Jakten på Ajax

På en bensinstasjon i Ski utenfor Oslo står det en mann og skrur på bilen. Det er mars i 1974 og vinter er i ferd med å bli vår. Tid for å få på sommerdekkene.

Når mannen nå får se det som skal bli opptakten til norgeshistoriens største spionjakt, er han helt hjelpeløs. For bilen hans er jekket opp, uten hjul og helt ubrukelig.

Mannen vi snakker om jobber som spaner i det norske overvåkingspolitiet – det som i dag heter PST. Til daglig overvåker han diplomater fra Sovjetunionen. Han kartlegger bevegelsene deres og hvilke nordmenn de har kontakt med. Han er spionjeger.

Det er derfor han umiddelbart kjenner igjen de to russerne som svinger opp foran kafeteriaen på bensinstasjonen, og spaserer inn for en matbit.

Knjazkov & Printsipalov

Aleksandr Printsipalov og Jurij Knjazkov er to av de ansatte ved Sovjets ambassade som Overvåkingspolitiet er aller mest interessert i. Printsipalov jobber som såkalt attaché – men er egentlig agent for den fryktede etterretningsorganisasjonen KGB. Knjazkov er sjåfør, og ekspert på å oppdage og riste av seg sånne som mannen med sommerdekkene.

Kombinasjonen av Knjazkov og Printsipalov kan bare bety at det er en viktig operasjon på gang. Sannsynligvis er de to russerne på vei for å treffe en av sine norske spioner. For en utrolig flaks å treffe to sånne helt tilfeldig på en bensinstasjon!

Men nå har spionjegeren fri. Han skrur febrilsk for å få på hjulene, men tiden strekker ikke til. Etter noen få minutter kommer russerne ut igjen. Når de kjører videre, står han fremdeles med hjulløs bil.

Det han har sett, kan ingen ta fra ham. Sovjetunionen har noe på gang, det er helt tydelig.

Men hvem er det KGB møter? Hvem er den norske spionen?

James Bond

Når spaneren er tilbake på kontoret starter jakten. Politifolkene vet det ikke, men det skal gå to og et halvt år før Overvåkingspolitiet avslører identiteten til spionen. I mellomtiden kan de bare gi den ukjente spionen et kodenavn. Det blir «Ajax».

De tar i bruk 70-tallets ypperste teknologi – metoder som ikke hadde vært malplassert i en James Bond-film. Men til slutt skal det bli godt gammeldags fotarbeid som løser saken.

I dag kan NRK fortelle den fulle historien om spionjakten. Det er mulig fordi vi har fått tilgang på dokumenter som har vært hemmeligstemplet og nedlåst i PSTs arkiv i nesten 50 år.

Et mistenkelig mønster

I Overvåkingspolitiets kontorer på Victoria terrasse i Oslo blir det lagt en plan.

Det eneste politifolkene vet er at KGB-agentene jobber på den sovjetiske ambassaden på Drammensveien. Ambassaden er utgangspunktet når de reiser ut for å møte sin norske agent. Derfor blir det satt i gang en enorm spaningsoperasjon.

Ambassaden blir allerede overvåket, men nå blir overvåkingen intensivert. Alle russere som kjører inn og ut av ambassaden blir registrert fra en hemmelig observasjonspost i nabolaget. Hvem som kjører, tidspunkt og hvilken bil de bruker.

Ganske snart oppdager spanerne et mønster. En dag i måneden skjer nøyaktig det samme. Printsipalov og Knjazkov forlater ambassaden i hver sin bil. Ofte har Printsipalov en fiskestang i baksetet – som om han skal ut på tur.

Dette mønsteret får spanerne til å stusse. For de to satt jo i samme bil da kollegaen deres hadde sett dem på bensinstasjonen i Ski. Hvorfor kjører de to biler, og hva skjer med den andre bilen underveis?

Det er lettere sagt enn gjort å finne svaret på det spørsmålet.

KGBs triks

– Vi kunne ikke bare følge etter dem. Da ville vi blitt avslørt med én gang. Sjåføren var en erfaren operatør som ville sett oss etter kort tid, forteller Odd Berne Malme.

Han begynner som spaner i Overvåkingspolitiet i 1975, og blir umiddelbart kastet inn i spionjakten som pågår for fullt.

