Derfor ble han en muldvarp

– Hvorfor jeg gjorde det? Jeg ville gjøre en forskjell. Jeg ville vise hvor ondt Nord-Korea er. Ikke befolkningen. De som styrer.

NRK spør Ulrich Larsen flere ganger om hvorfor han gjorde det han gjorde. Det må da ligge mer til grunn? Ulrich har løyet til sine nærmeste i over ti år og levd i konstant fare for å bli avslørt og møte konsekvensene av det. Det har vært en vill reise han har vært på, en historie vi har fortalt gjennom nettdokumentaren Muldvarpen. Avsløringene hans er også omtalt i denne saken.

Men det har vært en farlig reise. Det er derfor vi spør flere ganger.

Svarene er litt forskjellige hver gang. Som om ting kanskje ikke var helt planlagt eller gjennomtenkt.

Første gangen vi spør forteller han en historie om Øst-Tyskland. Som liten hadde dansken en far som via jobben besøkte Øst-Tyskland flere ganger. Ulrich fikk en god venn der, Mike, som han husker godt.

Som barn så han hvordan det var i et delt land. Han husker alt snakket om den kalde krigen. Han husker jagerflyene og alle nyhetssendingene om missiler. Om sosialisme, kommunisme og kapitalisme.

Han husker enda bedre hvor forskjellig livet var i gamle Øst-Tyskland sammenlignet med livet han levde i Danmark, bare timer unna. To forskjellige verdener på så liten avstand. Han husker de tomme supermarkedene. Han husker alt som vennen i Øst-Tyskland ikke hadde, som han selv hadde. Ting han selv tok for gitt.

I ungdomstiden hadde fascinasjonen for sosialismen økt, og disse tankene hadde han båret med seg gjennom oppveksten og voksenlivet.

Han syntes det var rart at det fantes mennesker som lengtet tilbake til gamle DDR. Og etter hvert ble han mer interessert i Nord-Korea, etter hans mening, en ekstrem-versjon av DDR.

– Det er som DDR. Bare ti ganger verre.

Men denne interessen og fascinasjonen gjorde han egentlig ikke noe med. Familien hans hadde heller ikke vært spesielt politisk. De hadde vært mer interessert i fotball, tennis og lignende.

Han vokste opp, utdannet seg som kokk, jobbet, fant kjærligheten, fikk to barn og bosatte seg i en liten forstad utenfor København.

Så satte han alt på spill i et livsfarlig dobbeltspill med internasjonale våpenhandlere og verdens farligste stat. Et spill han var bedre til å spille enn noen kunne ane.

En helt alminnelig mann

NRK møter Ulrich i toppsuiten på Thon Hotel Opera i Oslo.

Suiten der den ville historien om muldvarpen som gjemte seg i fullt påsyn, på mange måter begynte. Der lederen av den internasjonale nordkoreanske vennskapsforeningen (KFA), Alejandro Cao de Benos, nærmest tilbydde avanserte våpen og narkotika til en «norsk» forretningsmann over bordet. En forretningsmann som var en skuespiller – leid inn av filmselskapet Ulrich jobbet for.

Mr James, som egentlig heter Jim Latrache-Qvortrup, ble introdusert i 2016. Han ble hyret inn av Mads Brügger og produksjonsselskapet til å spille en forretningsmann med lyssky forbindelser.

Representanten for Nord-Korea visste heller ikke at rommet var fullt av skjulte kameraer og mikrofoner.

Les tilsvaret til Alejandro Cao de Benos nederst i saken:

Og selv om historien om Muldvarpen inneholder alt fra avanserte våpen, menn i dresser, fine yachter, reiser verden rundt, til fancy drinker, er ikke Ulrich noen James Bond.

– Jeg er en helt alminnelig mann, sier han selv.

Og han ser helt alminnelig ut. Litt over middels høy, skallet, med normal kroppsbygning. Han snakker relativt lavt. Ingen fakter med hender og gestikulering. Helt nøkternt forteller han NRK at det var kameraer i en pute, vase og teboks den dagen Alejandro Cao de Benos kom til Oslo i 2016.

Han hadde selv på seg kamera og mikrofon. Hvor mange ganger han har hatt det de siste årene, har han mistet tellingen over.

For Ulrichs historie begynte lenge før dette møtet i Oslo. Lenge før det virkelig ble farlig.

En liten idé

Mens Ulrich satt hjemme og leste seg opp på sosialisme og Nord-Korea for over ti år siden, kom han over den danske vennskapsforeningen. Han hadde også nylig sett dokumentaren «Det røde kapellet».

Den danske filmskaperen Mads Brügger hadde reist til Nord-Korea med to danske komikere, som begge var adoptert fra Korea. Filmen gjorde at Brügger nå var utestengt fra landet.

Derfor tok han kontakt med Brügger og lurte på om han ville lage en film der Ulrich gikk undercover i vennskapsforeningen. Brügger var i utgangspunktet skeptisk. Persongalleriet i vennskapsforeningen var for så vidt ikke interessant. Og Ulrich har ikke så mange godord å si om personene som ble de første han lurte.

– Det var for det meste eldre kommunister. De var helt virkelighetsfjerne.

Det ble også en motivasjon for Ulrich. Å forstå hvordan mennesker i et såpass fritt land som Danmark kunne lengte etter et styresett som man har i Nord-Korea.

Han forteller at han raskt fikk innpass i foreningen, som helt åpenbart var ute etter yngre medlemmer.

– Jeg ble presentert av formannen Anders Kristensen som et nytt medlem allerede første gang jeg var der. Da hadde jeg egentlig bare spurt om å få komme på besøk. Etter tre-fire møter var jeg i styret.

Ulrich forteller at han i utgangspunktet hadde blitt veldig skeptisk etter det første møtet. Han hadde fått høre mange politiske ytringer, og mange historier om det vakre og misforståtte landet Nord-Korea. Ytringer som var helt motsatte av hans eget verdenssyn.

Han var usikker på om han ville fortsette å bruke tid med disse menneskene. Men han ble.

Samtidig hadde filmskaperen Brügger blitt med på et slags sovende samarbeid. Ulrich fortsatte i rollen og rapporterte til Brügger underveis. Og Ulrich spilte rollen svært overbevisende. Han laget og postet videoer i sosiale medier og YouTube. Hver gang nordkoreanerne skjøt opp et missil, laget Ulrich en hyllest av landet. Disse videoene har ligget på YouTube inntil nylig.

Det er bare et år siden Ulrich var med og demonstrerte sammen med vennskapsforeningen i Storbritannia utenfor BBC sine kontorer. Nå er BBC en av kanalene som sender dokumentaren om Ulrichs avsløringer.

Ulrich var så overbevisende i rollen at han etter hvert steg oppover i hierarkiet.

Etter en reise til Nord-Korea i 2012 opprettet han direkte kontakt med den mektige lederen av den internasjonale venneforeningen, KFA. Alejandro Cao de Benos.

Han er den vestlige talspersonen til de lukkede regimet. Under utallige TV-opptredener hadde Cao de Benos snakket varmt om Nord-Korea. Han påsto at han var pensum for skolebarn i Nord-Korea. Historien om den spanske soldat.

Den spanske soldaten som skal ha blitt lurt trill rundt av en uføretrygdet dansk kokk i årevis.

Dette avviser han imidlertid selv. Les mer nederst.

En internasjonal våpenhandler

For selv om Ulrich etter hvert ble godt kjent med Cao de Benos, og brukte utallige timer med spanjolen, har han lite sympati med ham.

43-åringen beskriver spanjolen som grådig og stormannsgal.

– Han snakket negativt om James, og sa han mislikte den overdådige stilen hans. Men han ville ha pengene hans. Han sa flere ganger at 10.000 euro betydde ingenting for James og at han kunne bare gitt det til ham. Det viste at han gjerne ville ha penger og leve et godt liv. Men på andres bekostning.

Ulrich forteller at Cao de Benos likte å gå rundt i uniformer og hevde seg selv. Ut fra Ulrichs beskrivelser virker han nesten som en tegneserieskurk.

Alejandro Cao de Benos avviser at han var grådig eller stormannsgal. Han mener det er spesielt at det er personer som vil tjene penger på å sverte ham, som mener han er grådig. Les hele tilsvaret nederst i saken:

– Er du redd for å bli uvenn med ham?

– Jeg er ikke redd for det, men jeg hadde vært redd for å bli uvenn med ham i Nord-Korea. Han har en spesiell posisjon og går lenger enn folk der.

