Den ulykkelige spionen

Oslo 1958:

Tenk deg en junidag. Det er ettermiddag, og du er på vei fra jobb.

Du går ned Universitetsgata i Oslo når en ukjent mann kommer bort til deg.

Han har fulgt deg på avstand, og nå stopper han deg. Han spør deg etter en bestemt adresse i Oslo. Et tilsynelatende uskyldig spørsmål for menneskene rundt deg, men nå vet du.

At det du har fryktet i to år er i ferd med å skje.

At du ikke kommer unna.

Mannen er fra en russisk etterretningsorganisasjon. De vil at du skal være deres verktøy – at du skal forråde Norge.

I del 2 av denne serien fortalte vi om da Gunvor Galtung Haavik fra Odda fulgte kjærligheten og endte i Moskva på 1950-tallet. Der ble hun vervet av KGB, og delte hemmeligheter fra den norske ambassaden uten å bli avslørt.

Gunvor ble fengslet i 1977, og politiets avhør under etterforskningen gir et unikt innblikk i hva som skjedde videre.

I 1956 kommer Gunvor tilbake til Oslo.

Dobbeltlivet hennes i Moskva er en mørk hemmelighet når Gunvor begynner som kontordame i rettsavdelingen i Utenriks­departementet (UD).

Det har gått to år siden hun snakket med KGB. Gunvor håper de har glemt henne, men hun er ikke helt trygg.

I et av de siste møtene i Moskva fikk hun nemlig en beskjed: KGB-folkene varslet at hun ville bli kontaktet igjen i Oslo.

Gunvor fortalte dette i politiavhør i 1977:

Hauk og due

En junidag i 1958 skjer det altså.

Mannen kommer bort til henne i Universitetsgata. Han er rundt 40 år, litt kraftig, middels høy, med mørkt, litt krøllet hår.

I avhør beskrev Gunvor det som et sjokk å bli kontaktet av en representant for KGB. Politiet viste henne 30 foto av kjente KGB-offiserer i Norge på 50-tallet, og hun plukket ut mannen som kontaktet henne:

Bogdan Dubenskij.

Dubenskij tar henne med til en bil i nærheten, og kjører henne hjem. Hun synes han er usympatisk, stiv og formell og virker skremmende.

Gunvor bor i en leilighet utenfor byen, og russeren blir med inn. Han vil overtale henne til å dele norske statshemmeligheter.

Hun nekter, men møtet med Dubenskij blir starten på en lang jakt for å få Gunvor til å arbeide for KGB igjen. De møtes flere ganger, men Gunvor vil fortsatt ikke samarbeide.

Dubenskij ringer om og om igjen for å avtale møter, men Gunvor dukker ikke opp. Hun håper fremdeles at KGB vil la henne være.

Det varer til en augustdag i 1960.

Det svake punktet

En helt vanlig torsdag to år etter Dubenskijs siste besøk, får Gunvor en uventet gjest hjemme i leiligheten sin. En russisk mann tropper uanmeldt opp på døra. Hun har aldri sett ham før.

Mannen hilser fra Vladimir Kozlov, Gunvors elskede venn, som lever bak jernteppet i Russland. Gunvors svake punkt.

Russeren har med seg et brev fra Vladimir, som skriver at mannen er en god venn og skolekamerat.

Skolekameraten kan hjelpe Gunvor og Vladimir med å utveksle brev, helt fritt for sensur.

«Kameraten» var KGB-agent Leonid Lepesjkin, ansatt på den sovjetiske ambassaden i Oslo. Nå har han funnet ut hvordan Gunvor kan presses til å spionere.

I Overvåkingspolitiets rapporter blir Lepesjkin beskrevet som en dyktig etterretningsoffiser:

De to har en lang samtale, og Lepesjkin varsler at han vil komme igjen for å ta med Gunvors brev tilbake til Vladimir. Som takk vil han at hun skal gjøre tjenester for KGB igjen.

KGB har agenterklæringen Gunvor hadde signert i Moskva, de har bevis for alt hun gjorde i Moskva – og de har Vladimir.

Dette er begynnelsen på en ny offensiv mot Gunvor som varer gjennom høsten.

