Oslos røde spritsommer

Det sitter to staute karer i en Volvo, parkert i en litt shabby gate på Vaterland i Oslo – omtrent der konsertarenaen Spektrum ligger i dag. Det er ikke mye gress i denne delen av byen. Men de små flekkene som finnes er sprukne og brune, etter en uvanlig tørr og stekende sommer som nå er litt på hell.

Et av de få stedene det ikke har vært tørt sommeren 1976 er det illegale spritmarkedet i hovedstaden.

I flere måneder har whisky og vodka flommet inn i byen – fra en ny og ukjent kilde. I flere store bedrifter, statlige etater og til og med i store medier er det bygget opp et komplisert distribusjonsnett for de ulovlige, men uimotståelig billige varene.

Ansatte skriver seg på lister, og får håndlevert fine merkevarer etter kort tid. Long John whisky, Courvousier konjakk, Napoleon brandy. Sigaretter i titusentall blir smuglet inn. Muligens også narkotika.

I et tilknappet 70-tallsnorge må man enten betale blodpris på Vinmonopolet eller brenne selv. Det siste er en vanlig hobby. Men nå er det plutselig andre tider.

Et utrolig tips

Politiet klør seg i hodet. Ingen av de vanlige tysterne deres – småkjeltringer, smuglere og andre politiinformanter – aner hvor spriten kommer fra.

Det er for å løse denne gåten at de to stramme karene har parkert Volvoen her på Vaterland. De har fått et utrolig tips, som nå skal sjekkes.

De er politispanere. Ikke av den vanlige typen som overvåker 70-tallets kriminelle miljøer – skapsprengere, halliker og en etter hvert ganske omfattende narkotikaomsetning. Nei, karene i Volvoen kommer fra det hemmelighetsfulle overvåkingspolitiet. Til daglig jager de spioner fra Sovjetunionen og terrorister fra Midtøsten.

Nå har de sittet en god stund, og holdt øye med et av Oslos mindre trykkerier. Det ligger i en gammel bygård. Ifølge tipset de har fått, skal dette være selve smuglersentralen. Men så langt har de ikke observert noe spesielt.

Så, litt før klokken seks på ettermiddagen, skjer det endelig noe. Ut fra porten svinger en hvit Mercedes. Bak rattet sitter en av sjefene ved trykkeriet.

Spanerne vet tydeligvis hvem de skal passe på, for de legger seg på hjul gjennom de slitne gatene på Vaterland og Grønland. Etter å ha kjørt litt fram og tilbake, ender Mercedesen opp ved en liten stikkvei nær Hersleb skole.

Er det virkelig sant?

I skyggen fra trærne i Botanisk hage går trykkerisjefen ut av bilen. Samtidig ser politifolkene to menn komme ut av en parkert folkevognbuss på den andre siden av gaten. Spanerne noterer alt som skjer. Notatene skal senere ende i en detaljert spaningsrapport som stemples «hemmelig». Den skal ikke se dagens lys før nå, i 2020.

De tre mennene slår av en rask prat og bytter bilnøkler. Trykkerisjefen setter seg inn i den blå folkevognbussen. De to andre overtar Mercedesen hans. Rutene i folkevogna er dekket til, slik at det ikke er mulig å se hva som er inni lasterommet.

Spanerne har bare én bil. Mercedesen og folkevognbussen kjører hver sin vei. Spaningsrapporten sier ingenting om dette var et dilemma for de to politifolkene. De fortsetter å følge etter trykkerisjefen i hans nye kjøretøy.

Nå bærer det vestover, forbi Jernbanetorget og Rådhusplassen, opp gjennom sentrum, i retning den fasjonable bydelen Frogner. De passerer USAs ambassade på Drammensveien. Så svinger de inn i labyrinten av småveier i et av byens fineste strøk – bak Gimle kino i Bygdøy allé.

Her må de to spanerne ha fått følelsen av at det faktisk kan være hold i det utrolige tipset de har fått.

Folkevognbussen smetter nemlig inn gjennom en port til en bakgård i Lambrechts gate. Spanerne svinger opp foran hovedinngangen til den pene hvite bygården. Der kan de lese på et lite metallskilt ved inngangen:

«Den demokratiske folkerepublikken Koreas ambassade».

Er det utrolige sant, da – at de som dynker Oslo i illegal sprit er betongkommunistene i Nord-Korea? Dagens spaning har vist at det er kontakt mellom trykkerisjefen og nordkoreanerne. Men så langt har ikke politiet sett at de ulovlige varene faktisk blir overlevert.

De mangler en såkalt «rykende pistol».

Sjansen for å skaffe avgjørende bevis skal komme raskere enn de kan håpe. Faktisk etter bare et kvarter. For da svinger trykkerisjefen i folkevognbussen igjen ut fra bakgården. Den setter kursen tvers igjennom Frogner-labyrinten.

Spanerne starter Volvoen og følger etter.

Hemmelighetsfulle pakker

Denne gangen tar turen bare noen få minutter. Folkevognbussen kjører til Sofies plass, rett bak Bislett stadion. Der rygger den inn i Krafts gate – en stille og litt bortgjemt sidevei. Her venter Mercedesen til trykkerisjefen. Ved siden av står en ny bil – en hvit folkevognbuss. For politifolkene er det åpenbart at også den er med i spillet.

På fortauet står det stabler med store esker, pakket i gråpapir og med tau rundt.

Politiet rekker bare et raskt blikk på situasjonen idet de kjører forbi. Det er umulig for dem å stoppe uten å bli oppdaget. Men det er ingen tvil om at det foregår en overlevering av varer. Spørsmålet er bare: Hva slags varer?

Denne gangen velger spanerne å følge etter den tredje bilen som har dukket opp – den hvite folkevognbussen. Den kjører først til Grünerløkka, og leverer en av eskene i en leilighet der, før den kjører videre. Turen ender i en villavei på Haslum i Bærum. Bilen parkeres i en garasje, politifolkene noterer adressen, og avslutter dagens fangst.

Politiet vet nå at den nordkoreanske ambassaden faktisk er involvert i lyssky business. De ansatte ved ambassaden leverer varer til en norsk mellommann, som – sammen med andre nordmenn – distribuerer varene til forskjellige kjøpere. Nå gjenstår det bare å finne ut hva som blir levert, hvor stort dette er, og hvilke nordmenn som er involvert.

Lutfattige kommunister

Det spanerne har observert denne septemberdagen i 1976, er en liten flik av en verdensomspennende nordkoreansk operasjon. Målet: Å skaffe vestlig valuta til det lutfattige landet.

Og det nordkoreanske regimet er like desperate etter penger i dag, som de var i 1976.

NRK har de siste dagene avslørt en utrolig historie om den uføretrygdede kokken Ulrich Løvenskjold Larsen. I over ti år har han infiltrert dagens Nord-Korea. Sammen med en innleid «norsk forretningsmann» har han fått tilbud om å kjøpe store mengder avanserte nordkoreanske våpen og narkotika.

Nå, som da, handler det om å skaffe vestlig valuta for å holde regimet i live.

Tvunget til å handle

Men tilbake til dramaet i 1976.

Tipset som overvåkingspolitiet har fått, kommer fra deres like hemmelige kolleger i det danske overvåkingspolitiet. De har etterforsket Nord-Koreas ambassade i København en stund, for nettopp smugling av narkotika, sprit og sigaretter. Danskene har sett spor som peker til de andre nordiske landene, og til flere andre land i Europa.

Nå har politiet selv sett at noe foregår i Oslo. Det blir satt inn store ressurser i etterforskningen. Men så skjer det noe i København som får politiet i Norge til å miste kontrollen.

