Kjærlighet i flertall

– Det er noe jeg gjør mye. Jeg mediterer og puster og er mye stille, sier Torvund.

Vi står stille i noen sekunder i sandynene på Jæren og hører på naturen som han så varmt pleier å snakke om: fuglene, vinden, bølgene.

Han forteller om noe han leste om i en bok; en øvelse hvor amerikanske legestudenter måtte ta frem stetoskopene og lytte til sitt eget hjerte i åtte minutter.

– Først så stilte de en diagnose, men så begynte de å lytte til sitt eget liv, på en måte.

– Har du prøvd det selv?

– Nei, jeg har ikke prøvd det. Det er litt skummelt. Hjertelyder fører oss nærme noe som er pulserende og levende, men samtidig veldig sårbart. Man håper hele tiden at man får et slag til.

– Det er visse ting jeg ikke kan gjøre lenger

Den 63 år gamle poeten sier han alltid har tenkt på døden. Så kom høsten 2007 og den pustet ham i nakken. Som forfatterkollega og mangeårig kamerat Håvard Rem beskriver i etterordet til Torvunds nye bok, «Han var nå på alder med moren den gang hun døde av kreft i magen. I desember ble sønnen diagnostisert med samme lidelse.»

I årene som fulgte, gjennomgikk Torvund omfattende behandling og operasjoner. Fem år senere var han friskmeldt, men sykdommen har etterlatt seg spor.

Sjeldne orkideer og bloddråpesvermere
Da NRKbok ringte Torvund for å si at vi ville skrive om den nye boken hans, spurte vi om han hadde planer om å komme til Oslo. Nei, var svaret. Ingen lange turer til hovedstaden i år. Ikke engang for å være til stede når kulturminister Thorhild Widvey deler ut Kulturdepartementets bildebokpris den 6. mars. Torvund er nominert for boken The Sudden Cats, sammen med illustratør Mari Kanstad Johnsen.

Boken handler om en morfar som lager et rockeband med sine to barnebarn. Bandets engelske navn er «The Sudden Cats» fordi morfar av og til blir katt.

Dermed foregår ikke intervjuet på en kafé i storbyen, men på sandynene i Rogaland. Mellom havet og Oslo-toget, for å bruke poetens egne ord.

Dette er Torvunds revir. Han sier selv at han har «orientert seg grundig» i området og lært seg navn på planter og fugler.

– Man finner sjeldne orkideer her, og et rikt insektliv, blant annet den vakre bloddråpesvermeren.

– Er dette en hobby for deg?

– Ja, det er nok det også. Livet er en hobby for meg. Men jeg føler at det er viktig når man skal skrive at man har navn på ting; at man ikke bare skriver «et tre», men «et krokete furutre».

– Jeg har mye å lære av katten min
På stranda er det tomt. Ingen mennesker å se. Torvund liker stillheten; i passende doser.

– Jeg er nokså avhengig av å være litt alene, men jeg trives veldig godt blant mennesker også. Når jeg skriver må jeg ha ro og fred for å kunne fullføre en tanke og en linje uten å bli forstyrret, sier mannen som har blitt kjent som «twitterpoeten».

Siden han opprettet en konto på mikrobloggingstjenesten, har Torvund lagt ut nesten femti tusen meldinger; de fleste av dem poetiske fragmenter og betraktninger, til glede for hans over elleve tusen følgere.

Torvunds katt har også egen Twitter-konto, @Naturvitskapen. I profilteksten står det at «Dyret til @2rvund» har svart belte i avslapping og «kvite hanskar i vitskapeleg observasjon».

– Han er veldig flink til å slappe av. Der føler jeg at jeg har veldig mye å lære, sier poeten.

– Jeg skriver litt om dette i The Sudden Cats. Disse barnebarna lurer på hvordan det var da morfar var katt, og da sier morfar at det er det fineste han har vært; at han ikke tenkte så mye på ting. Han lå der han lå og gikk der han gikk. Så det er kanskje det som er hemmeligheten, sier poeten.

– Men som poet må du også klare å fange opp de tankene som du vil få ut gjennom skrivingen...

– Når man binder en følelse i ord, så skulle man tro at den slutter å leve og ikke kan bevege seg lenger. Det er det jeg synes er fascinerende med poesi: den kan bevege et menneske ved å sette i gang emosjoner. Ordet emosjon er bygget blant annet av ordet motion, som betyr bevegelse. Poeten setter i gang en bevegelse hos leseren.

Interaksjonen med lesere på nettet har blitt enda viktigere etter sykdommen, forteller han.

– Det er visse ting jeg ikke kan gjøre lenger. Jeg reiser mindre, men er mer på sosiale medier, og får kommet ut på den måten. Det er ganske inspirerende å legge ut ting som er nyskrevet og få respons på det.

Men «pålogget» hele tiden, det vil han ikke være.

– Som mange andre, er jeg ambivalent til dette med å ha kontakt med mennesker via en skjerm. Jeg foretrekker det genuine møtet mellom mennesker. Jeg bruker ikke smarttelefon, så når jeg er her ute, er jeg ikke online. Jeg er bare på nettet når jeg er hjemme. Ordet «verdensveven» får en annen og mer omfattende betydning når du står her foran Nordsjøen og ser på bølgene, som har holdt på på samme måte siden Arne Garborg skrev om dem.

– Hvordan få leseren til å oppleve en følelse?

Helge Torvund er født i Nærbø på Jæren, ikke langt fra Garborgs fødested, men flyttet på 1970-tallet til Oslo for å studere psykologi ved Universitetet. Da han var ferdig utdannet, var han også ferdig med storbyen. Og med god grunn.

– Det var kjærligheten som førte til det. Jeg møtte hun som er kona mi og flyttet tilbake for å flytte sammen med henne, sier han.

– Uten å se deg tilbake?

– Jeg ser meg litt tilbake av og til. I går la jeg ut et dikt på nettet som heter Schweigaardsgate. Så jeg skriver litt og ser litt tilbake på den tiden, men ikke i den meningen som du la inn i det nå.

Kjærlighetens mange fasetter
Torvunds nyeste diktsamling, Skal me leggja ein vedstabel saman, handler om poetens kjærlighet til kona Vesna, som han har vært sammen med i over 30 år, og deres fem døtre; men også til kystlandskapet som i så mange år har fungert som kulisse for hans liv så vel som hans diktning.

– Det er et poeng med den nye diktsamlingen at den handler om kjærlighet. Jeg bruker et utvidet kjærighetsbegrep, som omfavner skarven som summer der ute og marehalmen. Dette området her har jeg gått så mye i at det som er meg og det som er landskapet, går i hverandre.

Det var forlegger Vidar Kvalshaug som ringte Torvund og spurte om han kunne tenke seg å lage et utvalg av sine dikt. Det tok ikke lang tid før de ble enige om at det måtte bli kjærlighetsdikt.

– Du har gitt ut over 40 bøker siden du debuterte i 1977. Det er mange. Hvor begynner man å lete?

– Jeg gikk gjennom alle bøkene mine og plukket ut de diktene som handlet om kjærlighet mellom en mann og en kvinne, men jeg fant også veldig fort ut at mange av de diktene som jeg opplevde som kjærlighetsdikt, de handlet om andre ting også. De handlet om kjærlighet til natur og fugler og menneskers arbeid, svarer Torvund.

– Jeg er veldig fascinert av hus og veier og alt som mennesker gjør. Det er en kraft og en energi som er lagt ned i disse tingene, som jeg også favner om med den kjærligheten jeg føler. Og så er det selvfølgelig kjærligheten jeg føler for kona mi og barna mine; den kjærligheten som er så intens at du må skrive rolig og forsiktig for at det ikke skal bli for sentimentalt. Jeg er ikke redd for sentiment, men det er klart at hvis det skal bli god poesi, må man uttrykke seg på en måte som blir ny og konkret. Det må ikke bli store, svulstige ord som er større enn innholdet. Man må være i kontakt med det man føler og ikke prøve å skape seg til, men å være til.

– Mange av disse diktene er inspirert av din kone.

– Ja.

– Hva sa hun da hun fikk se boken?

– Hun tok meg med på restaurant, svarer poeten med et smil.

17 år gamle Helge er med
Diktene i Skal me leggja ein vedstabel saman er satt opp kronologisk. Fra «Reise», som var med i debutsamlingen Hendene i byen (1977) til nye dikt skrevet de siste par årene. Et av de eldste diktene i boken er «Etter å ha tala lågt saman heile natta».

– Det er et dikt som jeg skrev da jeg var 17 år gammel. Jeg hadde vært på besøk hos et vennepar, som jeg fortsatt har kontakt med. Det er et kjærlighetsdikt som er litt annerledes. I Kina er sånne vennskapsdikt veldig vanlige, mer enn i Norge. Det er en fin tradisjon.

Ett dikt er sentralt i den over 200 sider lange diktsamlingen: «Kartlegg lengtinga sine rørsler», som ble utgitt i 1982 i boken Menneskerom.

– Jeg skrev dette diktet i en periode da jeg var veldig opptatt av forskjellen mellom det poetiske språket og det vitenskapelige språket. Det er noe med at hvis jeg hadde skrevet en rapport om smaken av kneippbrød, ville det blitt tørt og kjedelig. Men så kan man tenke på hva smaken av brød betyr for mange mennesker på kloden. Disse enorme områdene av menneskelig erfaring som det er vanskelig for vitenskapen å si noe om, det er poesiens område, forklarer han.

I tillegg til å skrive, har Torvund i mange år vært hele Norges diktlærer gjennom sin rolle i Dagbladets diktforum, Diktkammeret. Han forteller energisk om sin kjærlighet for poesien, om sjangerens kraft og egenart, men kvier seg for å komme med en oppskrift på hvordan skrive god kjærlighetspoesi. Noen tips har han, selvfølgelig.

– Ordene må ikke være større enn de følelsene man er i kontakt med. Mange ord er ekstremt store. Hvis du sier ordet «livet», omfatter det så mye at det blir tømt for innhold. Jeg er veldig forsiktig med slike ord. Da synes jeg at det er lettere å bruke et konkret bilde. Og så er det noe med følelser; hvordan skal du få leseren til å oppleve en følelse? Du kan ikke si at noe er vakkert, du må lage et bilde som leseren opplever som vakkert. Sånn er det med følelser også: Du kan ikke si at du har sterke følelser av kjærlighet, du må skape bilder som får dette til å skje. Det er en kunst.

– Å være far har vært en glede og en drivkraft i livet for meg

Samlingen av Torvunds beste kjærlighetsdikt har på mange måter blitt en historie om hans liv.

– Den kjærligheten mellom to personer, som vi møter i den nye diktsamlingen, hvordan utvikler den seg?

– Kjærligheten forandrer seg og tåler mer ettersom årene går. Den blir et dypt fundamentert grunnlag i tilværelsen, sånn som jeg opplever det.

– Hva skjer med kjærligheten når man får barn?

– Det å få barn er noe som skjer i løpet av disse diktene. Å være far har vært en glede og en drivkraft i livet for meg, og jeg har skrevet en del om det. Det å sitte i en sofa med to små unger og lese i en bok, for eksempel, er noe man bærer med seg videre.

«Av og til er det vanskelig»
Som det heter i et av Torvunds dikt, «Av og til er det vanskelig // å seia det som bør seiast». Spesielt i et kjærlighetsforhold. For poeten, er det ofte lettere å skrive noe ned, enn å si det høyt.

– Når jeg skriver, er jeg ofte i en litt spesiell tilstand, en inspirert tilstand. Jeg kan skrive ting som jeg ikke visste at jeg visste. Jeg har skrevet ting som jeg leser etterpå og tenker at der var diktet litt klokere enn meg.

– Har kona di noen gang lest noe i et dikt som du ikke hadde sagt til henne før?

– Ja, det tror jeg bestemt. Jeg er ikke nødvendigvis veldig flink til å fortelle kona mi hvor glad jeg er i henne, i hverdagen. Noen ganger kan det være lettere å skape en helhet i et dikt. Jeg opplever ikke meg selv som et spesielt elskende eller kjærlighetsfullt menneske. Jeg er først og fremst en poet som klarer å uttrykke disse tingene i dikt.

«Betyr dette noe for meg, eller er det så eksperimentelt at jeg bør beundre det?»

At Helge Torvund har en trofast fanskare, er det liten tvil om – og det er noe de færreste norske poeter kan skryte på seg. Men, som man bør forvente av en folkekjær poet, vil Torvund helst ikke snakke om andres kjærlighet for hans poesi.

– Du kan si at det som står i diktene, er sant; det som står i etterordet er oppdiktet, sier han.

– Hva mener du med det?

– Dette er Håvard sitt bilde av meg. Han har kjent meg lenge og har skrevet et fint etterord, men det er ikke mine ord. Jeg vet ikke hvor folkelig jeg er.

– Du har jo mye kontakt med både lesere og andre poeter...

– Det er klart at jeg ønsker å nå ut med det jeg har skrevet og jeg bruker mange forskjellige kanaler: det er laget cd-er hvor folk synger tekstene mine, jeg har vært med på utstillinger og hatt mange forskjellige samarbeidsprosjekter med fotografer og kunstnere. Jeg vil bli lest, men hvor mange jeg når ut til, er det ikke så lett å si.

– Mange oppfatter poesi som utilgjengelig, men du skriver vanligvis veldig jordnært og hverdagslig.

– Jeg tenker at man må skape ting som har betydning for enkeltmennesker, og man må våge å ha et forhold til poesien og spørre seg «Betyr dette noe for meg, eller er det så eksperimentelt at jeg bør beundre det?». Det er to helt forskjellige ting.

– Jeg er opptatt av å skrive noe som betyr noe for meg som menneske, som betyr noe i livet mitt; ikke av å lage noe som er så flott at noen klapper.