Lepesjkin besøker henne flere ganger. Han presser på, og vil også møtes ute. Han ringer igjen og igjen for å avtale møter, hun avslår. De avtaler møter, hun kommer ikke.

Til slutt tropper han opp på døra hjemme hos henne igjen. Det er blitt november. I senere avhør skal Gunvor beskrive hvordan han bearbeider henne på flere måter.

Hun forklarer at han gjør tilnærmelser, og at han også tvinger seg til samleie med henne.

Til slutt går Gunvor med på med på å møte Lepesjkin etter hans opplegg.

Død postkasse

KGB-mannen vil at Gunvor skal ta med dokumenter fra jobben i UD til ham.

Først foreslår han at hun kan gjemme papirene på et avtalt sted ute i terrenget. Da slipper hun å møte ham personlig hver gang hun skal overlevere brev, rapporter og andre dokumenter som hun har rappet fra kontoret.

Det kalles en «død postkasse» på spionspråket når agenter blir enige om et gjemmested der de kan utveksle hemmeligheter.

Lepesjkin har tenkt ut et sted ved Kolsåsbanen som kan brukes. Gunvor kan legge dokumentene innunder en trestubbe, og han har funnet en stein som hun kan bruke til å skjule dem.

Gunvor nekter å følge denne metoden – stubben får stå i fred.

I stedet starter en lang rekke agentmøter mellom russerne og Gunvor. Nå begynner tiden hennes som spion for alvor.

Hundrevis av møter

I nesten 20 år treffer Gunvor KGB-agenter forskjellige steder i eller i utkanten av Oslo. De møtes utendørs, i sol, regn og snø. Alltid nært en holdeplass for buss eller trikk. Agentene blir kjørt i biler med sjåfør, hun tar trikk, buss og bane.

En gang tar hun drosje til avtalt sted, men da får hun streng beskjed: Det må du aldri gjøre igjen!

De møtes på i alt 29 forskjellige stoppesteder i og rundt Oslo. Kjente stopp som Sognsvann, Nittedal, Lambertseter, Lillevann, Ullernåsen og Øraker.

Og på Bråten, der hun til slutt skal bli arrestert i 1977. Hver gang de møtes, avtaler de hvor og når neste møte skal være.

Nesten hver måned skjer det samme; En eldre kvinne med brun kåpe, skaut og silkeskjerf møter en langt yngre mann, pent kledd med sixpence og figursydd frakk.

Gunvor kommer som regel rett fra frisøren, med nylagt hår.

De kan gå lange turer sammen, og russerne gir inntrykk av at de er gode venner som er interessert i familie og dagligliv. Innimellom prøver de å overbevise henne om kommunismens fortreffelighet og snakke om avspenning og hvor viktig det er med åpenhet mellom øst og vest.

Gunvor har med dokumenter fra kontoret som hun gir videre til KGB.

Lepesjkin blir etterfulgt av Aleksandr Startsev. Startsev blir etterfulgt av selveste Gennadij Titov, ambassade­råden som senere blir kjent i forbindelse med en helt annen spionsak; Treholt-saken.

Og til sist, Aleksandr Printsipalov, mannen som blir hennes føringsoffiser i de siste seks årene – og mannen som Gunvor er sammen med når hun til slutt blir stoppet.

Et fransk kjendismagasin

Det er februar 1977, et par uker etter at Gunvor er arrestert. Overvåkings­politiet ransaker Gunvors leilighet.

De er på jakt etter noe spesielt: Et fransk motemagasin. Ukebladet Paris Match er nemlig en nøkkel i spionasjevirksomheten.

Tre politibetjenter gjennomsøker Gunvors stue, kjøkken og bad. Til slutt finner de bladet på soverommet. Det er sannsynligvis den eneste gangen norsk overvåkingspoliti har tatt beslag i et fransk ukemagasin.

For hva skal Gunvor gjøre hvis hun ikke kan treffe KGB som avtalt? Hvordan kan de plukke opp tråden igjen?

Gunvor får en detaljert beskrivelse av metoden de skal bruke: Hvis de blir forhindret fra å møtes, blir det et nytt møte på samme sted, en uke senere. Kan de ikke møtes da heller, blir neste tidspunkt for reservemøte første mandag i påfølgende måned, på Lillevann stasjon på Holmenkollbanen.