Den 15. oktober 1976 slår danske aviser stort opp at Nord-Koreas ambassade i landet er tatt på fersken. I en ambassadebil har politiet beslaglagt store mengder hasj. Narkotikapolitiet i København mener at kommunist-ambassaden også har solgt heroin til danske langere.

Norske aviser skriver selvsagt med store bokstaver om «diplomatskandalen» i København. Derfor haster det for Oslo-politiet med å aksjonere. Bevis kan bli ødelagt, sprit kan helles ut og felles forklaringer kan utpønskes.

Mystiske skinkebokser

Utgangspunktet er bra. Gjennom etterforskningen til overvåkingspolitiet er store deler av det norske distribusjonsnettet kartlagt. I tillegg til spaningen har politiet telefonavlyttet trykkerisjefen. De sitter derfor på lange lister over nordmenn som har kjøpt ulovlig brennevin og sigaretter.

Politiet slår til. I løpet av en fredagskveld blir åtte nordmenn pågrepet. I garasjen på Haslum beslaglegges kassevis av sigaretter og konjakk. Sistnevnte i pappesker merket «AS Vinmonopolet – leveres til Nord-Koreas ambassade».

Politiet har fått sin «rykende pistol».

Hos de andre norske medløperne blir det tatt beslag i mer brennevin og sigaretter. Og kuriøst nok kilovis med hermetikk, skinke på boks, salami- og spekepølser. Kjøttmaten skal gi den allerede utrolige saken en ekstra piff – mer om det senere.

Tilbyr merkelige varer

Hvorfor i all verden har nordkoreanerne valgt å bruke et norsk trykkeri som selve navet i smugleroperasjonen? Det er ikke tilfeldig.

Gjennom flere år på 1970-tallet blir leserne av Dagbladet vant til å se helsides annonser med fulltekst-utskrift av taler av Nord-Koreas store leder Kim Il-sung. Lange taler. Ofte på en av de beste nyhetssidene foran i avisen. Det er neppe billig – og antakeligvis er det den nordkoreanske ambassaden som betaler.

Fra 1974 får ambassaden også trykket opp praktbøker med Kim Il-sungs taler og annen propaganda – på norsk og med fargebilder på fineste papir. Det lukrative oppdraget bidrar til å holde liv i det lille trykkeriet på Vaterland.

I mai 1976 blir trykkerisjefen kontaktet av ambassadesekretær Li fra den nordkoreanske ambassaden. Det er samme mann som har bestilt bøkene. Nå har han et nytt forslag.

Li kan tilby store kvanta whisky, vodka og sigaretter. Ja, han kan til og med skaffe store mengder russisk kaviar, hermetikk og fineste nordkoreanske propagandafilm (!). Alt dette kan trykkerisjefen selge videre, med et lite påslag til seg selv. Prisene har Li allerede satt. En flaske whisky for eksempel, kan selges for 60 kroner. Da kan trykkerisjefen ta 10 kroner selv og gi resten til ambassaden.

I avhøret kommer trykkerisjefen med en oppsiktsvekkende opplysning.

– Litt senere tilbød Li meg narkotika. Han sa at det kom fra en «seriøs afrikansk kilde», forteller han.

Trykkerisjefen sier han avviser tilbudet. Politiet finner heller ikke bevis for at det har blitt omsatt slik narkotika i Norge. Men påstanden var ikke uten troverdighet. Da dansk politi gikk til aksjon mot den nordkoreanske ambassaden i København, beslagla de rundt 200 kilo med hasj.

Smuglersprit til Dagbladet

Utover noen hektiske høstuker ruller politiet opp store deler av det norske nettverket som har distribuert og solgt de ulovlige varene.

Ett av distribusjonsstedene er Dagbladet – avisen som har tjent gode penger på nordkoreanske annonser. Det er en ansatt ved annonseavdelingen som er spritselgernes kontaktmann i mediehuset. Han sender rundt en bestillingsliste til kollegene sine, og varene blir levert «nøytralt innpakket i gråpapir» i Dagbladets bakgård. 25 personer legger inn bestilling.

Men snart sprer ryktene seg i avisen om billig sprit og sigaretter. Kontaktmannen mister kontrollen. Plutselig sirkulerer bestillingslisten i hele Dagblad-huset i Akersgata. 59 Dagblad-ansatte bestiller varer, og kontaktmannen må be om ekstra forsyninger.

Dagbladet kjenner derfor godt til hvordan det nordkoreanske opplegget fungerer. Men det er det få spor av når avisen kort etter må dekke saken journalistisk.

Politiet finner tilsvarende distribusjonssystemer i blant annet storbanken Kreditkassen, i forsikringsselskapet Norges Brannkasse og i et av byens største musikkorps.

Kjøttgåten oppklares

Ved landets ledende kjøttbedrift, Stabburet i Østfold, lager en gruppe ansatte sitt eget system. De stjeler kjøttvarer fra eget lager, og bytter dette i brennevin hos en kjøpmann i Oslo. Han har bånd til dem som distribuerer de ulovlige varene. Det er bakgrunnen for det overraskende beslaget av salamipølse og hermetisert skinke hjemme hos en av hovedmennene.

Pressen – kanskje med unntak av Dagbladet – blir overrasket når de ser hvilke samfunnsklasser de arresterte tilhører. Her er det få kjente kjeltringer. De aller fleste er ustraffet. De har jobber i bank, forretningsvirksomhet og forsikring. Flere må karakteriseres som samfunnsstøtter.

– Jeg skjærer halsen over på deg

Til tross for at nordkoreanerne handler med folk som er uerfarne med kriminalitet, skal de ha brukt harde metoder. I avhør forteller samboeren til en av hovedmennene at den nordkoreanske ambassadesekretæren Li opptrer «meget bestemt», og ikke tar et nei for et nei, når han ikke får pengene i tide.

Selv hevder hovedmannen at Li flere ganger truer med å «skjære halsen over på ham», om han ikke får det som han vil.

Da spanerne fra overvåkingspolitiet får fast fisk i Volvoen sin, er spenningene innad i distribusjonsgruppen sterke. Markedet er i ferd med å mettes. De er tvunget til å senke prisene for å få solgt varene som dynges på fra den nordkoreanske ambassaden. Kim Il-sungs menn er alt annet enn fornøyde. Nå krever de at salget blir utvidet til andre norske byer.

Kanskje er det like bra for de involverte at hele saken rulles opp før den får altfor store dimensjoner? De aller fleste som politiet arresterer forteller villig om det de har vært med på. Politiet klarer til slutt å bevise at det er omsatt minst 3700 flasker brennevin og minst 120.000 sigaretter, det aller meste i Oslo.

Diplomatisk massakre

Mesteparten av brennevinet er smuglet inn. De fineste varene er kjøpt billig direkte fra Vinmonopolet til ambassadepris – og ulovlig solgt videre.

De to hovedmennene får henholdsvis 90 og 60 dagers ubetinget fengsel.

Den nordkoreanske ambassaden blir utsatt for en diplomatisk massakre. Samtlige ansatte blir erklært uønsket i Norge, og reiser hjem akkompagnert av blitslys og kameramotorer på Østbanestasjonen.

Få år senere stenger Nord-Korea sin ambassade i Oslo. I dag har landet bare én ambassade i Skandinavia – den ligger i Stockholm. 40 år senere skal den spille en nøkkelrolle i et enda alvorligere illegalt opplegg: Forsøket på å selge våpen og narkotika til Ulrik Løvenskjold Larsen og hans «norske investor».

Saken bygger på etterforskningsdokumenter fra Oslo politikammer i 1976, samt spaningsrapporter fra daværende Politiets overvåkingstjeneste. En annen kilde har vært avisoppslag fra flere norske aviser.