Hvilke egenskaper kjennetegner en torpedo?

Onkelen til Ane Muladal er omtalt som en av Norges farligste menn.

Hele livet har farens halvbror vært et mysterium. En det sjelden ble snakket om rundt middagsbordet da hun vokste opp. En hun har vært nysgjerrig på, men aldri møtt.

– Jeg har sett for meg en mann som banker på en dør. Han har med seg en hammer eller en kniv eller en pistol. Det er ikke vanskelig å forstå at den som skylder penger, blir redd. Det jeg synes er vanskelig å bli klok på er hva torpedoen tenker i samme øyeblikk.

– Det har jeg lyst til å finne ut mer om, og jeg tror og håper at onkelen min kan hjelpe meg, fortalte Ane til NRK for et år siden.

Det siste året har Ane besøkt onkelen i fengsel en rekke ganger. Hennes forsøk på å forstå og bli kjent med onkelen kan du følge i dokumentaren «Innafor: Min onkel – torpedoen».

Se dokumentaren her:

– Jeg er ikke farlig

Anes onkel er Trond Einar Frednes, som nå har skiftet navn til Trond Evensen. Han ga i 2015 ut boka «Badboy» sammen med forfatter Jørn Lier Horst.

Da sto han fram som en drapsdømt eks-torpedo som lovet å starte et nytt og bedre liv. Men det nye livet gikk ikke så bra. Han ble dømt for vold, kidnapping og trusler få år seinere.

– Jeg har sittet for vold, jeg har sittet for drap. Men jeg er ikke en type som går rundt og er en farlig mann. Jeg har noen oppgaver som jeg gjør på bakgrunn av en arbeidsgiver, forteller Trond.

– Det er ikke farlig for deg å bli glad i meg, forsikrer han niesen.

– Jeg har aldri vært redd deg. Men jeg vet at det er ikke noe gøy å være glad i et menneske som du vet kan skuffe deg, svarer Ane.

En lang rekke av dommer viser at Trond startet sin kriminelle løpebane som ung. Som 17-åring ble han dømt for innbrudd og tyveriforsøk. Tre år seinere ble han dømt for flere tilfeller av vold.

I årene som kom, eskalerte kriminaliteten. Trond hadde havnet i et tungt kriminelt miljø og ble dømt for en rekke alvorlige lovbrudd: vold, trusler, forsikringssvindel, tyveri, besittelse av narkotika og våpen.

Så langt hadde han ikke sittet lenge i fengsel av gangen. Men i 2003 toppet alt seg. En mann ble funnet omkommet i en utbrent bil utenfor Arendal. Mannen hadde blitt mishandlet så grovt at han senere døde av skadene.

Trond og to andre ble dømt for drapet. I retten forklarte de at det var et hevnoppgjør som hadde gått altfor langt.

Forsker på torpedoer

Hvordan blir man så grenseløs at man påfører andre fysisk skade med viten og vilje? Det prøver fengelspsykolog og forsker Peder Nørbech å forstå. Han er i ferd med å fullføre en doktorgrad om torpedoer.

Vi møter ham i Oslo kretsfengsel. Der har han forsket på 27 innsatte som har erfaring med torpedovirksomhet, for å finne ut hvordan disse skiller seg fra andre voldsdømte.

Hovedårsaken til at vi ikke utøver vold mot andre, er at det utløser skyldfølelse og vonde følelser hos oss selv, forklarer han.

– Å være torpedo krever at du kan skru av følelsene som gjør deg berørt, sier Nørbech.

– Hvordan kan man skru av følelsene, er det som en bryter?
– For noen vil det nok være som en bryter. Idet du tar på deg den skuddsikre vesten, den jakka eller det antrekket, da har du skrudd på bryteren og er på jobb.

Han forklarer at noen bruker mye anabole steroider, som gjør dem mer aggressive og mindre empatiske. Noen bruker narkotiske stoffer som demper følelsene.

– Gode menneskekjennere

Selv om man må kunne stenge av egne følelser for å jobbe som torpedo, viser forskningen til Peder Nørbech samtidig at torpedoer er flinke til å lese andres følelser.

– De er gode menneskekjennere, bedre menneskekjennere enn jeg som psykolog kan være. De er gode til å lese ansiktsuttrykk, og spesielt gode på å lese frykt, forteller Nørbech.

– Det er fascinerende at vi mennesker har så mange sider. Det går an å både være omsorgsfull og god, og brutal og kynisk. Men å holde de to verdenene atskilt krever enormt mye energi.

Han understreker at å være en del av den kriminelle underverdenen ikke er enkelt.

– Jeg vet om folk som har tatt livet sitt. Hvis du kommer inn i denne verdenen, i alle fall som offer, er det et levende mareritt. Det er helt jævlig.

Men er det mulig å komme seg ut av det kriminelle miljøet, legge det fra seg for godt, etter mange år preget av vold?

– Når livet er vanskelig, vil tilbøyeligheten være der. Det er lett å hoppe tilbake til det man kan. Det vil ta lang tid å finne ut av hvordan man skal leve livet sitt etter å ha holdt på med torpedovirksomhet i mange år. Og du må regne med feilskjær. Men det er helt klart mulig, sier forskeren.

– Hadde kjempesans for å kreve inn penger

En som bekrefter at det er mulig å vende torpedolivet ryggen, er Hans Petter Martinsen (58), bedre kjent som HP. Etter over ti år i Oslos underverden har han nå holdt seg unna kriminalitet i 18 år.

– Jeg pleide ikke å slå med knyttet hånd. Da knuser du ansikt og bein. Jeg pleide å slå med flat hånd. Da svimer bare folk av.

HP har satt seg ned på en benk på et treningsstudio i Oslo. De som kjenner ham, vet at han er opptatt av å trene.

Nevene har alltid vært et av hans viktigste arbeidsredskap.

I 1988 ga han seg som amatørbokser etter å ha slått knockout på motstanderen bare sekunder inn i sin siste kamp. Treningen fortsatte han med, men nå ville han bli enda større, enda sterkere.

– Jeg fikk tak i anabole steroider. Og da begynte det å skje noe i hjernen min. Jeg ble veldig hissig og selvsentrert.

På kveldstid jobbet han som dørvakt på de hippeste stedene i hovedstaden. Det tok ikke lang tid før han knyttet kontakter i Oslos underverden.

Planen var ikke å bli torpedo, sier Martinsen, men etter han måtte true gårdeieren for å få betalt for en blikkenslagerjobb han hadde gjort, fant han ut at han «hadde kjempesans» for å kreve inn penger.

Glad han aldri ble drapsmann

HP tok oppdrag for ulike firmaer. Samtidig tok rusen, ofte bestående av alkohol, anabole steroider, amfetamin og kokain, stadig mer overhånd.

Han beveget seg gradvis inn i et tungt, kriminelt miljø. Etter hvert ble grensene for hva han fikk seg til å gjøre, forskjøvet.

-«Vi trenger ikke å avlytte deg», sa politiet. «Vi hører hvor du er». Jeg skreik hele tida, og smilte ikke på 10 år, sier han.

Etter hvert som han fikk flere oppdrag, utviklet han også sin egen metode for å få betalt:

– Det verste er ikke å klype noen i armen – det går jo over etter hvert. Men hvis jeg har fått sådd noe inni hodet på deg. Som gjør at hvor enn du går, så tenker du: «Når kommer han gærningen igjen? Og hva kommer han til å gjøre?»

– Så du levde egentlig av å spre frykt?
– Jeg vil bruke ordet psykologi.

– Det høres ut som et finere ord for å spre frykt?
– Han hadde ikke hatt noe å frykte hvis han hadde betalt, svarer HP.

Når HP ser tilbake på tida som torpedo, er han takknemlig for at han kom ut i live. Og for at han selv ikke tok livet av noen.

– Folk vet ikke hvor ond denne verdenen egentlig er. Vi går og tror at alt er fint. At politiet har kontroll på alt som skjer. Men det finnes en verden til som handler om narkotika, kriminalitet og penger. Den er ond, sier han.

En kreativ og løsningsorientert voldsmann

I Skien fengsel møter Ane onkelen sin på treningsrommet. Der er alt utstyret festet med vaiere, så vektene ikke kan flyttes vekk fra treningsbenken.

– Det er for at ingen skal kaste dem i huet på noen. Det er irriterende. Og dumt. For du kan gjøre like mye gærent selv om den er festet. Det eneste du ikke kan er å bære den ut der. Det gjør jo like vondt her, sier Trond.

For å forklare hvordan det var å være torpedo, sammenligner han det med Anes jobb som journalist.

– Både din og min jobb handler om å få noe ut av folk. Å være god på dialog, skjønner du?

Han forklarer at det å få folk til å betale penger de skylder, ikke handler om å bruke vold.

– HP snakket også om det. Han kalte det psykologi, men jeg kaller det å spre frykt, sier Ane.

– Hvis det bare var frykt, ville jeg ikke sitte igjen med noe resultat, annet enn at en annen var redd meg.

– Jeg blir hans løsning for å ordne opp. Jeg kommer og sier «hør her, nå skylder du så og så mye penger. Hva gjør vi? Skal vi legge opp sånn, skal vi gjøre det sånn? Vi må finne opp en strategi sammen, du kan ikke bare stikke av.»

Han forteller at de som skyldte penger ofte utleverte seg til ham, og at han kunne bli den som hjalp dem ut av en vanskelig situasjon.

– Det er den delen jeg likte best med det jeg gjorde. Ikke det folk tenker på, at han var sånn som banka folk. For det er kanskje den delen jeg likte minst.

– Skal du fortsette å være torpedo når du kommer ut av fengsel?
– Nei, det skal jeg ikke. Det syns jeg ikke er noe særlig lenger.

– Har du dårlig samvittighet for det du har gjort?
– Både ja og nei. Det går ikke an å tenke sånn egentlig, fordi det spiser deg opp. Og da kommer rusen inn i bildet, når du begynner å få de tankene.

– For veldig mange av handlingene vi har gjort, kan du ikke skylde på rusen. Men et liv med rus etterpå kan være med på å sette et plaster på såret. Den tar bort samvittigheten. Den tar bort det vonde. Og til slutt har du festa vekk alt du egentlig bryr deg om.

Etter at opptakene til dokumentaren «Min onkel – torpedoen» var ferdig, ble Trond Einar Frednes konfrontert med en ny siktelse, for lovbrudd begått tilbake i tid. Da han fikk vite at han skulle flyttes fra Bastøy til et høysikkerhetsfengsel, slo han til en fengselsansatt. Den nye siktelsen er under etterforskning. Denne nekter Frednes straffskyld for. Ane besøker ham fremdeles.