Lenge trodde Ulrich og Mr. James at Cao de Benos bare var en småsvindler som utga seg for å være mer enn han er. En som selger overprisede reiser til Nord-Korea og bruker store ord i media. En posør. Men det viste seg at Cao de Benos var mye mer.

– Han er en internasjonal våpenhandler. En som bryter sanksjonene. Det blir deilig når dette kommer ut.

– Hva skjer med ham tror du?

– Han må komme seg langt vekk.

Men historien kunne vært en helt annen. Flere ganger var Ulrich og etter hvert hans kompanjong, Mr James, nære ved å bli avslørt.

Fikk spiontrening

Før vi kommer til situasjonene der Ulrich satt med hjertet i halsen, kan vi gå til grunnen til at det tross alt gikk bra. Ulrich hadde flere hjelpere underveis.

Den viktigste var Mr. James som kom inn i bildet i 2016.

Da hadde Ulrich allerede vært undercover i sju år.

– Hvordan var det å dele hemmeligheten med en annen?

– Jeg var redd James ikke skulle klare det. Da vi var på møtet i Oslo så hadde vi kjent hverandre i bare fem timer. Vi hadde møttes på Kastrup og ikke sittet ved siden av hverandre på flyet en gang. James skulle komme inn i karakteren. I Nord-Korea skal folk være ydmyke. Men James la seg ikke på den linjen. Han var ikke ydmyk. Det var litt skremmende. Jeg var redd for at hvis James sa noe feil, så ville det gå utover hele prosjektet. Prosjektet som jeg hadde vært en del av fra starten av.

– Men det gikk fint.

Det gikk såpass fint at informasjonen Cao de Benos kom med i Oslo gjorde at prosjektet virkelig ble intensivert. Det begynte å bli snakk om en ny tur til Nord-Korea for Ulrich.

Nå var den alminnelige familiefaren virkelig dypt inni det. Han hadde nådd langt uten noen form for agenttrening. Det valgte produksjonsselskapet å gjøre noe med.

Ulrich reiste til USA og fikk et «grunnkurs» i spionvirksomhet av den tidligere CIA-agenten «Max». Ulrich snakker ivrig om kurset. Det er tydelig at dette var noe han likte.

– Jeg fikk mange tips om hva man skal se etter og hvordan man skal håndtere forskjellige situasjoner. For eksempel – hvis man mistenker at man blir forfulgt. Ser man samme person på to forskjellige steder i en storby uten at det er en grunn til at vedkommende er der, så kan noe være galt. Et annet triks er å gå inn i et kjøpesenter og gå ned en rulletrapp. Så venter man noen minutter og går opp og ser om det er noen som følger etter. Så kan man gå opp til en person man tror forfølger en, og se vedkommende inn i øynene. Hvis vedkommende ser bort, så kan noe være galt.

«Max» hadde også flere andre triks. For eksempel hvis Ulrich var i et møte og møtedeltakerne la igjen noen papirer og gikk ut. Da skulle han ikke røre papirene. Det kunne være en felle.

– Kurset var både teori og praksis. Vi gikk en tur i 4–5 minutter. Så spurte «Max» om jeg hadde lagt merke til at noen hadde forfulgt oss. Jeg svarte ja. Faktisk hadde jeg tatt et bilde av ham mens jeg latet som jeg snakket i telefonen. Da var «Max» veldig imponert.

Ulrich forteller at han også fikk våpentrening. Hvordan han skulle ta fra noen et håndvåpen de siktet mot ham. Det var bedre å agere enn å reagere. «Max» hadde skrytt av Ulrich og sagt at han hadde vært en utmerket agent.

– Følte du deg som en agent?

– Tidvis. Som en dobbeltagent. Jeg var i alle fall en muldvarp.

Nesten avslørt

Spiontreningen ble nyttig. For Ulrich havnet i flere situasjoner der han nesten ble avslørt. Da han og Mr. James reiste til Nord-Korea, merket han skepsisen og kontrollbehovet til nordkoreanerne.

– På hotellet vi bodde på, var det bare meg og James. Og de som fulgte oss i Nord-Korea, Kang og Ri. De bodde på ett rom. Det James ikke visste var at jeg hver kveld ble tatt til side av Kang og spurt om James. De reagerte på oppførselen hans. Jeg sa ingenting fordi hvis han endret oppførsel så kunne det være avslørende. Men hver natt så jeg under døra, i glipen av lys som kom inn der, at det var noen som gikk i gangene.

Så etter to dager med sightseeing og diverse utflukter, ble plutselig Ulrich og Mr. James tatt med i en Mercedes ut av Pyongyang til et slumlignende område. Ulrich innrømmer at han ble mer og mer nervøs under denne turen.

– Hvis det var et sted vi skulle forsvinne, så var det på denne turen. Jeg tenkte at nå forsvinner vi.

Men slik gikk det altså ikke. Istedenfor fikk Mr. James tilbud om å kjøpe alskens avanserte våpen og ideer til hvor og hvordan de kunne produseres.

– Det var fullstendig galimatias. Det var alt som skal til for å starte en verdenskrig. Scudmissiler. Avfyringsramper. Det var ting de kom med bare for å vise oss.

Samtidig fikk Ulrich se andre sider av nordkoreanerne. For hvert møte endte med sang og fest.

– Det var surrealistisk. Her er det et seriøst møte, veldig maskulint, fullt av testosteron. Plutselig kommer det to damer inn, og masse drikke på bordet. Alle sang karaoke. Jeg måtte også til slutt. Jeg sang «My heart must go on» av Céline Dion. De hadde Pepsi, de hadde Coca-Cola, de hadde alt. Det var surrealistisk å gå fra at man tror man skal bli henrettet, til full fest.

Ulrich fikk filme alt. Det var ingen kontroll overhodet. De stolte på ham.

– På flyplassen stoppet de oss og ville se gjennom det vi hadde med oss. Så viste jeg fram den ene medaljen jeg hadde fått. Da sa de bare beklager, og slapp oss rett gjennom.

Ulrich trodde at prosjektet hans var komplett da han kom hjem til Danmark. Spesielt etter det neste møtet med Alejandro Cao de Benos i Tarragona i Spania.

Han satt alene med Cao de Benos i Cafe Pyongyang, som nærmest er en bunkers innredet av KFA. Dansken hadde på seg både kamera og mikrofon. Og plutselig hadde Cao de Benos funnet frem en skanner som skal oppdage akkurat dette.

– Jeg hadde på meg et kamera og det var et annet kamera i PC-bagen jeg hadde med meg. Jeg hadde også en mikrofon festet på innsiden av låret. Alejandro sto i midten og sa at han mottok et sterkt signal.

Ulrich forteller at det som forvirret Alejandro – og reddet ham selv – var at skanneren mottok signaler fra tre kilder. Han fryktet at spanjolen skulle skanne brystet hans, og dermed avsløre kameraet. Derfor tenkte 43-åringen raskt og begynte å legge ting på bordet for å avlede oppmerksomheten. Over ham var det også en lampe, og Cao de Benos fikk en teori om at det var lampen som mottok wifi-signal fra leiligheten over.

– Det var forferdelig. Jeg var sekunder fra å bli oppdaget. Jeg tror at når min kone ser dette ... det var virkelig nære på.

Han forholdt seg rolig, men hjertet dunket inni ham. Derfor ble Ulrich i kafeen nesten en time og fant på teknikaliteter og detaljer å spørre Cao de Benos om.

– Hva hadde skjedd om han hadde avslørt deg?

– Det hadde endt i vold.

– Tror du han ville tatt livet av deg?

– Ikke med vilje tror jeg, men jeg tror han hadde fått inn så mange slag som mulig.

Etter nesten-avsløringen gikk Ulrich ut i bilen og plukket opp en kameramann fra produksjonsselskapet. Han fortalte at Cao de Benos hadde tatt frem en skanner.

– Nei! sa kameramannen. Men det hadde gått fint. Vi kjørte et stykke til før jeg stoppet bilen. Jeg kjente jeg måtte bare få vekk kameraene og mikrofonene fra kroppen min.

Ulrich trodde at filmen hadde nådd sitt klimaks med denne scenen. Det hadde den ikke.

Det neste ble en tur til Jordan for å møte Hicham Al Dasouqi. En jordansk forretningsmann som etter det Ulrich forsto, har handlet en del med Nord-Korea i det skjulte.

Etter hvert ble Mr. James skrevet ut av manuset, men Ulrich fortsatte å være muldvarp. Han holdt til og med den årlige KFA-konferansen i Danmark i 2019. Han deltok på demonstrasjoner og fortsatte som en slags propagandaminister i Cao de Benos sitt imperium.