Men faste møter er risikable, og kan bli oppdaget. Så hvis de ikke kan møtes da heller, må de ha en nødløsning. Det er her Paris Match kommer inn i bildet.

Hvis det blir en lang pause mellom møtene, skal Gunvor vente til hun får en utgave av Paris Match i postkassa. Det er tegnet på at møtene skal starte opp igjen: Første mandag etter at magasinet kommer i posten, skal hun møte opp ved Lillevann stasjon på Holmenkollbanen.

Hvis Gunvor selv trenger et møte utenom planlagt tid, skal hun sende Paris Match i posten til Lepesjkins private adresse. Hun gjorde aldri det, selv om det ble et langt opphold i møtene midt på 60-tallet.

Forsyner seg i safen

Gunvor jobber i UD. Hun er sekretær og maskinskriver notater og dokumenter på en gammeldags skrivemaskin. Post og dokumenter går gjennom henne, hun har en perfekt strategisk posisjon i avdelingen. Mange saker er hemmeligstemplede, og skal ikke utenfor departementets vegger.

I skrivemaskiner kan man legge inn et svart ark, et såkalt karbonpapir. Slik blir det et gjennomslag av det man skriver. På denne måten kan Gunvor lage en ekstra kopi som ingen vet om.

Hun har også tilgang til safen, der dokumenter som skal makuleres blir samlet. Gunvor kan forsyne seg som hun vil uten risiko for å bli oppdaget. Ingen kontrollerer hva som skjer med disse arkene.

Gunvor har med seg papirer til nesten alle møtene. Hun ser kjapt igjennom hva som kan være interessant for russerne.

Hun fortalte i avhør at hun ikke jaktet etter spesifikke dokumenter, men rasket med seg det hun fant i nærheten. Dokumentene kunne handle om våpensystemer, Nato, EU og fortrolige rapporter fra andre vestlige land.

Men hvordan får hun dokumentene med seg ut av kontoret?

UD er godt bevoktet. Hver gang Gunvor skal forbi vaktene må hun holde maska. Vaktene ser en trofast gammel kontordame, en profesjonell sekretær som kommer og går hver dag som alle andre.

Men hun er alt annet enn vanlig. I håndveska hennes ligger det ofte papirer som ikke skal være der.

Spionveska

Gunvor er redd for at noen skal oppdage hva hun driver med, ifølge avhørene.

Hun ser for seg at hun kan bli påkjørt, og da vil alt komme for en dag. Hun forteller dette til KGB-kontakten sin, Lepesjkin.

Lepesjkin beroliger henne, han har en løsning: Hun kan få en håndveske med hemmelig rom, som ingen vil være i stand til å oppdage. Da vil det bli tryggere å ta med dokumenter ut av kontoret.

Kort tid etterpå møter hun ham, på Holmenkollen stasjon denne gangen. Lepesjkin gir henne en pakke som hun venter med å pakke opp til hun er hjemme igjen.

Der er den nye spionveska, innkjøpt i en butikk i Oslo og omsydd av KGB. En stor, solid håndveske i brunt lær. Med skjult bunn.

Lepesjkin spøker med at hun sikkert ikke klarer å finne det hemmelige rommet selv – og det er virkelig godt skjult.

Gjemt i fôret i bunnen av veska er en nesten usynlig indre glidelås. Under den, et lite rom der det er mulig å snike ned sammenrullede A4-ark. Selv om det ligger flere dokumenter der, ser veska bare pent polstret ut.

Slik kan Gunvor smugle med seg dokumenter ut fra departementet, forbi sikkerhetsvaktene.

Gunvor syntes det er plundrete å bruke det hemmelige rommet. Hennes egne småting kommer i veien, og det blir vanskelig å komme til glidelåsen. Så til vanlig bruker hun den mest som vanlig veske. Sin egen personlige spionveske.

Gunvor bruker håndveska i årevis. Det pene brune skinnet er slitt da Politiets overvåkingstjeneste finner den i Gunvors loftsbod i 1977.

Spionveska er i dag i PSTs eie. Men foret er skåret opp, så det hemmelige rommet er lett å oppdage.

Bursdagspenger og hyttetak

Gjennom flere tiår tar Gunvor imot både penger og gaver fra sine russiske føringsoffiserer. Allerede i 1950 kom den daværende føringsoffiseren Valentin med en konvolutt med rubler til henne.

Gunvor sier i avhørene at hun ofte protesterer, men de stikker likevel penger ned i veska hennes.

Hun får både store og små beløp. I Moskva ligger det rubler i konvoluttene, i Norge hundrekronesedler.

I begynnelsen kan hun få 400–800 kr per møte, og det øker gjennom årene. Da hun blir fengslet, hadde Printsipalov en konvolutt i frakkelommen. Den var helt blank, uten påskrift, og inneholdt 2.000 kroner i hundrekronesedler.

Beløpene varierer, men hun får en ekstra slump til spesielle anledninger som nyttår, bursdager eller sommerferie.

Våren 1976, ikke lenge før hun blir tatt av norsk politi, spør Printsipalov henne hva hun skal gjøre til sommeren. Hun forteller at hun skal legge nytt tak på hytta si.

Neste gang de møtes, stikker Printsipalov en konvolutt ned i veska til Gunvor, og sier at det er «litt ekstra denne gangen til hytta». Han vil hun skal ha de pengene til reparasjon av hyttetaket.

Konvolutten inneholder 3.000 kroner – og hyttetaket blir byttet.

Politiet mener at Gunvor totalt har mottatt minst 200.000 kroner i kontanter gjennom mange år. En betydelig sum, pengeverdien var mye høyere på 50,- 60- og 70-tallet enn i dag. Hvis vi regner fra 1977, over millionen. Fra 1960, mer enn tre millioner.

Alikevel har ikke Gunvor mange kroner i banken da hun til slutt blir arrestert. Hun fortalte politiet at hun brukte mange av pengene til kjøp av mat, bøker og klær. Og hun var raus og kjøpte gaver og blomster til familie og venner.

Gunvor må ha vært en høyt skattet spion for KGB. De brukte store summer på henne, og satte i gang et stort apparat for hvert møte, med risiko for å bli oppdaget selv.

De tildelte henne til og med ordenen «Drusjba Narodov», som betyr «folkenes vennskap». Medaljen skulle utleveres hvis hun noen gang besøkte Russland, forteller Gunvor i avhørene.

Perler, gull og Tsjekhovs samlede verker

Gunvor får mer enn bare penger fra russerne: De gir henne også gaver som tegn på sin takknemlighet.

Når Lepesjkins tid i Oslo nærmer seg slutten, gir han henne en personlig avskjedsgave. En gullbrosje, en oval, røk-kvarts med gullkant.

Politiet finner den hjemme i kommodeskuffen hennes når de ransaker leiligheten.

De beslaglegger både gullbrosjen og de andre gavene hun har fått:

• 1 stk. gullbrosje med røkfarget sten
• 1 stk. gull halskjede
• 1 stk. sølv halskjede
• 1 stk. gull brystnål
• 1 stk. gullring
• 4-binds russisk ordbok
• Tsjekhovs samlede verker på russisk - 12 bind
• 1 stk. sølv kaffekanne
• 2 stk. ikon
• 1 stk. sølvfat
• kr 3.100 i kontanter
• Diverse dagbøker, papirer og notater

Dagbøkene og notatene blir avgjørende når etterforskerne i 1977 skal pusle sammen årene hennes som agent.

Avslørende almanakker

Gunvor må holde oversikt over alle møtene, og huske når neste møte er. Hun skriver notater i almanakker, dagbøker og kalenderbøker på klassisk spionvis.

Notatene er helt sentrale for etterforskerne, men mange er skrevet med blyantskrift som er visket ut og knapt lesbare. Noen sider er revet ut, og tekst overstrøket.

Etterforskerne har et svare strev med å grave frem sted etter sted, møte etter møte. Til slutt må de be om hjelp fra Kripos til undersøkelse av uleselig skrift.

År for år, møte for møte. De graver seg gjennom kalenderne, og rekonstruerer et helt liv som spion. Til sammen nesten 30 år.

82 møter i Moskva og 189 møter i Norge, totalt 271 møter. Minst.

Det skal gå 14 år fra Lepesjkin overtaler Gunvor til å bli spion, til det norske overvåkingspolitiet kommer på sporet av henne. Og over 16 til hun blir arrestert.

Hemmelighetene

Gjennom hundrevis av møter går en strøm av informasjon ut av landet til vår mektige nabo i øst.

Under etterforskningen i 1977 prøver Utenriksdepartementet å finne ut hvilke hemmeligheter Gunvor har avslørt. De kunne ikke vite nøyaktig hva hun hadde delt opp gjennom årene, men hun hadde tilgang til mye informasjon.

I forbindelse med NRKs arbeid med denne nettserien avgraderte departementet nylig sin rapport om skadeomfanget av Gunvors spionvirksomhet.

I rapporten kalles Gunvors handlinger «passiv spionasje»: hun ga KGB det hun fikk i fanget. Hun var ikke selektiv, men snek til seg kopier av det hun fikk i hendene der hun satt.

Stort og smått, men mange dokumenter som må ha hatt stor interesse i en dramatisk periode av den kalde krigen. Blant disse:

I rapporten skriver UD at Gunvor har gitt russerne en jevn tilgang på opplysninger i nesten 30 år. Siden de ikke vet nøyaktig hva, måtte de ...

Gunvor innrømte selv at hun jevnlig hadde levert såkalte «rapportutdrag», fortrolige oppsummeringer av aktuelle saker fra landets utenriksstasjoner til UD.

UD beskriver Gunvors spionasje som enestående. Ikke på grunn av dyktighet, initiativ eller viljen til risiko, men fordi den pågikk i så mange år. Hun ga stadige små gløtt i motpartens kort, som må ha gitt russerne en åpenbar politisk fordel.

Mange viktige dokumenter i departementet var «endog skrevet på maskin av frk. Haavik.».

Strengt fortrolige innberetninger fra ambassader og personlige, fortrolige samtaler med politikere og embetsmenn fra inn- og utland er delt, hevdes det i rapporten. Og temaer som EU-saken, Nato, Svalbard-politikk, våpensystemer og vestmaktenes tenkning om internasjonale spørsmål blir nå vurdert som kompromittert.

Lekkasjene

UD vurderer i rapporten at Gunvor er årsaken til lekkasjer i både media og politiske forhandlinger. De har flere ganger mistenkt at motparter i forhandlinger sitter med innsideinformasjon. Og det har vært medieoppslag basert på interne dokumenter om politiske saker.

De har ikke funnet kilden før, men ifølge rapporten mener de at lekkasjene kom fra russerne, og stammet fra Gunvor. De skriver:

Utenriksdepartementets beredskaps­plan lå også i safen som Gunvor hadde adgang til, både den sivile og militære. Planen blir raskt endret.

UD konkluderer med at etterretningsvirksomheten hennes alt i alt kan ha hatt «ikke ubetydelige skadevirkninger for den vestlige verden, og dermed for Norge.»

Også andre lands hemmelige tjenester blir varslet om hva spionasjevirksomheten kan ha avslørt.

UD mener også at Russlands innblikk vil kunne brukes mot Norge i mange år fremover, og skriver at:

Under radaren

I 1965 blir det et brått opphold i møtene mellom Gunvor og KGB.

Gunvor sitter på bussen ut av Oslo. Det er en onsdag i oktober og tåkeskyene ligger lavt. Hun er på vei til Nittedal, til et av mange KGB-treff.

Det er mørkt, og møtestedet er en øde bussholdeplass. Gunvor er redd. Hun har aldri vært her før, og de har aldri før møttes på et så ødslig sted.

Gunvor venter, men denne gangen forgjeves. Føringsoffiseren møter ikke opp. Gunvor må ta bussen hjem igjen uten å ha overlevert dokumenter. Det skal gå nesten ett år før hun igjen hører fra sine russiske venner.

Årsaken blir snart klar.

Kort tid før dette er en norsk kvinne fengslet, anklaget for å være spion. Det er Ingeborg Lygren, kvinnen som tok over sekretærjobben i Moskva etter Gunvor. Plutselig er alle opptatt av spioner, og KGB tar en pause i møtene.

Gunvor sitter stille i båten, og ser at en uskyldig kvinne nå opplever hennes verste mareritt: Ingeborg Lygren sitter bak lås og slå, blir avhørt dag etter dag, mistenkt for spionasje.

Lygren slippes fri etter noen måneder. Politiet finner ingenting på henne. Men livet hennes blir aldri det samme.

Historien om denne forvekslingen kan du høre i podkasten Spion i skjørt fra NRK Hele Historien.

Et tips fra en KGB-avhopper om en tidligere ambassade­sekretær i Moskva som nå er aktiv spion, som er grunnen til fengslingen av Ingeborg Lygren. Dette kan bare være én av to kvinner: Ingeborg Lygren eller Gunvor Galtung Haavik.

Alikevel er det ingen som mistenker Gunvor, selv om det verserer rykter i departementet om at hun har hatt en russisk elsker. Det kommer fram under etterforskningen 12 år senere.

Kontordamen med silkeskaut blir aldri sjekket ut, ingen går opp historien om Gunvor.

Hvordan kunne det skje? Var det ingen som så for seg at den eldre, flittige kvinnen kunne være spion?

Et års tid etter Lygren-saken møter Lepesjkin opp hjemme hos Gunvor. Alt er i gang igjen, som før.

Dobbeltlivet tar slutt

Gunvor lever et evig dobbeltliv. På jobb er hun profesjonell sekretær og kontordame, på privaten en dame som er glad i hytta i Tjølling og familieliv med tantebarn og søsken.

Kunst og kultur gir ekstra mening til livet, og hun møter en norsk mann som blir glad i henne. Hun forteller ham ingenting om sine møter med russiske agenter.

Humøret svinger, det er flere tiår siden hun ble lokket inn i KGBs klør. Det må ha vært et ensomt liv, med en hemmelighet som ingen kan få vite om.

En av Gunvors sjefer fra ambassaden beskriver henne i avhør som temperamentsfull, naiv, og umoden, spesielt når det gjelder politiske forhold. Ifølge ham var hun «russofil» og «hadde en forkjærlighet for russisk kunst og kultur».

Dobbeltlivet må ha vært et gnagsår som aldri blir borte. Aldri helt trygg for å bli oppdaget.

I avhør med kollegaer av Gunvor i departementet forteller flere om en plaget kvinne de siste årene. Hun hadde fortalt at hun kunne sitte alene hjemme og gråte. Og flere beskrev at hun hadde et voldsomt temperament. Hun var blitt mer oppjaget, og reagerte på bagateller som hun før ikke hadde gjort.

Helt frem til en kald januarkveld i 1977, da hun blir fengslet.

I oktober året før hadde Overvåkingspolitiet endelig funnet ut hvem som var Sovjets spion i Oslo. Nå følger spanere henne i et par måneder. De overvåker telefon og post, og fotfølger hver bevegelse.

Frisørtimer og trikketurer blir nøye nedtegnet. Mønster og fargenyanser på klærne og støvlettene hennes, veskene hun bærer på: Alt blir nøyaktig beskrevet.

Og så, arrestasjonen. Spionen er stoppet. Det er dramatisk, en endelig slutt på nesten 30 års dobbeltspill.

Under pågripelsen blir hun ransaket og like etterpå avhørt. Ironisk nok i Overvåkingspolitiets lokaler vegg i vegg med arbeidsplassen hennes i Utenriksdepartementet.

Hun tilstår med én gang.

Et diplomatisk spill

Oslo, 28. Januar 1977

Det blir selvfølgelig litt av et rabalder. Det politiske Norge er i kok.

Justisminister Inger Louise Valle innkaller i all hast til regjerings­konferanse. Hun forteller at en norsk kvinne ble arrestert i går kveld for spionasje – og hun har tilstått.

Kvinnen skal i forhørsretten allerede i dag, det kommer til å bli en omfattende etterforskning, sier Valle.

Norge bør fortest mulig reagere, den eneste måte å stoppe det på, er å utvise dem det gjelder, mener hun.

I møtet sitter forsvarsminister Rolf Hansen, industriminister Bjartmar Gjerde, statssekretær Thorvald Stoltenberg, sjefen for Overvåkingspolitiet Gunnar Haarstad. Og ikke minst statsminister Odvar Nordli.

Nordli forteller at han fikk vite om spionen i november 1976, med en gang spanerne hadde funnet ut hvem det var. Både han, utenriks- og justisministeren ble orientert.

Det er en delikat situasjon, sier Nordli.

– Hvor alvorlig den er, vet vi ikke. Men vi kan ikke unnlate å reagere. Og det må reageres raskt, den russiske ambassade bør varsles om at noen må forlate landet.

Samtidig er Norge inne i intense forhandlinger med russerne, de såkalte gråsoneforhandlingene. Det handler om hvor grensen i nord skal gå, og nå står disse forhandlingene på spill.

En rask reaksjon er viktig, det er de alle enige om. Men hvem skal utvises? De som ble tatt på fersken er det enkelt å ta, føringsoffiseren Printsipalov og sjåføren hans, Gromov.

Men selveste ambassaderåden, Gennadij Titov, har også vært involvert. Han er den høyeste tjenestemannen etter ambassadøren.

– Vi trenger noe tid når det gjelder Titov, mener Thorvald Stoltenberg.

– Det er ikke vanlig å ta en så høyt oppe.

Odvar Nordli mener også man bør vente, selv om det kan komme kritikk for at Norge «tar nedenfra», og ikke utviser toppen.

Det er ingen hemmelighet for norske myndigheter at det finnes ansatte ved den russiske ambassaden som ikke bare er vanlige ambassade­ansatte, den gang som i dag.

Overvåkingssjefen forteller i møtet at det er 43 aktive etterretnings­offiserer ved ambassaden.

Da Sergei Gromov, ambassade­sjåføren i denne saken, kom til Norge i 1976, gikk et konfidensielt brev fra Politiets utlendingskontor til UD:

«Det finnes ingen klare bevis på hvadslags mann dette er, men man formoder at han er en smule «lurvet», og at han i England har samarbeidet med «visse personer». Som sagt, intet kan bevises – bare mistanke.»

Nå er det mer enn en mistanke, det må handles.

De norske ministerne legger følgende plan.

1. Odvar Nordli orienterer kongen
2. Stortinget kontaktes kl. 15.30
3. Den russiske ambassaden kontaktes kl. 14.30
4. Pressemelding går ut kl. 16.00
5. Spionen skal i forhørsretten kl. 14.30

Seks russere utvises straks, Titov er ikke en av dem. Men 12. februar samme år forlater han landet og reiser hjem for godt.

Den neste gangen han skaper oppslag i norske aviser, er da Arne Treholt blir fengslet åtte år senere.

Men nå er det Gunvor media skriver om. Katta er ute av sekken, og det fylles opp med store overskrifter og spekulasjoner.

Avhørene

Gunvor selv sitter i Drammen fengsel.

Hun er blitt 65 år, det er lenge siden hun som ung sykesøster møtte en russisk krigsfange i Nord-Norge som endret og ødela livet hennes.

Gjennom nesten et halvt år blir hun avhørt. Nesten hver eneste dag i uker og måneder blir hun hentet med bil til Overvåkingspolitiets kontorer i Oslo.

I avhørene snakker Gunvor og to politibetjenter seg gjennom alle årene hennes som spion. De snakker om dobbeltlivet, KGBs metoder og alt hun har opplevd. De skriver en rapport som kronologisk oppsummerer verving, spionasje, kjærlighet, svik og angst.

Rapporten skal legges frem i rettssaken som skal komme.

Gunvor sitter isolert med brev- og besøksforbud. Forsvareren hennes er ikke med i avhørene, men hun møter ham jevnlig. Hun skriver brev til ham. Hun vil forklare hvorfor det gikk som det gikk.

I brevene forteller hun om barndommen sin, om sin russiske oppvåkning og fascinasjonen for russisk kultur, om Vladimir, og hele livet i KGBs grep.

Og hun stiller spørsmål til forsvareren om hvorfor hun ikke ble bedre forberedt før hun skulle reise østover inn i det som den gang var Sovjetunionen.

Ensom på cella

Ettersom månedene går, blir avhørene sjeldnere.

