Illustrasjon av Ylva som fire år i dag, og 89 år i 2100
Foto: Marco Vaglieri / NRK

Ylvas verden

Hvithai i Oslofjorden. Grønn jul. Dødelige hetebølger i Europa. Dette kan være virkeligheten når Ylva (4) vokser opp.

Caroline Drefvelin
Marco Vaglieri
Illustrasjoner

Nesodden, høsten 2015. Intervjuet er nesten slutt når mammaen til Ylva snur seg mot meg og spør:

– Jeg lurer på om jeg kommer til å bli deppa av det du skriver? undrer Anneline Harborg (30).

Ylva (4) plukker sukkererter i hagen.

HJEMME: Ylva plukker sukkererter i hagen.

Foto: Caroline Drefvelin / NRK

Hun ser på fire år gamle Ylva, som sitter ved det store spisebordet på Nesodden utenfor Oslo. Ylva er barbeint og hun nynner for seg selv. Hun har vært ute i hagen og plukket bringebær, nå lager hun en smoothie. Hva mamma er bekymret for, vet hun ikke.

Mamma Anneline og pappa Are Hogner (40) har nemlig sagt ja til å bli med på et tankeeksperiment. NRK vil prøve å finne ut hvordan fremtiden til et norsk barn kan bli i en varmere verden. Ylvas fremtid.

Langt, langt unna, i Paris, forberedes klimatoppmøtet der verdens ledere skal møtes om en drøy uke. Der skal de krangle om utslippskutt og forpliktelser. Det kan føles fjernt. Akkurat som klimaendringene kan føles fjerne. Forskerne snakker gjerne om hva som skjer i 2050 og 2100, og det høres så lenge ut til.

Men i 2050 er Ylva bare 39 år. Hun fyller 89 år i 2100. Så hvordan kan hennes verden se ut da? For å få svar har NRK snakket med 24 forskere og dypdykket i forskningsrapporter.

Portrett av Ylva (4).

YLVA I DAG: Liker å gå på lange turer og se etter dyr og insekter med mamma og pappa og lillebror Fredrik.

Foto: Caroline Drefvelin / NRK

Ylva vet ikke hva global oppvarming er. Men hun vet mye om naturen, om dyr og planter, om hva som kan spises eller ikke spises i hagen. Hun løper med lette skritt over gresset om sommeren, og går på arvede ski om vinteren.

Dette er Ylva i dag. Glad, nysgjerrig, trygg, elsket. Og nå: Møt Ylva som 39-åring, i en verden som er blitt to grader varmere.

Ylva som 39-åring i 2050

HAI: Når Ylva er 39 år vil hun kunne oppleve at hvithai blir sett i Oslofjorden.

Foto: Marco Vaglieri / NRK

År 2050: To grader varmere

Oslo, desember 2050. Noen snakker om grønn jul, men for Ylva (39) er jula svart. Svart, våt asfalt.

Ylva våkner opp med et rykk av regnet som faller hardt ned. Klokka er bare seks, alarmen er ikke gått av ennå, hun strekker seg over mannen og skrur den av.

Hun tasser barbeint inn til ungene, lukker igjen vinduet der en julestjerne henger. Regnet har blitt en våt dam på gulvet. Kanskje må barnehagen stenges på grunn av flomfare i dag også.

Ylva setter på kaffen og klikker på dagens ekstremværrapport på nettveggen. Stormen på Vestlandet fortsetter med full styrke, i Asia er flere hundre tusen husløse etter flom. Skogbrannen i Australia er ute av kontroll. Ikke noe nytt.

Hvis global temperatur øker mer enn to grader må vi tilbake over tre millioner år for å finne tilsvarende klima. Homo sapiens har ikke opplevd den varmen vi trolig vil oppleve.

Professor Helge Drange, Bjerknessenteret

Det var dette forskerne advarte om da Ylva var liten. Nå har den globale gradestokken steget med drøyt to grader.

Varmere har det ikke vært på tre millioner år, lenge før det moderne mennesket satte føttene på jorda. Langt mot nord er oppvarmingen større. Den nordligste delen av Norge er tre grader varmere.

Men Ylva tenker på pakking. Familien skal på juleferie til Trondheim. Skal hun ta med skiene? Ylva kjenner et stikk av vemod over at niåringen ikke kan gå på ski.

Skigåing er i ferd med å bli en sport for spesielt interesserte. I Nordmarka i Oslo ligger snøen sjelden mer enn en måned eller to. Også i Trondheim er skisesongen skrumpet inn med to måneder. Nei, hun dropper skiene.

