Ulrich Løvenskjold Larsen monterer skjult opptaksutstyr
Han ser ut som en helt alminnelig mann
Ulrich Løvenskjold Larsen monterer skjult opptaksutstyr
Men i over ti år har han levd et dobbeltliv og risikert alt
Modell av et hotellkompleks
Sammen med en tidligere kokainpusher lurte han verdens farligste stat
Ulrich Løvenskjold Larsen

MULDVARPEN

Muldvarpen

– Det er som Max, som tidligere har jobbet for CIA, sa: Det vi har gjort, har CIA prøvd på i 20 år. Men de har ikke lyktes. Ingen har lyktes.

Dansken som står foran oss denne januardagen i 2020 er litt over middels høy. Skallet. Han ser i det hele tatt ganske alminnelig ut. Det er kanskje det som gjorde ham perfekt?

NRK har slått på stortromma og leid toppsuiten på Thon Hotel Opera i Oslo. Suiten med badekar og TV på badet, og egen balkong. Det er en grunn til at vi har gjort det. Det er her den ville historien egentlig begynte.

Ulrich Larsen på Thon Hotel Opera - i suiten der et av de viktigste møtene i dokumentarfilmen "Muldvarpen" fant sted. Her møtte han en representant for Nord-Korea.
Foto: Ole Jørgen F. Kolstadbråten / NRK

– Det er rart å være her. Men ganske fint også. Det er en mye mer avslappende setting nå.

Dansken går rundt i rommet.

Tittelkort 3:4 Ulrich

– Det var en annen vase her den gangen. Den var det kamera i. På benken der lå det en pute. Den var det et kamera i. Så var det en mikrofon i en boks med te som lå på bordet. Og i den lampa som bøyer seg over sofaen. Så hadde jeg et knappe­hulls­kamera på meg. Det var første gangen jeg hadde det.

Og det ble langt ifra den siste gangen. NRK har fått tilgang til store deler av materialet fra de forskjellige kameraene og mikrofonene han har gått med de siste årene. Innholdet danner grunnlaget for historien. En helt spektakulær historie.

Ulrich Larsen
Foto: Ole Jørgen F. Kolstadbråten / NRK

Hvem er det som egentlig ble filmet? Hvorfor ble denne suiten brukt? Hvem er egentlig denne CIA-fyren Max?

Dansken har vært i et miljø de færreste av oss kjenner til, og som i alle fall de færreste har fått innpass i. Han har filmet, og fått folk som vanligvis opererer i skyggene frem i lyset. Ved å lyve og filme delvis i skjul.

Det har ikke vært ufarlig.

– Har du følt deg som en agent mens du har holdt på, spør vi ham.

– Noen ganger ja. Som en dobbeltagent egentlig. Max sa at jeg kunne vært en veldig god agent. Det var kult å høre.

Men dansken vet også at det er risiko forbundet med å være agent.

Han vet at han sannsynligvis har satt seg selv i fare. Han vet at han sannsynligvis må se seg over skulderen resten av livet. Når alt dette er over så vil ikke livet bli det samme. Og han har ikke gjort det for penger. Han har ikke gjort det for noen etterretningstjeneste.

Han har gjort det med livet som innsats. Han har løyet til alle rundt seg i over ti år. Til og med kona si. Kom hun til å tilgi ham for å ha hatt et dobbelt­liv i så lang tid?

Ulrich Larsen kikker utover Oslo fra Thon Hotel Opera.

Du skal nå få vite hva han filmet. Hvem disse menneskene i skyggen er. Hvorfor han har vært i livsfare. Hvordan kona kom til å reagere. Men det viktigste først.

Vi spør ham:

– Hvem er du egentlig?

Dansken smiler.

– Jeg heter Ulrich Larsen. Er 43 år. Jeg har to barn og bor i en forstad til København. Jeg er en uføretrygdet tidligere kokk. En helt alminnelig mann. Men de ti siste årene har jeg infiltrert Nord-Korea.

Oslo 2016Maske Oslo 2016

Fellen

Vi begynner historien med en helt vanlig dag i Oslo i mars 2016.

Turister fra alle verdens hjørner går opp på taket på operaen for ta selfier og få utsikt over den norske hovedstaden. Vannet foran signalbygget ligger speilblankt. I Dronning Eufemias gate er det normal trafikk. Drosjer på vei til Oslo S. Busser som stopper og slipper over fotgjengere som skal over til operaen. Menn i dress som skal i møter hos Ernst and Young, Deloitte eller DNB som holder til i de moderne bygningene langs gata i det som kalles Barcode.

Operaen og byggegropen til Deichmanske bibliotek i Oslo
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Her ligger også Thon Hotel Opera. Hotellet der statuen av Olav Thon smiler til gjester, menn i dress og turister utenfor hoved­inngangen.

To menn i dress er på vei mot hotellinngangen denne tidlige vårdagen. Det er Ulrich og en spesiell gjest. Gjesten er glattbarbert og håret er nyfrisert. På jakka har han en spesiell pin. Det er bildet av «den store leder» Kim Il-sung og «den kjære leder» Kim Jong-il. De avdøde forgjengerne, faren og bestefaren, til dagens leder i Nord-Korea, Kim Jong-un.

Gjesten har på seg den pinen offentlig. Han er stolt av den.

Men det spørs om noen legger merke til den, der han og Ulrich passerer titalls, kanskje hundretalls, personer i Oslo. De snakker om vanlige ting. Om hvor dyrt det er i Norge. En pølse koster 50 kroner.

Gjesten vet ikke at Ulrich har på seg et knappe­hulls­kamera. Han vet ikke at han er på vei inn i en felle. En felle Ulrich har brukt sju år på å sette.

Han har løyet, og spilt skuespill for alle han kjenner. Gjesten aner ingenting.

Alejandro Cao de Benos venter på heisen. Filmet med knappehullskamera.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

På hotellet er toppsuiten i åttende etasje leid ut denne dagen. Flere personer med bager har tatt heisen opp til rommet. Men akkurat nå er det bare en person der.

En forretnings­mann som sitter og venter.

Han har gredd håret bakover, har på seg en blå dress, blanke mørke­brune sko og en stor klokke på venstrearmen. Det lange skjegget er velfrisert og moteriktig.

Det banker på døra.

Mannen tar mobiltelefonen til øret før han åpner. Det er ingen i den andre enden, men det handler om å gjøre inntrykk. Han skal vise at han er en viktig og travel mann, med viktige og mektige kontakter. Det er Ulrich og gjesten som banker på døra.

Ulrich Larsen og Jim Latrache-Qvortrup møter Alejandro Cao de Benos på et hotellrom i Oslo.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

De to kommer inn og setter seg på to stoler som står på hjørnene til en sofa midt i rommet. Mannen med skjegget legger på telefonen og setter seg i sofaen mellom Ulrich og gjesten etter en kort introduksjon. Han kaller seg Mr. James. Han forklarer at han er en forretnings­mann.

Ulrich introduserer gjesten.

– Dette er Alejandro. Han er presidenten av KFA. Den koreanske vennskapsforeningen.

Mer rekker ikke Ulrich å si før gjesten reiser seg opp. Han vil gjerne ta resten av presentasjonen selv.

– Jeg representerer styresmaktene og folket i Nord-Korea.

Ulrich ser på Alejandro, mens spanjolen gir et kort til Mr. James. Det er typisk ham, tenker han. I Ulrichs hode har Alejandro frem til nå bare vært en som snakker stort og grandiost om sin egen betydning. En som er opptatt av å hevde seg selv. En stormannsgal mann som forsvarer et regime Ulrich egentlig hater. Utenom hans eget skryt, har Ulrich aldri sett betydningen av Alejandro for Nord-Korea, selv om han har kjent mannen i flere år.

Dette skal endre seg nå.

Alejandro Cao de Benos overleverer visittkortet sitt til det han tror er en forretningsmann som vil investere i Nord-Korea.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Mr. James spør Alejandro om hva han vet om ham og hans forretninger.

Ingenting, svarer Alejandro.

– Jeg jobber for en norsk investor­familie som er ganske oppmerksomhets­sky. De investerer på områder der andre ikke investerer. Men de er ikke gamblere. Derfor ville vi treffe deg. Ulrich sier du er i direkte kontakt med myndighetene.

Den norske investor­familien finnes ikke. Dette kommer vi tilbake til senere.

Å handle med Nord-Korea er ikke uproblematisk. Landet er underlagt kraftige sanksjoner fra FN etter å ha prøvesprengt atomvåpen og skutt opp missiler. Landet er boikottet av store deler av verden, og økonomien er hermetisk lukket. Verdenssamfunnet føyer seg etter sanksjonene.

Eller er det egentlig sant? Alejandro kommer til å fortelle en annen historie.

Tittelkort 3:4 Alejandro

Hele navnet til gjesten er Alejandro Cao de Benos. Han representerer nordkoreanske interesser i Europa. Han har både spansk og nord-koreansk statsborgerskap. Han har bedt Ulrich om å finne personer som kan være interessert i å investere i det lukkede landet. Mr. James kan være en slik person. Forretningsmannen forteller litt om hvem han er:

– Jeg har kontakter til myndighetene i forskjellige land. Uansett hvor fattig et land er, så har styresmaktene penger. Vi har operert litt i Midt­østen. I Syria og Iran.

Alejandro nikker og følger interessert med på det forretnings­mannen forteller.

Så sier Mr. James noe som girer spanjolen mer opp.

– Vi investerer for minimum 50 millioner euro.

– Fem null?

Illustrasjon av penger i en sekk

Alejandro får store øyne når han hører pengesummen. Han har neppe forventet å få en slik sum på bordet.

– Ja fem null. Ellers er ikke inntektsmuligheten stor nok til at det er interessant.

Mr. James forklarer at hedgefondet han representerer, forvalter om lag 2 milliarder dollar. Men de er ikke så mange forvaltere, så investeringene må være store og gjerne risikable. De fleste investeringene har vært i olje og gass, men de har også andre ting i sin portefølje.

– Vi har investert i våpen og farmasøytiske produkter i India blant annet. Men nå er jeg veldig interessert i å høre hva dere kan tilby. Vil du ha en øl?

Alejandro takker nei til øl, men tar seg litt vann. Han forteller mer om seg selv.

Alejandro Cao de Benos legger ut om hvilke forretningsmuligheter som finnes i Nord-Korea.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

– Jeg har jobbet for Nord-Korea i 25 år. Jeg er den eneste utlendingen som jobber for dem. Jeg kan kontakte Kim Jong-un direkte, så jeg har kontakt med den øverste myndigheten. Jeg kan utstede visum når som helst.

Så kommer spanjolen inn på hvorfor han er i Oslo denne dagen.

– Vi er under veldig strenge sanksjoner fra FN. Spesielt på grunn av USA. Derfor har vi en parallell måte å gjøre ting på.

– Det er ingen problem for oss, sier Mr. James.

– Du kan ikke åpne en konto direkte i Pyongyang, men pengene går gjennom selskap i Kina, Malaysia og andre land i Sørøst-Asia. Det er ingen begrensninger for hvor mye penger som kan overføres. Vi er et virkelig skatteparadis. Jeg trenger bare å betale riktig person.

Aljeandro Cao de Benos på Thon Hotel Opera i Oslo. Han selger inn forretningsmuligheter i Nord-Korea.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Alejandro fortsetter.

– Vi trenger ikke å følge noen regler. Vi er det eneste landet som er untouchable. Det du gjør, vil ingen få vite. Vi utvikler farmasøytiske produkter som er ulovlige i alle andre land. Lobbyen der vil aldri tillate at man lager produkter som kurerer tuberkulose eller malaria for én dollar.

Alejandro tar opp en finger for å poengtere dette. Han snakker på innpust og utpust nå. Som om han er med i en pitche­konkurranse der han har fått to minutter til å presentere ideen sin. Dette er hans store sjanse til å bevise sin verdi overfor Nord-Korea. Tror han.

Spanjolen fortsetter.

– Vi lager også masse annet. IT-software. Men vi sier ikke at det er produsert i Nord-Korea. På pakken er det produsert i Kina eller Hongkong.

– Har dere en avtale med Kina, spør Mr. James.

– Ikke med myndighetene, men med selskapene. Kineserne vil ikke fremstå som om de bryter med sanksjonene, men egentlig ser de en annen vei. Nordøst-Kina er som et lite Korea. Noen av folkene der, som egentlig er koreanere, er blant de rikeste i verden. Vi kan bruke disse.

Alejandro kommer inn på gull. Han sier det er gull­gruver i Nord-Korea som er veldig profitable.

– Gullgruver er noe av det letteste å investere i. Det har vi erfaring med. Det er militære som jobber med dette. Vi er også store innen entreprenørskap. Mange av skyskraperne i Midtøsten blir bygget av nordkoreanere i hemmelighet. Vi kan sende billig arbeidskraft hvor som helst. Men våpen er vårt hovedprodukt. Men det er et komplisert tema.

Mr. James spisser ørene. Ulrich sitter bare og følger med. I sju år har han latt som han er en tilhenger av regimet fordi han ønsket å se Nord-Koreas sanne ansikt. Var maska i ferd med å komme av?

Illustrasjon av ubåt

– Vi kan bygge ubåtfabrikker. Vi kan bygge tanksfabrikker. Fra den første til den siste skruen på stridsvognen er laget i Nord-Korea, sier Alejandro.

– Vi er veldig interessert i våpen. Får dere våpen fra Russland og Kina, spør Mr. James.

Alejandro rister på hodet.

– Vi lager våre egne. Fra små rifler til tanks. Missiler. Vi selger til Iran. De har ikke vår teknologi. De har bare mellomdistanse-missiler. Vi har interkontinentale. Virkelig langdistanse.

– Dette ... dette må vi snakke mer om. Jeg noterer.

"Mr. James" har nettopp blitt tilbudt å kjøpe langtrekkende missiler, og noterer ivrig på blokka.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

– Normalt handler vi våpen bare med stater. Ikke med geriljaer. Vi kan gjøre byttehandler.

Hva? Sitter denne mannen, som Ulrich har sett på som en småsvindler, og tilbyr våpen på vegne av verdens mest lukkede regime? Er mannen som Ulrich tror lever av å posere i militæruniformer og selge overprisede «spesial­billetter» til Nord-Korea, egentlig en internasjonal og sofistikert våpenhandler som bryter med alle internasjonale sanksjoner?

Mr. James og Ulrich er egentlig helt paffe nå, og sjokkert over hvor åpen spanjolen er. Men de må holde maska, fordi Alejandro er ikke ferdig.

– Vi kan frakte penger. Vi kan bruke våre ambassader. For eksempel hvis det er 5 millioner dollar i Kuala Lumpur. Så kan vi sende våre diplomater fra ambassaden der til å frakte penger til for eksempel ambassaden i Sverige.

– De må bruke en stor koffert, ler Mr. James.

– Men la oss gå tilbake til våpen.

Scud missile

– Vi har alt. Fra små pistoler til missiler. Vår våpenteknologi må være over USA sin. Siden vi er i krig med dem, sier Alejandro.

– Men hvem er ikke det, ler forretnings­mannen.

– Men våpen. Selger dere direkte til private organisasjoner, spør han videre.

– Nei ... vi har folk fra Al Qaida og terrorister som har kontaktet oss, svarer Alejandro.

Mr. James forklarer at kontaktene hans for våpen­kjøp er i Midtøsten. Palestinerne. Alejandro ser ut til å like ideen om å hjelpe Israels motstandere. Men det er ikke kun våpen han tilbyr den mystiske forretnings­mannen. De kommer inn på «farmasøytiske produkter». Alejandro skryter av kunnskapen og kapasiteten til Nord-Korea ved å illustrere at de kan lage «alt».

Farmasøytiske produkter

– Når det gjelder farmasøytiske produkter er det ikke alt vi lager, men vi har kunnskapen og kapasiteten. Jeg fikk en forespørsel fra et canadisk selskap om noe som minner om metamfetamin. Det ER metamfetamin. Vi lager ikke dette, men vi kan, sier Alejandro.

At de ikke lager dette, er ikke helt sant, skal det senere vise seg.

– Og når det gjelder våpen, har vi alt. Det viktigste er at vi ikke svarer til noen! Ikke FN, ikke noen!

Alejandro sier «vi» om Nord-Korea. Mr. James spør om det ikke vil være vanskelig å få våpen ut av Nord-Korea. Da svarer Alejandro at det ikke vil være noe problem å få dem rundt grenseovergangen til Kina.

Etter dette går møtet over i en annen fase. Mer drikke kommer på bordet. Stemningen letter. Mr. James forteller historier som han og Alejandro ler høyt av. Han viser Alejandro bilder fra reisene sine. Bilder av ham foran et privatfly. Foran en Lamborghini. Han har på dyre jakker og fancy solbriller, og det er gjerne en og annen modell han poserer med.

Den fiktive forretningsmannen "Mr. James" på balkongen på Thon Hotel Opera i Oslo.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Mr. James fyller på glasset og tar med gjestene ut på balkongen. De ser utover den norske hovedstaden under den skyfylte himmelen.

Vannet ligger fortsatt speilblankt. Turistene går fortsatt opp på operataket. Mennene i dress passerer fortsatt statuen av Olav Thon på bakkeplan.

Etter halvannen time bestemmer forretnings­mannen og Alejandro seg for å møtes igjen. Alejandro mener Mr. James bør ta en tur til Nord-Korea for å se selv hva landet kan tilby.

– Jeg skal ta med meg dette for å diskutere med partnerne mine.

Alejandro Cao de Benos på balkongen på Thon Hotel Opera i Oslo - sammen med den fiktive forretningsmannen "Mr. James".
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Etter samtalen reiser Alejandro og Ulrich seg opp. Ulrich følger Alejandro ut av rommet og ned i lobbyen. De går ut av hotellet og drar mot hotellet den spanske gjesten bor på.

På veien sier Alejandro til Ulrich at han egentlig er litt skeptisk. Mr. James virker som en bra mann, men han er veldig høylytt og prangende. Han har mange fakter som tiltrekker seg oppmerksomhet. Men han har penger, så Alejandro vil gi ham en sjanse.

På Thon-hotellet banker noen på døra til toppsuiten. Mr. James åpner og slipper dem inn.

Mennene som kommer inn sprer seg rundt i rommet. De trekker ut små kameraer og mikrofoner. Så knepper Mr. James opp skjorta. Han tar ut en mikrofon med ledning og sender og gir den til mennene.

Hånd justerer det skjulte kameraet. En stol og bena til en mann synes i bakgrunnen.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Forretningsmannen

Tidligere på samme dag hadde Ulrich og Mr. James møttes for første gang på Kastrup flyplass i København. De skulle ta samme fly til Oslo, men skulle ikke sitte ved siden av hverandre.

Ulrich hadde vært nervøs.

Etter å ha vært alene i denne muldvarp­operasjonen i sju år, skulle han nå få en partner. En han skulle dele sin store hemmelighet med. Dronningen til hans konge på sjakkbrettet. Som skulle gjøre de store bevegelsene, og ta oppmerksom­heten. Mens han kunne være mer i bakgrunnen og ikke bli eksponert.

Ulrich skulle finne en forretnings­mann til Alejandro. Det hadde blitt Mr. James. Hvorfor det ble ham, kommer vi tilbake til.

Tittelkort 3:4 James

Hvem var Mr. James egentlig? Eller Jim Latrache-Qvortrup, som han egentlig heter.

Ulrich visste at han spilte en rolle. Han skulle være en rik norsk forretnings­mann. Han visste at han egentlig hverken var norsk eller rik.

Ulrich visste at mannen egentlig var en tidligere dansk straffedømt som hadde sonet åtte år i fengsel for narkotika­kriminalitet. En «jetsett-kokainpusher». Han visste at Mr. James tidligere også hadde vært i den franske fremmedlegionen.

Jim Latrache-Qvortrup spilte Mr. James, en representant for en "norsk investorfamilie" i dokumentarfilmen "Muldvarpen". Her et bilde fra hans tid i den franske fremmedlegionen.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Men det viktigste hadde vært at Mr. James tilsyne­latende allerede var en forretnings­mann som drev med prosjekter som hadde gitt ham et bredt og variert nettverk over hele verden. Det var derfor akkurat han var valgt til å spille rollen. Han var en mann som nordkoreanerne kunne google og finne informasjon om, som tilsyne­latende var sann. Ifølge denne informasjonen holdt Mr. James inspirasjons­foredrag. Folk som kan leve av det, må kunne være overbevisende.

Alt dette visste Ulrich.

Mr. James hadde til og med et eget selskap.

Men det Ulrich ikke visste, var hva som foregikk i hodet til Mr. James.

EHAM k1 mr. James
James i en dyr sportsbil.
Mr. James på vei ut av et privatfly
Mr. James poserer foran en Lamborghini

Han visste ikke at Mr. James skulle spille en super­skurk tett opp til hans virkelige personlighet. Han visste ikke at Mr. James hadde i oppdrag å være litt som James Bond. Det betydde fancy dresser, raske biler, fine båter og glamour. Alt det nordkoreanerne tilsyne­latende hatet.

At grunnen til at Mr. James ville hive ut en så stor sum som 50 millioner euro, er fordi en investor hadde sagt det til ham en gang da han hadde bedt om 3 millioner. At hvis investeringen ikke var på minimum 50 millioner, så var det ikke interessant. Mr. James hadde syntes at det var det kuleste han noensinne hadde hørt.

Er dette en mann Ulrich ville føle seg komfortabel å dele sin store hemmelighet med? Det var ikke Ulrich som hadde valgt ut Mr. James.

Tankene hadde fløyet i hodet til Ulrich mens han hadde sittet på flyet. Tenk om denne fyren skulle ødelegge alt han hadde jobbet for? Så hadde flyet landet på Garder­moen. De to danske mennene hadde gått ut. De hadde gått ned rulletrappen og satt seg på Flytoget inn mot Oslo S.

Flytoget

Toget hadde brukt 20 minutter inn til byen. Det er tiden de hadde hatt på å finne en god bakgrunnshistorie. Hva skulle Ulrich svare hvis Alejandro spurte ham om hvordan han kjente Mr. James? De hadde blitt enige om å fortelle en historie om at Ulrich hadde jobbet på noen av selskapene og festene Mr. James hadde deltatt på i København. Ulrich hadde laget mat for fiffen som forretnings­mannen var en del av. Så hadde toget kommet til Oslo S.

Mennene hadde skiltes. Om noen timer skulle de få vite om planen deres fungerte. Men en ting var sikkert: Ulrich hadde trodd at møtet i Oslo skulle være kulmineringen av hans prosjekt som muldvarp. At nå skulle han endelig få fortelle kona si og alle andre at han ikke var en Nord-Korea-sympatisør. Han tok feil. Han kom til å måtte fortsette å lyve for kona. For dette kom bare til å være begynnelsen.

Madrid 2016Maske Madrid 2016

Portvokteren

Etter møtet i Oslo blir det stille i noen måneder. Såpass stille at Ulrich begynner å lure på om operasjonen er over. Men det er en grunn til at det blir stille. For i Spania skjer det noe med Alejandro Cao de Benos. Portvokteren til Nord-Korea.

Alejandro Cao de Benos i Nord-Koreansk uniform på en seremoni i Pyongyang. Spanjolen roper ut en hyllest til landets evige leder Kim Il-sung.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

På videoer som sirkulerer på nettet, stiller han ofte med nord-koreansk militæruniform. Han hilser tilsyne­latende på høytstående personer i det nordkoreanske hierarkiet. Uniformen hans er dekorert med mange medaljer. Minst én av dem skal han ha fått utdelt fra selveste Kim Jong-il. Han stiller ofte opp i vestlige medier og deler nordkoreanske synspunkt. Han forklarer at den eneste måten å sikre landets eksistens på, er å utvikle et atomforsvar.

Alejandro sier han vil gjøre hva som helst for moderlandet, som han kaller Nord-Korea. Til og med plukke opp våpen selv.

Om det er derfor han ble arrestert for ulovlig våpenbesittelse få uker etter møtet i Oslo, vites ikke. Han får uansett ikke reise fra Spania. Derfor blir det stille noen måneder før det avtales et nytt møte i Madrid. Ulrich og Mr. James reiser til den spanske hovedstaden, et halvt år etter møtet i Oslo.

Palace Hotel.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Mr. James bor i en toppsuite nok en gang. Glamouren er skrudd til. Helsvart dress og oppkneppet skjorte denne gangen. Han er spent før møtet. Mens møtet i Oslo var en felle, er dette møte en test. Har virkelig Alejandro de kontaktene og den innflytelsen han påstår?

Det er tid for alvor nå.

EHAM k2 mikrofonbelte

Før møtet i Madrid med Alejandro Cao de Benos gjorde Ulrich Larsen avlyttningsutstyret klart. Her teiper han fast senderen til mikrofonen til et belte han hadde rundt magen.

EHAM k2 mr. James og Ulrich gjør seg klar i hotellrommet

Ulrich Larsen og Mr. James møttes på suiten til sistnevnte før møtet med Alejandro Cao de Benos. Begge tok på seg avlytningsutstyr.

EHAM k2 mr. James ser seg i speilet

Den mystiske forretningsmannen Mr. James før sitt andre møte med Alejandro Cao de Benos.

Alejandro forteller om utreise­problemene sine. Han kaller de spanske styresmaktene for ytre-høyre politisk. De kommer fra samme familie som Franco, sier han. Fascister.

– Jeg har fått 5–6 dødstrusler fra anonyme kilder.

Alejandro forklarer at han har våpen hjemme for å kunne forsvare seg. Det er grunnen til at han har fått problemer. Alejandro forklarer at det er politisk. Derfor har de beslaglagt passet hans. Møtene med ham fremover må være i Spania. Men Mr. James har ikke reist til Spania for å høre om Alejandros problemer. Han er der for å snakke butikk.

– Vi har mange venner rundt Israel som er giret på å skade USA. De ble veldig glade for å høre om det du kunne tilby, sier Mr. James.

Mr. James og Ulrich i møte med Alejandro Cao de Benos på hotellet i Madrid.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Ulrich ser bort på Alejandro. De neste minuttene kan være avgjørende for prosjektet hans. Kan Alejandro levere?

Mr. James vil til Nord-Korea. Men han vil ikke reise for å bli vist rundt av guider og ta bilder foran Kim-statuer. Han må få sitte ved et møte­bord. Folk med makt som kan levere det han etterspør, må være på andre siden av det møte­bordet. Og det må skje raskt. De fiktive kontaktene hans er utålmodige.

Dette kan ordnes, men Alejandro kan naturlig nok ikke være med til Nord-Korea selv. Han kan imidlertid fikse de riktige møtene med de riktige personene. Men de trenger en coverhistorie.

– Vi kan offisielt si at det er fordi jeg skal sjekke gull­gruvene. Men egentlig skal jeg se på missilene, sier Mr. James.

Alejandro nøler litt nå. Ulrich sitter helt stille.

Avfyringsrampe

– Det som er problemet, er at vi selger ferdige våpen og missiler til andre stater, ikke til privateide selskaper. Det er bedre om dere kan bygge opp et sted utenfor Nord-Korea der dette produseres. Vi stiller med arbeidere, ingeniører og alle delene. Men vi kan ikke selge dere de ferdige produktene.

– For myndighetene i Nord-Korea kan ikke bli beskyldt for å selge våpen direkte?

– Nei, de kan ikke det.

Alejandro Cao de Benos på hotellet i Madrid.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

– Ok, vi kan bygge fabrikker. Men arbeiderne deres kan gjøre jobben. Så hvis noe går galt, så kan myndighetene deres bare si: «Vi ante ikke hva som foregikk»?

– Ja, akkurat. Det er ideen.

– Det er greit for meg.

– Det er slik vi jobber. Den iranske teknologien er fra Nord-Korea, men blir produsert i Iran og det settes på et klistremerke med «Made in Iran».

Mr. James ler.

Mr. James og Alejandro ler på hotellrommet i Spania, under samtalen der Alejandro skal ordne kontakter til James i Pyongyang.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

– Men hvis vi for eksempel trenger noen spesialdeler. Kan dere lage dem? Og late som om de for eksempel er laget i Jemen?

– Ja, absolutt.

– Hvor fort kan vi gå videre med dette?

– Jeg trenger å vite det én måned i forkant for å skaffe dere visum og alt det praktiske, sier Alejandro.

Mr. James forklarer at han skal møte sin kontakt. Det eneste han trenger er et offisielt brev fra Nord-Korea der han blir invitert for å se på gull­gruvene. Alejandro sier han kan fikse dette.

Mr. James, Ulrich og Alejandro skåler.

– Dette kan det bli mye penger av, ler Mr. James.

– Hva heter vennen din i Nord-Korea?

– Kang, svarer Alejandro.

Tittekort 3:4 Kang

Ulrich reagerer ikke, men han kjenner Kang. Han har vært guiden til Ulrich og hans KFA-kumpaner hver gang de har vært i Nord-Korea. Ulrich ser på Kang som en mild og vennlig mann. Er han en ulv i fåreklær?

– Kan han sette meg i kontakt med de riktige personene, spør Mr. James.

– Ja. Først vil dere møte teknikerne. Så vil dere møte beslutnings­takerne. Da kan dere spesifisere hva dere ønsker.

Mr. Kang, nordkoreansk tjenestemann med ansvar for kulturelle forbindelser og utenlandsk kontakt.

Kang Jum-ju har i årevis vært kontaktpersonen til vennskapsforeningen. Er han egentlig noe mer?

Foto: Piraya Film/Wingman Media

Alejandro mener Mr. James og Ulrich må være fem dager i Nord-Korea. Det er en del byråkrati og man må følge protokollene. Ting tar tid. Det må flere møter til. Flere personer må involveres. Alt dette er greit for Mr. James.

– Men jeg trenger en garanti på at når jeg drar fra Nord-Korea, så har jeg et signert dokument. Jeg kommer ikke til å få en ekstra mulighet av partnerne mine.

– Jeg skjønner. Jeg kan garantere deg at du vil ha møter med de riktige personene. Selve forhandlingene, og rammene for dem, må du stå for. Men du skal få møte de riktige personene.

James, Ulrich og Alejandro møtes i Madrid. De diskuterer neste steg i samarbeidet - en reise til Pyongyang.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Ulrich og Alejandro drar fra rommet. Mr. James låser opp døren til et naborom. Han ler høyt når mannen som gjemte seg der, kommer ut. De tar av mikrofonene og kameraene.

Ulrich følger Alejandro ut, mannen som frem til nå bare har vært lederen for en venneforening. Nå begynner Ulrich å lure på om venneforeningen KFA bare er et skalkeskjul for Nord-Korea. For noe større og mørkere.

Uten at de vanlige medlemmene nødvendigvis vet hva som virkelig foregår.

For det er ikke bare Alejandro som er involvert. Også Kang, venneforeningens kontaktperson i Nord-Korea. Ulrich skjønner at han begynner å bevege seg på dypere vann nå. Men han kan ikke stoppe. Han må vite hvor langt dette går. Og da er det ikke noe annet å gjøre enn å ta med seg Mr. James til landet han har besøkt flere ganger. Men denne gangen skal han ikke være turist.

Køln 2013Køln 2013 maske

Nord-Koreas venner

Men for å forstå hvorfor Ulrich undret seg over utviklingen i historien i 2016, må vi forstå hva Ulrich har trodd at KFA var. Vi drar tilbake til 2013 da Ulrich for alvor ble en nøkkelperson i den inter­nasjonale venneforeningen. Det var en stor dag for Ulrich. Han var i Köln i Tyskland på KFA sitt verdensmøte. KFA er en vennskaps­forening mellom Nord-Korea og personer i flere land rundt omkring i verden. Korean Friendship Association.

Ulrich Larsen utenfor Hauptbahnhof - hovedjernbanestasjonen i Köln.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

I 2013 var Ulrich en slags propaganda- og sosiale medier-ansvarlig. Han hadde et lite håndkamera som han brukte til å lage små videoer som han publiserte på Facebook og YouTube. Dette kameraet kom til å få en nøkkelrolle senere.

Denne dagen satte Ulrich kameraet på rommet sitt og filmet seg selv.

– I dag skal jeg få møte presidenten av KFA International. Alejandro Cao de Benos. Det er en stor ære.

Ulrich Larsen gjør seg klar med sine skjulte kameraer før et møte.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

På opptaket kunne man se at Ulrich gjorde klar uniformen han skulle ha på seg. Han hang på en medalje han hadde fått. Så sprayet han seg med nord-koreansk parfyme.

– Dette er mitt ritual hver gang jeg skal gjøre noe i forbindelse med Nord-Korea. Lukten får meg i riktig modus, sa han, tilsyne­latende til seg selv.

Ulrich holder tale på et KFA-møte rett etter at han er blitt KFA-sjef i Skandinavia.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Ulrich gikk etter hvert ut av rommet og ut i konferanselokalet. Som en av flere personer, fra flere forskjellige land, holdt Ulrich et innlegg fra talerstolen. Han snakket om styrken til dette fantastiske landet. Og at djevelen selv, USA, ikke skulle klare å knekke dem.

Etter innlegget fikk han endelig møte mannen han tilsyne­latende hadde lengtet etter å møte. Alejandro Cao de Benos. Mannen som kom til å tro at han var Ulrichs venn og forbilde. Mannen Ulrich kom til å lure trill rundt.

Øyeblikket ble foreviget av en fotograf. Alejandro og Ulrich ga hverandre et varmt håndtrykk foran bilder av de avdøde lederne Kim Il-sung og Kim Jong-il. På Alejandros oppfordring passet fotografen på at ingenting dekket over portrettene.

Alejandro og Ulrich håndhilser foran bilde av Kim Jong-il og Kim Il-sung.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Alejandro så potensialet i den unge dansken. Etter hvert fikk Ulrich mer og mer ansvar og ble leder for den skandinaviske delen av KFA. Han fikk ansvaret for fire land. Danmark, Sverige, Finland og Norge.

Ulrich begynte til og med å gjøre opptredener i media der han forsvarte Nord-Korea. Ingen luktet lunta. Verken i KFA, i media, eller i hans nærmeste familie.

Egentlig hadde han ingenting til overs for hvordan det lukkede landet ble styrt og hvordan menneskene der hadde det. Han hadde ingenting til overs for et land med konsentrasjonsleirer der lederne undertrykket folket.

Han mislikte den nordkoreanske parfymen, som egentlig nesten bare var sprit.

Men på dette tidspunktet trodde han at dette var alt KFA-livet bestod av. Og det var kanskje det for de fleste medlemmene. Men for ham var dette bare toppen av isfjellet.

Pyongyang 2017Pyongyang 2017 maske

I løvens hule

Januar 2017. Det er en iskald dag i den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang. Gradestokken er langt nede på minus­siden. Flyet fra Beijing lander på flyplassen.

Ut kommer to dansker. Mr. James og Ulrich. Nå har det gått ti måneder siden møtet i Oslo.

Et kjent ansikt står der for å ta imot dem. Kang. Han har med seg en kollega som heter Ri. De tar koffertene for danskene og tar dem med til en del av flyplassen som egentlig er utilgjengelig for turister. Her får de slappe av i loungen som Kim Jong-un selv bruker.

Mr. Kang, Mr. Ri og Mr. James i en bil.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

På kvelden viser nordkoreanerne hva slags vertskap de kan være. Ulrich og Mr. James blir tatt med til et konferanselokale der de blir servert sushi og flere lekkert danderte matretter. Ulrich hadde vært i Nord-Korea flere ganger før, men ante ikke at nordkoreanerne kunne diske opp med dette. Danskene har med seg gaver. Hennessy-konjakk og dansk sjokolade. Ri leser nysgjerrig på flaska.

Etter hvert kommer det flere kvinnelige sangere og dansere inn. Det blir karaoke og sprit. Kang er ivrig på scenen. Han og en av kvinnene gjør en nord-koreansk versjon av Frank Sinatras «My Way». Ulrich og Mr. James får blomster­kranser på hodet. Ulrichs håndkamera får med seg alt. Nordkoreanerne bistår til og med filmingen. Lite aner de hva dette kommer til å brukes til.

EHAM k3 - bildesveip fra Pyongyang
EHAM k3 - bildesveip fra Pyongyang
EHAM k3 - bildesveip fra Pyongyang. Mr. James deler ut rose.
EHAM k3 - bildesveip fra Pyongyang

Men etter festen er det alvor igjen. Kang besøker nå Ulrich på hotellrommet og spør:

– Har Mr. James virkelig alle pengene han sier han har?

Ulrich begynner å skjønne at Kang ikke bare er en vennlig guide. Han er også en lojal soldat.

To enorme statuer i Pyongyang av den evige leder Kim Il-sung og hans sønn.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

I dagene som kommer blir Ulrich og Mr. James vist noen av Nord-Koreas fine sider. Sidene de vil at turistene skal se. De besøker de gigantiske statuene av Kim Il-sung og Kim Jong-il. De blir tatt med på et slags militært forskningssenter der ny teknologi vises frem. Danskene blir tatt med til et badeland der Mr. James blir en attraksjon for de besøkende.

Mannen med tatoveringene og det lange skjegget poserer smilende på bilder med nordkoreanske barn. Mr. James og Ulrich blir også tatt med på en skytebane. Mens Mr. James må læres opp i hvordan han skal holde våpenet og sikte, tar Kang pistolen opp og skyter med strak arm. Alle skuddene treffer blink.

EHAM k3 - bildesveip fra Pyongyang. Mr. James i bassenget.
EHAM k3 - bildesveip fra Pyongyang
EHAM k3 - bildesveip fra Pyongyang
EHAM k3 - bildesveip fra Pyongyang
EHAM k3 - bildesveip fra Pyongyang
EHAM k3 - bildesveip fra Pyongyang
EHAM k3 - bildesveip fra Pyongyang

Men nå begynner Mr. James å bli utålmodig. Han tar Kang til side og forklarer at nå må de tilbake til forretningene. Det haster.

Dagen etter står en Mercedes klar utenfor. Kang tar med Mr. James og Ulrich i bilen. Ulrich fortsetter å filme. Nordkoreanerne reagerer ikke. De har blitt vant til dette nå.