Gunvor blir sittende på cella, og grubler mye. I mai 1977 har hun sittet fengslet i over tre måneder, og skriver til forsvareren igjen:

Livet blir tyngre, hun gruer seg til rettssaken.

I avhør forteller en fengselsbetjent at det først nå virkelig har gått opp for Gunvor hva hun har gjort.

«Hun har tidligere ikke identifisert seg med spionen Haavik» sier betjenten.

Nå blir hun helt syk av tanken på å skulle være midtpunktet for alle journalistene og fotografene. Særlig at hun vil bli avbildet og kanskje komme på førstesiden av avisene er tøft. Hun vet ikke selv at bildet av henne allerede har vært på forsidene nesten hver dag.

Gunvor er medtatt av den lange isolasjonen og angsten for rettssaken.

Lyspunktet er mannen hun har truffet de siste årene. Hun får møte ham en gang i uka i Oslo, og de planlegger å gifte seg når dommen er ferdig sonet. Men det skal aldri bli noe bryllup.

Det skal heller aldri bli en rettssak hun skal møte i; ikke forsvareren heller.

Kl 07.35 om morgenen mandag 5. august 1977 finner fengselsbetjenten Gunvor på cellen sin.

Hun ligger på ryggen i sengen, iført en hvit nattkjole med turkise blomster og en enkel spenne i håret. Hun er død.

En halvtime tidligere har betjenten vært inne og servert varm te og et hardkokt egg til en våken Gunvor. Det står urørt.

Gunvor har følt seg dårlig den siste tiden, klaget på slapphet og ubehag i brystet.

For sikkerhets skyld blir hun obdusert to ganger.

Dødsårsaken er hjertesvikt, en naturlig død.

Rettssakene

Den planlagte spionrettssaken blir avlyst. Det er ingen å dømme, spionen er død.

Likevel får saken et etterspill i retten. For staten vil inndra det Gunvor har tjent på sitt samarbeid med KGB.

Staten kan ikke tiltale personen Gunvor, men tiltaler hennes dødsbo. For staten må bevise at de har en grunn til å ta pengene som Gunvor har tjent som spion, og gavene som hun har tatt imot fra russerne.

I 1978 kommer straffesaken mot dødsboet hennes opp. Rettsmøtet blir holdt for lukkede dører i Oslo byrett.

Innen den tid er også Gunvors opprinnelige forsvarer død. Høyesterettsadvokat Johan Hjort representeret boet, og får ordet til forsvar. Han verken erkjenner eller bestrider straffskyld.

«Han nedla så den påstand: Han nedla ingen påstand», står det i dommen.

Retten finner det bevist at Gunvor Galtung Haavik har jobbet for russisk statssikkerhetstjeneste, og har utlevert opplysninger som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet.

Dermed blir det en ny rettssak. Denne gangen en sivilsak der staten inndrar det de mener de har bevist at hun har tjent og mottatt.

Søsteren Sigrid skriver til Riksadvokaten samme år. Hun vil få frem det som kan forsvare søsteren:

«Dette er en forsvarstale for min ulykkelige søster.

Hun fikk aldri noe forsvar.»

Det er snart femti år siden Gunvor Galtung Haavik ble fengslet og døde. Denne saken er basert på hennes egne brev, avhør, spaningsrapporter og andre frigitte arkiver om et langt dobbeltliv. Livet til Norges største kvinnelige spion.

I hvert fall som vi vet om.

Kilder til saken:
PSTs etterforskning av Gunvor Galtung Haaviks spionasjesak
Gunvor Galtung Haaviks brev til sin forsvarer, Riksarkivet
UDs personalmappe på Gunvor Galtung Haavik
UDs rapport om undersøkelse av skadevirkningene av Gunvor Galtung Haaviks ulovlige etterretningsvirksomhet for Sovjetunionen
Paul Engstad jrs arkiv, Arbeiderbevegensens arkiv og bibliotek
Boka Spaneren: Overvåking for rikets sikkerhet av Ørnulf Tofte
Boka Iskyss av Alf R. Jacobsen
Boka I hemmelig tjeneste: etterretning og overvåking i krig og fred av Gunnar Haarstad