– Ser du at det drypper der borte? sa Dag Inge Bakke andpustent og pekte.

– Den isen er 3300 år gammel. Og nå smelter den.

Naturelskeren og friluftsguiden fra Oppland sukket. Dette var is som ikke skulle smelte, forklarte han.

Juvfonne, den digre ismassen vi stod oppå denne junidagen i 2018, hadde ligget som et laken over fjellskrenten her i over 7000 år.

Vi var på Norges tak, ved foten av Galdhøpiggen, på nesten 2000 meters høyde. Så hvis det var ett sted i Norge som fortsatt burde være frossent som et fryselager, var det her.

Men Norge har blitt varmere på grunn av global oppvarming, og overalt rundt oss surklet og rant det.

Dag Inge Bakke la all sin kraft bak og dyttet en 300 kilos rull oppover den hvite skråningen.

42-åringen skulle legge en beskyttende duk over den dryppende isen. Det lå an til å bli en av tidenes varmeste somre, men han var fast bestemt på å prøve å redde isen gjennom sommermånedene.

For under Juvfonne stod tunellen.

Den vakre istunellen

Den noe spesielle idéen om en tunell under Juvfonne dukket opp i 2009.

Dag Inge Bakke hadde lenge vært fascinert av fonner. Mens isen i isbreer beveger seg, ligger isen i fonner nærmest dønn stille. Derfor fungerer de som digre frysebokser, bare at i stedet for gjenglemte rundstykker og laksefileter kan de inneholde levninger fra en svunnen tid.

I Juvfonne har man funnet rundt 1400 år gammel avføring fra reinsdyr, som er så godt bevart at den fortsatt lukter vondt når isen tiner. Man har funnet piler fra jernalderen, og for noen år siden smeltet det fram 2000 år gammel mose. En isklump innerst i Juvfonne er blitt datert med C14-metoden – den var rundt 7600 år gammel.

Folk kunne lære mye av å oppleve en slik fonn på nært hold, mente både Dag Inge Bakke og flere forskere, arkeologer, politikere og naturformidlere. Her lå jo klodens historie i veggene, bokstavelig talt! Men det er innsiden av en fonn som er mest spennende. Og slik oppstod idéen:

Kunne de bygge en tunell inni Juvfonne?

I 2010 begynte Dag Inge Bakke og de andre å hakke med isøks, for hånd, et godt stykke opp i fonnen. De fikk gode råd av bre-eksperter og hjelp av franske ishoggere.

Det høres kanskje rart ut å hakke hull i en sårbar fonn, men tunellen skulle bli liten i forhold til den rundt 700.000 kubikkmeter store ismassen. Og gevinsten var stor: Det de bygde var et slags klimamuseum, hvor både forskere og vanlige folk kunne se med egne øyne hvordan naturen har forandret seg gjennom årtusener.

Resultatet var vakkert.

Skoleklasser begynte å strømme til, og Bakke fortalte dem om klimaendringer.

Det falt ham ikke inn at nettopp de endringene snart skulle true tunellen. Som han sier i dag:

– Isen vi hakket i hadde stått der i rundt 3500 år. Da forventer du gjerne at den skal stå en stund til.

Det tok bare to år før alt var borte.

Én dag kikket Bakke opp i taket i tunellen og så dagslys. Han skjønte umiddelbart at tunellen var kaputt. Det ble hull, og inn strømmet sollys, smeltevann og varm luft. Etter noen uker var tunellen borte som dugg for sola.

Det smeltet over hele Juvfonne, ikke bare rundt tunellen. Så problemet var ikke tunellen.

Nei, problemet, ifølge forskere som har studert området, var at Norge har blitt én grad varmere. For når det kommer til is, skal det så lite til. På gradestokken er det bare noen millimeter forskjell mellom frost og smelting.

Likevel ga ikke Dag Inge Bakke og de andre seg. Høsten 2011 begynte de å bygge en ny tunell, og denne gangen rådførte de seg med enda flere glasiologer og eksperter.

Hvis de bygde inngangen så høyt opp i Juvfonne som mulig, og hakket seg helt inn til bunnen, burde den nye tunellen kunne stå i mange tusen år, mente ekspertene.

Den nye tunellen ble lyssatt og designet av skulptør Peder Istad. Den ble innredet med norrøn symbolikk – i midten stod verdenstreet, Yggdrasil.

Istunellen, versjon 2.0, ble åpnet med brask og bram ved det nye inngangspartiet i 2012, et trygt og godt stykke oppi den hvite skråningen.

Men da vi var på besøk i juni 2018, bare seks år senere, så den samme inngangen slik ut:

Inngangspartiet hadde smeltet ut i friluft, så bærebjelkene hadde mistet sin funksjon. Plankene var demontert og lagt i en haug.

Nå stod kampen om den innerste delen av tunellen. Der inne var det heldigvis fortsatt tørt og kaldt.

– Lukker dere døra etter dere? Inni tunellen stod 28 år gamle Julie Zweidorff fra Bergen, nyutdanna geolog med sommerjobb i Klimaparken. Mens hun jobbet med å legge nytt snøgulv, passet hun på at ingen varme vindpust slapp inn i tunellen.

– Vi gjør det vi kan: Vi henter snø, vi holder alle dørene lukket. Vi prøver å forsinke smeltingen. Men det monner jo ikke nok, sukket hun.

Frostrøyken og ekkoet fikk stedet til å føles nesten høytidelig, som i en katedral. Etter hvert som øynene vente seg til mørket, så vi at det stod «6600 years old ice» på et metallskilt på den ene veggen. Lufta var tørr, som på en sånn vinterdag hvor tunger klistres til lyktestolper.

Men da Julie Zweidorff tok oss med tilbake til inngangspartiet, forbi en dør og litt nærmere dagslyset, så vi dråpene på veggene.

– Det er rimelig trist å tenke på at isen som smelter er flere tusen år gammel, sa hun mens hun studerte de våte overflatene.

– Jeg vet det smelter over hele verden, men når man kommer så tett på det … Jeg får vondt langt inn i hjerterota. Hvis dette forsvinner, her oppe, her inne … Da er det mye annet som også forsvinner.

Juvfonne er nemlig langt fra det eneste som smelter. Da vi i NRK reiste rundt i Norge for å dokumentere klimaendringer i fjor, var smelting noe av det mest slående vi fant.

Isbreene våre er i ferd med å forsvinne. Skisesongen har blitt nesten 40 dager kortere noen steder i Oslo-området. Snødekket om vinteren har forandret seg, så for eksempel lemen og andre gnagere sliter med å finne skjul. Permafrosten, det frosne jordlaget som blant annet holder bygningene på Svalbard oppe, tiner i stor skala. De frosne palsmyrene, som er viktige for fugler og bærplukkere i nord, er i ferd med å forsvinne.

Endringene er allerede tydelige, og de skal bare bli større og større fremover, ifølge forskere.

Én ting er at tusenvis av år med kulturarv forsvinner. Men i tillegg kan bresmelting få konsekvenser for turisme og vannkraft.

Og så har vi det virkelig store problemet, da. Noe som angår alle.

I praksis er nemlig isbreer og fonner store, frosne vannbeholdere på land. Men når isen smelter, renner dette vannet ned i havene – og havnivået stiger, ifølge FNs klimapanel.

At isen smelter, er altså ikke bare trist for historikere og biologer. Det er også en vesentlig årsak til en av de mest fryktede konsekvensene av klimaendringer, nemlig havstigning.

Smeltingen av de enorme ismassene på Grønland og i Antarktis er det som virkelig vil utgjøre en forskjell for havnivået. Men også vannet som sildrer ned fra Juvfonne har en effekt.

For når det smelter over hele kloden, blir mange bekker små til ganske mange liter vann. De siste årene har verdens isbreer krympet med rundt 300 000 000 000 tonn is i året, ifølge den femte rapporten fra FNs klimapanel. Ikke all bre-smeltingen kan tilskrives menneskeskapte klimaendringer, men store deler av den, ifølge en artikkel i anerkjente Science.

Alt dette var Dag Inge Bakke smertelig klar over, der han bar én 30-kilos sandsekk i hver arm oppå Juvfonne.

Han hadde bestemt seg for at noe måtte gjøres. Juvfonne hadde smeltet 99 meter tilbake bare siden 2010, ifølge NVEs frontmålinger. Tykkelsen var halvert.

Planen for å redde tunellen gjennom sommeren var altså å legge en hvit duk over isen, for å reflektere vekk sollys. Duken måtte festes med store borrelåser og presses ned av sandsekker, samme teknikk som brukes på alpinbakker i alpene.

Dag Inge Bakke kastet jakka i solsteken. For han er ikke en sånn fyr som lar seg knekke av litt global oppvarming. Sammen med nevøen Adrian og Julie Zweidorff bar han sandsekker og la duk for harde livet.

– 1 … 2 … 3! Dyyytt!

Bakke hadde bare ett ønske denne junidagen:

– Vi får håpe det snart blir minusgrader. Ellers vet jeg ikke hvordan det kommer til å se ut her til høsten.

Det skulle bli tidenes varmeste juli i Norge. Og da vi kom tilbake, tre måneder senere, var stedet forandret.

Tilbake etter en dramatisk sommer

Det var nesten blitt september da vi besøkte Juvfonne på nytt.

Allerede på vei bort til isen hørte vi buldring. Lyden kom ikke fra selve Juvfonne, men fra isbreen ved siden av, Kjelbreen. Isblokker deiset ut i vannet foran breen, som for å illustrere naturkreftene Dag Inge Bakke og de andre i Klimaparken kjempet mot.

– Dette har vært en dramatisk sommer, sa han da vi møtte ham ved bunnen av fonnen.

– De siste tre månedene har vært nesten fem grader varmere enn normalt.

Tunellen stod fortsatt. Men den hadde forandret seg, det var helt tydelig. Den ytterste delen, som i juni for det meste hadde ligget inni isen, hadde smeltet fram.

Dag Inge Bakke og de andre hadde lagt på mer presenning i løpet av sommeren, både flere lag og litt ekstra på sidene. Det hadde åpenbart virket. Der hvor duken lå, var isen nesten tre meter høyere enn på resten av Juvfonne.

Duken hadde fungert akkurat slik Bakke håpet: den hadde reflektert vekk sollyset. Dessuten hadde den tatt unna for varmt regnvann, og fungert som en slags dyne, som holdt kald luft fanget inntil isen.

– Jeg er for så vidt positivt overraska over hvor bra vi har berga dette med duk. Det er jo nesten blitt så høyt at det er vanskelig å komme seg ned, lo han stille.

Duken hadde vært så effektiv at han nå mente de kunne berge tunellen i mange år framover.

– Ja, vi kan nok redde den isklumpen som er akkurat rett over tunellen, sa han.

Men det som gjorde størst inntrykk, var det området som ikke hadde vært dekket til. Isen hadde smeltet 30 til 40 meter tilbake, forklarte Bakke.

Nå er det ikke sånn at denne smeltingen var unik i seg selv. Norske breer og fonner har både krympet og vokst før, for eksempel var nesten alle sammen borte for mellom 6.300 og 6.600 år siden. Kloden var i en naturlig varm periode, på grunn av mer solinnstråling til planeten, ifølge klimaforskere.

Jorda er i ferd med å bli varmere nå også. Men denne gangen er det oss mennesker som er hovedårsaken til temperaturøkningen, ifølge FNs klimapanel. Oppvarmingen skjer raskt. Og samtidig slipper vi fortsatt ut mer og mer klimagass i atmosfæren for hvert år som går.

Det er nytt.

Dag Inge Bakke ble stille et øyeblikk mens han skuet utover den rare konstruksjonen: en tunell som snart stod utenfor isen.

Å rulle ut duk her var som å sette plaster på en pasient med dødelig feber.

– Det blir litt rart, dette. Det er jo litt spesielt med en tunell under Juvfonne … hvis Juvfonne ikke finnes lenger, sa han.

Vi tok en siste tur inn i tunellen. Innerst var det fortsatt kaldt og tørt. Men rundt 10 meter inn, gjennom presenninger og duker, så vi noe av det verste Dag Inge Bakke vet:

Dagslys gjennom taket.

Mer fra NRKs klimareise: