Et liv i KGBs klør

Bodø, november 1943

I en sykehusseng i Bodø ligger en pasient. Bandasjer dekker nesten hele ansiktet hans.

Bare øyne, munn og nese er synlige gjennom utskårne hull i det hvite stoffet. Ved siden av senga sitter en ung lyshåret kvinne.

De snakker sammen til langt på natt. Dette skal bli begynnelsen på et farlig og forbudt forhold. For krigen raser i Norge. Mannen er russisk krigsfange, og kvinnen norsk sykepleier.

Navnet hennes er Gunvor Galtung Haavik. Hun skal bli Norges aller største kvinnelige spion.

Dette er historien om Gunvors liv i KGBs klør, fortalt med hennes egne ord.

NRK har fått tilgang til brev som ingen før har lest: Gunvors brev til forsvareren sin, som hun skrev fra fengselscellen.

Vi har gransket avhør, spaningsrapporter og gamle etterforskningsdokumenter – papirer som gir et helt nytt innblikk i spionsaken som rystet Norge i 1977.

Bomben

Oslo, 27. januar 1977

Ved Bråten trikkestopp i Oslo blir en kvinne arrestert, anklaget for spionasje. Spanerne har fulgt etter henne i noen måneder, og nå er hun tatt på fersken med russiske agenter.

Arrestasjonen slår ned som en bombe. Det stormer i media, og russiske agenter blir utvist fra landet. Selv sitter Gunvor fengslet med brev- og besøksforbud. Hun avhøres daglig. Og fra cellen skriver hun beretningen om sitt liv i brev til forsvareren sin.

Gunvor skriver for å fortelle hvordan en jente fra Odda kunne ende opp som Norges kanskje aller største spion. Hun vil forklare seg og forsvare seg.

Men etter et halvt år i fengsel, dør Gunvor. Rettssaken blir avlyst, og brevene blir aldri brukt til hennes forsvar.

Gunvors brev

De håndskrevne brevene fra Gunvor Galtung Haavik ble liggende i advokatens arkiver. De har aldri vært tilgjengelige før NRK i år fant brevene igjen i en pappeske, i et kontor på Riksarkivet.

Nå har NRK fått innsyn i brevene. Og for første gang kan vi fortelle hva Gunvor skrev i fengselet.

Gunvors historie, med hennes ord.

Gunvors fortelling handler om livet hennes. Om livet ved ambassaden i Moskva og rekrutteringen av KGB. Og ikke minst om hvordan Gunvor falt for Vladimir, en vakker mann som hun måtte reise til Russland for å møte igjen.

Men hun begynner med barndommen sin.

Stamming og mindreverdighets­kompleks

Hun beskriver opplevelser som hun mener gjorde henne sårbar, og vil forklare hvorfor hun ikke klarte å stå imot da KGB presset henne. Hun forteller om et mindreverdighetskompleks som fulgte henne gjennom livet. Og om en «Angst og skrekk for visse «autoritære» personer» som ...

Som liten jente opplever hun et sjokk som setter varige spor. Hun er på skoleplassen når hun får høre:

Moren overlever, men Gunvor har fått en knekk. Hun begynner å stamme, det hun kaller «sin ulykke». I mange år skulle stammingen bli verre og verre, som en mørk sky i livet hennes.

Faren Jan er kommunelege og kirurg, og en viktig mann i bygda. Gunvor beskriver et vanskelig forhold til ham. Han «arbeidet seg til døde på industristedet Odda», skriver hun – og han hadde ikke tid eller varme til overs for egne barn.

Han vil hun skal bli lege som ham, og for å leve opp til forventningene begynner hun å studere medisin. Men hun lykkes ikke. Stammingen kommer i veien for henne, hun får angst for hvordan det skal gå videre, og mister motet.

Med avbrutte studier søker hun etter en ny retning. Og 21 år gammel får hun noe annet å tenke på.

Kjærligheten til Russland våkner

Et russisk emigrantkor kommer til industristedet Odda for å holde konsert. Dette er lenge før den kalde krigen, og interessen er stor for Russlands rike kulturtradisjoner.

I serien Kunst til folket er sanggruppen «De fem Svetlanovs» invitert: Fem russiske emigranter synger folkeviser fra hjemlandet.

Gunvor får møte sangerne etter konserten, og er som trollbundet.

Konserten og møtet har vekket en glødende interesse for klassisk russisk kultur; nå vil hun lære seg russisk språk.

Men i 1934 er det ingen enkle språkkurs eller snarveier til det russiske språket.

Gunvor tar turen til biblioteket i Bergen for å låne en lærebok i russisk for begynnere. Hun strever alene med uttalen, men trenger hjelp for å komme videre.

Gunvor treffer sin mentor

Løsningen finner hun i Oslo. Hun drar dit for å utdanne seg til sykepleier.

Og der treffer hun en russisk kunstner som blir læreren hennes: Valery Carrick.

Han er en barnløs enkemann og «the grand old man» i det russiske miljøet i hovedstaden, hun student. Han er 66 år, hun 22.

Valery tar henne med på konserter, forteller om Russland og russisk lyrikk og gir henne verdifulle russiske verker.

Gunvor beskriver i brevene at han utvidet hennes åndelige horisont. Og russisk­undervisningen blir en altoppslukende hobby for en ung student.

Valery blir som en farsfigur for Gunvor. Med ham føler hun seg trygg, og gjennom 8 år med et dypt vennskap slutter hun å stamme.

Men beundringen for en mye eldre mann setter spor. Gunvor skriver at årene med Valery hadde «den fatale virkning» at unge menn på hennes alder virket som «jyplinger». Gunvors foreldre var bekymret over påvirkningen han hadde på henne.

Moren advarte henne, og faren sa etter et Oslobesøk at hun var «blitt bitt av en gal russer».

«Hadde jeg bare hørt på mine foreldre!» – skrev Gunvor.

Det gjorde hun ikke.

Det dype vennskapet med Valery fortsetter helt Valery dør i 1943. Gunvor tar det veldig tungt. Hun sitter igjen alene; uten sin venn og mentor, men med en sterk fascinasjon for russisk kultur.

Allikevel skal livet som sykepleier gi henne en mulighet til en ny start.

Gunvor møter kjærligheten

Gunvor reiser nordover i høsten 1943 i det hun kaller krigens svarteste tid. Hun tar en jobb som avdelingssøster på Bodø sykehus.

Mange kvir seg for denne stillingen i krigstiden, men hun tar utfordringen.

Befolkningen i Nord-Norge hadde sett tusenvis av mishandlede, sultne og fillete sovjetiske krigsfanger i de mange fangeleirene i landsdelen. Krigsfangene arbeidet hardt under umenneskelige forhold, og det var en patriotisk handling å hjelpe allierte krigsfanger; Fienden var den tyske okkupasjonsmakten.

Som sykepleier møter Gunvor mange krigsfanger. Én av disse er en pasient som blir helt spesiell – det er nå hun skal møte mannen med ansiktet dekket av bandasjer.

Pasienten er Vladimir Kozlov, mannen som mange år senere skulle føre Gunvor i armene på KGB.

Møtet i Bodø er mellom to unge mennesker som finner kjærlighet i en mørk tid.

Gunvor skildrer møtet med Vladimir:

Vladimir Kozlov var en vakker mann med et mildt smil, store mørke øyne og bred nese. I papirene er navnet hans vekselvis skrevet Vladimir og Kozlov.

Kjærligheten til Vladimir skal endre hele hennes liv.

Vladimir forteller

Mange år etter, da Gunvor ble fengslet for spionasje, fant etterforskerne brev hjemme hos henne. Brev fra Vladimir.

Lenge etter tiden i Bodø skrev han til henne, og det var KGB som overbrakte brevene til Gunvor. Under etterforskningen av spionsaken ble brevene oversatt til norsk.

Nå ligger de sammen med etterforskningen som NRK har fått tilgang til.

Vladimir beskriver hvordan han endte i Bodø. Som sovjetisk soldat kjempet han mot tyskerne, «Hitlermennene» som han kalte dem.

Så ble han tatt som krigsfange i en leir i Ukraina. Forsøkte å flykte, men lyktes ikke. Under en razzia ble han fanget og sendt til et slavemarked i Berlin.

Vladimirs reise ender i Bodø, som slavearbeider på en fiskefabrikk. Men arbeidsforholdene er umenneskelig harde, og han blir syk. Derfor legges han inn på Bodø sykehus.

Vladimir er en kunstnerisk pasient, og han ligger på sykesenga og tegner. Han tegner sykesøstrene, og for Gunvor tegner han et portrett av moren hennes. Sånn blir de to kjent.

Vladimir faller for Gunvor, han kaller henne «Vesla»:

Vladimir blir med henne hjem. Og det blir et hett forhold mellom avdelingssøsteren og pasienten.

Vladimir utskrives fra sykehuset, og må tilbake i fangeleiren. Men han lurer seg ut forbi fangevokterne for å gå turer sammen med Gunvor, i fare for å bli oppdaget:

En dag går det nesten galt. Gunvor blir innkalt av det NS-styrte politiet i Bodø, og avhørt. De mente å vite at hun hadde hatt besøk av en fange over natten. Hun benekter det.

«Hun opptrådte frekk og freidig under avhøringen», skrev politiløytnanten.

Det skjer ikke mer med saken, og det skulle ta mange år før Gunvor igjen kom i politiets søkelys.

Alene igjen

Forholdet fortsetter selv om Vladimir flyttes til en fangeleir i Fauske sommeren 1944.

Men han vil forlate det okkuperte Norge. Han har bestemt seg for å rømme østover sammen med to medfanger. Gunvor hjelper ham til med flukten, organisert av hjemmefronten, selv om hun vil bli sittende igjen uten ham.

Igjen sitter Gunvor alene tilbake. Som sykepleier i nord, uten Vladimir.

Krigen tar slutt, og Gunvor får en viktig jobb. Hun snakker russisk, og kan hjelpe Milorg og hjemmestyrkene i Nordland som tolk under hjemsendelsen av frigjorte russiske krigsfanger.

Sjefen for de norske hjemmestyrkene i Nordland skrev at hun hadde «utført et helt ut glitrende arbeide som tolk for et overmåde store antall eks-krigsfanger – ca. 25.000 – som befandt seg i dette distriktet (…)

Hun har alltid vist stor iver for å hjelpe russere, og hun har vist stor dyktighet i sitt arbeide».

Høsten 1945 får Gunvor et brev. Fra Vladimir.

Ett år tidligere, på vei østover hadde han lagt igjen et brev i Sverige som skulle sendes når krigen var slutt. Han skriver om flukten, takker Gunvor for alt hun har gjort for ham, og skriver at han håper å treffe henne igjen.

Vladimir har gitt Gunvor en adresse i Russland: Tsjaikovskijgaten 10, i Leningrad, byen som vi nå kjenner som St. Petersburg. Hun skriver dit – men hun får aldri svar.

Det skal gå årevis før hun hører fra ham igjen.

Et nytt liv i Oslo

Det nærmer seg julefeiring i fredsåret 1945 før Gunvor kommer tilbake til Oslo. Hun har fått nok av slitet som sykepleier, og søker en ny vei.

Og hun kan ikke glemme Vladimir.

Hun forteller søsteren sin at hun «gjerne skulle gått jorden rundt bare hun kunne få treffe igjen sin elskede Vladimir».

Og å reise til Russland var litt som å gå jorda rundt rett etter krigen i Norge.

Utenriksdepartementet var et av få steder som hadde ansatte i Russland, og Gunvor kommer i direkte kontakt med utenriksminister Halvard Lange. Hun ber om jobb; Hun snakker jo russisk, kan kanskje departementet ha nytte av det?

Etter noen korte kurs i maskinskriving får hun jobb UDs arkiv. Gunvor beskriver selv at « ... det var jo ingen «rutinert kontordame» som begynte i UD i august 1946. – Bare en «sykepleierske med russisk som hobby»».

Språkkunnskapen kommer igjen til nytte når riksgrensen mellom Norge og Russland skal tegnes opp på nytt etter krigen. Våren 1947 sendes «Frk. Haavik» nordover som hjelpetolk.

Utstasjonert i grensetraktene i Øst-Finnmark får hun høre om en ny mulighet: Norge trenger en ny assistent ved ambassaden i Moskva!

Fra Skogfoss grensestasjon sender Gunvor et telegram: Hun søker på stillingen i Moskva.

Jobben blir hennes, og hun kan reise til Russland. Et steg nærmere Vladimir.

Bak jernteppet

Turen østover til Moskva må ha virket som en evighet. Det tok to døgn. Først med nattoget til Stockholm, så en overnatting der, før hun fløy videre sammen med ambassaderåden.

Så, 1. oktober 1947, lander hun endelig i Moskva.

Det er fortsatt oktober når hun setter seg på toget fra Moskva til St. Petersburg. Ingen fikk vite turens egentlige mål: Hun vil finne Vladimir. På ambassaden sa hun at hun ville se byen med sin kjente arkitektur.

I St. Petersburg oppsøker hun Tsjaikovskijgaten 10, og finner et bombeskadet hus. Gunvor ringer på, men ingen åpner. Hun prøver igjen rett før toget tilbake til Moskva skal gå – en siste gang.

Med hell denne gangen.

Hun treffer Vladimir, og han er som truffet av lynet. Det er bare et problem. Han er nygift, og har akkurat blitt far.

De må snakke sammen. Vladimir blir med henne til hotellet, og sammen sender de et telegram til ambassaden om at Gunvor blir forsinket tilbake til Moskva.

Det kan aldri bli det forholdet Gunvor hadde drømt om, men de vil ikke gi slipp på hverandre. Vladimir kan ikke skrive til henne på den russiske ambassaden, men Gunvor kan sende ham brev til en anonym postkasse, og hun vil besøke ham igjen.

Tilbake i Moskva forteller Gunvor noen få betrodde om det som har hendt. Blant annet til den russiske sjåføren på ambassaden, Nikolai Pavljuk. De er blitt gode venner og «han var så snill», sa Gunvor da Overvåkingspolitiet avhørte henne i 1977.

I spionsaken mot Gunvor fortalte imidlertid andre vitner at «alle visste at han var informant for KGB».

En russisk drøm – og kald krig

Livet i Moskva var som en drøm for Gunvor. Den russiske kulturen og kunsten som hun hadde beundret var over alt: Teateret, operaen, de gamle klassiske verkene. Russisk var blitt hennes hjertespråk. Endelig skulle hun oppleve det.

Det Gunvor virkelig ønsket seg, var å bli kjent med helt vanlige russiske mennesker. Men et plutselig omslag i Sovjets holdning til utlendinger var på vei, og den kalde krigen smøg seg raskt inn i hverdagslivet.

Gunvor skrev:

Forholdet til Vladimir blir heller ikke som hun hadde drømt om, selv om hun besøker ham flere ganger i St. Petersburg. Han var hennes store kjærlighet, og nå vil han skilles for å gifte seg med Gunvor.

Men hun holder igjen. Hun vil ikke gi opp land, statsborgerskap og familie for å slå seg ned bak jernteppet som er i ferd med å legge seg mellom øst og vest. Hun forteller senere i avhør at hun:

«Siktede» i sitatet over er Gunvor. Og løsningen hun finner for å sende brev skal bli et dårlig valg.

For Gunvor spør sin venn, ambassadesjåfør Pavljuk om hjelp.

Møte i teateret

En klassisk KGB-teknikk er å introdusere agenter for venner i tilsynelatende trygge omgivelser. Det er vanskelig å være på vakt sammen med venner.

Det er denne teknikken som Gunvor utsettes for tidlig i 1949. Sjåføren Pavljuk har vært snill og formidlet brev mellom Gunvor og Vladimir. En kveld inviterer han henne på et lite teater hvor nesten bare russere gikk. Gunvor blir selvfølgelig med.

Der, i pausen, treffer Pavljuk – tilsynelatende helt overraskende – en bekjent, Valentin. Gjensynsgleden er stor, og Pavljuk introduserer vennen for Gunvor.

Gjensynsgleden var kanskje et like godt spilt teater som operetten i teatersalen. For straks forestillingen er slutt, treffer kameratene på hverandre igjen. Nå insisterer de på at Gunvor må bli med dem ut og spise.

Gunvor blir med. I avhør fortalte hun at middagen utviklet seg til en stor rangel. Hun husker at det ble drukket flere sorter vin og skålt i vodka.

Gunvor blir uvel og dårlig, hun tror hun besvimte. De to vennene Pavljuk og Valentin må bære henne ut i en drosje og kjøre henne hjem.

Dagen etter ringte Valentin medfølende for å høre hvordan det gikk med henne. Etter hvert skulle Valentin vise en mindre medfølende side.

Kultivering

For KGB var på krigsstien, de ville ha Gunvor med på laget. De trykket på alle knapper. Lokket, smigret, presset og lurte.

Og kort tid etter rangelen får Gunvor uventet besøk. Vladimir Kozlov «var på gjennomreise» i Moskva et par dager.

Gunvor visste ikke da at Vladimir var hentet inn av KGB for å hjelpe til med å bearbeide Gunvor. KGB hadde sørget for at Vladimir fikk en «tjenestereise» til Moskva, så Gunvor kunne få personlig besøk av ham.

Ønsket om å skrive til Vladimir blir ikke mindre, men nå vil ikke sjåføren Pavljuk være mellommann mer. Derimot foreslår han at vennen Valentin kan trå til.

Valentin tar på seg å formidle brev. Han og Gunvor har allerede blitt bedre kjent. Han har tatt henne med på restaurant og på spaserturer. Gunvor var ganske sikker på at han var svak for henne, så vennlig og omsorgsfull som han var. Selv om han også var opptatt av «kommunismens fortreffelighet».

Valentin røykte russiske sigaretter. Han hadde et firskårent ansikt, mørkt blondt hår, blågrå øyne og «mysende blikk» når han så på Gunvor.

Gunvor stoler på ham.

Kveldsmat med bismak

En kveld i april 1950 ringer Valentin og inviterer Gunvor til et skjebnesvangert kveldsmåltid.

Han tar henne med til en leilighet i en murgård i sentrum av Moskva.

Der er det dekket et bord til to, og det står vin på bordet. Men måltidet blir kort. Etter at de har spist, tar Valentin uten forvarsel frem et papir han vil hun skulle skrive under på.

Det er en verveerklæring for etterretningstjenesten.

«Jeg forplikter meg herved til å arbeide for – – – – -»

Gunvor vil ikke skrive under, men Valentin presser henne. Hun forklarer senere i avhør at hun hadde følt seg omtåket, og tror det kan ha vært mer enn vin i glasset. Nærmest med makt tok Valentin hånden hennes, og førte den bortover papiret. Hun undertegnet.

Gunvor var knust. At nettopp Valentin, som hadde vært hennes hjelpsomme venn, skulle vise seg å være en representant for en sovjetisk etterretningsorganisasjon var «dobbelt rystende».

Hun hadde blitt manipulert av profesjonelle agenter. Med en kombinasjon av kjærlighet, smiger, kunst, svermeri og «vennskap».

Hvorfor gikk hun ikke rett til norske myndigheter og fortalte hva som hadde skjedd? Dette var kanskje hennes mulighet til å komme seg unna, men hun valgte å ikke gjøre det.

I stedet skulle det bare bli verre.

Obersten og oppdragene

Hun så aldri Valentin igjen. I stedet dukket det opp en ny føringsoffiser – Gunvor husket ikke navnet, men kalte ham Obersten. Obersten var Valentins rake motsetning:

Obersten skulle ikke bli Gunvors venn, men han formidlet brev mellom Gunvor og Vladimir.

Nå skulle KGB få henne til å samarbeide, og hver gang han leverte brev, tok Obersten Gunvor med på korte bilturer. Han ville ha opplysninger fra henne om norske og utenlandske personer.

KGB var alltid på utkikk etter mulige personer å rekruttere.

Honningfella

I avhør fortalte Gunvor om det første oppdraget hun fikk fra Obersten: Å bli bedre kjent med en amerikaner, M. Peacock.

Peacock var chiffermann på den amerikanske ambassaden. Russerne hadde et klart mål: Å komme i kontakt med ham på en tilforlatelig måte, via Gunvor. Planen var å verve Peacock som agent.

Et ganske drøyt oppdrag, Gunvor skulle rett og slett være KGBs honningfelle.

Ifølge politiavhørene trodde hun ikke det kunne være så farlig, og tok på seg oppdraget for russerne.

Gunvor hadde allerede møtt amerikaneren; Han vanket i fester på den norske ambassaden, fortalte hun i senere avhør:

I avhørene påsto hun at Peacock ikke var interessert i flere møter med russerne, og det er ingen spor i dokumentene etter hva som skjedde videre.

Postsekkene

Obersten hadde flere oppdrag til Gunvor – og hun skulle komme til å gi russerne direkte tilgang til norske, svenske og danske statshemmeligheter. Korrespondanse som ingen skulle ha lest.

Det var tidlig på 1950-tallet, og forholdet mellom Norge og Russland var ikke så åpent lenger. Norge ville beskytte sin politikk og sine hemmeligheter.

Kurerpost var en sikker kanal mellom ambassadene og hjemlandet, forseglet post ble sendt med en betrodd person. Som pålitelig ambassadeansatt reiste Gunvor mange ganger som kurer. Hun tok med sekker med post fra Russland hjem på vegne av Norge, Danmark og Sverige.

Kurerposten ble forseglet minst tre ganger. Overvåkingspolitiet avhørte en ambassadeansatt som forklarte om intrikate sikkerhetsrutiner:

Posten fra de tre landene skulle altså være fullstendig trygg, sendt med personlig sendebud.

Men en kjede er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd.

For to ganger lot Gunvor russiske etterretningsoffiserer gå igjennom kurerposten.

Første gang ved en mellomlanding i St. Petersburg, på vei fra Moskva. Obersten selv møtte opp på flyplassen, og vinket henne fra venterommet inn på et kontor.

Den tunge kurersekken ble tatt med inn på et tilstøtende rom, mens hun selv satt alene på kontoret og ventet. KGB var effektive, for etter en halv time fikk hun tilbake kurersekken.

Hvordan de klarte å lirke opp kurersekkene uten spor på så kort tid, vet vi ikke.

KGB gir seg ikke

Reisen gikk videre, og Gunvor avleverte kurersekken. Men hun «var alt annet enn rolig. Hun var rett og slett vettskremt.» Hun var redd for at det skulle bli oppdaget at kurersekken var åpnet underveis.

Likevel skjedde det igjen.

Gunvor var på kurrerreise og måtte overnatte i St. Petersburg. Hun hadde fått beskjed fra Obersten på forhånd. Igjen hadde hun med seg post fra Norge, Sverige og Danmark.

Gunvor ble innlosjert på Hotell Astoria, i et enerom med bad som kunne benyttes av naborommet. Via badet var det mulig å komme inn på rommet hennes, selv om det var låst.

I avhørene kan vi lese hva som skjedde videre:

Gunvor erklærte at dette var siste gang russerne fikk mulighet til å undersøke ambassadens kurerpost. Men hun skulle få flere oppdrag.

Dobbeltliv i Moskva

Gunvor bodde i Moskva i nesten ni år til sammen.

Livet må ha svingt veldig. Fra dårlig samvittighet og redsel, til kulturopplevelser og selskapsliv med ball i stor stil.

Hun bodde i ambassaden, og i et sjeldent klipp kan vi se Gunvor i ambassadens bakgård. Tilsynelatende bekymringsløs, i avslappet positur en septemberdag i 1953:

Det var diplomaten Kjell Halfdan Sandberg som tok bildene av Gunvor. Han fanget også opp ambassadørens vakthund, Rapp.

Rapp gikk løs i korridorene, det var viktig at uvedkommende ikke kunne komme inn i ambassaden.

Ifølge avhør med ambassadeansatte var han « ... en flink vakthund som «luktet russere» og fremmede på lang avstand».

Gunvor skrev at dobbeltlivet begynte å tære på henne og hun lengtet hjem til Norge.

Dokumentene

Den kalde krigen var virkelig i gang.

Bilturene med obersten fortsatte, og nå ville han at hun skulle skaffe papirer.

Som sekretær på ambassaden skrev Gunvor selv mange av ambassadens dokumenter på maskin. Hun begynte å ta avtrykk av det hun selv hadde skrevet. Det kunne være kopier av brev til UD eller ambassadens kommentarer om politiske forhold.

Gunvor tok med seg dokumenter når hun skulle møte Obersten, ifølge avhørene:

En gang presset Gunvors føringsoffiser henne til å ta med et bestemt dokument. Ambassadens safe sto åpen i kontortiden, Gunvor snappet dokumentet ut av safen.

Hun lurte det med seg ut i lunsjpausen, og lot en russer ta bilde av det, før hun la arket tilbake på plass rett etter lunsj.

Det var på nære nippet at hun ble oppdaget, så dette gjorde hun aldri igjen.

Veien hjem

Gunvor fortsatte i Moskva i nesten seks år etter at hun signerte KGBs erklæring. Hun fikk en ny føringsoffiser, Konstantin, og tok imot både penger og gaver og fortsatte å levere dokumenter.

Samtidig fortsatte forholdet til Vladimir Kozlov. Brev gikk frem og tilbake mellom Moskva og St. Petersburg. De møttes i hans hjemby, eller på hans «tjenestereiser» i Moskva, arrangert av KGB.

Hvorfor dro hun ikke hjem fra dobbeltlivet som tynget?

Gunvor skriver om Nora i Henrik Ibsens «Et dukkehjem», som ofret sin ære for en mann, som tusen kvinner har gjort.

«Da må jeg være en av de tusen – og til ingen nytte, bare sorg, sorg og skam er blitt resultatet».

Til slutt søkte hun seg hjem til Oslo, og håpet at dette kunne være veien ut av dobbeltspillet.

En siste gang møtte hun Vladimir.

Gunvor visste det ikke, men tragedien var såvidt startet.

I del 3 av denne serien kan du lese om hvordan Gunvor Galtung Haaviks liv i KGBs klør fortsatte i 20 år hjemme i Norge – fortalt gjennom helt nytt materiale.

Kilder til saken:
PSTs etterforskning av Gunvor Galtung Haaviks spionasjesak
Gunvor Galtung Haaviks brev til sin forsvarer, Riksarkivet
UDs personalmappe på Gunvor Galtung Haavik
Paul Engstad jrs arkiv, Arbeiderbevegensens arkiv og bibliotek
Boka Spaneren: Overvåking for rikets sikkerhet av Ørnulf Tofte
Boka Iskyss av Alf R. Jacobsen
Boka I hemmelig tjeneste: etterretning og overvåking i krig og fred av Gunnar Haarstad