Inntil september 2020. Da ble alle kort lagt på bordet.

Frykter for skjebnen til nordkoreanerne

– Er det noen du har dårlig samvittighet for å ha lurt?

– Kang. Han er en vennlig mann som er på min alder og har barn på min alder. Folket der er så lydige og gjør som de får beskjed om. Han er bare oppvokst i et system og har manøvrert seg igjennom det.

Kang har vært Ulrichs kontaktperson på alle reisene til Nord-Korea siden 2012. Ulrich blir litt stille nå og tar seg en lengre pause.

– Jeg håper det ikke skjer ham noe. Alejandro bryr jeg meg ikke om. Al Dasouqi sier han har tapt masse penger, men det får være prisen for å handle med ondskapens akse.

– Men så er det en eldre mann i Danmark. Han er med i vennskapsforeningen. Jeg har snakket med ham om alt mulig, også om andre ting enn Korea. Vi har jevnlig kontakt. Han bor alene og er stille i større forsamlinger. Hvis han ikke vil snakke med meg lenger ... og blir skikkelig full av sorg ... jeg må bare akseptere at sånn er det.

– Og selvfølgelig min kone.

For kona og familien til Ulrich har ikke visst hva han har holdt på med.

– Hva har du sagt til dem?

– Jeg har fortalt en historie om at jeg var medlem av en forening. Man kan ikke handle med Nord-Korea, men vi skulle se om vi kunne bytte varer. Det var en lang prosess.

En historie som altså egentlig ikke var så langt fra virkeligheten. Det hadde Ulrich lært av «Max». For å være best mulig undercover, så må man legge seg tettest mulig til den man virkelig er.

– Jeg var 95 prosent Ulrich og 5 prosent muldvarpen.

– Har familien din vært bekymret for deg?

– Nei. Første gangen jeg var i Nord-Korea var det stille og rolig. De visste at jeg ikke ville gjøre noe dumt, som å stjele en plakat eller lignende.

Han viser til den amerikanske studenten Otto Frederick Warmbier. Han ble fanget og torturert for å ha stjålet en propagandaplakat i Nord-Korea.

Etter dette intervjuet med NRK har Ulrich fortalt sannheten til kona.

– Hun synes jeg er en stor idiot, men forstår samtidig hvorfor jeg ikke har kunne si noe.

– Hva skjer nå?

– Jeg tror Alejandro vil bli arrestert. Han driver med våpenhandel og legger til rette for narkotikaproduksjon. Han vil omgå sanksjonene. Han kan ikke nekte for det han har sagt og gjort, selv om han vil prøve å si at det var han som lurte oss og ville se hvor langt vi ville gå. Dette vil bli forsidestoff.

– Hva skjer med deg?

– Jeg har ikke tenkt at livet mitt blir endret for alltid. Men det blir fint hvis jeg får anerkjennelse. Det var kult å høre det Max sa om at dette har CIA ikke klart på 20 år. Jeg tror jeg kommer til å bli eksponert. Det blir rart å bli et kjent ansikt, men jeg blir ingen filmstjerne.

– Finnes en plan for meg og familien

Først og fremst sier Ulrich at han kjenner på en lettelse.

– Det blir deilig å kunne snakke åpent og ærlig om dette.

– Tror du nordkoreanerne har lignende avtaler med andre?

– Jeg kan godt forestille meg at de har sånne avtaler med flere. Det hadde vært for filmaktig om vi var de eneste. Jeg tror de har stått i slike situasjoner før. De ville for eksempel bruke James som mellommann i Irak og Syria.

Ulrich sier at han videre gjerne jobber med nye prosjekter, selv om han nok er blåst som muldvarp. Han skal være med å gi ut en bok sammen med forfatteren Marie Louise Torsvik. Men først må han kanskje gå i dekning.

– Det finnes en plan for meg og familien.

Naturlig nok vil ikke Ulrich fortelle for mye offentlig om den. Men etter hvert erkjenner han at livet nok ikke vil bli det samme. Nordkoreanerne tar ikke lett på et sånt «svik» som Ulrich har stått for. Det finnes også mennesker i Skandinavia som kan få det for seg at de vil ta hevn på Nord-Koreas vegne. Vennskapsforeningen har grener i både Sverige, Danmark og Norge.

Så derfor spør vi ham igjen hvorfor han gjorde det. Uten å få en krone for det. Ikke på vegne av noen etterretningstjeneste. Ulrich har satt både seg og sin familie i fare. Han kjenner historien til stakkars Otto Warmbier. Han kjenner også historien om Kim Jong-uns eldre bror som ble drept med gift han fikk sprutet i ansiktet av en kvinne som trodde hun var med på et skjult-kamera show. Nordkoreanerne er hevngjerrige og spektakulære. Så hvorfor har Ulrich tatt denne risikoen?

Han blir stille.

Den tidligere MI-5 agenten Annie Machon var hyret inn for å debrife Ulrich og Mr James etter turene til Nord-Korea og Afrika. Hun sa det finnes fire motivasjonsfaktorer for agenter. Hun forkortet det til MICE. Money. Ideology. Compromise. Ego.

Hvor passer Ulrich inn?

– Hvorfor jeg tok risikoen ... jeg vet ikke.

Han erkjenner at han aldri hadde blitt med på det om han hadde visst lengde og omfang på forhånd.

– Hvis det hadde skjedd meg noe ... det hadde vært forferdelig for familien min. Barna mine er for små til å forstå dette. Men kanskje fordi jeg ville gjøre en forskjell. Å vise hvordan dette onde regimet opererer. Skal man få en endring så må informasjonen komme ut.

Ulrich forteller at han håper at folket i Nord-Korea en dag skal få tilgang til ufiltrert informasjon og få vite mer om hvordan de har blitt undertrykket. Kanskje vil de finne historien om ham selv.

Etter intervjuet følger NRK Ulrich bort til heisen og ned fra toppsuiten på Thon-hotellet. Ulrich takker for oppmerksomheten. Og forsvinner ut i folkemengden.

KFA-presidenten svarer

Etter intervjuet med Ulrich har Alejandro Cao de Benos valgt å svare på påstandene fra dansken. Han sier at det var han som lurte Ulrich, og ikke omvendt.

– Etter at Ulrich og James begynte å snakke om våpen og narkotika, valgte jeg å bli en posør. Jeg spilte med, skrøt, og brukte store ord bare for dem. Jeg var 95 prosent sikker på at de bare spilte skuespill, og ville vite hva som var deres reelle motiver. Hvis det var reelt, noe det var 5 prosent sjanse for, og at de var involvert i illegale aktiviteter og ville gjennomføre en transaksjon, ville mine egne kontakter hos myndigheter i tredjeland gripe inn, skriver spanjolen i en e-post til NRK.

Cao de Benos avviser at han er grådig, og påpeker at det som regel var han som betalte for måltidene til Ulrich. Han avviser også at han er en «tegneserieskurk» som liker å gå rundt i uniform.

– Jeg bruker uniform to dager i året under nasjonale arrangementer i Pyongyang, eller hvis en journalist har bedt meg om ha på uniform. Resten av de 363 dagene i året bruker jeg skjorte og bukse, og dress i formelle settinger.

Cao de Benos avviser også at det noen gang har vært fare for at han ville tydd til vold. Han sier han verken har blitt slått, eller har slått noen, i hele sitt liv. Han skriver også at han jobber med turisme og fremme nordkoreansk kultur. Han hevder at han ikke kan avgjøre noe som helst.

Han avviser igjen at han har blitt lurt.

– De som planla, organiserte, foreslo og oppmuntret til å bryte sanksjonene, var dem selv siden begynnelsen. I et desperat forsøk på å tjene penger og få oppmerksomhet for filmen. Når de spilte skuespill, gjorde jeg det også, for å samle informasjon til mine kontakter.

Den jordanske forretningsmannen Hirsham Al Dasouqi sier at dokumentaren er manipulert og iscenesatt. Han sier at han signerte avtalen med Mr. James, fordi han hadde økonomiske problemer og ville svindle (scam) til seg penger.

Den Nordkoreanske ambassaden i Stockholm avviste å kommentere saken eller stille til intervju.

Senere har den sendt ut en kort redegjørelse for saken. Der sier de at dokumentarserien er fabrikkert for å skape en negativ opinion mot Nord-Korea. Ambassaden mener dokumentaren er manipulert som en del av en plan fra fiendtligsinnede krefter som er redd for at feiringen av landets 75-årsjubileum skulle bli vellykket. Ambassaden skriver at den har blitt urettmessig trukket inn i denne saken, for å slå en kile mellom Nord-Korea og de nordiske land.