Theos nye rus

Theo er svett i hendene. Det lukter parfyme og svette.

Han er kledd i et sort korsett, høye støvletter og musefletter. Ansiktet er sminket med en svart stjerne rundt øyet.

Bak scenen poserer han i speilet. Snart er det hans tur til å bli knust eller kronet.

«Who’s that bitch in the back, ready to attack?» roper kommentatoren. Publikum plystrer, klapper og knipser.

Blått lys farger Club Backdoor i Stockholm. Den største skeive klubben i Skandinavia.

Bassen dunker som hjertebank. Du kjenner det under huden.

Spinn, dipp, flipp, vogue. Dette er mer enn strike a pose.

Det er ballroom. En radikal, skeiv kultur full av dans, kjønnsuttrykk og mote.

En liten håndbevegelse fra fem nådeløse dommere signaliserer om Theo er god nok.

Den ene er danseren til Beyoncé. En annen gidder knapt å se på.

På den ene siden av gulvet står de seirende og smiler, på den andre står noen fortvilet og gråter.

Første gang Theo konkurrerte i et ballroom-ball, ble han «chopped». Dommerne mente han ikke var god nok.

Nå vil han ta revansje. «I'm ready» sier han lavt og entrer scenen.

Sus og rus

Noen uker før Stockholm.

I sengen til Theo ligger en teddybjørn, scenenavnet hans er tross alt Teddy Angels. Et kallenavn han fikk fra den etiopiske siden av familien. I dag har han ikke lenger kontakt med dem.

Han snakker rolig og reflektert når han forteller om oppveksten i Bergen.

Det var narkomane i gatene ved kjøpesenteret Theo og vennene hang på. Det kunne blitt ham.

Som 13-åring begynte han å ruse seg. Først hasj, så ecstasy og MDMA. Det hastet å føle seg voksen.

– Jeg tror jeg slet med en del ting, men istedenfor å snakke om det så ble jeg bare sint.

Vennene til Theo kom fra institusjoner eller fosterhjem og hadde tøffe oppvekster til felles. Det var noe rebelsk i dem.

Etter hvert innså Theo at noe måtte endres. Han trengte avstand fra det røffe miljøet. Det ble for voldelig.

– Og det var jo ikke egentlig meg.

En etter en forsvant vennene, helt til han ikke hadde noen igjen. Han falt inn i en dyp og ensom depresjon.

– Det var min første erfaring med at min mentale helse gikk rett til helvete. Jeg får klump i magen av å tenke tilbake på det.

Det var dansen og kulturen som skulle bli redningen.

Hvordan voguer du?

En kveld oppdaget Theo dokumentarfilmen «Paris is Burning» fra 1990. En film som har fått kultstatus for å skildre ballroom-miljøet i New York.

Det startet som en skeiv undergrunnskultur i bydelen Harlem. Afrikansk- og latinamerikanske drag queens og transpersoner begynte å arrangere sine egne ball.

Ballene var et oppgjør mot rasismen og diskrimineringen de opplevde i USA. Et trygt rom. Samtidig som det var beinhard konkurranse.

Tenk en hippere versjon av Skal vi danse blandet med moteshow.

Den mest kjente kategorien er «vogueing». En hyperfeminin danseform som imiterer modellenes poseringer fra motemagasinet Vogue.

Henger du med? Bra.

Madonna gjorde ballroom til popkultur på 90-tallet med hitlåten Vogue. I musikkvideoen ser man eksempel på old way vogueing med ballroom-legenden Jose Gutierez Xtravaganza.

Dokumentarfilmen traff Theo i brystet, som alltid har følt at han ikke passer helt inn noe sted.

Han drømte om å bli en del av denne kulturen. En kultur hvor du kan være deg selv og uttrykke deg fritt. Det var bare ett problem.

Det fantes ikke noe ballroom i Bergen. Han måtte forlate hjembyen.

Starstruck i kirken

– Hva har jeg gjort, hvorfor er jeg her?

Det var det Theo tenkte de første månedene etter at han flyttet til Oslo for å starte på nytt. Han kjente ingen.

Men han hadde hørt rykter om et ballroom-miljø. Nysgjerrigheten førte ham til Tøyen kirke.

Opp de to trappetrinnene og inn dørene til kirken åpenbarte det seg en ny verden for Theo. Det var ekstravagante kostymer, musikk, farger og skeive i full utfoldelse.

Det var hans første ballroom-ball: «The Garden Mini Ball».

For første gang følte han at han var en del av noe større. Og der, midt på kirkegulvet, begynte han å gråte.

– Fordi det var så jævlig fett. Jeg satt med solbriller på og ble helt starstruck.

I ballroom ble Theo kjent med folk som så ut som ham selv. Plutselig var han ikke den som skilte seg så voldsomt ut lenger.

I starten var det en form for aktivisme. En slags dans mot diskriminering av minoriteter.

Men mest av alt:

– En naturlig interesse for det som er skeivt og radikalt i uttrykket. Det er en frihet å stå på scenen og være sexy.

Men det betyr ikke at det er lett.

Tøff kjærlighet

Dommerne er harde. De representerer hvor hardt samfunnet kan dømme deg. En form for tøff kjærlighet.

Vi har kommet langt som samfunn, men tallene forteller at vi har en lang vei igjen.

En undersøkelse fra SSB viser at ikke-heterofile har dårligere levekår enn resten av befolkningen. Enda verre er det for transpersoner og ikke-binære, ifølge Bufdir.

– Ballroom er aktivistisk i seg selv. Det er politisk fordi på tross av de negative tingene folk kanskje har å si, så er vi her og tar plass, sier Theo.

Selv er han homofil. En «butch queen» som de sier i ballroom. En som er både maskulin og feminin. Ofte opptrer han i drag (dressed as a girl).

– Jeg opplever at det er litt motstand i samfunnet. Men jeg tror mye av det handler om at folk ikke forstår, og det skjønner jeg.

Hadde han ikke vært skeiv, hatt skeive venner og blitt eksponert for ulike kjønnsidentiteter, så hadde han vært uvitende selv, mener Theo.

– Da jeg var 13-14-15 kunne jeg se på homser som gikk med sminke og høye hæler og tenke hvorfor går de sånn, prøver de å være jenter?

Theo rister på hodet nå. Snart skal han selv til Stockholm for å konkurrere med sminke og høye hæler.

Englehuset

«Exclusive hot shit» sier en stemme over anlegget. Det er drithøy musikk og lettkledde dansere.

Bryst, hofter, skjørt og rumper i poetiske bevegelser. De forbereder seg til det store ballet som nærmer seg i Stockholm.

På Sentralen i Oslo er det ballroom-trening hver søndag. Det var her Theo begynte med dansetimer.

De bygger hverandre opp. Gir hverandre lange, harde klemmer.

Men nøler ikke med å kaste «shade» når noen er for dårlige. Det er sånn man blir bedre.

– Vi er et lite miljø i Norge. Veldig intimt, sier Theo.

Samtidig merker flere fra miljøet at kulturen vokser i flere land.

For hva gjør du når du blir utestengt av din egen familie på grunn av identiteten din?

Du finner en ny. Det var det de tidlige ballroom-pionerene gjorde. De dannet egne, alternative familier. Såkalte hus.

De har en «mother» eller «father» som leder husene og fungerer som mentorer. Medlemmene kalles for «children». Theo har nylig blitt med i den norske delen av The Legendary Kiki House of Angels.

– Vi er litt som en fotballklubb, forteller han.

De trener sammen, reiser sammen og konkurrerer sammen. Vi blir med til hotellet i Stockholm. Nå er det like før ballet.

– Jeg har jo for eksempel møtt motstand fra min egen far på grunn av min identitet. Vi har ikke hatt kontakt på over ti år.

Theo har vokst opp med moren og søsteren, i en hvit familie hvor alle er streite.

– Om jeg ikke har blitt kastet ut hjemmefra så er det uansett veldig fint å kjenne på det samholdet som man har i ballroom.

Det er mye forberedelser før et ball. Nåler, lim, kjoler og sminke flyter fritt. Nervene er foreløpig under kontroll.

For Theo er ballet mer enn en konkurranse eller et show. Det er hans første ball som medlem av englehuset.

Første gang han ble chopped, var det en amerikansk dommer som ikke engang så på ham. Han var lei seg. Men da opptrådte han alene, eller 007 som de sier.

Denne gangen er det annerledes. Han har englene i ryggen.

Halelujah

For å komme inn på Club Backdoor i Stockholm må man gå gjennom en lang, smal og mørk korridor med rødt, pulserende lys og et hjerteskilt i enden.

Theo har lenge gått gjennom en mørk korridor. Nå er han klar for å spre vingene.

«Angels halelujah, angels halelujah» roper de fra House of Angels i takt med musikken. De backer hverandre.

Theo skal gå i kategorien Shady European Runway with a Prop. Det handler om å vise eleganse, stil og attitude. Som en supermodell.

Stemningen er sexy, og rommet er tåkelagt med osende selvtillit.

Det er som om alle går inn i karakter når de entrer rommet. Theo tar på høye hæler og blir til Teddy Angels.

Englene følger med.

Teddy beveger kroppen opp og ned langs runwayen, spinner rundt og poserer sexy foran de fem dommerne som sitter på scenen og betrakter hver minste bevegelse.

Det går noen nervøse sekunder.

Plutselig holder en dommer opp håndflaten sin og nikker.

Så en til, og en til.

Nå holder alle dommerne opp håndflaten sin for å signalisere ti poeng.

«10's across the board» roper kommentatoren. Man må få ti fra alle dommerne for å gå videre.

Denne gangen blir ikke Teddy chopped.

«Anybody anybody walking? Anybody anybody walking?»

Ingen fra et konkurrerende hus tør å utfordre ham i kategorien Shady European Runway with a Prop.

Dermed vinner Theo grand prize trofé sammen med House of Angels.

Etter konkurransen fylles gulvet av folk.

Det er fest, og det skal feires og det skal danses.

Vi finner Theo bak scenen.

– Jeg er glad når jeg føler at jeg mestrer noe som har krevd litt av meg. Eller bare når jeg har beveget kroppen min. En av mine drømmer er å kjenne på fred inni meg selv.

Seieren betyr mer enn et trofé.

Han har funnet tilhørighet.