der rolig og sa ingenting, sier Mohamed.

Mohamed elsker å svømme, og drømmer om å bli proffsvømmer når han blir voksen.

– Vi ble oppdaget av folk som stod på strandlinjen, og fikk raskt hjelp.

Faren og sønnen kom seg heldigvis i land, fikk tørre klær, mat og drikke. Etter noen dagers opphold på Lesvos, var de klare for ferden videre gjennom Europa og frem til Norge.

I november 2015 ankommer Lazkeen og sønnen Råde akuttmottak i Østfold.

På flyttefot

Bergen, 25. mai 2016: Det er dagen før Lazkeen og Mohamed skal reise til Hitra. De gjør seg klare for avreise, etter over fire måneder på Landås. Et sted de har blitt glad i skal bli historie, igjen skal de flytte til en fremmed plass.

De håper at flyttingen til det nye mottaket er et steg nærmere oppholdstillatelse. Familien i Syria er like spente på svaret fra UDI.

På den gamle lærerhøyskolen forteller Lazkeen at livet på mottak er vanskelig, men at folkene man møter på gjør dagen enklere.

Lazkeen sier det er vanskelig å måtte flytte flere ganger.

– Det føles som om livet stopper litt. Jeg har heldigvis fått et intervju med UDI, da føler man seg litt lettet.

Det mye omtalte intervjuet er det viktigste for mange asylsøkere. Men siden det kom flere flyktninger enn det UDI var forberedt på, har det vært ekstra lang ventetid for mange.

– Jeg har regnet med at det er en lang vei å gå. Man må gjennom mange prosesser som flyktning. Men de kan plassere meg hvor enn de vil, bare jeg får barna mine og konen min hit, sier Lazkeen.

Lazkeen og sønnen Mohamed

DAGEN FØR AVREISE: Lazkeen og sønnen Mohamed er bestevenner. Her tar de siste farvel med mottaket på Landås.

Foto: Ole André Lagmandokk / NRK

Forventningene til et nytt hjem

For å bli kjent med Hitra, har Lazkeen har tatt med seg Mohamed til datarommet på Landås-mottaket. Der skal de se på bilder av deres nye hjem. Mohamed smiler fra øre til øre når han ser bildene.

Det er her han får se sjøkanten i Hitra for første gang. Han begynner med en gang å snakke om å svømme.

– De går så forsiktig ut i vannet. Jeg kommer til å hoppe uti!

– Han er en tøff gutt og han liker å vise at han er tøff. Jeg tror han vil klare seg fint på det nye stedet, sier Lazkeen.

Solen går ned denne siste kvelden på Landås. Mohamed har pakket sakene sine og er klar for den nye reisen. De skal fly til Hitra. Det synes Mohamed er gøy.

Landås er et femstjerners hotell i forhold til de andre mottakene. Jeg trodde ikke det skulle bli sånn.

Lazgeen Ibrahim Alkhalil

Rommet deres på mottaket i Bergen har tidligere vært et kontor på lærerhøyskolen. Det er på cirka ti kvadratmeter. I et hjørne ligger sekker og kofferter stablet. Lazkeen får hjelp av kompisene til å bære ned de mange sekkene og koffertene.

– Vi har mye bagasje, sier Lazkeen og ler.

Mohamed forteller at han gleder seg til å vise moren og søsknene sine sitt nye hjem.

– Når broren min får komme hit, har jeg lovet å ta han med til en svømmehall, for broren min elsker også å svømme, sier Mohamed.

– Når jeg blir stor, skal jeg få pappa til å åpne et treningssenter på øyen, hvor alle barna kan få komme og svømme, sier Mohamed.

Pappa Lazkeen er trist på avreisedagen, og synes det er vanskelig å ta farvel med de gjenværende vennene.

– Vi var nesten blitt som en familie.

Mohamed viser tegningen av Hitra

NYTT HJEM: Mohamed (9) har tegnet øyen Hitra. Han gleder seg til å flytte.

Foto: Ole André Lagmandokk / NRK

Sjokkert over møtet

26. mai 2016: Etter å ha sjekket inn bagasjen på Flesland lufthavn er de klare for turen til øyen Hitra, 400 kilometer unna. Forsinkelser gjør at fly- og båtreisen som til sammen skulle tatt fire timer, i stedet tar ti timer.

– Det ble mye venting. Vi var utrolig slitne da vi ankom Hitra, sier Lazkeen.

I Hitra sentrum står mottakslederen klar til å ta dem imot. Lazkeen tror han skal få tildelt en liten leilighet som tilhører mottaket.

– Jeg fikk sjokk da jeg kom fram. Det var et nytt rom på et nytt mottak. Soverommet er mindre enn det jeg hadde i Bergen. Det er altfor lite for to personer, forteller han like etter ankomst.

På det nye rommet står et lite kjøleskap i hjørnet, en køyeseng og et bad. Mat må de lage på et felles kjøkken.

Lazkeen og sønnen Mohamed

TÅRER: Lazkeen prøver å gi sønnen noen trøstende ord slik at han skal slutte å gråte, men Mohamed klarer ikke å holde tårene tilbake.

Foto: Ole André Lagmandokk / NRK

I Bergen hadde Lazkeen og sønnen et større rom, men det var felles dusj og toalett. Maten fikk de servert i kantinen.

– Det var ikke slik vi forventet at det skulle være når vi kom frem. Jeg så at Mohamed, som hadde gledet seg så mye, ble sjokkert, forteller faren.

Da Mohamed og Lazkeen fikk en omvisning på mottaket, tittet han en del rundt seg. Gutten som alltid snakker og er livlig og tøff, holdt seg plutselig veldig tett på faren.

– Jeg så tydelig at han ikke likte eller var komfortabel med den nye plassen, men jeg trodde aldri han ville reagere slik han gjorde, sier Lazkeen.

Lazkeen forteller tolken på mottaket at han ikke liker den nye plassen. I det øyeblikket bryter Mohamed sammen i gråt. Etter to måneder på flukt, etterfulgt av nesten fem måneder på fire ulike asylmottak i Norge.

– Jeg har aldri sett sønnen min gråte på den måten. Han tålte hele den farlige veien fra Syria til Norge uten å si noe. Han har vært borte fra mor og søsken uten å klage en eneste dag. Jeg ble helt satt ut når jeg så ham slik, sier Lazkeen.

Venter fortsatt på svar

Faren løfter opp gutten sin på fanget, og klemmer han tett inntil seg. Han hvisker trøstende ord, og sier at de ikke skal bli på dette mottaket.

– Han knuste hjertet mitt da jeg så ham slik.

Den lille familien vil ikke gi opp håpet om en bedre fremtid. Selv om Hitra ikke var den drømmen de så for seg, lever det absolutt største håpet videre.

Nå venter de på få svar fra norske myndigheter om en mulig oppholdstillatelse. Da vil de få resten av familien til Norge.

En håpefull Mohamed drømmer om én ting: Å få svømme i havet i Norge. Sammen med lillebror og lillesøster.

– Når broren min kommer til Norge, skal vi bruke hele tiden vår på å svømme. Kanskje vi kan lære lillesøsteren vår det samme, sier han.

I dag venter Lazkeen og Mohamed fremdeles på svar fra UDI på asylsøknaden sin. Av søknadene UDI behandlet i første halvår av 2016 fikk 100 prosent av syrerne opphold.