Ski på gress

GRØNN JUL: Skisesongen vil ha skrumpet dramatisk inn når Ylva blir 39 år.

Foto: Marco Vaglieri / NRK

Men hun må huske middag. Ylva tar ut frossen torsk fra Barentshavet. De siste årene har fiskerne meldt om rekordfangster der. Men torsken har forsvunnet fra Nordsjøen, der får fiskerne sardiner, ansjos og lysing, fisker du før fant lenger sør.

Men ikke bare det. Hvithai er sett flere ganger i Oslofjorden. I sommer, da Ylva fisket med barna i den lille motorbåten de eier, trodde hun at hun så en hai rett under overflaten. Senere på dagen badet barna. Hun så på dem der de duvet opp ned i sjøen, og hun kjente den irrasjonelle frykten.

I 2050 vil vi trolig se hvithai ved norskekysten, fra Oslofjorden til Bergen, og kanskje lenger nord også.

Forsker Svein Sundby, Havforskningsinstituttet

Forskerne derimot er mer redde for det blir for varmt for torsken i Barentshavet også. Så mange arter har forsvunnet nå, fisk, planter og dyr, hun får vondt inni seg når hun tenker på det.

Ylva skjenker rykende fersk kaffe. Aldri om hun slutter å drikke kaffe, selv om prisene har blitt stive. Heten gjør at mange kaffeproduserende land sliter. Det gjør middelhavslandene også.

Som ungdom var Ylva i Spania, men hun har aldri dratt dit med barna. Hetebølgene i Hellas, Spania, Sør-Frankrike og Italia og er blitt stadig flere, vannmangelen mer akutt. Det som før var ekstremtemperaturer er blitt vanlig, som den sommeren i 2003 da rundt 70.000 europeere døde av heten.

Deler av Spania er blitt mer og mer ørkenlignende. Det er som om Saharaørkenen har hoppet over Middelhavet og spiser seg oppover. Å pensjonere seg i Spania er ikke lenger like attraktivt.

Istedenfor kommer europeerne til Norge, i hvert fall de som har råd. Ylva tenker på de tyske, franske, men også kinesiske turistene som leier huset deres hver sommer. De kommer for å oppleve grønn natur, de elsker vann, regn.

Regnet. Hun ser på lokalvarselet. Flomfaren har økt. Kanskje like godt å holde minstemann hjemme, hun husker følelsen de dagene hun har levert ham, men ikke følt seg helt trygg. Ylva kjenner en uro, hun lurer på hvordan verden blir når barna er like gamle som henne?

Barna, ja. På tide å vekke dem.

Ylva som 89 år i 2100 i en verden som er blitt fire grader varmere.

KRISE: Ylva som 89-åring i en fire grader varmere verden, der stadig flere må flykte etter ekstremvær og sult.

Foto: Marco Vaglieri / NRK

År 2100: Fire grader varmere

Nesodden, mai 2100. Sola steker. Skal de orke å være ute?

Det er Ylvas 89-årsdag. Hun har dekket på til familien hjemme i hagen på Nesodden, i huset som hun har arvet. Gradestokken viser 35 grader ute.

I verden har temperaturen økt med drøyt fire grader, takket være jevnt økende klimagassutslipp gjennom århundret. Jorda har ikke vært hetere på mer enn 20 millioner år.

I hagen til Ylva vokser det nå druer, aprikoser og fersken. Den norske vekstsesongen er blitt inntil tre måneder lenger. Ulempene er mer ugress og skadedyr. Og bøndene vet aldri vet hva de kan vente av det stadig mer uforutsigbare været.

Noen år er det tørke, andre år flom, tenker Ylva. Hun flytter glass og tallerkener inn i huset, inn i den svale aircondition-lufta.

Tørr jord med en plante som har visnet

TØRKE: Langvarige hetebølger og tørke kan gjøre matproduksjonen umulig mange steder i verden, hvis temperaturen øker med fire grader.

Foto: Marco Vaglieri / NRK

Likevel klarer de norske bøndene seg bedre enn mange andre. I et belte rundt ekvator er temperaturene blitt så høye at bøndene ikke lenger kan dyrke mat. Matproduksjonen har sunket dramatisk i deler av USA, Sentral-Amerika, Sør-Amerika, Australia, Sørøst-Asia og Afrika.

Det er god enighet om at det kanskje vil være umulig å produsere mat i de varmeste områdene i tropene hvis temperaturen øker med fire grader. Da kan heller ikke mennesker leve der.

Professor Helge Drange, Bjerknessenteret

Ylva går på kjøkkenet, tapper vann i vannmugger og setter i kjøleskapet. Hun er glad for at det i hvert fall er nok vann i Norge. Hetebølger og langvarig tørke gjør vannmangelen akutt i mange land. I Asia truer den pågående smeltingen av breene i Himalaya vannforsyningen til millioner av mennesker.

Andre steder er det for mye vann, det er regn, flom. Og havet har steget, fra en halv til én meter langs verdens kyster, det truer kystbyene. Ylva opplevde det selv da hun var i New York for noen år siden. Stormfloen gjorde at vannet strømmet inn i subwayen, det var kaos. Også London og Tokyo må bygge stadig høyere diker for å holde vannet ute.

Havstigningen gjør at store deler av Bangladesh er borte. Mens andre opplever plutselig ekstremvær som gjør at de må flykte.

En stor syklon i et tett befolket område som Ganges-deltaet kan true sikkerheten og levebrødet til nærmere hundre millioner mennesker.

Koko Warner, senior klimarådgiver ved FN-universitetet

Resultatet er strømmer av mennesker i bevegelse. Ylva husker bildene hun så da hun var liten, av alle flyktningene i båtene over Middelhavet. Det var bare begynnelsen.

Hun smører glasur på sjokoladekaken. Det er litt luksus nå som kakao er blitt så dyrt. Hun tenker på oldebarnet som skal komme på festen, han er tre år. Hvordan blir verden når han blir stor?

De siste tiårene har stadig flere nasjoner prøvd ut radikale løsninger for å stoppe oppvarmingen av jorda. Klimamanipulering kaller de det. Å sette opp speil i rommet for å reflektere bort solstrålene. Gjødsle havet for å få flere alger som tar opp karbondioksid. Skyte opp salt i lufta for å gjøre skyene lysere.

Ylva er mot mange av løsningene, hun mener konsekvensene er for store. Nedbørsmønstre forandres og millioner av mennesker rammes. Men finnes det noe alternativ?

Hun er redd, redd for om menneskene har satt i gang prosesser som ikke kan stoppes. At oppvarmingen forsterker seg selv. De ser det allerede, at tundraen i Sibir tiner, klimagassen metan siver ut og gjør at klimaendringene bare går fortere. Forskerne kaller det «tipping points».

Risikoen for «tipping points» gjør at vi må være føre var. Sjansen for at huset ditt brenner ned er liten, men du kjøper forsikring. Hvorfor tenker vi ikke slik med kloden?

Professor Dag O. Hessen ved Universitetet i Oslo

Ylva går ut i hagen for å plukke blomster, hun går forbi busken der hun for lenge siden plukket bringebær sammen med mamma, pappa og lillebror Fredrik. Tenk om verden kunne gå tilbake i tid, gjøre alt annerledes?

En bil kjører opp innkjørselen, de første gjestene er kommet.

Dette er en mulig fremtid for Ylva. Men fremtiden kan også se helt annerledes ut.

Ylva som 89 år i 2100, da kan urbant landbruk ha blitt vanlig.

GRØNNE BYER: Ylva elsker å være i hagen, og når hun er 89 år kan urbant landbruk være vanlig.

Foto: Marco Vaglieri / NRK

År 2100: To grader varmere

Oslo, mai 2100. Verden klarte å stoppe temperaturøkningen. Og heldigvis ble det ikke det «tilbake til fortida»-samfunnet som noen fryktet da hun var liten, tenker Ylva.

Hun setter seg inn i den førerløse bilen som hun deler med naboene, hun skal handle et par ting før 89-årsfeiringen sin. Ylva bor i en leilighet sentralt i Oslo. På taket av blokka glitrer solcellepanelet. Det gjør at bilen med en rask lading går lenger enn dieselbilen de hadde da hun vokste opp.

Så mye er forandret siden da. Historikerne kaller det som har skjedd de siste 85 årene en revolusjon. Nå har verden så godt som sluttet å bruke olje, gass og kull. Hva skjedde?

For det første raste prisen på sol og annen fornybar energi. Batteriteknologien ble mye bedre. Samtidig skjedde en revolusjon i måten folk tenkte. De begynte å sette spørsmålstegn ved ting som før var allment akseptert. Som at man kunne fly ubegrenset.

Sosial endring skjer ikke bare gradvis, det kan skje raskt. Som med homofilt ekteskap, plutselig sier folk «hva var egentlig problemet med det? »

Professor Karen O' Brien, Universitetet i Oslo

Barnebarna til Ylva er i tjueåra, de bare himler med øyene når de hører om hvor mye oldeforeldrene deres fløy. Selv flyr de bare når de må. Og de fatter ikke hvor mye alle sløste før, med mat, mineraler, strøm. Nå får man så mye mer ut av mindre.

Ylva går inn på vinbutikken, velger et par flasker engelsk rødvin og en svensk dessertvin. Burde passe perfekt, hvem hadde trodd at England skulle bli så gode på vin? Cateringfirmaet har levert en nydelig rett med plantebasert indrefilet. De tilbyr også algebaserte retter og insekt-tapas, men det siste kan Ylva spare seg for, tenker hun. I det samme stopper bilen ved felleshagen.

En hånd som plukker tomater

TOMAT: I felleshagen henter Ylva grønnsaker før bursdagsfeiringen sin.

Foto: Marco Vaglieri / NRK

Der dyrker naboene mye av det de trenger av grønnsaker i sommerhalvåret. Det urbane landbruket har gjort Oslo stadig mer selvforsynt. Ylva er lykkelig når hun kan plukke det hun vil der. Sosialt er det også.

Faktisk var det byene som ledet an i klimarevolusjonen. Nå bor hele 7,5 milliarder mennesker i byer verden over, dobbelt så mange som da Ylva var liten. Da de nasjonale politikerne ikke klarte å bli enige på klimatoppmøtene, tok de lokale lederne grep.

Lederne i byene er mye mer fremoverlente på miljø enn de nasjonale lederne. De konkurrerer om å levere ren luft, smarte boliger, lokal mat, fravær av kø, og sosiale møteplasser.

Per Espen Stoknes, klimapsykolog BI

Ylva kommer hjem til leiligheten. Hun er glad i bylivet, å kunne gå til vennene sine, familien sin. Når hun trenger roen i naturen er Nordmarka bare en kort tur unna. Huset på Nesodden leier hun bort til turister mesteparten av året. Å leie er i det hele tatt blitt mye vanligere enn å eie. Tjenester som Airbnb og strømmetjenesten Spotify var bare begynnelsen.

Ylva smiler litt for seg selv når hun tenker på hvor mange greier de eide da hun var liten. Bodene var fylt opp, av gressklippere, driller, ski, turutstyr og gamle datamaskiner. Nå leier hun det meste hun trenger. Når det er ødelagt, leverer hun det tilbake. Slik slipper hun alt rotet. Strømregning slipper hun også. Huset lager mer strøm enn hun bruker.

Husene kan bli plusshus, det vil si at de produserer mer enn nok strøm til å fylle eget behov, og bilene kan lades fra husene.

Sjefforsker Berit Time ved SINTEF Byggforsk

Ylva går ut på takterrassen der hun har dekket på til gjestene, på fellesterrassen ved siden av solcellene. Hun ser bort på naboblokken og det irrgrønne gresset på taket der. Gresset demper de intense regnskyllene som er blitt vanlige.

For det er mer ekstremvær nå enn da Ylva var liten. Men hun er ikke redd for at det skal bli verre. Ylva kjenner sola på ansiktet. Nede foran huset ser hun at de første gjestene som kommer, der er oldebarnet hennes på tre år, han løper over gresset med lette skritt.

Det føles råttent at jeg skal sende Ylva ut i dette. Nå kan jeg beskytte henne mot det meste, men det kan jeg ikke gjøre når hun blir eldre.

Anneline Harborg, Ylvas mamma

Epilog: Tilbake på Nesodden. Mamma Anneline har lest saken. Ble hun deppa, slik hun fryktet?

Jeg ble veldig deppa først, men det har forandret seg litt etter som jeg har fordøyd det, sier Anneline.

Hun kan ikke selv tenke seg å bo i byen, som kan være en av klimaløsningene. Likevel ser hun håp i det siste scenarioet.

I den siste historien har Ylva lært å tilpasse seg, og det håper jeg at hun gjør. Konklusjonen er at jeg må gå langt inni meg sjøl og akseptere at vi må forandre måten vi lever på. Så spørs det om menneskeheten klarer å snu, sier Anneline.

Ylva og mamma Annline plukker grønnsaker i hagen.

GLAD I NATUREN: Mamma Anneline Harborg vil at Ylva skal lære om naturen og hvordan hun kan dyrke sin egen mat.

Foto: Caroline Drefvelin / NRK

>> BAKGRUNN: Dette er artikkelen basert på