Etter at Aye forlot Norge, havnet datteren i livsfare

– Aye? Aye!

En kollega hamret på stål­porten. Aye Aye Mon hadde jobbet sent, sovet lenge og ikke fått med seg at telefonnettet var skrudd av.

– Ryktene går om at militæret har tatt makten, sa kollegaen.

Aye er en erfaren journalist og forsto hva som var på gang. Hun fikk tak i sjåføren sin og fortalte datteren at hun måtte dra.

Ni år gamle Mahar var vant til å være hjemme med hus­hjelpen. Skolen hadde vært korona-stengt i et helt år, faren jobbet i en annen by og moren var ofte opp­slukt av arbeidet.

Aye tok farvel og kjørte inn i Nay­pyi­daw, hoved­staden i Myanmar.

Hun bremset utenfor kom­plek­set hvor politi­kerne bodde. Det var sperret av sol­dater med munn­bind og maskin­gevær. Ingen slapp inn og ingen slapp ut.

Ryktene var altså sanne.

Denne man­dagen, 1. februar 2021, hadde mili­tæret tatt makten for andre gang i Ayes 53 år lange liv. Nå ventet demon­strasjoner og blodig under­trykkelse. Kupp­makerne ville slå hardt og brutalt ned på all kri­tikk.

Hvor langt ville hun da være villig til å gå, hun som både ønsket å for­midle sann­heten og samtidig be­skytte familien sin?

– Jeg hadde en følelse av at dette ville bli ille, forteller Aye.

Likevel tok hun opp kameraet og begynte å filme.

Et vanskelig valg

I 2016 reiste Aye og familien tilbake til Myan­mar etter fem­ten år i Oslo. Mannen hennes, Tun Lu, hadde vært skep­tisk. De hadde norske pass, trygge jobber og en leilig­het på Torshov.

Mest av alt tenkte han på Mahar, som var født og opp­vokst i Norge. Hvor sunt var det for en fem­åring å flytte til et nytt land med et nytt språk?

Men Aye savnet Myan­mar, og hun sav­net yrket sitt. Hun hadde reist til Norge for å jobbe i Democratic Voice of Burma, en radio­stasjon som sendte usen­surerte nyheter inn i Myanmar.

Da landet til slutt ble fritt og fredelig, flyttet hele redaksjonen tilbake.

Aye hadde valgt å bli den gan­gen, for Mahar var fortsatt et sped­barn. Men hver kveld tittet hun på Face­book-feeden til sine gamle kolleger. De ledet de­batter, stilte politikerne til veggs og fortsatte arbeidet de hadde påbegynt sammen.

– De som dro tilbake, elsket det. Jeg hadde aldri vært journalist i hjemlandet mitt, jeg hadde aldri sett ting med egne øyne og laget nyheter fra felt. Det var drømmen min, sier Aye.

Selv jobbet hun i en barnehage på den andre siden av jorda.

– Vi hadde det godt i Norge, men jeg var ikke lykkelig.

Da Aye i 2016 ble tilbudt en korre­spondent­stilling i Radio Free Asia, et amerikansk mediehus, hadde mannen omsider gitt etter. De solgte leilig­heten, ga bort vinter­klærne og reiste tilbake til Myan­mar for å delta i gjen­opp­byggin­gen av landet.

Men demo­kratiet var skjørere enn de hadde trodd. Etter kuppet i februar i år, holdt alt på å rakne.

Konfronterte generalen

Situa­sjonen ble verre for hver dag. Mili­tæret holdt politikere fengslet, banket opp demon­stranter og skjøt med skarpt. De hadde også begynt å arrestere journa­lister.

Derfor var salen glissen da regimet holdt sin første presse­konferanse i midten av februar. Men Aye var ikke redd. Som ansatt i et inter­nasjonalt medie­hus, følte hun at det var trygt å kon­frontere den hvit­kledde gene­ralen som sto over­for henne.

– Hvorfor er inter­nett stengt ned?

– Dere er kritisert for å ikke respek­tere lovene i landet. Kommentar?

Aye fremsto helt rolig, selv om hjertet hamret og blodet kokte. Hun var trist og for­bannet for at mili­tæret var i ferd med å øde­legge alt hun hadde jobbet for.

– Hva slags ammunisjon bruker dere?

– Vil dere garantere for retts­sikker­heten til ube­væp­nede demon­stranter?

Senere på kvelden gikk videoen viralt. «Om alle hadde stilt dem slike spørsmål, ville ikke militæret våget å holde en presse­konferanse», lød en av 80.000 kommen­tarer på Face­book.

Aye var stolt, men innså sam­tidig at hun hadde stukket seg ut. Etter presse­konferansen fikk hun meldinger fra fremmede, som var bekymret for at regimet skulle straffe henne.

«Pass på deg selv», skrev de.

«Ikke sov hjemme i natt».

– Jeg fikk ikke sove den natten. Jeg turte ikke å sove. Jeg lyttet etter hver eneste lyd, forteller hun.

En scooter freste forbi. Løs­hunder bjeffet i mørket. Ville hun høre om noen åpnet porten?

Skuddene

De neste dagene jobbet Aye hjemme­fra. Hun gikk sjelden ut av huset, men holdt seg innen­dørs sammen med Mahar.

Niåringen hadde slitt med å tilpasse seg livet i Myan­mar. Faren bodde i en annen by for å jobbe. Hun ble bitt av insekter, likte ikke maten.

Dessuten savnet hun vinteren i Norge. Før pan­demien så de ofte Disney-filmen Frost på kino, gjennom 3D-brillene virket snøfnuggene ekte.

Men nå var kinoen stengt. Skolen var stengt. Og moren var amper og urolig. Da en skudd­salve gikk av rett utenfor huset, sa Aye at det bare var fyr­verkeri. Men hun merket at datteren var preget.

Mahar, som før hadde vært livlig og pratsom, snakket ikke så mye lenger.

Tortur

19. mars 2021 fikk Aye beskjed om at militæret hadde arrestert en BBC-reporter. Han var en venn, Mahar pleide å leke med datteren hans.

– Han ble vekket hver natt på cella og spurt om politisk tilknytning. Da han ble løslatt fire dager senere, hadde han sår over hele kroppen, forteller Aye.

Hun hadde holdt stand så lenge hun kunne, men nå var det på tide å komme seg vekk. Torturerte de en journalist fra BBC, et av verdens største medie­hus, var ingen trygge.

Aye slettet innholdet på data­maskinen og mobilen, la kontanter og pass i en veske og ringte etter en betrodd sjåfør. Hun plasserte Mahar i baksetet, og så kjørte de en ubevoktet bakgate ut på den store motorveien.

I jungelen

Det var ikke første gangen Aye flyktet. I 1999 fikk hun vite at militæret skulle avhøre henne om søsteren, som var politisk aktiv. Hun bestemte seg for å rømme landet sammen med mannen sin.

Aye flyktet gjennom jungelen, i en liten robåt på en stor og stri elv. Hun kunne ikke svømme.

«Faller jeg over bord nå», tenkte Aye, «da er det over».

Selv om hun kom seg ut av landet, unner hun ingen den angsten hun følte i jungelen. Aller minst sin egen datter. Denne gangen skulle de komme seg ut med fly, selv om også den reisen bød på farer.

På vei mot landets største flyplass, som lå i Yangon, ble de stoppet flere ganger. Men hver gang lot sol­datene dem passere. Fremme i Yangon ble de møtt av mannen til Aye, som jobbet der. Han tok dem med til en leilig­het, hvor de skulle gjemme seg i to uker.

De lette etter fly­billetter og Aye fortsatte å jobbe. Nyhetene ble mer rystende for hver dag. I starten av april var nesten 540 mennesker drept, 40 av dem barn. Aktivister ble torturert med syre og kokende vann, mens helsepersonell ble brutalt mishandlet.

Iblant ringte fremmede til den profilerte journa­listen og tryglet henne om hjelp.

– Men det var ingenting jeg kunne gjøre, sier Aye med tårer i øynene.

Samtalene minnet henne på hva hun selv risikerte. Ifølge Reportere uten grenser har 69 journalister blitt arrestert i Myanmar. Mange av dem var langt mindre kjent enn Aye.

For alt hun visste, ville militæret pågripe henne på flyplassen.

«Vær så snill, sir»

7. april 2021. Terminalen kunne vært hentet ut av en kata­strofe­film. Lyset var slukket, folk skyndet seg mot gatene, mens soldater ropte «raskere!» Det var som om alle prøvde å komme seg vekk, før det var for sent.

En norsk diplomat ventet i avgangshallen. Ambassaden hadde bedt alle nord­menn om å forlate landet, og denne familien trengte all den hjelpen de kunne få.

I passkontrollen satt en grense­vakt med alvorlig mine og blå uniform. Han tok imot doku­mentene og vinket Mahar og faren gjennom. Men Aye sitt pass ble han sittende og studere. Vakta begynte å taste på data­maskinen, mens minuttene gikk.

Navnet hennes ble ropt opp. Flyet skulle ha lettet for en halv­time siden.

– Kan jeg gå? spurte Aye nervøst, men hun fikk ikke svar.

Den norske diplo­maten overvar det hele, men det var ikke mye han kunne gjøre. 50 prosent sjanse, tenkte Aye. Nå er det «half-half» om de på­griper meg eller lar meg gå.

Hun så på grensevakta en siste gang.

– Vær så snill, sir?

Han løftet blikket. Rakte henne passet. Og sa:

– Gå.

Skyldfølelse

Krokusen blomstrer i sola, mens småunger leker gjemsel blant trærne i parken. Det er midten av april og vår i Oslo.

– Vi var i helvete, nå er vi i himmelen, sier Aye med et matt smil.

De har nettopp kommet ut av karantene­hotell og flyttet inn i en liten leilighet de leier på Bislett. I sofaen smiler Mahar bredt, før hun setter tennene i en diger rosin­bolle.

Jenta har gjennom­gått en forvandling etter at hun kom til Norge. Hun snakker som en foss og er mer levende enn på lenge.

Når Aye ser henne slik, tenker hun på hvem datteren kunne ha vært om de hadde blitt i Norge.

– Jeg var kanskje en egoistisk mor som tok henne med til Myan­mar. Men jeg reiste med håp, og vi gjorde et viktig arbeid, sier Aye.

Derfor sitter hun her med blandede følelser. Hun dro til Myanmar for å gjen­reise landet. Og så forlot hun det igjen. Hun føler seg flau for å ha forlatt et folk som kjemper, selv om det ville vært umulig å bli.

Fra stua på Bislett dekker hun fortsatt kuppet, og hun jobber minst like mye som før.

– Dersom Myan­mar blir fritt igjen, reiser jeg nok tilbake igjen. Men da reiser jeg alene, sier Aye Aye Mon.

Så åpner hun PC-en og fortsetter arbeidet.