NRK Meny
Normal

Vold på repeat

«Badboy» er fortellingen til Trond Einar Frednes’ karriere som torpedo i Larvik, fortalt til daværende politietterforsker Jørn Lier Horst. Det blir mange sterke historier som vekker avskyens fascinasjon, men noe nytt grep på sjangeren er det ikke.

Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes

Leseren av boka til Frednes og Horst får et dypdykk i en verden full av vold og rus. Alt fortalt av torpedo Frednes selv.

Foto: nordsveenfoto.no

Hva får en person til å mishandle en narkoman og tvinge han inn i et hundebur i et døgn? Typen har stjålet narko og skylder penger, og kulturen til kriminelle miljøer fordrer ubarmhjertig gjengjeldelse. Det begrunner handlingen. Ingen kan vise svakhet.

Trond Einar Frednes tar oss med på innsiden av livet som torpedo i Larviks kriminelle miljø, til en verden som kan være svært vanskelig å begripe for de utenfor.

Det er moro så lenge det er gøy

Badboy av Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes

Hva foregår i hodet til en person som truer, banker, torturerer folk og ender opp med å begå mord?

Trond Einar Frednes hadde en vanskelig barndom. Voldelig far. Komplisert forhold til mor. Alle tegn på omsorgssvikt som skaper sinne og bitterhet. Så starter det i det små. Rampestreker med gjengen, trøblete skolegang. Deretter baller det på seg.

Småkriminalitet blir storkriminalitet. Nettverk dannes. Det er moro så lenge det er gøy. Til slutt er han så langt ute i det at det er for sent å snu. Frednes slår seg opp og fram som torpedo for kriminelle høvdinger i Larvik, med et eskalerende rusproblem. Derfra blir det verre. Det ender med et brutalt drap.

Et forsøk på å komme ut av grøfta, men så er det tilbake på kjøret. Bak fasaden ulmer en sårhet og et ønske om å komme ut av det hele. Tilværelsen som voldskriminell tærer på Frednes. Lojaliteter skifter, krimtopper byttes ut, unge oppblomstrende kriminelle presser nedenifra og nye gjenger presser utenifra. I bakgrunnen lurer hele tiden politiet.

Lyspunktet hans er en ungdomsforelskelse som nesten konsekvent refereres til som Henne eller Hun – stilmessig ikke særlig vellykket grep, uansett hvor ektefølt.

En tekst kan ikke leve på drøye historier alene. Den må ha en nerve og form som griper tak i leseren. «Badboy» skaper aldri en slik nerve.

Anders Martinsen

Fengselsnotater

Når Frednes skal fortelle sin historie, er det gjennom notater fra cella. Disse gir han til tidligere politimann i Larvik, nå krimforfatter, Jørn Lier Horst. Møtet med Horst utgjør starten på boken. Brorparten av boken består av Frednes’ skildring av sitt liv som yrkeskriminell. Innimellom avbrytes fortellingen og Horst trer inn med paralleller mellom sine erfaringer som politietterforsker og den kriminelle karrieren som beskrives.

Horst var nemlig involvert i etterforskningen av det kriminelle miljøet Frednes beskriver, og innstikkene fra politi-hold løfter blikket på fortellingen som ellers befinner på bakkeplan. Frednes’ kriminelle karriere sammenfaller med en profesjonalisering og internasjonalisering av den norske kriminaliteten generelt, stadig råere.

Politi og røver av Kjetil A. Østli

Kjetil Østli pekte på mannsrollen i sin bok om spaneren Brenna og bankraner Hansen.

Her ser vi paralleller til Kjetil Østlis «Politi og røver» (2009) som tok for karrieren til politispaneren Johnny Brenna og minibanksprengeren Petter R. Hansen, tidligere affiliert til Tveita-gjengen. Et av Østlis grep er å knytte disse historiene til endringer i mannsrollen i et A4-samfunn som ikke har plass til de rastløse spenningssøkerne. Et slikt strukturelt grep finnes ikke i «Badboy», den løfter ikke de selvbiografiske utdragene fra Frednes annet enn i Holsts refleksjoner over dem.

Nok av drøye historier

«Badboy» gir et usminket nærbilde av et kriminelt liv med tilhørende herligheter og ufyseligheter. Språket er kontant og beskrivende. Frednes har nok av drøye historier å by på. De fortelles likefrem uten at noe legges imellom, men hele tiden fra forfatterens perspektiv.

Lesergleden av «Badboy» vil i stor grad avhenge av hvor vidt man lar seg fascinere av denne nærkontakten med en person som kvester folk på oppdrag for å finansiere en utagerende livsstil. En tekst kan ikke leve på drøye historier alene. Den må ha en nerve og form som griper tak i leseren.

«Badboy» skaper aldri en slik nerve. Det lugger for mye i språkføringen, særlig de delene av boken som er skrevet som tankestrømmer. Språkfølelsen til Frednes er ikke solid nok til å holde leseren engasjert gjennom tankerekkene og assosiasjonene hans.

Det blir for mange gjentagelser, umotiverte avsnittsbrudd og oppramsinger. Bruken av jeg blir trøttende når det innleder flere avsnitt og setninger på rad. Metaforene mangler presisjon.

Kanskje gir det røffe, upolerte språket en følelse av nærhet til det som skildres. Men det er ikke tilstrekkelig; de må også fortelles godt. «Badboy» klarer ikke å skape spenning ut av politijakter eller torpedooppdrag. Volden havner på repeat. Den muntlig fortellende historien mangler også humor i form av et skråblikk eller treffsikre observasjoner.

Fascinerer og frastøter

Det er noe opplagt fascinerende, kanskje tiltrekkende, med fortellinger om kriminalitet fortalt fra forbryterens ståsted. Det er ikke vanskelig å sette opp en liste med ikoniske gangsterfilmer hvorav flere bygger på virkelige hendelser. Vi følger som regel antihelten fra ung spire til høvding til alt rakner og så enten til død, fengsel eller en vei ut. I dette strøs det ut med en solid dose vold og rockestjernehedonisme.

Gangsterfilm-strukturen følges i «Badboy». Her inkludert lykkelig slutt: Frednes har lagt livet som voldskriminell bak seg. Nå holder han foredrag for ungdom om livet sitt. En annen yrkeskriminell, Sven Erik Utsi, som for øvrig skildres lite flatterende i «Badboy», har startet et lignende prosjekt og er også bokaktuell i disse tider, med «Utsi – veien ut av det kriminelle livet».

Når fortellinger om ekte kriminalitet havner på bokhandlernes utstillinger og markedsføringen spiller på kjente strofer fra populærkulturens gangster-epos, blir det desto viktigere å ikke glemme ofrene for ugjerningen. De er – som gjerningspersonene – høyst virkelige.

Anders Martinsen er invitert av NRKbok til å anmelde «Badboy». Han jobber som universitetsstipendiat ved Universitetet i Oslo hvor han har jobbet spesielt med tema slaveri og kjønn på teologiske fakultet. Han har en rekke faglige artikler bak seg og har skrevet boken «Bibelen i populærkulturen» sammen med Ole Jakob Løland og Petter Skippervold (Spartacus forlag, 2014).