Bilturen tar Mr. James og Ulrich ut av Pyongyang. Vekk fra de store bygningene. De moderne gatene. De fine veiene. Dekket under bilhjulene blir stadig dårligere. Falleferdige hus og slum kommer til syne.

EHAM k3 - bildesveip fra biltur i Pyongyang
EHAM k3 - bildesveip fra biltur i Pyongyang
EHAM k3 - bildesveip fra bilturen i Pyongyang del 2

Mr. James og Ulrich blir nervøse nå. Hvis de skal «forsvinne» i Nord-Korea, så er dette turen det kan skje på. Ulrich har ikke fortalt Mr. James at nordkoreanerne har tatt han til side hver kveld siden de kom.

Det har egentlig ikke vært bare kos det de har holdt på med. Kang og Ri har vært på jobb. De har studert danskene. Om de er til å stole på. Hver natt har Ulrich hørt og sett at det har vært personer som har gått utenfor hotellrommet hans. Han vet at nordkoreanerne har reagert på oppførselen til forretnings­mannen. De drøye vitsene. De store faktene. Ulrich har ikke sagt det til Mr. James, fordi han ikke ville at han skulle endre oppførsel. Det kunne være avslørende, hadde han tenkt.

Tittelkort 3:4 Max

Det er noe Ulrich hadde lært før turen. Han hadde vært en tur over Atlanterhavet. Til USA, der den tidligere CIA-agenten «Max» hadde lært ham hvordan han skulle oppføre seg. Max heter sannsynligvis ikke Max, men var opptatt av å forbli anonym. Max hadde gitt Ulrich trening i hvordan han skulle kvitte seg med spanere. Hvordan han skulle håndtere våpen. Hva han skulle gjøre hvis han ble angrepet.

Max hadde fortalt Ulrich at en plutselig endring i oppførsel kunne gjøre folk ekstra mistenksomme. Det rådet hadde Ulrich fulgt.

Ulrich Larsen får opplæring av ex CIA-agent Max i hvordan han skal opptre hvis han blir truet med pistol.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Og på samme tid som Ulrich hadde vært i Washington, hadde et annet drama utspilt seg. Den amerikanske studenten Otto Frederick Warmbier hadde blitt arrestert i Nord-Korea for å stjele en propaganda­plakat. Bildene av den gråtende studenten som tryglet om tilgivelse hadde gått verden over. Han hadde etter hvert kommet hjem til USA, men med store skader, blant annet på hjernen. Studenten hadde dødd kort tid etter hjemkomst.

Det Ulrich og Mr. James var i ferd med å gjøre var så mye større og verre enn det Warmbier hadde gjort. Kanskje tenkte de på den stakkars studenten mens de satt i bilen. Hjertene deres banket i alle fall. Ulrich tenkte på kona og barna hjemme. De som ikke ante noen ting om hvem han var. En muldvarp. I løvens hule. Han tenkte at dette kunne gå galt. Fryktelig, fryktelig galt.

Warmbier leies av to Nord-Koreanske soldater.

21 år gamle Otto Warmbier ble arrestert av nordkoreansk politi. Forbrytelsen til den amerikanske studenten: Forsøk på å stjele en propagandaplakat fra hotellet han bodde på.

Foto: Dagsrevyen / NRK
Warmbier gråtende i retten.

I rettssaken, som varte omtrent en time, gråt Warmbier og ba for sitt liv. Men den unge studentens følelsesladde tilståelse hjalp lite. Han ble dømt til 15 års hardt straffearbeid.

Otto Warmbier blir båret ut av et fly på Lunken flyplass i Cincinnati

Både presidentene Barack Obama og Donald Trump engasjerte seg i Warmbier-saken. Etter 17 måneder i nordkoreansk fengsel ble den nå 22 år gamle studenten sluppet fri. Han kommer hjem i koma.

Foto: Sam Greene / AP
Warmbiers kiste bæres under begravelsen.

Otto Warmbier var alvorlig syk. Nord-Korea hevdet at han hadde pådratt seg sykdommen botulisme i fengselet. 22-åringen hadde omfattende hjerneskader, og døde kort tid etter.

Så stopper Mercedesen. Foran et falleferdig hus. Det er avføring fra høner overalt. Det renner vann ned langs veggene på huset. Kang tar med Ulrich og Mr. James inn. De går ned en trapp. En dør kommer til syne. Nå er det gjort, tenker danskene. Her vil ingen finne dem.

Til deres store overraskelse er det en finere restaurant som kommer til syne. En servitør tar dem imot. Der er ingen gjester i lokalet. Det er en scene foran i rommet med mikrofon og alt utstyr man trenger for karaoke. Danskene setter seg ned. Det kommer flere nordkoreanere inn i rommet. Høytstående nordkoreanere skal det vise seg.

Mr. James og flere nordkoreanere i kontraktsmøte i Pyongyang.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

– Vi hører at du er interessert i våpen?

En av dem kaller seg president for våpenproduksjon. Kim. Så er det en Mr. James og Ulrich kaller for «stein­ansiktet». Og en tredje person som snakker veldig godt engelsk. Mr. James antar at han er fra etterretningstjenesten.

Tittelkort 3:4 Steinansiktet

Flere av nordkoreanerne begynner å spørre ut Mr. James. Ulrich sitter stille og ser på at kompanjongen blir grillet.

– Hva heter selskapet ditt?

– Taga group, svarer James raskt.

Navnet hørtes kjent ut for Ulrich uten at han tar koblingen med én gang. Men nordkoreanerne blir overbevist av svarene til forretnings­mannen.

Mr. James og flere nord-koreanere i kontraktsmøte.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Kim deler ut noe som ser ut som menyer. Men istedenfor matretter inneholder menyene våpen.

Mr. James blar i menyene. Alt er der. Tanks. Missiler. Håndvåpen. Ubåter.

Scud-E missiler som har over 1300 kilometers rekkevidde.

EHAM k3 - våpenmeny 8
EHAM k3 - våpenmeny 9
EHAM k3 - våpenmeny 7
EHAM k3 - våpenmeny 1
EHAM k3 - våpenmeny 2
EHAM k3 - våpenmeny 3
EHAM k3 - våpenmeny 4
EHAM k3 - våpenmeny 5
EHAM k3 - våpenmeny 6
EHAM k3 - våpenmeny 10

Forretnings­mannen kan peke på hva han vil. Mr. James ber om priser og hvor mye nordkoreanerne kan levere. De blir enige om å utforme en avtale.

Så er det fest.

Ulrich har filmet store deler av seansen med håndkameraet sitt. Nordkoreanerne reagerer ikke. De er vant til at Ulrich filmer i alle situasjoner, og har full tillit til ham. Flere kvinnelige sangere og dansere kommer inn. Noen med tettsittende, korte kjoler. Andre med mer tradisjonelle nordkoreanske plagg. Det shotes med sprit.

Kontrakten er undertegnet, og det skåles mellom dansker og nordkoreanere.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Festen varer i flere timer. Lyden fra karaokesyngingen stiger. Temperaturen stiger. Promillen stiger. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.

Danskene blir kjørt tilbake til hotellet. Med tynnslitte nerver og mye alkohol innabords går Mr. James til sengs. Senere er Kang utenfor døra igjen.

Danskene blir ført tilbake til restauranten. Ved et stort, rundt bord sitter de nordkoreanske lederne. Nå har de med seg fullstendige menyer. Med type våpen, antall og pris. Mr. James og våpenprodusent Kim signerer kontraktene. De smiler og gir hverandre et håndtrykk foran kameraet til Ulrich.

EHAM k3 - kontraktsmøtet 1
EHAM k3 - kontraktsmøtet 2
EHAM k3 - kontraktsmøtet 3

Mr. James sovner i bilen på vei tilbake til hotellet. Ulrich fortsetter å filme. Etter fem dager med luksusmat, sightseeing, kontrakts­inngåing og kongelig behandling er det tid for å reise hjem.

Dette må være slutten, tenker Ulrich. Nå kan han ikke gjøre mer som muldvarp. Han har overlevd på deres hjemmebane. Han tenker tilbake på de tidligere turene han hadde tatt til Nord-Korea. Da hadde han sett det nordkoreanerne vil at alle skal se. Nå hadde han sett det ingen skal se. Hvordan staten legger til rette for ulovlig våpensalg. Han har avslørt det CIA drømmer om. Og han har alt på tape.

Men dette er ikke slutten. Verken på historien eller dobbelt­spillet. Nordkoreanerne vil gå videre med planene.

De forventer at Mr. James bygger en fabrikk for å produsere våpen og metamfetamin.

Ulrich tar farvel med sin gamle venn Kang og setter seg på flyet. Han ser ned på Pyongyang fra flyet. Kanskje for siste gang.

Pyongyang 2012Pyongyang 2017 maske

Den første reisen

Hjemme i Danmark går livet sin vante gang. Noen dager etter hjemkomsten fra Pyongyang går Ulrich og kona i butikken. Mens de fyller på i handlevognen ser plutselig Ulrich noe i taket. Taga Group står det. Selskapet til Mr. James som skal kjøpe våpen fra Nord-Korea. Ulrich smiler inni seg og går videre sammen med kona.

Hun har ikke vært spesielt bekymret for Ulrichs tur til Pyongyang. Hun har blitt fortalt en historie om at han er med i en forening som skal se på muligheter for lovlig handel med Nord-Korea. Ektemannen hadde jo reist til Pyongyang flere ganger. Det hadde gått bra.

Infiltratørene fikk omvisning i Pyongyang - blant annet av et av seiersmonumentene.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Hun ante ikke at denne turen i januar 2017 hadde vært en helt annen tur enn den første turen Ulrich hadde tatt til Nord-Korea i 2012.

Det er ikke et land som pleier å få mye besøk. Styresmaktene styrer landet med jernhånd, og alle turister blir kontrollert. Det kan for eksempel slås hardt ned på utdeling av litteratur til lokalbefolkningen. Kameraer og alt utstyr blir sjekket nøye. Og ingen turister får bevege seg fritt uten guider.

Alt dette ble bekreftet for Ulrich da han reiste til Nord-Korea for første gang i 2012. På denne tiden var Ulrich i styret til den danske vennskaps­foreningen, og fikk derfor reisen mye rimeligere enn det han ellers ville fått. Han hadde med seg et kamera, men det var strenge restriksjoner på hva han fikk filme. Han fikk for eksempel ikke filme i det gamle flyet som fløy ham inn til Pyongyang.

På en busstur i byen hadde Ulrich tatt opp kameraet og filmet seg selv. Han skulle bruke opptakene til propagandafilmene han skulle legge ut på YouTube. Han hadde skrytt uhemmet av landet.

Ulrich filmer seg selv på busstur i Nord-Korea
EHAM k3 - biltur og omvising i Pyongyang
EHAM k3 - biltur og omvising i Pyongyang 4
EHAM k3 - biltur og omvising i Pyongyang 5
EHAM k3 - biltur og omvising i Pyongyang 6
EHAM k3 - bildesveip av lokalbefolkningen 1
EHAM k3 - bildesveip av lokalbefolkningen 3

Men inni seg hadde han følt avsky. Hadde disse menneskene gjort dette frivillig? Han hadde besøkt barneskoler der små barn i fire-fem års alderen hadde marsjert og sunget patriotiske sanger. Hvordan kunne verdenssamfunnet sitte og se på at en befolkning ble kontrollert til de grader?

Apropos kontroll. På et tidspunkt hadde Ulrich stått bare noen få meter fra den store lederen. Kim Jong-il. Han hadde ikke turt å filme dette, men han hadde sett smilet i ansiktet på diktatoren mens han hadde sett ned på alle menneskene som nok var der på hans ordre. Det hadde imidlertid vært en fra Vesten som hadde stått nærmere den store lederen. Lederen av KFA International, Alejandro Cao de Benos. Dette hadde vært første gangen Ulrich så vidt hadde fått hilse på KFA–presidenten.

Alejandro Cao de Benos på et offisielt arrangement i Nord-Korea.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Etter turen hadde Ulrich lagt ut en video i sosiale medier. I videoen stod han ved et ståbord med et dansk flagg og et nordkoreansk flagg. Flaggene krysset hverandre. Ulrich hadde fortalt om turen til Nord-Korea og redigert inn noen klipp. Han hadde sagt at vestlig media tar feil om landet.

Dette hadde vært den første av mange turer til det lukkede landet. På en av turene hadde han fått utdelt en uniform og medalje for innsatsen han gjorde for Nord-Korea. For å være en nyttig idiot.

EHAM k3 - bildesveip fra medaljesermonien 3

Muldvarpen hadde spilt rollen sin så overbevisende han kunne.

I videoen hadde han sagt at nordkoreanerne bare ville gjøre verden til et bedre sted. Senere kom han til å skjønne at det betydde en helt spesiell form for u-hjelp.

Tarragona 2017Tarragona 2017 maske

«Bug-detektoren»

En stund etter reisen til Pyongyang reiser Ulrich til Tarragona i Spania for å gi Alejandro en oppdatering. Sola skinner. Det er sommer i Nord-Spania. Ulrich har den vanlige uniformen på. Knappe­hulls­kameraet. En bag med kamera. Nøkler med mikrofon.

Mange ville vært nervøse i en slik situasjon. For Ulrich var det rutine. Han har ikke peiling på hva som venter ham.

Ulrich kommer til et boligstrøk. Under en blokk med leiligheter er det en stor sort ståldør. «KFA» står det med hvite bokstaver øverst på døra. Ulrich ringer på.

Alejandro ved inngangen til KFA-kafeen i Spania.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Alejandro åpner og gir Ulrich en klem.

– Velkommen til bunkersen, sier han lattermildt.

De går gjennom en dør til.

En bar kommer til syne. Baren er malt som et nord-koreansk flagg. Nordkoreanske plakater og symboler pryder veggene.

Alejandro inne på KFA-kontoret i Spania.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Men denne gangen er det ikke Nord-Korea som er hovedtemaet. Det er Afrika. Ulrich har fortalt Alejandro at våpnene og narkotikaen Mr. James har blitt enig om å produsere med nordkoreanerne, skal produseres i et tredjeland. Namibia har blitt blinket ut som en mulig destinasjon. Alejandro har jobbet i Afrika. Han har sine tanker om kontinentet.

– I Afrika er det ingen som kommer til å passe på dere.

Ulrich nikker.

– Livet ditt, livet til Mr. James, livet mitt, er verdt 50 amerikanske dollar. Det er det som er prisen for å leie en leiemorder som vil kutte over strupen din. Og ikke glem at afrikanerne er ganske sterke. De jobber hele dagen i sola.

Alejandro Cao de Benos og Ulrich Larsen har et dramatisk møte i KFAs lokaler i Spania.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Alejandro forteller Ulrich at afrikanerne stjeler som ravner. Ulrich tenker at Alejandro er enda mer avskyelig enn det han tidligere har tenkt, men nikker bare bekreftende mens spanjolen raljerer.

De diskuterer planene videre. Alejandro kommer med en klar oppfordring. Ulrich må slutte å kalle våpnene for våpen og narkotikaen for narkotika.

– «Hermetisk sjømat». Det er det som skal inn i munnen. Det andre kan kalles «håndverk av tre». Dere kan si at dere lager trefigurer som skal selges til turister.

Våpen og nedhugget tre

Men plutselig stopper Alejandro. Han reiser seg opp og går. Ulrich sitter litt perpleks tilbake i sofaen. Hva skjer nå, tenker han. Alejandro kommer tilbake med en liten dings han holder i hånda. Det ligner en walkie-talkie. Den lager lyd.

– Dette er en «bug-detector». En skanner. Den vil oppdage alle slags skjulte mikrofoner og andre ting.

Ulrich ser opp på Alejandro. Han har på seg en mikrofon under T-skjorta. I brystet begynner hjertet hans å banke fortere. Alejandro fører skanneren frem og tilbake rundt Ulrich. Han strekker armen nærmere Ulrich. Et rødt lys kommer på.

Alejandro søker etter radiosender under et møte med Ulrich Larsin i Spania.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

– Det er et signal her, sier han.

Her sitter Ulrich, tusenvis av kilometer hjemmefra helt alene i en bunker i Spania. Uten noen sannsynlige fluktmuligheter. Uten våpen eller noe å forsvare seg med. Og hans store svik kan være avslørt. Mikrofonen kan være avslørt. Han overlevde Nord-Korea, men skal alt gå skeis i Spania? Nå som han skulle være trygg. Nå som alt skulle være over. Ulrich tenker på kona og barna. Vil de huske ham som en løgner?

Det lyser rødt fra skanneren.

Ulrich forholder seg rolig, men hjertet dunker kraftig nå. Han prøver å avlede Alejandro.

– Prøv telefonen min, sier Ulrich og tar den ut av lomma.

Men det er ikke den signalene kommer fra.

Alejandro blir stille nå og fortsetter å føre armen frem og tilbake. Han fører skanneren over en liten bag Ulrich har med. I den ligger bil­nøklene. Lettere desperat foreslår Ulrich at det kanskje er bil­nøklene til leiebilen som gir signaler. Kanskje fordi bilen kan fjernstyres?

Bilnøkkel

Lettet ser Ulrich at Alejandro ser ut til å godta den forklaringen.

Han skrur av skanneren.

– Jeg har skannet over stedet her mange ganger. Det er ingenting her.

Alejandro legger vekk skanneren. Han mener Ulrich og Mr. James må skaffe seg en egen skanner, og skanne over alle steder de drar.

– Dette er ingen barnelek. Det må Mr. James også forstå.

Alejandro og Ulrich på sofaen på KFA-kontoret i Tarragona.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Alejandro skrur på skanneren igjen og lener seg bort til Ulrich. Han gir han en klaps på skulderen og forklarer at så lett kan han sette en mikrofon på han. Men han legger ikke merke til at skanneren lyser rødt igjen.

De avslutter møtet og Ulrich går ut på gata. Han puster ut flere ganger. Så går han bort til bilen. Et lite stykke unna plukker han opp en mann med et kamera. Så kjører de av gårde.

Bakmennene

Nå er du kanskje lei av lure på hvem disse folka er. De som har plantet mikrofoner og kameraer og fått Ulrich til å risikere alt for å få lyd og bilde av nordkoreanske hemmeligheter. Det er ikke CIA eller dansk PST. Det er et dokumentar­film-crew.

Interessen for Nord-Korea hadde økt etter at Ulrich hadde sett dokumentar­filmen «Det røde kapellet». Det var den utradisjonelle danske dokumentaristen Mads Brügger som hadde stått bak denne filmen. Brügger hadde tatt med seg to dansk-koreanske komikere til det lukkede landet. Der hadde han møtt Alejandro Cao de Benos. De hadde posert smilende sammen på bilder. Men så hadde Brügger eksponert landet på en måte som hadde ført til at han var utestengt for livstid.

Tittelkort 3:4 Mads
Mads Brügger poserer sammen med bl.a. Alejandro Cao de Benos
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Hans produksjonsselskap, Wingman media, samarbeidet tett med det norske stavangerbaserte produksjonsselskapet Piraya film. Ulrich hadde i 2009 sendt en e-post til Brügger.

«Hei, jeg er en pensjonert dansk kokk som har meldt meg inn i den danske-koreanske vennskaps­foreningen. Vil du lage en film om meg fra innsiden av denne foreningen?».

Ulrich hadde kommet over foreningen ved hjelp av tilfeldig googling. Vi kommer tilbake til denne foreningen. Brügger hadde svart med en lang liste om hva som måtte til for at en sånn film skulle lages. Den måtte handle om mer enn en gjeng gamle kommunister som skålte i gammeldansk og leste nord-koreansk propaganda. Filmskaperen og Ulrich hadde likevel møttes i et gammelt hus i Christianshavn i København. De hadde blitt enige om at Ulrich skulle filme og dokumentere. Så fikk de se om det kom noe interessant ut av det.

Ulrich i møte med filmskaperen Mads Brügger - mannen bak dokumentarfilmen "Muldvarpen"
Foto: Piraya Film/Wingman Media

De visste lite om hvor fruktbart dette samarbeidet kom til å bli. Hvor stor risiko Ulrich ville være villig til å ta. At han skulle vise seg å være et naturtalent som undercoveragent. Brügger kom til å fortsette å være en veileder og trekke i trådene. Som en slags puppetmaster. Filmselskapet til Brügger, og hans norske samarbeidspartner Piraya Film, kom også til å være de som finansierte prosjektet blant annet ved hjelp av diverse støtteordninger for journalister.

Det er han som kom til å hyre inn en tidligere straffedømt mann til å spille forretnings­mann. Før reisen til Pyongyang kom han til å foreslå at Ulrich og Mr. James burde ta med seg Hennesy-konjakk og sjokolade i gave til nordkoreanerne.

De to infiltratørene Ulrich Larsen og Jim Latrache-Qvortrup, blir briefet av dokumentarfilmskaperen Mads Brügger før de skal reise til Nord-Korea.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Åtte år senere har Ulrich avslørt at overhodet til venneforeningen egentlig er en som legger til rette for internasjonal våpen- og narkotika­handel. Brudd på internasjonale sanksjoner. Ulrich har gitt Brügger mer enn noen dokumentarist kan drømme om. Men det er fortsatt noen spørsmål som henger i lufta. Kan virkelig nordkoreanerne produsere våpen i et fremmed land? På et fremmed kontinent? Det er tid for å reise til Afrika.

Kampala 2017Kampala 2017 maske

Den afrikanske våpenøya

Nordkoreanerne foreslår i 2017 Vladivostok i Russland som egnet sted for å bygge en hemmelig våpen- og narkotika­fabrikk. Men det å bygge noe sånt rett foran nesa på Putin ... ikke tale om, sier danskene. Ikke i Kina heller.

Blikket vendes mot Afrika. Det er en håndfull land er som er vennlig innstilt overfor Nord-Korea. Namibia er førstevalget. Men i 2017 krangler Donald Trump og Kim Jong-un. «The Rocketman», som Trump kaller han, får flere sanksjoner mot seg. Ingen land skal handle med Nord-Korea. Embargoen gjør at namibierne ikke ser så lyst på å samarbeide med nordkoreanerne. De ønsker ikke Trumps «fire and fury».

Utsikt over Ugandas hovedstad Kampala.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Uganda er neste land på listen.

Alejandro og Mr. James diskuterer en tur til Uganda. Alejandro kan fortsatt ikke reise fra Spania. Men han skal få i stand et møte mellom nordkoreanske representanter og Mr. James i Uganda.

Mr. James googler seg frem til en øy i Victoriasjøen som er til salgs. Den koster 5,4 millioner dollar. Denne øya kunne huse våpenfabrikken forklarer han.

Øya i Victoriasjøen der en hemmelig underjordisk våpenfabrikk skulle bygges.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

I august 2017 reiser Mr. James og Ulrich til Kampala i Uganda. Mr. James har med et kameracrew. Han forklarer at det er fordi selskapet hans lager en film om ham som en mystisk verdensmann. Det er egentlig folk som jobber for Mads Brügger. Ulrich har med seg sitt utstyr i skjul. Ulrich og Mr. James er spente. Vil nordkoreanerne møte dem her? Klarer faktisk Alejandro, den spanske mellommannen som liker å gå rundt med nordkoreanske uniformer, å fikse et møte på et annet kontinent?

Først møter danskene eiendoms­meglerne som skal stå for salget av eiendommen.

En 2,5 timers båttur tar Mr. James og Ulrich ut på øya.

Lokalbefolkningen venter ved vannkanten
Mr. James på båten på Viktoriasjøen
Lokalbefolkningen møter James og Ulrich

De blir møtt av flere små hus laget av jord og leire. Barn som spiller fotball. Mange av dem samler seg rundt Ulrich og Mr. James. De tar Mr. James i hånda og viser ham rundt. Mr. James ser glamorøs ut som vanlig. Med hvit bukse, blazer og skjerf.

James blir avbildet med barn på øya
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Mr. James og Ulrich blir ført til en liten kirke. Her sitter mange på gulvet. Eiendoms­megleren predikerer.

– Jesus har sendt denne mannen. Han skal bygge et sykehus!

Folket jubler.

– La oss be for et godt forhold mellom oss og de som kommer!

En lokal leder snakker til lokalbefolkningen
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Mr. James krymper seg innvendig. Senere spør han eiendoms­megleren hvorfor han har sagt dette med sykehus til folkene i kirken.

– Disse menneskene bor her ulovlig. Hvis de får vite at du skal kjøpe øya, så vil de begynne å bygge husene av murstein og betong. Da blir det umulig å flytte dem.

– Men hvor mange bor det her på øya?

– Om lag 200. Vi vil få dem fjernet på 3–4 måneder.

Hvilken rett har denne eiendoms­megleren til å gjøre hundrevis av mennesker hjemløse, tenker Ulrich. Disse enkle jordhyttene holder dem i alle fall beskyttet mot vær og vind. Disse små fiskebåtene skaffer dem i alle fall mat på bordet. Uten dem har disse menneskene ingenting. Men Ulrich sier ikke et ord denne gangen heller.

Mr. James ser ut på en fotballbane. Eller bane og bane. Det er et flatt stykke jord der barna spiller fotball.

James diskuterer med de lokale eiendomsmeglerne.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

– Dette stedet kan være landingsplass for Boeing 747. Vi trenger en landingsplass for å frakte arbeidere fra Nord-Korea. Uten at styresmaktene deres blander seg inn, sier Mr. James til eiendoms­megleren.

– Det vil ikke være noe problem. Det er en kjempegod idé.

Ulrich og James vinker
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Danskene vinker til øyboerne fra båten på vei tilbake til Kampala. Der er det noen som venter. Nordkoreanerne er nå på plass for å forhandle. Noen av dem kjenner danskene igjen fra Pyongyang. En danskene kjenner som Mr. Danny. Og han de kaller «Stein­ansiktet». Mr. James reserverer et stort møterom.

Tittelkort 3:4 Mr. Danny

– Dette med øya høres ut som en veldig god plan, sier Mr. Danny.

Han forklarer at nordkoreanerne kan bistå med hva som helst. Missiler, tanks, radarsystemer og mye mer.

Mr. James forklarer at de har vært ute på øya og sett. Han forteller at megleren sa til folket der at de skulle bygge et sykehus.

Mr. Danny ler.

Mr. Danny ler i møtet
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Mr. James forklarer også at alle innbyggerne skal flyttes fra øya innen fire måneder.

– Det er bra. Men situasjonen er slik at amerikanerne følger med på Nord-Korea nå. Deres etteretnings­tjeneste må ikke få vite om dette prosjektet, sier Mr. Danny.

Nord–Koreanerne blir med ut i jungelen. De tar bilder av apekatter.

Ulrich blir stående og se på. Her midt i tjukkeste Afrika står han, en helt alminnelig dansk familiefar, og planlegger bygging av en nord-koreansk våpen- og narkotika­fabrikk. Om absurditeten i situasjonen gikk opp for Ulrich, skjulte han det i alle fall godt, mens de nordkoreanske våpenhandlerne knipset bilder av apekatter.

Ulrich går mot en hytte
Mr. James sitter med en katt på fanget
Ulrich og James spiser middag med nordkoreanerne

Gruppen kommer til en restaurant der det blir servert mat og drikke. Mr. James og nordkoreanerne diskuterer hvordan fabrikken skal bygges. Den skal være under bakkenivå. Over bakkenivå skal det være et luksushotell. Det er nordkoreanernes forslag.

For Ulrich virker det som de har gjort dette før. Hotellet skal være den hvite fronten for hva som foregår.

Ulrich filmer alt. Mr. James forklarer han må ha alt på film for å vise til de andre investorene i selskapet hans. Det er ingen problem.

Men nå er det faktisk noe nordkoreanerne ikke vil ha på film. Mens han tror Ulrich ikke følger med, snakker Mr. Danny med lav stemme til Mr. James. Men Ulrich får også dette med seg. Vi kommer snart tilbake til hva Mr. Danny prøvde å skjule.

Mr. James foran et helikopter
Mr. Danny og mr. James foran et helikopter
Mr. Danny og
Mr. James sitter i helikopteret

Mr. James tar med nordkoreanerne ut på en helikoptertur for å se øya. Foran helikopteret tar «Stein­ansiktet» et bilde av Mr. Danny og Mr. James. Han foreviger øyeblikket der representanter fra den nordkoreanske våpen­industrien har flydd helt til jungelen i Afrika for å møte to personer som egentlig ikke eksisterer.

På denne øya i Victoriasjøen planla nordkoreanske tjenestemenn å bygge en underjordisk våpenfabrikk, med et turisthotell som front. Anlegget var planlagt som en del av et større opplegg for å bryte sanksjonene mot landet.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Fra helikopteret ser Mr. James mange hus. Det er ikke 200 som bor på øya. Han anslår at det er flere tusen. Han peker og forklarer. Der kan hotellet bygges med våpen- og narkotika­fabrikken under bakken. I fjellet. Der kan flystripa være. Mr. Danny nikker anerkjennende til planene.

Men nå gjelder det å få afrikanerne med på planene.

James i samtale med ugandiske byråkrater.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Mr. James, Ulrich, eiendoms­meglerne og representanter fra de ugandiske styresmaktene møtes i en restaurant.

Mr. James er åpen om at han har planer for øya. Men han kan ikke si hva som skal bygges på øya – det må holdes hundre prosent fortrolig.

Ulrich tar notater i møtet i Uganda
Foto: Piraya Film/Wingman Media

– Hvis dette er greit, så kan vi få dette til veldig fort. Men akkurat nå trenger vi noen forsikringer. Noen på høyt nivå må ta meg i hånda og si at vi ikke skal bekymre oss, forklarer han.

En av uganderne sier han har jobbet for myndighetene i 15 år. En stor mann med hvit skjorte og briller. Alt skal gå i orden så lenge Mr. James også viser at han gir noe tilbake til lokalsamfunnet.

– Vi kan kjøpe noen skoler eller lignende, sier Mr. James.

James og Ulrich i møterommet sammen med ugandiske styresmakter og eiendomsmeglere.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Uganderne nikker.

– Denne fuglen vil fly, sier mannen med den hvite skjorta.

– Det er musikk for våre ører, sier Mr. James.

– Gi meg et amen!

Representanten fra Uganda tar hendene opp og ler.

Uganderne står opp og holder hender. De ber en bønn. Mr. James får alt det han vil ha.

Dette med landingstillatelse var essensielt. Av flere årsaker.

Ugandisk byråkrat med hendene i været
Foto: Piraya Film/Wingman Media

I møtet tidligere på dagen hadde Mr. Danny kommet med en forespørsel. Nord-koreaneren vil ha med seg James på en hemmelig plan – uten Ulrich. Kunne Mr. James smugle våpen for dem? Våpnene trengtes i Syria.

– Hva slags våpen, hadde Mr. James spurt.

– Prosjektiler. Bomber, hadde Mr. Danny svart.

James i møte med "Steinansiktet"
Foto: Piraya Film/Wingman Media

De hadde blitt enige om å diskutere dette nærmere. Mr. James får senere beskjed om at han må dra til Beijing. Men nå må han dra alene.

Det som skal skje der, er det ingen som skal vite om. For hvem er egentlig kunden i Syria? Bashar Al-Assad kjøper i hovedsak fra Iran og Russland.

Så dette må holdes hemmelig. Selv for Ulrich.

Beijing 2017Beijing maske 2017
James monterer skjult mikrofon på kroppen
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Derfor reiser Mr. James i september 2017 alene til Beijing. Han møter to representanter som jobber med Mr. Danny. Nå må han gjøre jobben Ulrich har gjort. Å filme med skjulte kamera. Opptakene fra Kina viser at nordkoreanerne begynner å snakke koreansk med hverandre mens Mr. James er i rommet. De tror ikke de kan stole på ham. Om det er fraværet til deres gode venn Ulrich som er grunnen til nordkoreanernes mistro, vet vi ikke. Dagen etter dukker i alle fall mannen som er kjent som «Stein­ansiktet» opp for å overvære samtalen.

Nordkoreanerne gir inntrykk av at de begynner å tvile på prosjektet nå. En av dem sier til Mr. James at de vil kontakte ham snart.

Flere nordkoreanere i møte med James i Beijing
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Det skjer ikke.

Er alt i ferd med å falle i fisk?

Har Ulrichs frykt blitt til virkelighet? Han har hele tiden fryktet at Mr. James kom til å overspille sin hånd.

Historien tar imidlertid enda en ny vending.

Barcelona 2018Barcelona 2018 maske

Trekanthandelen

Vi spoler frem til mai 2018. Sola speiler seg i vannet. En luksus­yacht ligger til kai ved båthavna i Barcelona. Mr. James, for anledningen med en nyfrisert fancy bart, sitter og venter. Et nytt møte. En ny spiller skal introduseres.

Luftfoto av en yacht
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Alejandro har forklart Ulrich og Mr. James at det finnes flere alternativer for betaling av varene forretnings­mannen skal kjøpe fra nordkoreanerne. Penger kan være vanskelige å få inn i Nord-Korea sånn uten videre. Men hva med olje? Nord-Korea trenger olje også. Og i Jordan finnes det noen som kan bistå.

Hisham Al Dasouqi.

Det har nylig kommet nye sanksjoner mot Nord–Korea. 89 prosent av oljeleveransene til Nord-Korea har stanset som følge av disse sanksjonene.

Al Dasouqi er en jordansk forretnings­mann som er helt «ren». Pengene kan gå til ham, så sender han olje til Nord-Korea. Mr. James og Ulrich stusser litt på dette. Hvordan sender man olje? De lurer på om det er fantasien til Alejandro som har løpt løpsk. Ulrich lurer på om Al Dasouqi finnes i det hele tatt. Han har søkt etter jordaneren. Et Google-søk ga få resultater. Men så har Ulrich funnet en med samme navn og beskrivelse på en arabisk versjon av Linkedin.

Nå har de avtalt at Alejandro skal ta ham med seg til luksus­yachten til Mr. James. Det gjelder å gjøre et godt inntrykk.

Men så dukker Alejandro opp. Alene.

Cao de Benos og Mr. James sitter i en sofagruppe.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Han forklarer at Al Dasouqi fikk visumtrøbbel. Danskene må dra til Jordan for å møte ham. Mistankene deres blir forsterket. Men de pakker koffertene igjen. Og setter seg på flyet til Amman.

Amman 2018Amman 2018 maske
Mr. James og Ulrich kikker ut over Amman. Ulrich tar bilde med mobiltelefonen.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Nytt hotell. Ny luksus­suite. Tre bad. Seks soverom. 36. etasje.

Ulrich drar ned til lobbyen for å hente Al Dasouqi. Han ser seg rundt. Så ser han ham. En halvskallet eldre jordansk mann. Ulrich sammenligner ansiktet med det han har søkt opp. Det er ham. Al Dasouqi. Han finnes faktisk.

Tittelkort 3:4 Hishman

Ulrich synes Al Dasouqi ser ut som en vanlig jordansk familiefar. Det er han ikke.

Ulrich tar jordaneren med inn i heisen. Der blir de stående og snakke om Alejandro Cao de Benos.

– Alejandro hilser til deg, sier Ulrich.

– Han er en så bra mann. En fighter, sier Al Dasouqi og smiler. Det er åpenbart at de kjenner hverandre.

Ulrich, Mr. James ser på Al Dasouqi. Al Dasouqi gestikulerer.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Oppe i suiten begynner Al Dasouqi å forklare hvordan oljehandelen utføres. Han kaller det for en «Triangle Deal». Trekanthandel. Mr. James betaler Al Dasouqi. Al Dasouqi sender oljen til Nord-Korea gjennom noen omveier.

– Jeg har noen personer hos myndighetene. Har du mye penger, er alle dørene åpne for deg, sier Al Dasouqi.

Partene avtaler å møtes dagen etter på kontoret til Al Dasouqi. Det er i en bygning som leier ut kontorer til flere firmaer. Ulrich synes Al Dasouqi sitt kontor ser upersonlig ut. Ingen familiebilder. Hvite, rene vegger. Ulrich har med seg skjulte kameraer her også.

Al Dasouqi gestikulerer
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Al Dasouqi viser sitt russiske visum for å kunne eksportere olje fra Russland. Han forklarer at det finnes flere veier til Nord-Korea. Noen ganger kan oljen sendes direkte. Noen ganger må man skifte skip eller tanker underveis. Det foregår slik:

En full oljetanker sendes til den delen av Indiahavet som er minst overvåket. Nordkoreanerne sender en tom oljetanker hjemmefra. Oljetankerne møtes på havet. Så lempes oljen over fra den ene til den andre, og tankerne drar så i motsatte retninger.

Oljetankere møtes på havet

– Det er akkurat som med mafiaen, sier Al Dasouqi.

– Så vi er som mafia, spør Ulrich.

– De er mafiaen. Og vi er det samme.

Al Dasouqi ler.

Mobil som tar bilde av Mr. James og Hisham al Dasouqi som signerer en kontrakt
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Kontrakter signeres. Med en verdi på 3,2 millioner dollar.

Trekanthandelen er i gang.

Tror Al Dasouqi i alle fall.

Men det eneste som har skjedd, er at han er avslørt som en som kan hjelpe til med å bryte internasjonale sanksjoner.

Stockholm 2018Stockholm 2018 maske

Tegningene av en våpenfabrikk

Ulrich får beskjed om å reise til Stockholm. En viktig pakke har kommet til ham. Han må dra til nordkoreanske ambassaden.

Den nord-koreanske ambassaden i Stockholm
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Den uføretrygdede danske kokken blir tatt godt imot på ambassaden i nabolandet. Han hilser på ambassadøren. Så blir han tatt med på et kontor av en ansatt på ambassaden.

Her ligger pakken. Ulrich åpner den opp.

Tegninger.

Detaljerte tegninger.

Av et luksus­hotell på en relativt ukjent øy i Victoriasjøen. En flystripe. Og en våpen og narkotika-fabrikk i kjelleren under hotellet.

Ulrich studerer tegningene.

Illustrasjon av et hotell med lufthavn og en underjordisk fabrikk.
Tegninger av en fabrikk
Illustrasjoner av innsiden av en fabrikk
Illustrasjon av innsiden av en fabrikk. Fabrikkhallen er tom.

– Hva er dette, spør nordkoreaneren ved siden av ham.

De drikker te.

– Det er planene våre. Vi skal bygge en våpenfabrikk under et luksus­hotell på en øy i Afrika.

– Så bra! Og fabrikken skal være under bakken?

– Ja, under bakken. Slik som dette.

Ulrich viser tegningene til nordkoreaneren.

En dresskledd person kikker på et ark på Nord-Koreas ambassade i Stockholm.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

– Det høres ut som bra planer ...

Nord-koreaneren tar fingeren opp til munnen.

– Men dette må vi ikke snakke så høyt om. Hvis det skjer noe så vet ikke denne ambassaden noe.

Han ser på tegningene av hotellet.

– Det ser fantastisk ut.

Han spør hva hotellet skal hete. Ulrich sier det er ikke helt sikkert enda.

– Det må ikke være noe som lukter Nord-Korea, sier mannen.

– Nei, nei, selvfølgelig.

En tjenestemann står utenfor Nord-Koreas ambassade i Stockholm.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Ulrich får også dette på film. Han får bekreftet det Alejandro fortalte for over to år siden i Oslo. Det virket som en evighet siden. Ambassadene kan brukes i forretningene. Ulrich har skjønt etter hvert at spanjolen var i stand til å levere. Han var ikke bare en posør som han selv hadde trodd.

Ulrich tar med seg tegningene. Han får en siste hilsen fra ambassaden.

– Jeg håper planene deres lykkes.

København 2019Maske københavn

Våpenrivalene

Månedene går. 2018 blir til 2019. Det er helt stille fra nordkoreanerne.

Ulrich fortsetter livet som KFA-topp i Skandinavia. Han deltar blant annet på en demonstrasjon mot BBC i England som skal vise dokumentarer som er kritiske til Nord-Korea.

Ulrich på KFA-demonstrasjon i London med 5 andre KFA-medlemmer. Ulrich holder en liten plakat, to demonstranter holder et hvitt KFA-flagg.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

Han får også oppdraget med å holde det årlige KFA-møtet dette året.

Samtidig begynner Ulrich å gjøre seg klar til livet etter Nord-Korea. Hva han skal han gjøre? Hvordan skal han fortelle sin egen familie om at han har levd et dobbelt­liv i ti år? Hvordan vil kona reagere? Vil hun gå fra ham? Hvordan vil nordkoreanerne reagere? Oppgjørets time kommer nærmere og nærmere. Sammen med filmprodusentene har Ulrich nå satt en foreløpig sluttdato for prosjektet.

Så. Livstegn fra nordkoreanerne. Ju. En nordkoreaner som har vært en del i offentligheten. Blant annet på Australia sin versjon av 60 minutes. Her sier han smilende at han har sagt til Donald Trump at han kan få smake på Nord-Koreas hydrogenbomber.

Hydrogenbomber er langt kraftigere enn atombomber. Ju forklarer at Kang har bedt ham å ta kontakt med Mr. James for å få til en våpenhandel. Han kommer til København.

Mr Yu med kontrakten
Foto: Piraya Fillm, Wingman Media

Ju sier han egentlig jobber med turisme i Nord-Korea. Han planla sin tur til Danmark for ekspandere turistmarkedet til Skandinavia. Han har hatt dansk TV på besøk i Nord-Korea. Mr. James og Ulrich møter ham på en hotellsuite.

– Hva er din kontakt med våre samarbeidspartnere, spør Mr. James.

– Jeg har hatt et tett vennskap med Mr Kang i mange år, sier Ju.

Mr. James leser dokumenter fra Yu
Foto: Piraya Fillm, Wingman Media

Han har med seg dokumenter. Kontrakten omhandler Uganda. Nordkoreanerne vil blant annet fullføre ordren på luftvern­missiler. Mr. James bestiller disse missilene. Og 10.000 AK-47 med 1000 patroner til hver. Ju skriver alt ned.

Kontraktene signeres.

Det skåles. Alkoholinntaket blir stort.

Mr. Yu drikker gammel dansk
Mr. Yu stiller opp for gruppefoto
Gruppefoto forran «Den lille havfrue»

Danskene tar med nordkoreanerne på sightseeing. De besøker blant annet Den lille havfruen. Men det spørs om nordkoreanerne husker så mye. De er så fulle.

Ju tar med kontraktene hjem og forsikrer at de riktige personene skal få dem.

Men så kommer et nytt vendepunkt:

Phnom penh 2019Phnom Penh maske

En stund etter møtet i Danmark blir Mr. James kontaktet. Han blir bedt om å bli med på et nytt møte. Alene. Mr. James drar til Kambodsja. Ulrich blir ikke med. Nå handler det om tingene som måtte holdes så hemmelig at selv Ulrich ikke skulle involveres. Den delen av forretningene som Mr. Danny hvisket til Mr. James om i Uganda. Derfor drar Mr. James uten Ulrich.

Det er klart for hans siste kapittel.

Moderne hotell med badebasseng
Foto: Piraya Fillm, Wingman Media

I Phnom Penh blir glamourfaktoren skrudd opp. Han pakker med seg flere fancy dresser og leier et luksus­hus med svømmebasseng. Mr. Danny og to nordkoreanere kommer fra Pyongyang. Det er alvor nå. Mr. James besøker et sted der våpnene henger opp langs veggen. Han får teste selv.

Mann med rifle og hørselsvern. Mr Danny og James ser på. Det henger våpen på veggen bak.
Foto: Piraya Fillm, Wingman Media

Om kvelden setter partene seg ned. Mr. Danny er frustrert. Det er ikke snakk om Uganda-planene nå.

Mr. Danny vil bare få solgt våpen. Han snakker med en av de andre nordkoreanerne på morsmålet. Han er sint fordi Mr. James ikke har funnet noen kunder. Hans fiktive kontakter har ikke levert som lovet.

Mr. Danny snur seg mot Mr. James.

– I Syria er IS allerede nedkjempet. Derfor er det veldig vanskelig for oss å finne nye klienter til å kjøpe militært utstyr. Hvis du hadde hatt en klient, kunne vi bistå dem gjennom deg.

Han sier Mr. James har sagt til ham at han ville kjøpe våpen. Mr. James svarer:

– Det har jeg jo allerede gjort!

Mr. James i møterom i Phnom Penh
Foto: Piraya Fillm, Wingman Media

Han er forvirret nå.

Er det to rivaliserende grupperinger i Nord-Korea som forsøker å selge ham våpen? Vet de ikke om hverandre? Hvordan er det regimet i dette landet egentlig fungerer? Det blir i alle fall veldig klart i løpet av de neste minuttene at Mr. Danny ikke kjenner til at det har vært noe møte i Danmark. Han vet ikke noe om kontraktene som ble signert i København.

Han blir sintere og sintere. Sier at den og den skal straffes. På koreansk sier Mr. Danny til sidemannen:

– Hvem er denne jævelen?

Han sikter til Ju.

Han blir forklart at Ju jobber med turisme.

Mr. Danny sammen med en ansatt.
Foto: Piraya Fillm/Wingman Media

– Når det gjelder disse tingene så må du, Mr. James, bare kontakte oss. Ingen andre.

Møtet fortsetter i flere timer. Mørket faller på.

Mr. James prøver å få Mr. Danny til å avsløre hvem hans tidligere kunder har vært. Han forklarer at det vil gjøre det lettere for ham å finne kjøpere, for da vet han hvem som kjenner til produktene fra Nord-Korea.

Mr. Danny nekter. Han er klar på at det er Mr. James som må levere nå. Han må finne kunder til Nord-Korea. Han sier at hans tidligere kunder ikke ville likt at det ble kjent at de hadde handlet med det lukkede regimet.

– Ok ..., sier Mr. James skuffet.

– Det er en stor risiko for dem. Hvis våre fiender får vite hvem som har handlet med oss, er de ferdige. De kan ikke gjøre noe lenger.

Mr. James mislykkes i å avsløre hvem kundene til Nord-Korea har vært. Eller er, for den saks skyld. Eller har han egentlig mislyktes? Har han avslørt at Nord-Korea handler med andre i tillegg til Assad-regimet i Syria?

Uansett.

Det er ingenting mer Mr. James kan si eller gjøre nå uten å legge penger på bordet. Penger som ikke finnes. Dermed er hans rolle over. Dronningen forsvinner fra sjakkbrettet. Ulrich er alene igjen.

Den mystiske forretnings­mannen forsvinner.

Barcelona 2019Barcelona 2018 maske

Slutten

De neste månedene blir det mange spørsmål til Ulrich. Mr. James svarer ikke på e-poster eller telefoner. Nordkoreanerne vet ikke at det er Ulrich som har mottatt alle henvendelsene nordkoreanerne har sendt til Mr. James.

Ulrich reiser til Barcelona for et møte med Alejandro på et hotell. Det er et mye mindre hotellrom enn suitene Mr. James har bodd på når han har hatt sine møter. Alejandro tar Ulrich imot. Lite vet KFA-presidenten at dette blir deres siste møte ansikt til ansikt.

Alejandro Cao de Benos og Ulrich snakker sammen i et hotellrom. Ulrich gestikulerer med begge hendene. På bordet står det chips, bokser med brus og flaskevann.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

På bordet ligger flere åpnede brus­bokser. En åpnet pose med chips. Ingen alkohol. Han har på seg en rød hettegenser og en brun bukse. De diskuterer det neste årlige KFA-møtet som Ulrich skal være vertskap for. Men det viktigste temaet er den plutselige forsvinningen til Mr. James. Alejandro er ikke blid.

– Jeg føler meg ansvarlig, sier Ulrich.

Alejandro bebreider ham ikke. Han retter sinnet mot forretnings­mannen.

– Han har fått oss til å sløse bort mye tid. Mye penger. Meg, deg og Nord–Korea.

– Jeg føler meg som en stor idiot. Er jeg den rette for KFA nå, spør Ulrich.

Ulrich og Alejandro Cao de Benos i diskusjon på et hotell i Spania.
Foto: Piraya Fillm/Wingman Media

– Nei, nei, for vi vet hvem du er. Jeg er vant med denne typen personer. Utenom Al Dasouqi. Han er veldig rik, men også veldig ydmyk. James er en opportunist. Du har vært lojal. Men han har behandlet deg som en tjener. Det har føltes så ille å se deg bli behandlet slik. Men vi spilte et spill.

Alejandro fortsetter.

– Akkurat nå har CIA et program der de betaler 220.000 for informasjon. All slags informasjon. Man må ha personer som man kan stole på hundre prosent. Hvis bare én person går til CIA, så er alt over.

Det Alejandro ikke vet, er at hans verste mareritt er i ferd med å bli virkelighet. I flere år har Ulrich samlet dokumentasjon mot ham. Det eneste som er verre enn at noen går til CIA, er om noen går til pressen.

København 2019Maske københavn

Etter møtet med Alejandro holder Ulrich årsmøtet i København. Det er sju deltakere. Ulrich holder tale. Han forteller hva han har holdt på med som KFA-representant. Han forteller om Uganda.

– Jeg har snakket ganske mye, og dere tenker at jeg kanskje er gal som har snakket om å bygge en fabrikk. Men for å vise dere hvor langt vi kom i dette prosjektet, skal jeg vise dere noe.

Ulrich drar modellen av våpenfabrikken ut fra en eske.
Foto: Piraya Fillm, Wingman Media

Ulrich går fra talerstolen ut i rommet. Der står det en trekasse. Han løfter av lokket. Det er en modell. Modell av et luksus­hotell med tre bade­bassenger og golfbane. Og en fabrikk under.

– Her kunne man lage organisk sjømat og håndverk av tre. Vi kunne produsere ting som kunne gjøre Nord-Korea sterkere. Hvis dere kjenner noen investorer så håper jeg vi kan utvikle ting som dette i fremtiden.

Hva «organisk sjømat» og «håndverk av tre» egentlig betyr, sier han ikke.

Ulrich peker på en modell av våpenfabrikken mens medlemmer i KFA ser på
Foto: Piraya Film/Wingman Media

De andre KFA-delegatene ser på med store øyne. De kommer opp og tar bilder. Det postes på Facebook. På sosiale medier er det flere reaksjoner. Noen lovpriser prosjektet. Andre reagerer på at det har blitt postet i det hele tatt. Dette må holdes hemmelig. Et KFA-medlem melder seg ut. Han er redd for å komme i søkelyset fra spioner og etteretnings­tjenester.

Med dette avsluttes Ulrichs engasjement i KFA. Han har avslørt det som har vært målet hele tiden og mere til.

Foreningen er egentlig et skalkeskjul for Nord-Korea. En vei inn til Vesten.

Begynnelsen

Før vi går til slutten og hvordan det går når Ulrich skal avsløre alt for sine nærmeste, går vi til begynnelsen.

I over ti år har Ulrich levd et liv som en slags dobbeltagent. Avslørt hvordan verdens farligste regime omgår sanksjonene fra verdenssamfunnet. Selger våpen og narkotika til kjøpere med skumle planer. Men det hele begynte egentlig med en beskjeden mann med en ganske beskjeden plan. Han ville infiltrere en gjeng gammelkommunister.

Privatbilde fra Øst-Tyskland
Foto: Piraya Fillm/Wingman Media

Ulrich hadde litt erfaring med totalitært styre og delte land før han ble muldvarp. Hans far pleide å ta han med til Øst-Tyskland som liten. Han jobbet på en ferje.

Han så hvor forskjellig verden så ut for dem som bodde i Øst-Tyskland sammenlignet med dem som bodde i vest. Han fikk venner som aldri hadde hørt om ting som han i Danmark tok for gitt.

Forskjellene i Nord- og Sør-Korea var mye større. Forholdene i Nord-Korea var mye mer brutale. Til Ulrichs store forundring fantes det personer i hans eget hjemland som støttet regimet i Nord-Korea. Den dansk-koreanske vennskaps­foreningen. I 2009 tok Ulrich kontakt med lederen, Anders Kristensen, mannen som startet foreningen for nesten 50 år siden. Han ble raskt invitert til et møte, der Ulrich møtte flere gamle kommunister. Virkelighetsfjerne, etter Ulrichs oppfatning.

Ulrich på møte i den danske vennskapsforeningen for Nord-Korea.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

De røykte på møtene. Og drakk. Øl og «Gammel dansk». Og importert sprit fra Nord-Korea.

I løpet av kort tid ble Ulrich tatt opp i styret til vennskapsforeningen. Denne foreningen var ikke underlagt KFA, som Ulrich senere kom til å få en rolle i. Derfor hadde det i flere år vært en strid mellom Kristensen og KFA-president Alejandro Cao de Benos. Derfor startet Ulrich, med Alejandros velsignelse, KFA-Danmark i det stille med en profesjonell kameramann som sin assistent.

Anders Christensen peker på kameramannen

Ulrichs posisjon ble viktigere og viktigere. Samtidig spilte han rollen som muldvarp for Mads Brügger. Ulrich postet flere videoer fra denne tiden. På en av dem kan vi på mange måter se eventyret starte. Anders Kristensen sto i et rom i 2012. Bak seg hadde han et nord-koreansk flagg. Han sa:

– Mannen som filmer, er Ulrich Larsen. Han er et medlem av styret. Han lager en film om foreningens arbeid. Han skal også være med oss til Nord-Korea.

Sånn begynte det. Nå kommer vi til hvordan det sluttet.

København 2020Maske københavn

Den store løgnen

Samtidig ble dette for alvor starten på løgnene. Løgner som Ulrich må stå til rette for.

Ulrich kikker ut vinduet fra en mursteinsbygning

31. januar 2020. En anonym blokkleilighet utenfor København. Ulrich åpner døra for Mads Brügger. På vei til stua står det på en vegg: «Always be yourself. Everyone else is already taken».

Mads og Ulrich setter seg ned i sofaen. Kona til Ulrich setter seg ned i en stol.

– Ulrich har noe han gjerne vil fortelle deg, sier Mads til henne.

Ulrich og Mads Brügger

Ulrich ser ned i gulvet og sier:

– Det er en veldig lang historie. Jeg skal prøve å holde den så kort som mulig.

Så ser han opp på henne. Og begynner å fortelle.

Om hemmeligheten han har holdt på i over ti år. Om alt det han ikke har fortalt henne. Han har vært en muldvarp. Mot verdens farligste stat. Uten å ha fått betalt. Uten at han vet hva resultatene av hans arbeid vil være. Uten å ta hensyn til hvilken fare han kan ha satt seg selv, og sine nærmeste i.

– Så ... i 10–11 år har jeg vært en dobbelt­agent. Ja ... så nå vet du sannheten. Hva sier du til det?

Ulrich ser opp på kona.

Det blir stille en stund. Kona puster dypt inn.

Foldede hender

– Jeg synes jeg har merket at det var vært noe som har foregått, som du ikke har fortalt meg, sier hun.

Mads bryter inn. Han har fortsatt ikke fått svar på alt han lurer på.

– Du kjenner Ulrich bedre enn noen. Hvorfor tror du han har gjort dette?

– Jeg har ingen anelse, svarer kona.

– Er du sint på Ulrich, spør Mads.

– Ja. Jeg har vært sint på ham uten å helt vite hvorfor. De siste fem årene har han sagt at dette snart vil være over. Jeg har vært sint på ham fordi det bare fortsatte.

Ulrich Larsen forteller sin kone om at han har infiltrert Nord-Korea de siste ti årene. I bakgrunnen den danske filmregissøren Mads Brügger.
Foto: Piraya Film/Wingman Media

– Det er noe jeg vil si til Ulrichs forsvar. Han er en av de modigste personene jeg noen gang har møtt. Han er litt som ridderen som går inn i dragens hule med en piperenser istedenfor et sverd, sier Mads.

– Når jeg har fått vite hva han har gjort, så er han modig. Men jeg synes også at han er en kjempe­idiot. Dette har vært farligere enn jeg har visst. Han har skånet meg for bekymringer. Så jeg tenker ikke at han er et dårligere menneske, dårligere ektemann eller far. Men jeg er rystet over at han har løyet til meg i alle disse årene.

Kona sier hun aldri hadde sett dette komme.

Det blir stille før hun sier:

– Det er løgn på løgn.

Ulrich kikker ut i luften

Ulrich ser ut i rommet. Før han sier lavt.

– Ja ...

Oslo 2020Maske Oslo 2016

NRK og Ulrich i Oslo

– Om noen hadde fortalt deg for ti år siden: nå skal du være muldvarp i ti år. Hva hadde du sagt da?

– Om man kan banne på norsk TV? Med min bakgrunn ... å kunne være med på noe så vanvittig ...

Det har gått flere timer siden den danske tobarnsfaren kom inn på suiten på Thon Hotel Opera for å fortelle NRK sin historie. En historie om heltemot. Men også en historie om løgn og bedrag. Ulrich vet at livet hans ikke vil bli det samme igjen. At han har satt seg og mange rundt seg i fare. Tatt en risiko med sitt eget liv som innsats.

Sola begynner å gå ned over Oslo.

– Hvorfor jeg har tatt denne risikoen? Jeg har ønsket å gjøre en forskjell.

Han stopper litt opp nå. Det virker som alt virkelig begynner å gå opp for ham. Hva han har vært med på.

– Det hadde vært forferdelig om jeg hadde blitt anholdt der ute. Å aldri fått se familien min igjen. Etter det som skjedde med bug-detektoren så skjønte jeg virkelig at dette er ramme alvor. Det er snakk om en underjordisk fabrikk som skulle produsere våpen og metamfetamin.

Ulrich ler litt. Det er surrealistisk.

En uføretrygdet kokk som ble en internasjonal våpenhandler. Ved hjelp av en tidligere straffedømt skuespiller. Han har dårlig samvittighet også.

Hva vil skje med Kang for eksempel? En mann i Nord-Korea som bare gjorde jobben sin. Ulrichs mangeårige kontakt. Hvordan vil det bli for familien hans? Men de i KFA og den danske vennskaps­foreningen har han ikke så mye dårlig samvittighet for. Spesielt ikke for at Alejandro blir avslørt. En forferdelig mann, ifølge Ulrich.

Ulrich Larsen i NRK-intervju på Thon Hotel Opera i Oslo.
Foto: Ole Jørgen F. Kolstadbråten / NRK

– Men hvordan vil det føles nå å være ferdig, og ikke være muldvarp lenger?

– Å ... det har jeg tenkt mye på. Jeg tror jeg må finne noe annet å grave i. Men hva det skal være ... jeg har en idé, men den holder jeg foreløpig for meg selv.

– Men blir det en lettelse også?

– En stor lettelse. Å kunne snakke om alt. Det blir deilig å kunne fortelle ærlig om hva man har drevet med.

Ulrich forteller at han også har jobbet med en bok sammen med en forfatter. Hva som ellers vil skje med ham og familien, sier han lite om, bortsett fra at han fortsatt er sammen med kona. Det er nok tryggest slik. Han vet at det finnes en plan for ham. Han kommer til å trenge beskyttelse.

– Men for meg er det største ønsket etter at alt er ute, å komme meg fortest mulig ned til Sør-Korea. Og stå der og kikke over til Nord-Korea. Og tenke «nå lukker vi det kapitlet». Det er en ting jeg vil gjøre for meg selv. Det vil gjøre min reise komplett.

Ulrich Larsen kikker inn i solnedgangen fra en hotellsuite på Thon Hotel Opera i Oslo. Det var et av de viktigste møtene med en representant for Nord-Korea fant sted.
Foto: Ole Jørgen F. Kolstadbråten / NRK

Etter møtet mellom NRK og Ulrich i Oslo har myndighetene i Nord-Korea, via ambassaden i Stockholm, ugandiske myndigheter, og eiendoms­meglerne, Al Dasouqi og Alejandro Cao de Benos fått tilbud om tilsvar og kommentere opplysningene som kommer frem i nett- og TV-dokumentarene om muldvarpen Ulrich Larsen.

Ulrich Larsen har fortalt Alejandro Cao de Benos på et videomøte om hans rolle som infiltratør. Både han og de andre aktørene har fått grundige brev med informasjon om alt som blir sagt om dem i saken.

Nord-Korea har ikke svart på brevet, og ambassaden deres i Stockholm, som har ansvar for Norge, har avslått flere tilbud om intervju.

Senere har Nord-Koreas ambassade sendt ut en kort redegjørelse for saken. Der sier de at dokumentarserien er fabrikkert for å skape en negativ opinion mot Nord-Korea. Ambassaden mener dokumentaren er manipulert som en del av en plan fra fiendtligsinnede krefter som er redd for at feiringen av landets 75-årsjubileum skulle bli vellykket. Den skriver at den har blitt urettmessig trukket inn i denne saken, for å slå en kile mellom Nord-Korea og de nordiske land.

Ambassaden skriver at det er nonsens at en tjenestemann hos dem har vært involvert i våpenhandelen. De hevder at det var Ulrich Larsen som hadde med seg tegningene til ambassaden, og viste dem til tjenestemannen.

Alejandro Cao de Benos har svart at han forsto fra begynnelsen at han var i ferd med å bli lurt.

– Da Ulrich og Mr. James begynte å snakke om våpen og narkotika, bestemte jeg meg for å spille med og å være en posør. Jeg skrøt og brukte store ord til ære for dem. Jeg var 95 prosent sikker på at de spilte skuespill, og jeg ville finne ut hva som var deres intensjoner og hvem som sto bak. Når det gjelder den resterende fem prosents sjansen for at de mente alvor og ville få i stand en ekte transaksjon, har jeg mine egne kontakter hos politi og tredjeparts land som ville ha gått til aksjon, skriver han i en e-post.

Alejandro Cao de Benos skriver videre at han jobber for vennskap, kommunikasjon og forståelse mellom Nord-Korea og andre land.

– Min posisjon er fullstendig honorær. Jeg kan gi råd, hjelpe med papirarbeid og tilby min ekspertise. Men jeg er ikke autorisert til å ta beslutninger i saker. Men Ulrich og James så på meg som det motsatte.

Han avviser Ulrichs utsagn om at han er grådig, og liker å gå i uniform.

– Jeg bryr meg ikke om deres karakteristikker av meg. Alle som kjenner meg godt, vet at jeg bruker uniform to ganger i året – kun under nasjonale feiringer i Pyongyang – eller hvis en journalist ber meg om det. Resten av året bruker jeg bukse og skjorte. Og dress ved mer formelle anledninger.

Cao de Benos benekter også at situasjonen der han nesten oppdaget at Ulrich hadde skjult kamera på seg, kunne blitt farlig for Ulrich.

– Det er ikke sant. Jeg har aldri slått noen – og har aldri blitt slått – i hele mitt liv. Dette er bare dramaspill, skriver han.

Cao de Benos hevder at det var provokatørene som sto bak planene og ikke ham.

– Det er andre som har planlagt og foreslått brudd på sanksjoner. Fra begynnelsen var de desperate etter å tjene penger og få oppmerksomhet rundt filmen deres. De spilte skuespill, og jeg gjorde det samme. Mitt motiv var å få tak i opplysninger og informere mine kontakter, skriver han.

Den jordanske forretningsmannen Hisham Al Dasouqi skriver i en e-post at hans motivasjon bak å avtale transport av oljeprodukter til Nord-Korea med Mr. James og Ulrich, var svindel (scamming) for å bøte på egne økonomiske problemer.

Al Dasouqi hevder at opptakene av samtalen med ham er manipulert og tatt ut av kontekst. Han skriver at han vurderer å gå til rettslige skritt mot de ansvarlige for produksjonen for å ha gjort opptak uten hans tillatelse.