Malme forteller om et triks som sjåføren til KGB bruker.

– Han avpasset farten foran lyskryss, slik at han kjørte over på gult. Hvis jeg lå etter, måtte jeg ha kjørt på rødt. Da ville han ha sett meg. Det ville bare være snakk om minutter før vi ble blåst.

Men spanerne har et trumfkort: Bensinstasjonen i Ski. Kanskje er dette et startpunkt for den siste etappen før de treffer agenten sin?

Så hver gang Printsipalov og Knjazkov legger ut på spionmøte fra ambassaden, sender Overvåkingspolitiet sine folk til Mobil på Ski. Og der treffer de snart blink. Flere ganger ser de Volvoen til KGB stå parkert utenfor kafeteriaen på bensinstasjonen.

Men når den kjører videre bruker Knjazkov triksene sine. Flere ganger mister de den etter kort tid.

Mystiske turer i skogen

Men så endelig, 24. september 1974, er lykken med spanerne. De klarer å følge bilen når den kjører østover mot Ski sentrum. Så svinger Knjazkov av på en liten gårdsvei mot Ramstad gård. Spanerne tør ikke å følge etter innover veien med en gang. Da vil russerne skjønne at de blir forfulgt. I stedet kjører de litt videre, og kommer tilbake noen minutter senere.

Et stykke innpå veien – mellom gårdene Kvakestad og Ramstad – får de se KGB-Volvoen stå parkert i veikanten. Idet de kjører forbi ser de Printsipalov som kommer ut av skogen og vasser gjennom det høye gresset mot bilen. I hånda har han en plastpose.

Nå blir spanerne enda mer nysgjerrige. Hva i all verden gjør KGB inni skauen her i Ski? Henter de dokumenter som spionen deres har lagt ut? Det er en ganske vanlig metode – i spionverdenen kalles sånt for en «død postkasse».

I så fall vil de kanskje komme tilbake hit neste gang de er på spiontur. Å følge etter Printsipalov inn i skogen er umulig uten å bli oppdaget. Men kanskje det finnes en annen metode?

– Det var ganske mye kreativ virksomhet fra vår side i denne operasjonen. Fordi dette pågikk så lenge, og fordi vi så at russerne brukte store ressurser på denne operasjonen, ble vi jo veldig opptatte av å komme til bunns i saken, forteller eksspaner Odd Berner Malme.

Skjult kamera – i stein

Denne gangen munner kreativiteten ut i følgende idé: Kanskje russerne bruker dette området til noe de gjør fast?

Spanerne tar en tur inn i skogen der Printsipalov hadde kommet ut. Der finner de en stor steinrøys. Hva om man kan kamuflere et filmkamera i en stein, og overvåke området på den måten?

– KGB var vanedyr. Vi så dem et par ganger i den skogen, så kanskje vi kunne få satt ut et kamera der?, forteller Malme.

Med teknologisk hjelp fra den amerikanske søsterorganisasjonen CIA blir planen satt ut i livet. Men det skal vise seg at russerne har brukt dette stedet i Ski for siste gang. De dukker aldri opp her igjen.

Bilbyttet blir avslørt

Men Printsipalov og Knjazkov fortsetter som før. Det blir raskt klart at når de to kjører ut fra ambassaden i hver sin bil, er dette også et triks for å lure eventuelle overvåkere. Å følge etter to biler vil være mye mer ressurskrevende for Overvåkingspolitiet. I tillegg vil det øke russernes sjanse for å oppdage om noen skygger dem.

Det viser seg at det er fast rutine at de to møtes etter å ha kjørt rundt hver for seg en stund. Ofte skjer det på parkeringsplasser i Oslos drabantbyer. Der parkerer Printsipalov sin bil, og hopper inn i Volvoen til Knjazkov. Et av stedene de ofte bruker til slik mellomparkering er Linderud senter i Groruddalen.

Så da er den gåten løst.

Spor i skiløypa

Allerede i november i 1974 oppdager spanerne at russerne har funnet seg et nytt skogsområde som de bruker de dagene de møter sin mystiske norske agent. De holder på på samme måte som de gjorde på gårdsveien i Ski. Korte turer i skogen ser ut til å være en av metodene de bruker for å sjekke at ingen følger etter dem.

