Hanne overlevde, mens broren ble drept på Utøya: Nå er 22.-juli-historia deres teater

«Alle på øya skal dø.

Mannen i politiuniform

skyter jenta

foran seg

rett ned.

Du roper: Spring! Alle sammen spring!

Du slipper taket i meg.

Jeg glir i gjørma og mister ryggen din ...»

Ordene blir lest opp av skuespiller Christina Sleipnes under en leseprøve.

Det er starten på et nytt teaterstykke.

Ordene tilhører egentlig Hanne Linaker fra Bardu i Troms.

Som 17-åring overleve hun terroren mot Utøya 22. juli 2011.

– Jeg og Gunnar sto og holdt rundt hverandre. Vi så gjerningsmannen komme over bakketoppen ned mot teltleiren. Jeg ser ikke Gunnar etter at han roper: «Alle sammen, spring», sier Linaker.

De legger på sprang fra teltplassen.

Hanne sklir og faller.

Hun blir liggende alene gjemt i et tornekratt i flere timer mens skytinga pågår.

«Å leve videre»

Den 23 år gamle storebroren hennes falt også.

Søsknene lå rundt 15 meter unna hverandre.

Lillesøster Hanne overlever.

Storebror Gunnar var truffet av to skudd.

Han døde på sykehus av skadene dagen etter.

På teaterscenen på Showbox i Oslo gjenskaper Rimfrost produksjoner nå scener fra det forferdelige døgnet – og tida etter.

Det er Hannes historie fra Utøya som er utgangspunktet for forestillinga «Å leve videre».

– Det gir meg noe å fortelle om 22. juli. Det å fortelle om min opplevelse, om Gunnar og familien min, kan være et bidrag til samtalen om det som skjedde. Det å fortelle om konsekvensene kan bidra til å forhindre at det skjer på nytt.

– Samtidig er det krevende og litt terapeutisk. For hver gang jeg snakker om 22. juli, er det med på å bearbeide opplevelsen og min evne til å stå i det.

Til ungdommen

Hanne har bidratt som veileder for at Rimfrost produksjoner skal formidle hennes og storebrorens 22. juli-historie til nye generasjoner.

Håpet er at forestillinga skal nå ut til dem som ikke har egne minner fra terroren mot AUFs sommerleir.

– De får dessverre et ansvar med å forvalte historia og den videre arven. Da må neste generasjon kjenne til det som skjedde. Det kan ikke være ei distansert historie de bare leser om i lærebøkene. Det må være en større samtale og en større kunnskap om det.

– Dette prosjektet tror jeg kan være et viktig bidrag til det, sier Hanne.

Hanne forteller at hun fra første stund syntes ideen om teaterstykket var interessant.

Hun og familien likte visjonen om at det skulle fortelles hvor grusomt 22. juli var – og fortsatt er.

Like viktig var det at teaterstykket går inn på det som skjedde i ettertid.

Da både hvordan enkeltpersoner ble berørt, og hvordan samfunnet har reagert.

Stykket tar opp holdningene og ideologien bak angrepet.

Inn i skoleverket

Nina Wester er regissør og manusforfatter for stykket.

Hun startet å skrive forestillinga etter tiårsmarkeringa for 22. juli-terroren.

Da var det mange lærere som sa at de savnet verktøy for å snakke om 22. juli.

Wester sier hun følte det var viktig å lage et teaterstykke som forteller ungdom hva som skjedde og hvordan det er å leve videre etter Utøya.

– Jeg håper at ungdom i etterkant av å ha sett forestillinga, kan snakke om hva årsaken til at 22. juli-terroren skjedde var. Hva var gjerningsmannens ideologi, og hvordan kan vi se den igjen i dag? Jeg håper vi kan få samtaler om utenforskap, hvordan vi har det og å se dem som er på mørke steder.

– Håper neste generasjon blir modigere

Skuespiller Christina Sleipnes beskriver det å spille en rolle som er basert på Hannes liv som både vondt og givende.

Og ikke minst viktig for framtida.

– Jeg opplever at det er viktig at ungdom får lære om 22. juli. At de får muligheten til å bringe minnene videre. Men også at de kan ta tak i det vi ikke klarte.

– Vi håper at neste generasjon kan bli modigere enn vi har vært, sier skuespilleren.

Wester sier hun håper at forestillinga kan være en hjelpende hånd inn i de samtalene.

– Scenekunsten kan gå inn i mange av de vonde rommene som mange av oss ikke vil gå inn i. Jeg tenker det minste vi andre kan gjøre, er å være med å bære smerten og sorgen etter 22. juli.

Om livet før og etterpå

Teateret handler også om vennskapet mellom søsknene.

Om hvordan storebroren lærte lillesøstera å puste dypt i vanskelige situasjoner.

I løpet av den times lange forestillinga får publikum også se scener fra livet etter terrordøgnet.

Scener om frykten for at noen skal begynne å skyte på skolen.

Om det å hele tida lete etter trygge gjemmeplasser.

Om psykologtimer og familielivet med en for lite.

Og følelsen av å være ensom.

– Det er mange plasser hvor jeg kjenner meg selv veldig igjen. Jeg har lest manuset og sett at her formidles følelsene mine på en måte jeg ikke har klart å sette ord på selv. Og de formidles så riktig, sier Hanne.

Det handler også om opplevelsen av å motta hets – bare fordi en er 22. juli-overlevende. Om traumer som reaktiveres av uforutsette hendelser.

– Vi gir også rom for sinnet, de stygge og vonde tankene det kanskje ikke var rom for da. Forestillinga gir innblikk i en ungdom som har opplevd noe helt forferdelig, sier Sleipnes.

– Det vondeste er tapet av Gunnar

Det å løfte fram minnet etter storebroren har vært en viktig motivasjon for Hanne i bidraget til teaterforestillinga.

– Det vondeste i mine opplevelser er tapet av Gunnar. Når jeg deler min historie, så deler jeg alltid Gunnar sin historie. Jeg savner broren min, og av å snakke om han så holder jeg minnet av han i live.