Ingrid Endrerud og Erik Poppe
Foto: Erlend Moe / NRK

Å gå inn i det jævlige

Alle vil at Ingrid (24) skal fortelle hva hun opplevde 22. juli. Da Erik Poppe spurte, bestemte hun seg for å gjøre det – en gang for alle.

Det er verdenspremiere i Berlinale Palast, med 1600 mennesker i salen. Blant dem som venter på at filmen skal begynne er 24 år gamle Ingrid Endrerud fra Gjøvik.

Halvannen time senere skal hun stå på scenen foran et publikum som sitter med hver sin vonde klump i magen.

Ingrid Endrerud i kinosalen

PÅ PLASS: For første gang skal Ingrid Endrerud se filmen om massakren på Utøya i full sal, på et stort lerret. Det er like før verdenspremieren i Berlinale Palast.

Foto: Erlend Moe / NRK

Det er seks og et halvt år siden 22. juli 2011. For første gang skal historien om da 69 mennesker, de fleste av dem barn og ungdommer, ble massakrert av en høyreekstrem, norsk terrorist vises på kinolerretet.

Regiassistenten

Det er seinsommer 2017 og opptakene til «Utøya 22. juli» er i gang på Frognøya i Tyrifjorden.

Ingrid Endrerud banner og går seg en tur for seg selv. Dagens opptak er ferdig, og hun irriterer seg over detaljer som ikke blir slik hun vil.

Det var ikke slik det var! Skuddene hørtes ikke slik ut! Det bråker for mye når hun åpner teltet! Skuespillerne må hviske, ikke snakke!

Erik Poppe og skuespillerne lytter til henne. De vil ha det så riktig som mulig. «Ærlig». Det blir lange diskusjoner om små detaljer.

Den erfarne regissøren skjønte tidlig at han var helt avhengig av hjelp for å klare å lage film om 22. juli-massakren. I flere år hadde han tenkt på å lage en film om dette. Han ville vise hvordan det faktisk var for ungdommene som var på øya, de som gjemte seg i skogen og fjellsprekker, som løp for livet.

Da trengte han en som kunne si sterkt og tydelig «nei, det var ikke slik».

Slik ble den unge dama fra Gjøvik plutselig konsulent – eller regiassistent, som Poppe kaller det – sammen med to andre AUF-ere på en spillefilm som skulle gå hele veien til Berlinalen.

Erik Poppe og Ingrid Endrerud

ERIK OG INGRID: Erik Poppe har jobbet tett med sammen med tre av dem som overlevde terrorangrepet på Utøya, blant dem Ingrid Endrerud.

Foto: Erlend Moe / NRK

Tvil og skepsis

Det var utpå sommeren i fjor hun fikk spørsmål om å være med. Hun gikk til møtet med Erik Poppe med mye skepsis.

Livet hadde gått videre. Det gikk bra med henne – tross alt hun så og opplevde på Utøya i 2011. Hun bodde i Oslo, jobbet i Skiforbundet, studerte på BI og satt i sentralstyret i AUF.

Orket hun å bli med på filmproduksjonen og gå inn i de fæle minnene og redselen enda en gang? Skulle hun igjen bli sett på som «hun som overlevde 22. juli»?

Hun syntes hun hadde fortalt altfor mange ganger allerede, «mellom cottage cheese og lettmelk på butikken», som hun sier. Fjerne bekjente spurte: Hvordan var det egentlig å være på Utøya den dagen? Et umulig spørsmål å svare ordentlig på, ifølge Ingrid.

– Hva forventer de at jeg skal svare?

Foreldre og venner mente arbeidet med filmen kunne bli hardt for henne («de sa jeg alltid skal være så tøff i trynet»). Skulle hun utsette seg for dette, dvele ved den verste dagen i hennes liv?

Ingrid Endrerud

BI-STUDENT: Ingrid Endrerud studerer på BI i Nydalen. – Jeg liker å utfordre meg selv og møte andre type folk, sier AUF-eren.

Foto: Erlend Moe / NRK

Hun hadde lest om filmplanene i media, og visste ikke om dette var en film hun ville stå for. Måtte virkelig denne historien fortelles en gang til, tenkte hun, med alt ubehaget det medfører for dem som var der?

Så møtte hun Poppe, likte det han sa om planene, og ikke minst: Hun innså at dette var hennes mulighet til – for en gangs skyld – å bidra til å fortelle hvordan det egentlig var denne julidagen for seks og et halvt år siden.

22. juli 2011

Ingrid Endrerud var 18 år og leder i fylkeslaget i Oppland under AUFs sommerleir i 2011.

På ettermiddagen 22. juli hadde hun vært en tur i land og var på vei tilbake til Utøya på ferga «MS Thorbjørn». Et par meter foran henne sto en mann i politiuniform med våpen. Kort tid etter at hun kom i land, hørte hun de første skuddene.

Filmen handler ikke om Ingrid, og heller ikke om noen av de andre 500 enkeltungdommene på øya. Ingen av karakterene er basert på reelle personer, har regissøren vært nøye med å påpeke.

Men hovedpersonen Kaja og de andre hennes karakterene er formet av Ingrid og de mange andre som filmteamet har hatt dybdeintervjuer med.

Ingrid flyktet. Etter hvert fant hun en fjellsprekk ved vannkanten nedenfor en høy skrent. Der sto hun og hørte skuddene.

Kaja i filmen "Utøya 22.juli"

KAJA: Filmen «Utøya 22. juli» følger hovedpersonen Kaja, spilt av Andrea Berntzen, gjennom det 72 minutter lange skytedramaet.

Foto: Agnete Brun/Paradox

Filmen

I 72 minutter, like lenge som angrepet faktisk varte, følger vi hovedpersonen Kajas flukt fra drapsmannen.

Publikum i salen i Berlin kan kjenne på hele kroppen hvor lang tid 72 minutter kan være, fanget på en liten øy stilt overfor en uoversiktlig trussel, som bare viser seg med fjerne og nære skuddlyder. Kommer ikke hjelpen snart?

«Utøya 22. juli» er spilt inn med ett kamera, uten klipping. Kameraet følger den unge AUF-eren Kaja når hun leter etter søsteren sin, når hun gjemmer seg i fjellsprekker og hjelper de som er skadd.

Kampen om historien

Det er like mange oppfatninger om hvordan det var å være der, som det var folk på Utøya den dagen. Diskusjonen er i full gang blant de overlevende om hvordan filmen burde vært – eller ikke vært.

En har sagt at filmen ikke greier å gjenspeile hvor brutalt det var i virkeligheten. En annen at det er spekulativt å lage en film om drapene uten å problematisere drapsmannens høyreekstreme tankegods.

Ole Martin Slyngstadli, Kristoffer Klunk Nyborg og Ingrid Endrerud

ASSISTENTENE: Tre 22. juli-overlevende på rekke i Berlin. Fra venstre Ole Martin Slyngstadli, Kristoffer Klunk Nyborg og Ingrid Endrerud. Alle har vært regiassistenter eller konsulenter for Poppe.

Foto: Erlend Moe / NRK

Også de tre regiassistentene opplevde angrepet på ulik måte, og har diskutert mye, røper Ingrid.

– Vi har blant annet vært uenige om mengden skudd og skuddlyder som er realistiske. Jeg opplevde det som det var en halvtime skyting, halvtime stille, halvtime skyting. Vi har hadde helt ulik opplevelse av lydbildet.

Ingrid var med på prøvene i fjor sommer, og på de fem opptaksdagene på Frognøya på seinsommeren.

– Det var mye som ble endret etter innspill fra Ingrid, sier regissør Erik.

– Uten Ingrid og de andre konsulentenes konstruktive motstand, hadde denne filmen sett helt annerledes ut, legger han til.

«Skånsom» og «verdig»

Poppe har hele tiden sagt at filmen skal være «skånsom» og «verdig» og ta hensyn til overlevende og pårørende.

Hvordan er det mulig lage film når det fins så mange meninger og forventninger fra alle mulige kanter om hvordan en 22. juli-film bør være?

Regissøren får spørsmålet over morgenkaffen på et hotell i Berlin dagen etter premieren. Hele dagen er fullbooket med intervjuer med store, internasjonale medier.

– Kunst skapes ikke nødvendigvis bedre under helt frie rammer. Jeg føler ikke at det har vært begrensende, svarer Poppe.

Erik Poppe og Ingrid Endrerud

GODE VENNER: – Hun er så raus, begavet og morsom. Det bor noe i Ingrid som vi andre trenger, sier Erik Poppe om sin unge assistent.

Foto: Erlend Moe / NRK

Han mener tilbakemeldingene overveiende har vært støttende og at sier han har fått høre av overlevende og pårørende at han må finne sin egen tolkning av det som skjedde.

Annerledes premiere

Erik Poppe har en lang rekke spillefilmpremierer bak seg, og har også fått vist film på Berlinalen to ganger tidligere («Schpaa» og «Kongens nei»). Denne gangen er det helt annerledes, forteller han.

– Jeg har ikke laget denne filmen for selv å motta applaus for verket, det må jeg si. Det handler om å få fortalt historien. Dette er en historie som ikke er min historie, den er bygd på de mange samtalene vi har hatt, blant annet med Ingrid.

Han har gått ut og advart folk mot å se sin egen film, sagt at de må tenke seg nøye om før de setter seg i kinomørket og ser den svært sterke skildringen.

Så hvorfor trenger vi denne filmen? Poppes svar: Fordi vi ikke må glemme det som skjedde, glemme hvordan høyreekstremistisk terror kan se ut.

Glemte minner

Siden i fjor sommer har Ingrid tenkt mye tilbake. Hun har kommet på ting og detaljer hun ikke har tenkt på de siste seks og et halvt årene.

En gang smalt det veldig nært. Hun sto med gummistøvler i vannet i fjellsprekken der hun gjemte seg. Slik sto hun til hun helt til hun trodde det var trygt å komme fram.

Da hun jobbet med skuespillerne til en scene nede ved vannet, for å vise hvordan de kunne sitte og gjemme seg, husket hun plutselig at hun selv sto med hendene oppå hodet. Hun tenkte hodet var det mest ubeskyttede, hvis drapsmannen skulle begynne å skyte fra toppen av skrenten.

– Det var utfordrende å skulle gå inn i de tingene jeg ellers ikke går inn i. Der hvor jeg vanligvis sier «stopp» på matbutikken.

22.juli Roser utenfor Domkirken

ROSER: Utenfor Oslo domkirke 23. juli 2011.

Foto: Audun Braastad/NTB Scanpix

Sinne

Under innspillingen og når hun ser klipp, er det ikke tristhet hun føler, forteller Ingrid. Det er sinne.

– Jeg var lyn forbanna fordi jeg levde meg så inn i det. Jeg kjente på en del av følelsene fra den gang. Vi var engasjerte ungdommer som kjempet for en bedre verden, og så ble vi utsatt for et politisk motivert angrep. Det er så vanvittig urettferdig.

Sinne, ja. Det har vært rosetog og «verdig rettsprosess». Har vi vært for lite sinte på barnemorderen og det hatefulle han står for?

– Jeg er litt delt. Jeg er stolt av at vi gjennomførte en riktig rettsprosess selv mot et slikt monster. Men jeg skulle ønske han hadde blitt straffa enda mer.

Hun smiler litt.

– Jeg trøster meg med at det antageligvis er noen som spytter i maten hans i fengselet.

En påminnelse

Vet vi ikke nok om det som skjedde? Må vi være midt i skuddramaet for å forstå terroren?

– Vi snakker for lite om 22. juli, ikke for mye. Man har diskutert Breivik, politiberedskap og slike ting, men selve hendelsen er for overveldende.

I filmen er drapsmannen bare å se i bakgrunnen ved et par anledninger, som en ansiktsløs skygge. For at Ingrid skulle bidra var det viktig at det skulle handle om ungdommene – ikke om gjerningsmannen.

Både nye generasjoner og alle andre trenger påminnelsen, mener Ingrid. Men aller viktigst for henne er hvordan pårørende og overlevende som har sett filmen før premieren har tatt imot den.

– Jeg har fått utrolig mange meldinger hvor de skriver at vi har klart det på en god måte, hevder hun.

Engasjement

Ingrid snakker om at høyreekstremisme, sinne og hat er på frammarsj.

– Folk blir redde for hverandre. Vi trenger ikke mer sinne i samfunnet vårt.

Terroristen lyktes ikke i å skremme henne fra å drive politikk og kjempe for det hun tror på.

24-åringen er nå internasjonal leder i AUF. Hun kom rett til den glamorøse Berlinfestivalen fra en leir i Algerie hvor det bor flyktninger fra Vest-Sahara. Kontrasten kunne ikke vært større, påpeker Ingrid, der hun ankommer premieren på rød løper.

Kontrasten mellom rød løper og den råe og grusomme filmen er også stor.

Kanskje kan filmen være en slags sluttstrek for henne. Nå er historien fortalt. Hun vil komme videre, ikke være «hun som overlevde 22. juli».

– Folk tar alt de vet om 22. juli og overfører det på deg. De forventer at du i det minste har litt problemer, at du er et offer. Det har av og til vært vanskelig å si at jeg faktisk har det bra, sier hun.

Ingrid Endrerud på Berlinalen

RØD LØPER: Ingrid Endrerud på vei til premiereforestillingen i Berlinale palast. – Da jeg så filmen i full sal, kunne jeg endelig føle noe mens jeg så den. Shit, det ble en sterk film, sa regiassistenten etterpå.

Foto: Erlend Moe / NRK

Visningen er ferdig

Det er ikke en lyd i salen når premierevisningen er ferdig. Ikke før rulletekstene er helt ferdige kommer en forsiktig applaus.

Publikum er lamslått, filmen kommer så nære marerittet ungdommene på øya opplevde at det gjør vondt.

Etter hvert står store deler av salen og klapper, mens andre sitter rolig på setene sine.

For – det er delte meninger om «Utøya 22. juli» i salen, som det er blant filmkritikerne. Anmeldelsene i norsk og internasjonal presse spriker fra ren hyllest til spørsmål om hvorfor i all verden denne filmen er laget.

Regissøren tar med seg skuespillerne og staben sin på scenen. Til slutt ber han sine tre assistenter – Ole Martin Slyngstadli, Kristoffer Klunk Nyborg og Ingrid – komme opp.

Hele salen reiser seg i en lang og rungende applaus.

Ingrid får mikrofonen.

– For meg og mange av oss har denne historien vært umulig å fortelle, begynner hun.

Den vanligvis stødige, myndige stemmen hennes sprekker litt.

– Kjernen, hva som faktisk skjedde den dagen ... det har vært vanskelig. Film er en kunstform som gjør det mulig å fortelle. Jeg vil si, på vegne av mange som opplevde 22. juli 2011, takk for jobben dere har gjort med å fortelle denne historien, sier hun, rettet mot filmskaperne ved siden av henne.

Så får hun en lang klem av Erik Poppe.