En rekke ganger utover i 1975 observerer de KGBs Volvo i området ved Grefsenkollen og Linderudkollen. Ved disse anledningene rusler russerne litt rundt ved bilen, og tar en avstikker inn i skogen.

Så, i februar i 1975, får spanerne et sjeldent innblikk i KGBs gjøren på disse avstikkerne. De har observert at russerne har gått inn i en nypreparert skiløype bak drabantbyen Ammerud. Senere på kvelden kan de følge sporene i snøen. De fører langt innover, til et punkt der løypa deler seg. Der har russerne rett og slett snudd og gått samme vei tilbake.

Det blir tydeligere og tydeligere at skogsturene ikke er noe annet enn avledning – en teknikk for å sikre at de ikke blir forfulgt. Hadde de møtt agenten sin i mørke skogen, ville det ha vært spor etter flere mennesker enn Printsipalov og Knjazkov. Men det er det ikke.

Nettet snører seg sammen

Måned etter måned fortsetter katt- og mus-leken. Noen ganger mister spanerne russerne raskt, og ser dem ikke før de kommer tilbake til ambassaden på kvelden. Men stadig oftere får de glimt av dem på sine merkelige rundturer i Oslo og omegn.

«En gang måtte det da lykkes å finne ut hvem agenten var?», skriver den daværende sjefen for Overvåkingspolitiet, Gunnar Haarstad, i memoarboken sin.

Haarstad skriver at de vet at Printsipalov jobber med politiske og sikkerhetspolitiske kontakter. Det er det viktigste området for russerne. Derfor blir det ekstra nødvendig å finne ut hvem KGB har vervet. Kanskje er det snakk om en virkelig storspion.

«Opplegget fra KGBs side tydet på at de anså ham som viktig», skriver han.

Luftspaning

Og nå blir en ny idé luftet. Når det er så vanskelig å følge etter KGB-Volvoen med spaningsbiler – kanskje skulle man prøve fra lufta? Odd Berner Malme forteller:

– Vi tenkte at det kunne være bra å bruke helikopter. Men det bråker jo ganske mye. Og da vi så at Knjazkov kikket opp i lufta, fløy vi unna. En gang går bra, men hvis han hadde hørt helikopter ved flere anledninger kunne han jo begynne å tenke at det var ham vi var ute etter. Så det førte ikke til noe mer.

I de gamle dokumentene blir det også antydet at man vurderte å få merket KGB-bilen med en slags «usynlig» maling, slik at Overvåkingspolitiet kunne følge den fra lufta på større avstand. Fosfor var et mulig alternativ. Malme kan ikke huske at noe slikt ble gjennomført.

– Det ville nok uansett vært vanskelig å komme til med maling på KGB-bilene, sier han.

Nære på

Utover i 1976 flytter KGB sitt operasjonsområde på nytt. Denne gangen er det i området Holmenkollen/Vettakollen at de tar de nå så velkjente skogsturene sine. Fremdeles er man ikke nærmere å finne ut hvem den norske spionen deres er.

Men spanerne føler at de nærmer seg. Etter to år begynner de å se flere og flere mønstre. De ser at KGB stadig kommer tilbake til de samme områdene.

Teknikken som til slutt skal løse saken er å utplassere et stort antall spanere i bil og til fots i de områdene der de nå vet at russerne opererer. En gang holder Odd Berner Malme på å gjøre den store avsløringen.

– Det var oppe i Holmenkollen. Opplegget til KGB fungerte slik at Knjazkov slapp av Printsipalov noen minutter før han skulle møte den norske spionen. Deretter gjennomførte Printsipalov møtet til fots, mens Knjazkov kjørte rundt i området. Jeg så dem akkurat i det Printsipalov ble plukket opp etter møtet. Hadde jeg vært der ett minutt tidligere hadde jeg sett hvem han traff. Så nære var vi flere ganger, forteller han.

Peiling på radio

Nå begynner spanerne også å teste en ny metode, nemlig radiopeiling. For KGB bruker den samme bilen hele tiden – en Volvo 144 med registreringsnummer DA 19286. Hvis man kan få sneket en liten radiosender inn i den bilen, så kan man kanskje følge den elektronisk.

En smal sak i dag, men noe helt annet i 1976.

– Det kom så langt som til at vi testet ut en løsning i noen av våre egne biler. Men det viste seg å være uhensiktsmessig på alle måter. Utstyret var stort og klumpete. Og vi måtte jo få tatt det av igjen hvis vi hadde fått montert det på KGB-bilen. Så det førte heller ikke til noe gjennombrudd.

Avsløring – med en twist

Men gjennombruddet er rett rundt hjørnet. Og det er de gode gamle spaningsmetodene, hjulpet av litt norsk grisevær, som skal bli utslagsgivende.

Tirsdag 5. oktober 1976 er det tett tåke og regnvær i Holmenkollen. Tåken hjelper spanerne å komme tettere på de to russerne. Som vanlig har Knjazkov og Printsipalov forlatt Sovjets ambassade på Drammensveien rundt lunsjtider. De kjører først til Grünerløkka, så vestover og inn i Bærum.

I tre timer krysser de rundt i østre Bærum – på Jar, Hosle og Nadderud. Fram og tilbake. Først sakte så fort. KGB-sjåføren bruker alle triks han kan, men spanerne vet at når denne dansen foregår på vestkanten er det sannsynlig at møtet med spionen skal skje i Holmenkollen.

Et stort antall politifolk blir utplassert i den velstående bydelen.

– Det var ikke bare rene spanere, men også etterforskere og annet personell fra Overvåkingspolitiet. På dette tidspunktet hadde vi også en sterk mistanke om at T-banelinjene spilte en rolle i opplegget til KGB. Derfor passet vi ekstra nøye på stasjonene langs Holmenkollbanen, forteller Odd Berner Malme.

Bingo!

Når klokka nærmer seg 18 er alle i helspenn. Det er på denne tiden at Printsipalov pleier å hoppe ut av bilen og gå for å møte spionen.

Litt over halv seks blir Volvoen sett i Holmenkollveien med begge KGB-folkene inni. Neste gang en spaner ser bilen er 18 minutter senere. Da er Knjazkov alene. Han parkerer ved utkikkspunktet ved Kragstøtten og venter.

Nå haster det. Printsipalov er ute og møter spionen, og de møtene pleier ikke å vare lenge.

Spanerne har vært ute på jakt etter KGB 29 ganger siden sommerdekkaffæren på Mobilstasjonen i Ski i 1974. De har levd med disse møtene i to og et halvt år. Frustrasjonen over aldri å få has på den gjenstridige spionen må ha vokst seg stor. Men nå skal det skje.

Det er spanerne Kjell Eskilt og Steinar Ulset som gjør den avgjørende observasjonen. At Ulset er med, er bare rett og rimelig. Det var han som hadde startet hele saken da han skiftet dekk på bensinstasjonen i Ski to og et halvt år tidligere.

Ulset har gått bort, men Kjell Eskilt husker denne dagen godt.

Nå kommer han kjørende med makkeren sin ned Gulleråsveien – en stille villavei ved foten av Holmenkollåsen. De passerer T-banelinjen og krysser en liten kant der veien brekker ned mot Slemdal. På høyre side – der Skådalsveien kommer innpå – ser de to mennesker under en stor oppslått paraply.

– Søren – det er jo Printsipalov!, roper jeg, sier Kjell Eskilt.

– Og så gikk han sammen med en dame som vi ikke kjente. Det hadde vi ikke ventet, sier han.

Det var en eldre dame, kledd i brun kåpe og med en hatt som var snurpet sammen på toppen. De to gikk arm i arm under en stor, mørk paraply.

– Vi hadde jo ikke planlagt hva vi skulle gjøre. Ulset kjørte og jeg satt i passasjersetet. Så jeg hoppet ut og fulgte etter dem til fots, mens han kjørte videre for å gå på T-banen lenger ned.

Det er få meter opp til Gulleråsen stasjon.

– Det var ikke en kjeft på stasjonen. Men jeg måtte jo prøve å finne ut hvem damen var, forteller Eskilt.

Spaneren tar kontakt

På perrongen hører han at paret under paraplyen snakker lavt sammen – men ikke hva de sier eller på hvilket språk. Kort etter tar Printsipalov farvel, og går oppover Gulleråsveien.

«Kvinnen ble stående igjen på stasjonen. Hun virket noe anspent, og spaserte fram og tilbake på perrongen, mens hun hele tiden forsøkte å skjule ansiktet under paraplyen», står det i spaningsrapporten.

– Jeg er ikke sikker på om Printsipalov er borte, eller om han holder øye med perrongen. Så jeg setter meg på rekkverket, og venter til damen passerer meg. Da sier jeg: «Unnskyld – vet du når trikken kommer?», sier Eskilt.

– Hun svarer bare nei, og ser i en annen retning.

Når trikken kommer, går både Eskilt og den ukjente kvinnen på. På en stasjon lenger nede kommer også Ulset inn i trikken. Så nå er de to.

– Hun er så liten, så vi må følge ganske tett på henne. Jeg er litt forsiktig, siden hun har sett meg på Gulleråsen, sier Eskilt.

Navnet på postkassen

På Majorstuen stasjon går damen av, og skifter til T-banen som går til Østerås i Bærum. Hun går av på endestasjonen og krysser en skoleplass. Ulset og Eskilt er hakk i hæl.

«Så gikk hun videre til Lijordveien hvor hun gikk inn i nummer 4B», står det kort i spaningsrapporten.

Det er frukten av over to års innsats som nå blir plukket.

På postkassen leser spanerne et navn som skal bli kjent for alle et par dager senere. Navnet til en av de største spionene som er avslørt i Norge.

Gunvor Galtung Haavik.

Arrestasjonen

27. januar 1977.

Den gamle damen sitter på trikken som svinger seg oppover Ekebergåsen. 188 ganger i mer enn 20 år har hun tatt disse turene på Oslos trikker og T-baner, for å møte sine sovjetiske spionførere.

I et skjult rom i vesken sin pleier hun å ha hemmelige dokumenter som hun leverer til KGB.

Hun vet det ikke ennå, men i dag er det siste reis.

Etter to og et halvt års intens spionjakt har endelig Overvåkingspolitiet funnet ut hvem det er som gir Sovjetunionen tilgang på store mengder norske hemmeligheter. Nå har de lagt fella for Gunvor Galtung Haavik – sekretær i Utenriksdepartementet, og håpløst betatt av alt som er russisk.

Alt raser sammen

På gangveien bak Bråten stasjon ser Gunvor en mann hun kjenner et stykke foran seg. Aleksandr Printsipalov er KGB-mannen hun har møtt gang på gang de siste årene. Det er mørkt og kaldt og skoene til russeren knirker i snøen. Gunvor ser at han sakker farten slik at hun kan ta ham igjen.

Printsipalov legger den ene armen rundt skuldrene hennes og hilser. Alt er som vanlig, før det plutselig blir helt uvanlig.

Ut av mørket kommer en drosje kjørende på den smale veien. Ved det umake paret stopper den brått, og fire personer hopper ut. To kvinnelige politifolk griper Gunvor og trekker henne til side.

Aleksandr Printsipalov vil ikke gi seg uten kamp. Han sparker rundt seg. Men snart er han brukket ned på en kasse med strøgrus, der han faller til ro. I lommen hans finner politiet en konvolutt med 2000 kroner. 12.000 kroner i dagens penger.

Betaling for Gunvor Galtung Haaviks tjenester.

Gunvor tilstår

Kort etter den dramatiske pågripelsen blir Gunvor kjørt til Victoria terrasse i Oslos sentrum. Her har Overvåkingspolitiet sine kontorer.

Klokken er nå 18.30, og ute har det blitt enda mørkere. På Victoria terrasse lyser det fra et kontor i femte etasje. I rom 360 på Overvåkingssentralen blir Gunvor ransaket.

Kl 19.30 starter avhøret, og den gamle damen tilstår raskt spionasje mot Norge. Hun har vært ansatt i Utenriksdepartementet i 30 år, og tilstår flere tiårs samarbeid med KGB. Hemmelige møter i Moskva og Oslo. I nesten seks timer forteller hun en rørende og rystende historie om sitt liv: Om kjærlighet og kald krig.

De aller første ordene i det som skal bli et avhørsreferat på 193 maskinskrevne sider er de aller viktigste:

«Siktede erklærer at hun siden 1949 har vært vervet agent for det sovjetrussiske hemmelige politi, KGB».

• Her kan du lese den tragiske historien om hvordan Gunvor Galtung Haavik ble spion – fortalt gjennom helt nytt materiale.
• Hele Historien har laget en podkastserie om Gunvor Galtung Haavik. Den kan du høre her: