Anmeldelse

Når teksten snakker til leseren

«Osebol» er et svensk intervjuprosjekt som ble til poesi, fine menneskemøter – og Augustpris.

Marit Kapla

AUGUSTPRISVINNER: Marit Kapla har selv sine røtter i Osebol.

Foto: Trinidad Carrillo / tegpublishing
Bok

Osebol

Marit Kapla

Roman

2020

Aschehoug

Osebol er et sted med skog og elv. Enda mer er Osebol historie, fortid og nåtid, mennesker som er borte og de få som fremdeles bor og lever der. Med andre ord: svensk gläsbygd. Utkant, altså. Osebol ligger nord i Värmland, tett inntil Klaraälven, Trysilelvas fortsettelse på veien mot Vänern.

Men «Osebol» er også ei svær bok på mer enn 800 sider, som slipper til nesten samtlige av bygdas gjenværende – og tilflyttede – innbyggere. 42 stemmer, så vakkert og stilsikkert bearbeidet av journalisten Marit Kapla at hun fikk svenskenes Augustpris for 2019, prisen som deles ut av svensk forleggerforening. Den prisen henger høyt.

Fra intervju til poesi

«Oselbol» kunne forblitt et journalistisk eller etnologisk dokumentar- og intervjuprosjekt. Boka ville fremdeles vært både interessant og leseverdig. Marit Kaplas arbeidsmåte ligner da også mye på folkelivsgranskerens. Hun har satt seg ned med menneskene, har bedt dem fortelle sine liv, sine historier, med de ordene og de tonefall som faller dem naturlig.

Det som gjør «Osebol» til ei bok helt utenfor allfarveien, er imidlertid Marit Kaplas videre arbeid med det språket menneskene har med seg inn i teksten: Når leseren åpner boka og begynner å lese, er det ikke intervjuene som møter en, men tekst som ligner poesi. Korte linjer, delt der rytmen i språket ber om det, alt overflødig er borte.

Språklig avkok

Simmer down, sier de på Jamaica, skal vi tro Bob Marley. Og slik må Marit Kapla ha jobbet med disse menneskenes språk. Ordene og setningene er kokt ned, langsomt og metodisk, til det ikke lenger ser ut som poesi, det er poesi. Og aller viktigst, ikke et øyeblikk, ikke i én strofe klinger teksten kunstlet eller pyntet. I stedet er det umiskjennelig värmländska – skjønnheten i det talte språket ivaretatt.

«Nu är bokfinkarna här
Är det inte bokfink, på backen där?
Som är röd på ...
Nehej.
Jo, jo, det er bokfinken
»

(Samtale mellom Ingalill Hagström f. 1942 og Hans Emilsson 1939-2019)

Verden i bygda

Det vil si, ikke alle stemmene i boka er innfødte og nedarvede Osebolbor. Her finnes også István Fóth, ungareren som flyktet fra hjemlandet etter oppstanden og den sovjetiske invasjonen i 1956 – hans beretning om hvordan han ble tatt opp av Osebol og inn i det svenske. Her er det nederlandske ekteparet som har stedet som hjem nummer to. Ikke minst den eldre kvinnen Armgard zu Putzlitz, godseierdatter og flyktning fra DDR, hvis far var forfulgt av så vel nazister som kommunister. Med andre ord: Også den fraflytningspregede landsbygda Osebol rommer en hel verden. I utkanten av teksten finnes asylmottaket og de unge afghanske guttene.

Alt det arketypiske i fortellingen om fraflytting av landsbygda er på plass: nedlagt sponplatefabrikk, butikken stengt, skolen flyttet, slalåmbakken gror igjen, brua over elva stengt for trafikk. Knapt en jobb uten å reise langt. Like fullt er det altså en tone her, av noe mer og annet – det som ikke handler om ofre.

Nabo og samhold

Jeg tenkte underveis at det både er interessant og litt forunderlig at ei bok som denne kan komme ut og få suksess i 2019. En skulle kanskje tro at den hører 1970-tallet til.

Skjønt, i «Osebol» finnes lite romantisering og idyllisering av livet på bygda. I stedet er det resignasjon og realisme, men også kjærlighet til menneskene, naboene og samholdet – et sted menneskene ser ut til å bære på innsida. Romantisk, som det høres ut.

Anbefalt videre lesing: