Alene mot Barentshavet

På dekket til den havarerte tråleren klamrer fjorten mennesker seg fast. Hjelpen er hundrevis av kilometer unna, men nå må den komme raskt.

Fredag formiddag, 28. desember 2018: Et enslig lys flytter seg over havet nord for Svalbard. Hvite nåler av snø fyker gjennom lysstrålen og forsvinner i mørket.

Det er tråleren «Northguider» som er på jobb i Barentshavet. Mens resten av Norge har tatt juleferie, er de fjorten vestlendingene om bord på rekejakt med en gigantisk trålpose under båten.

Bølgene slår opp på dekk og fryser til is. Flere ganger må fiskerne hakke løs isen.

Kulden er bitende, men at dagen skal bli til et iskaldt mareritt er det ingen blant det unge mannskapet som vet.

Stadig flere norske sjøfolk har Barentshavet som arbeidsplass. Men skjer det en ulykke her oppe, kan hjelpen være fryktelig langt unna. Det skal denne gjengen snart lære.

På den harde måten.

Maskinsjef Fredrik Sawng Johnsen (27) står nede i båten og fikser luftinntaket til maskinrommet. Ute er det snøstorm og 22 minusgrader.

For 12 dager siden forlot gjengen Austevoll i Hordaland. Det er Fredriks første tur med båten, men han har allerede blitt glad i både den og mannskapet.

Styrmann Julie Kolbeinsvik (24) ligger i lugaren og sover. Hun har tatt på stillongs for ikke å fryse.

Julie Kolbeinsvik er Norges, og kanskje verdens, eneste kvinnelige styrmann på reketråler. Å stå bak roret på «Northguider» betyr at hun ikke bare må navigere båten, men også ha kontroll på trålposen som dras langs havbunnen. Trålen veier over 20 tonn.

Julie var ferdig utdannet navigatør for tre år siden, men prøven hun skal settes på i dag, er det ingen lærebøker som har forberedt henne på.

Denne formiddagen har hun fri og ligger på lugaren. Å sove er ikke noe problem. Ute er det stupmørkt, uansett tid på døgnet.

Sjøfolkene om bord på «Northguider» har en snittalderen godt under 30 år. I hjertene deres bor kanskje flere drømmer for fremtiden enn erfaringer fra fortiden.

Syv av dem kommer fra den samme lille bygden, Forland, på Sotra utenfor Bergen.

Der hjemme er det mange som venter. De har ingen å miste.

Alarmen går

«Northguider» vender ryggen til havet og går inn i Hinlopenstredet. Den lange fjorden skiller hovedøya på Svalbard, Spitsbergen, fra det enorme Nordaustlandet.

Tråleren går frem og tilbake i åpningen av fjorden, et område som har vært viktig for rekefiskere i mange tiår. «Northguider» befinner seg samtidig midt i et av Svalbards verdifulle verneområder, og kan kun senke trålen ned på bunn dersom det er hundre meters dybde.

Så gjør «Northguider» nok en vending – og denne gang er kursen rett mot land. Vind og strøm tar kontroll på båten.

Hvorfor og hvordan dette skjer, vet vi ikke. Men vi vet hvilke konsekvenser det får.

Laster kart, vennligst vent...

Det dunker i skroget. I maskinrommet tenker Fredrik at tråleren har truffet is som driver i fjorden. Han har vært i Barentshavet før og kjenner lydene og vibrasjonene som isen lager.

Som maskinsjef er Fredrik del av ledelsen, sammen med Julie og kaptein Atle Forland. Når han er på fiske er det mannskapet som er familien hans. Båten er hjemmet deres.

Det gode samholdet om bord skal vise seg å bli verdifullt.

Det kommer et nytt dunk. Mye kraftigere denne gangen. Fredrik ringer opp til kapteinen, som ikke har tid til å prate.

Julie er i lugaren og våkner av ristingen. Og en lyd hun ikke vil høre.

Lyden av stål mot stein.

Hun forstår med en gang hva som har skjedd, løper ut på gangen og roper på de andre. Det er alt annet enn is de har truffet denne gangen.

Så stopper motoren og alarmen går.

«Northguider» har gått på grunn.

Er det ett sted i Norge du ikke vil havarere, så er det her.

På nordsiden av «Northguider» bor isbjørnene. På sørsiden er det hundrevis av kilometer til hjelp.

Julie får ikke svar

Fredrik, Julie og kapteinen Atle har samlet hele mannskapet på broen, trålerens styrehus. De smeller i hverandre og faller mens de tar på redningsdraktene. Bølgene dunker tråleren mot land. Om igjen og om igjen.

Det er som å kjøre berg-og-dalbane. Uten belte.

Nå må de prøve å få kontakt med omverden.

Klokken 13:22 blir to nødsignal sendt ut, med nødpeilesender og MF/HF-radio. Forhåpentligvis er det noen som fanger dem opp.

Mannskapet trenger å snakke med noen. De må forklare hvor de er. De må få frem alvoret i situasjonen og vite om hjelpen er på vei.

Men å kommunisere fra Barentshavet er ikke enkelt.

Northguider har flere måter å snakke med andre på. Ingen fungerer godt i områdene nord for 70 grader. Nå er de på nesten 80 grader nord.

  • MF/HF-radio: Denne står fast på broen og skal kunne sende rundt hele kloden. Signalene går via atmosfæren men i nordområdene kan de bli kvalt av nordlyset. Få båter og lyttestasjoner kan gjøre at opprop via MF/HF ikke blir fanget opp. MF/HF-radioen lar deg snakke til mange samtidig og hvis noen er i nærheten kan de komme til unnsetning.
  • Satellittelefon: Denne er omtrent som en vanlig telefon og lar deg ringe til en bestemt mottaker. Telefonen kan fort miste dekning nord på Svalbard, fordi det er dårlig satellittdekning her.
  • VHF-radio: Denne har kortere rekkevidde og når bare fartøy i umiddelbar nærhet. Kan være bærbar som en walkietalkie.

I de neste minuttene roper Julie og kollegene flere ganger på MF/HF-radioens nødfrekvens. De får ingen svar.

Det er som å rope ut i et stort tomt hull.

Mannskapet klarer å ringe rederiet i Austevoll med satelittelefonen. Der får de gitt en kort beskjed: «Northguider» har gått på grunn i Hinlopen og trenger hjelp.

Men MF/HF-radioen er viktigst, fordi den når mange. Og forhåpentligvis kan den nå noen som er i nærheten.

Først 27 minutter etter grunnstøtingen kan man høre en andpusten Julie rope om hjelp på radioens nødkanal.


Northguider
We are taking in water,
standing on ground in Hinlopen.
Our position is 79 degrees,53 minutes north,18 degrees,four minutes east.
We have 15 people on board.
We needhelicopteras soon as possible.

Så følger masse spraking. Julie får ingen svar.

Redningsflåten forsvinner

Mens Julie prøver å få radiokontakt går Fredrik ut for å klargjøre den første av to redningsflåter.

Han løser ut flåten på babord side, slik at den ligger klar i sjøen. Brått tar vinden tak og tauet som holder flåten fast, ryker. Fredrik ser hvordan flåten forsvinner i mørket, innover i fjorden.

Nå har de én flåte igjen, med plass til 16 personer.

Hva skjer om også den andre flåten sliter seg? Tanken bekymrer Fredrik. Tråleren dunker mot grunnen og han er usikker på hvor lenge den vil holde seg flytende. I så fall er den siste redningsflåten helt avgjørende å ha.

32 minutter etter grunnstøtingen prøver Julie nok en gang å rope mayday på MF/HF-radioen.


Mayday,mayday,mayday.
Northguider.
Vi er i posisjon 79 grader,53 minutter nord,18 grader, fire minutter øst.
14 personer om bord
Vi har gått på grunnog trenger redning og helikopter
Vi har mistet en flåte.

Nok en gang møtes hun av spraking og stillhet. Ingen svarer.

Hovedredningssentralen og Kystradioen i Bodø

Klokken 13:22 kommer det inn to nødsignaler. De gir navn og posisjon på «Northguider».

Radiooperatørene roper på «Northguider», men får ikke svar.

De kaller på andre båter i området, men heller ikke da er det noen som svarer.

De ringer «Northguider» med satellittelefon. Lyden er dårlig og faller til slutt helt ut.

En telefon fra rederiet bekrefter at Northguider er i trøbbel. Det er ingen grunn til å tvile på alvoret i situasjonen.

På hovedredningssentralen vet de en ting: Når noen havarerer nord for Svalbard, er det ingen tid å miste.

Øygruppen Svalbard er større enn du tror.

Hvis du legger den over Sør-Norge, dekker den store deler av landsdelen. En øy havner i Danmark og en i Sverige.

«Northguider» ligger langt nordøst på øygruppen.

20 andre fartøy ligger på sørsiden av Svalbard. Disse kan ikke kjøre i isen som fort legger seg i Hinlopenstredet.

De er dessuten en dagsreise unna havaristen.

Vanligvis kunne dette skipet rykket ut. «Polarsyssel» hører hjemme i Longyearbyen og har helikopterdekk, sykestue og oljevernutstyr.

Men nå ligger skipet til kai på Sunnmøre. Sysselmannen, sjefen på Svalbard, har ikke penger til å drifte skipet de tre mørkeste vintermånedene.

Bare helikopter kan nå havaristen. 35 minutter etter at nødsignalet ble sendt, letter det første redningshelikopteret fra Svalbard Lufthavn.

Et kvarter senere følger det andre etter. Begge helikoptrene er i luften raskere enn de er pålagt ved slik utrykning.

Nå har de en times reise foran seg.

Kan drukne umiddelbart

I det første redningshelikopteret sitter anestesilege Ole Magnus Filseth sammen med to piloter, to teknikere som skal styre heiseoperasjonen og en redningsmann.

Han vet ikke hva de har i vente. Det er snakk om mange mennesker, men har de redningsdrakter på seg? Er de skadet? Har Northguider sunket?

Meldingene de får på øret er motstridende.

Men én ting vet de: Hvis noen hopper i sjøen vil de sannsynligvis ikke bli funnet i det tette snøværet. Sjansen er stor for at de raskt vil drukne.

Det hjelper ikke hvor gode redningsdraktene er i slikt vær. Bølgene rundt «Northguider» er på flere meter og lufta er ekstremt kald. Sjø og snø vil drive over dem og vannet vil fryse til is i de nakne ansiktene.

Den kraftige vinden i Hinlopenstredet gjør at 22 minusgrader oppleves som 37 minus på en menneskekropp.

Mannskapet har tatt med hjertekompresjonsmaskin, ulltepper og kjemiske varmetepper.

Kabinen i helikopteret vil bli trang når mange skal stues inn.

Legen forbereder seg på å gjøre tøffe valg. Han kan bare behandle én kritisk skadd person om bord. Hvis mange mennesker er livløse må han kanskje prioritere omvendt: Først redde dem som viser tegn til liv.

Redningsmannskapet håper «Northguider» har sterke lyskastere. Da blir tråleren enklere å finne.

Trafikken har eksplodert

I fryselageret til «Northguider» ligger det fem tonn reker, men her er plass til mer. Båten tar totalt 400 tonn.

Stadig flere mennesker velger Barentshavet, som arbeidsplass eller for ferier. Det er ikke så rart.

Ingen annen verdensdel endrer seg så fort som denne. Temperaturen har skutt i været, isen forsvinner og gjør det ugjestmilde havområdet stadig mer tilgjengelig.

For noen år siden var det ofte is i Hinlopen, der «Northguider» ligger, om vinteren. Nå kommer isen bare på snarvisitt vinterstid.

At alle vil mot nord, vises tydelig igjen i statistikken:

  • Antall cruisebåter har økt voldsomt, fra 33 i 2010 til 122 i 2018.
  • Det har aldri før vært registrert så mange fartøy med farlig eller forurensende last i Barentshavet som i 2018. Dette året fraktet totalt 2815 fartøy blant annet olje, gass og radioaktivt materiale.
  • Fiskebåtene beveger seg lenger mot nord nå enn tidligere. De følger etter fisken, som også vil nordover.

Samfunnet på Svalbard har fått tilført nye ressurser de siste årene, for å kunne redde liv og natur når uhellet er ute. Men kanskje trengs det mer. For det er krevende å holde tritt med de endringene som skjer i nordområdene akkurat nå.

Julie får kontakt

Det har gått 40 minutter siden grunnstøtingen. Julie prøver nok en gang å kalle på hjelp over radioen.

Og denne gang får hun svar. En stemme snakker høyt og tydelig.

Svaret kommer fra kystvaktskipet KV «Barentshav» som ligger utenfor Bjørnøya, midt mellom fastlandet og Svalbard.

Mannskapet på KV «Barentshav» forstår at kommunikasjonen mellom Hovedredningssentralen og Northguider er vanskelig, og griper inn.


– Northguider, Northguider, dette er KV Barentshav, KV Barentshav.
– Kan du høre meg?
– KV Barentshav, der var dere.Jeg hører deg høyt og tydelig.
– Ja, Northguider. Dette er KV Barentshav.Jeg har forstått at du har mayday relay.
– Din posisjon er oppfattet.
– Hovedredningssentralen har slått full alarm.
– Helikopter er på vei,første helikopter er i luftaog vil være der om cirka 40 minutt. Fire null minutt.
– KV Barentshav, vi er cirka 24 timer unna.Vi er ganske langt unna,men to helikopter er på vei.

Fra nå av blir KV «Barentshav» bindeledd mellom «Northguider» og Hovedredningssentralen. Selv om kystvaktskipet ligger 592 kilometer unna havaristen, altså minst en dagsreise til sjøs.

Det tok tid før kystvaktskipet og Hovedredningssentralen forstod at ikke andre enn dem hørte havaristen. De hadde håpet og trodd at noen andre hørte nødropene. Noen som lå mye nærmere «Northguider».

På Andøya letter et militært Orion-fly. Håpet er at det kan gi bedre kommunikasjon med «Northguider». Det kan også slippe ned forsyninger til mannskapet.

Det vil ta 40 minutter før det første helikopteret når frem til «Northguider».

Men vil tråleren holde seg flytende så lenge? Julie er ikke sikker.

Det siste hun vil, er å havne i sjøen.

Planlegger å svømme til isen

Mannskapet står inne på broen, slik nødprosedyren tilsier. Her er det varmt.

Noen av dem kommer rett fra sengen og har lite klær under overlevingsdrakten. Draktene er unisex-utgaver og sitter ikke nødvendigvis helt godt på kroppen.

Julie er 162 centimeter høy og har en drakt til personer mellom 150 og 210 centimeter. Den er for lang på bena. Hun snubler og blir svett fordi hun har mye å gjøre.

Brått tar havet tak og velter båten over på siden. Det må være hull i skroget. Er tråleren i ferd med å gå ned?

Styrehuset er ikke lenger en trygg plass å være. Det er vanskelig å holde balansen og alle må ut.

Ute er det iskaldt og svetten på innsiden av draktene fryser til rim og is.

«Northguider» har fått 20 graders slagside og den siste redningsflåten har havnet i klem under tråleren.

Det er umulig å klatre ned i flåten slik den ligger. Nå er det kaptein Atle Forland som snakker med KV «Barentshav».


– Kan du gi meg en kort status?Er fartøyet i ferd med å gå ned?
– Vi begynner å få litt styrbord slagside.For sikkerhets skyldbegynner vi å gjøre oss klaretil å evakuere båten.
Jeg tror ikkevi klarer å komme oss i noen flåte.

Det er mellom 30 og 50 meter til nærmeste isflak og mannskapet må forberede seg på svømmetur.

Hvordan de skal komme opp på isflaket er uvisst. Det er kanskje en halv meter tykt og ingen vil klare å klatre opp alene.

Innforbi isen venter land. Et av de travleste isbjørnområdene på Svalbard.

Verken Fredrik eller Julie snakker høyt om frykten. Det er best å holde tankene for seg selv. Ikke skremme de andre. Ingen vet hvor lenge «Northguider» vil holde seg flytende.

Mørket kommer

Mannskapet sitter sammen på dekk. Tett i tett blir ryggene en mur mot kulde, snøfokk og sjøsprøyt. De holder rundt hverandre og synger.

«Kumbaya, my lord, Kumbaya»

«Vær meg nær, o gud, vær meg nær»

Båten fortsetter å dunke mot fjellet, men bevegelsene tyder på at den kanskje ligger litt mer stabilt?

En time og fire minutter etter at nødsignalet ble sendt, kaller kapteinen på KV «Barentshav». Han forteller at de har to hjelpemotorer gående som sikrer lys på båten. Det er en fordel. Lyset vil gjøre det enklere for redningshelikopteret å finne dem.

Men bare seks minutter senere skjer det som ikke skal skje. Brannalarmen på «Northguider» går. Lysene begynner å blinke. Fredrik er maskinsjef og forstår hva som foregår.

Det er ikke brann, men hjelpemotorene som sier takk for seg. Han hører hvordan den ene motoren stopper.

Det går seks nye minutter.

Så slukner også den andre hjelpemotoren. Mannskapet på dekk slutter å synge.

Mørket blir totalt.

Ingen sier noe.

Bare vinden og bølgene har noe på hjertet akkurat nå.

I 22 lange og kalde minutter sitter mannskapet slik. Holder seg fast. Venter.

– I ytterkant av det mulige

Vinden er på sitt verste når helikopteret kommer til Hinlopen klokken 15. Det har da gått en time og 38 minutter siden mannskapet slo alarm. Det blåser og snør enda mer enn piloten var forberedt på.

Mannskapet på «Northguider» skyter opp nødraketter for å bli sett. Rakettene rekker å kaste et rødlig lys over området rundt tråleren. Så tar vinden tak og styrter dem rett i sjøen.

Rakettene er akkurat nok for helikoptermannskapet.

Da lyskasteren deres treffer «Northguider» kjenner Fredrik enorm lettelse.

De er funnet.

En redningsmann blir firt ned på dekk til de fjorten iskalde fiskerne.

I den sterke vinden begynner redningsmennene å heise opp mannskapet. Først er det to av gangen.

Deretter må de heise opp en og en, fordi redningsmannen selv må være med på hvert løft. Faren for at noen havner i sjøen er for stor.

Aksjonen som finner sted nord for Svalbard denne romjulsdagen er beskrevet som å være i ytterkant av det mulige. Kanskje har også redningsmannskapet gått over streken i sitt forsøk på å redde liv.

Fredrik skyver de andre foran seg. Alle vil at noen andre skal heises opp først. Alle vil ta vare på alle.

Fingrene hans er stive av kulde. Det er dét han tenker på der han står. Ikke familie eller venner. Men fingrene. De må være varme nok til å kunne holde fast i redningslinen.

Når det bare blir hans tur.

Julie er det niende personen som heises opp. Det hele blir filmet av kameraet på hjelmen til redningsmannen.

Etter Julie løftes en tiende person opp, og så er helikopteret fylt til randen med folk. Døren går igjen og helikopteret forsvinner. For Julie og de andre er det en fryktelig følelse å se dem som står igjen der nede.

Ingen følte seg jo trygge på tråleren.

Nå er det Fredrik, kapteinen og to andre som står der.

På tråleren er det totale mørket tilbake.

De roper på helikopteret med VHF-radioen. Men radioen er død. Den tålte ikke kulden.

De fire sier ingenting. Det føles som en evighet.

I virkeligheten går det bare noen minutter.

Når det andre helikopteret kommer, er kapteinen sistemann som forlater skuta. Fredrik ser lettelsen i ansiktet hans.

Litt over klokken 17, tre timer og 38 minutter etter at nødsignalet ble sendt, er hele mannskapet i Longyearbyen. 209 lange kilometer unna havaristen.

Alle får seg en sjekk på sykehuset. Noen brukne ribbein og frostskader på hender og føtter er det legene finner.

Så viser svalbardsamfunnet varme i vintermørket. De åpner et stengt hotel og en klesbutikk. De lytter på mannskapets historier. De lager nyttårsmiddag.

Og de gir gode råd. For nå er det en båt som må reddes.

En ny kamp starter

Torsdag 3. januar: Fem dager har gått siden forliset. I dag kommer det første skipet frem til «Northguider».

KV «Svalbard» er det eneste kystvaktskipet som takler islagt farvann. Skipet lå til kai ved basen på Sortland, mens mannskapet hadde jule- og nyttårsfri. Det tok 36 timer å få fartøyet seilingsklart.

Om bord har de oljevernutstyr og eksperter fra Kystverket, Sysselmannen, rederiet og et innleid bergingsselskap.

Det er en ekstrem jobb som venter.

«Northguider» ligger i et strengt vernet naturreservat. Utslipp av drivstoff kan bli katastrofalt når små isbjørn-, sel- og sjøfuglunger snart beveger seg rundt her.

300 kubikk med diesel må tømmes fra «Northguider» før noe lekker ut. Men været spiller ikke på lag.

Kulden lager slushaktig is rundt «Northguider». Lenger ute på havet er farligere, tykk is, på vei mot havaristen.

Isen kan løfte Northguider vekk fra grunnen. Tråleren har hull i skroget og på dypere vann kan alt skje.

Å fjerne drivstoff fra havet er vanskelig. Å fjerne drivstoff fra islagt hav er kanskje umulig.

Det haster med å tømme «Northguider». Før isen kommer.

Små båter går i skytteltrafikk med diesel fra «Northguider» til KV «Svalbard».

– Et kappløp mot iskanten, skriver de på sosiale medier.

Storm og uvær gjør at de må avbryte og søke trygg havn. Gang på gang.

I Longyearbyen er været så dårlig at folk må evakuere husene sine.

Hver eneste stund med rolig vær blir utnyttet.

13. januar 2019 er «Northguider» tømt for diesel, plast, tau og annet som kan forurense. Ikke en q-tips ligger igjen.

En vellykket nødlosseoperasjon under slike forhold har aldri vært gjennomført tidligere.

Rune Bergstrøm, Kystverket

Tråleren ligger igjen i mørket. Den utgjør ikke lenger en trussel mot natur og dyreliv.

Denne gang gikk det bra.

Epilog: Tanker om beredskap

Onsdag 9. januar: Mannskapet på «Northguider» er samlet i Bergen. Her får de nok en debrif med profesjonelle helsearbeidere. Alle må snakke om det som har skjedd.

Fiskerne får ikke fullrost sine redningsmenn. Det er mange som har strukket seg langt for å redde livene deres.

Selv har mannskapet kjent hvordan samholdet styrket dem i en nødssituasjon. Mange roser dem for å ha gjort alt rett når ulykken først inntraff.

Takknemligheten er til å ta og føle på.

Et iskaldt mareritt har også gitt mye varme.

For Fredrik og Julie er det likevel noen tanker som melder seg. Det handler om beredskap.

– Når du ser hvilke marginer og værforhold som var der oppe, så er det drøyt at et skip som kunne hjulpet oss var ett døgn unna.

– Tenk om en av de store cruisebåtene, som går der om sommeren, går på grunn. Hva har du å hjelpe deg med da?

– Det var veldig kaldt. Jeg vet ikke om vi hadde klart å vente 24 timer på en redningsbåt. Heldigvis klarte helikopteret seg uten bistand fra båter.

– Vi hadde flaks.

Hva hadde skjedd hvis været var enda dårligere den 28. desember, slik at helikopteret ikke kunne reddet dem?

Dersom tråleren hadde gått ned? Dersom mannskapet måtte lagt på svøm? Dersom 300 kubikk drivstoff hadde lekket ut?

Det får vi aldri vite.

Men vi vet at isen i nord smelter og at stadig flere båter vil søke lykken i det åpne havområdet.

Før eller siden er uhellet ute igjen.

«Northguiders» forlis blir nå etterforsket av Sysselmannen på Svalbard, på samme måte som Havarikommisjonen etterforsker ulykker på og rundt Fastlands-Norge.

Flere bilder i denne saken er hentet fra Forsvaret, Kystverket og Sysselmannen.

NRK-fotografer: Markus Krogtoft, Anette Berentsen, Ole-Fredrik Lambertsen og Olaug Spissøy Kyvik.

Kart-grafikk: Morten Skramstad (NRK)

Takk til:

  • Fiskeridirektoratet
  • Hovedredningssentralen
  • Istjenesten ved Meteorologisk institutt
  • Kystvakten
  • Kystverket
  • Norsk Polarinstitutt
  • Opilio AS og mannskapet på «Northguider»
  • Sjøfartsdirektoratet
  • Sysselmannen og hennes folk på Svalbard
  • Telenor kystradio