Stian isolerte seg frivillig i ett år

Stian hadde bestemt seg.

Den mørkhårede 17-åringen gikk sakte ned trappa fra soverommet på loftet. Han stoppet opp halvveis. På ett av trappetrinnene ble han sittende og se på foreldrene ved kjøkkenbordet.

Avgjørelsen var tatt. Det gjensto bare å si det høyt.

«Mamma, jeg kommer ikke til å gå på skolen mer.»

Foreldrene var ikke overrasket. For Line og Truls Enger hadde det blitt vanskeligere å få ham opp av senga om morgenen.

Ved et par anledninger hadde Stian sagt det rett ut: Han trivdes ikke på skolen. Foreldrene hadde avfeid det hver gang. Denne kvelden var ikke et unntak.

– Selvsagt skal du ta tredje året på videregående skole. Hva slags fremtid vil du få dersom du ikke fullfører skolen, spurte Line.

Som sin mor, hadde Stian alltid vært sta når han først hadde bestemt seg for noe. Han kom derfor forberedt med en lang liste argumenter for og imot.

– Jeg trenger en pause fra alt som har skjedd, svarte Stian.

De visste godt hva han har vært gjennom de siste 14 årene. Sinneutbruddene, blåmerkene og verst av alt, ensomheten.

Mamma Line trasket ute i nabolaget hele den natta. Hun fikk ikke sove. Hjernen kvernet stadig på de desperate ordene til sønnen.

«I alle år har vi gjort det som dere mener er det beste for meg. Kan vi i ett år prøve å gjøre det JEG mener er best for meg?»

Stian hadde fått nok. Denne gangen var det hans valg å ta avstand fra alle andre.

Barndommen

Det begynte å gå galt i 2003. Hele familien var på bilferie i Danmark. Stian satt i baksetet, da faren Truls plutselig oppdaget at øynene til sønnen rullet bakover og pupillene forsvant.

Kort tid etter fikk Stian diagnosen epilepsi. Han var tre år gammel. Ifølge foreldrene, gikk han fra å være et omgjengelig barn som syntes at alt var greit, til å bli et barn som følte at mye var vanskelig.

Epilepsien påvirket også hvordan han lekte med andre barn. Han hadde lite impulskontroll og ble sint hvis han ikke fikk det som han ville. Selv om han var flink til å ta kontakt med nye mennesker, slet Stian fælt med å holde på venner.

Det var tøft for foreldrene å se at sønnen var ensom i oppveksten. Dessverre var det verre ting i vente.

Foreldrene husker at sønnen nesten daglig kom hjem med tårer i ansiktet og blåmerker på kroppen.

Håpet om at fotballen skulle bli et fristed, ble også raskt knust. Stian følte at han ble latterliggjort og at det gikk sport i hvem som kunne takle ham hardest på banen.

Tilbakemeldingen fra omverdenen var at Stian skjøv folk vekk ved å være vanskelig og snarsint. Selv følte han at alle andre vendte ham ryggen.

Da ungdomsskolen sto for tur, prøvde han å endre seg. Han begynte på en annen skole enn de andre i klassen, fast bestemt på å få en ny start.

– Jeg gjorde alt for at de andre i den nye klassen skulle synes at jeg var morsom, forteller han.

På den nye skolen mobbet han en annen, fordi han ikke ville være mobbeofferet selv. Det angrer han dypt på i dag.

– Jeg visste at jeg var slem. Men der og da klarte jeg ikke å tenke på noen andre enn meg selv, sier Stian.

Han tok på seg rollen som klassens klovn og lærernes plageånd. Stian kom sent til timene, gjorde ikke lekser og forstyrret undervisningen. Populariteten gikk opp mens karakterene stupte.

Ordenskarakteren ble så ille at han måtte bytte til en spesialskole for ungdommer med ulike lærevansker. Det førte til at han mistet kontakten med de nye vennene han hadde gjort alt for å få.

I årene som fulgte satt Stian hjemme på kveldene, mens andre på hans alder var ute med venner.

Isolasjonsåret

I 2019 droppet Stian ut av videregående skole, med tillatelse fra foreldrene. Etter hvert som ukene gikk, kom han inn i en slags rutine, til tross for at han ikke hadde noen planer.

Dagslyset strålte inn gjennom takluka. Soverommet til Stian hadde så vidt plass en 90 centimeter seng og et skrivebord. På skrivebordet hadde han en kraftig PC, to skjermer og hodetelefoner med mikrofon.

– Ja, ja. Jeg har vært våken i ti minutter allerede, løy Stian som vanlig i telefonen da moren ringte klokka ni.

Avtalen med foreldrene var at han skulle stå opp hver morgen til vanlig tid, selv om han ikke skulle på skolen.

Straks moren hadde lagt på telefonen, gikk han og la seg igjen. I senga lå den gulbrune cavalieren «Leo» som hadde sneket seg inn tidligere på morgenen.

Klokka ble elleve og han lå fortsatt i senga.

Dagene besto av å sove til langt på dag. Så gikk han ned for å spise frokost, eller rettere sagt lunsj og så opp til rommet for å skru på PC-en. Og der ble han sittende resten av dagen.

Stian kunne lett spille online åtte til ni timer i strekk. Ofte var han oppe gjennom natta for å fortsette spillet.

Avtalen med foreldrene var at han skulle ha en normal døgnrytme og bruke året på å trene og bygge seg opp igjen psykisk. Istedenfor brukte han tiden på å spise masse junkfood, drikke brus og sitte foran PC mange timer i døgnet.

– Det var kjempefint. Ikke noe stress eller press. Jeg følte at jeg levde det perfekte livet, sier han.

Drømmelivet til Stian var derimot foreldrenes mareritt.

Mislykket

Mamma Line Enger visste godt at Stian ofte sov til langt på dagen og brukte altfor mange timer foran PC-en.

– Du får så mange slag i ansiktet, fordi ting ikke blir som du har tenkt. Jeg skal være ærlig, det har vært tider der jeg har tenkt at Stian var lat, sier hun.

Hun skammet seg over sønnens livsvalg. Særlig sårt var det når venner og kolleger fortalte om en hektisk hverdag med skole, fritidsaktiviteter og vennebesøk.

– Det var vondt å høre, for det var så langt unna det livet jeg levde med mitt barn. Jeg følte at Stian ikke hadde noe liv å snakke om. Vi følte at vi var mislykket som foreldre, forteller hun.

Lines største bekymring var at Stian skulle falle fullstendig utenfor samfunnet.

«Hva i all verden hadde de gått med på? Tenk om Stian ble boende hjemme til han ble 40 år?»

Hun visste ikke dette den gang, men japanere har faktisk et ord for det Line fryktet aller mest.

«Hikikomori»

De usynlige

Ordet «hikikomori» er satt sammen av de japanske verbene «hiku» og «komoru». Begge betyr å trekke seg tilbake eller å stenge seg inne.

– Mange japanere tenker at hikikomoris er håpløse tilfeller, sier Tara Ishizuka Hassel.

Hun er halvt norsk og halvt japansk. Hun har bodd i Tokyo i sju år, og har tatt mastergrad i japansk kultur.

Definisjonen på en «hikikomori» er en person som isolerer seg fra samfunnet ved å stenge seg inne i boligen en periode på mer enn seks måneder.

I Japan lever over 1,15 millioner mennesker på denne måten.

Disse verken jobber, studerer eller møter andre mennesker, med unntak av familien. Istedenfor bruker de all sin tid på å lese, se på TV, spille dataspill og sove.

Hva er det med det japanske samfunnet som får voksne mennesker til å trekke seg tilbake til soverommene sine og bare bli der?

– Japan er et gruppesamfunn. Alle har en rolle å utfylle og individet er ikke like viktig som selve gruppa, sier Hassel.

Japan er et tradisjonelt plikt- og prestasjonsbasert samfunn, spesielt i arbeidslivet. Som mange vestlige foreldre, har også de japanske en drøm om at barna skal lykkes i arbeidslivet.

Noen sparer derfor i årevis for at de skal ha råd til privat utdanning. Slik vil de sikre at barna kommer inn på et prestisjeuniversitet og får en toppjobb.

– Foreldre ofrer veldig mye for barna sine. Så helt fra man er små, vet barna tydelig hva som forventes av dem, sier hun.

Fallhøyden blir dermed svimlende høy. For det finnes ikke noe som heter en ny sjanse i Japan.

– Man har stort sett én sjanse. Og det er det. Da er det ikke rart man føler seg mislykket om man ikke klarer å leve opp til forventningene, sier Hassel.

Hikikomori-nettverket

I Bærum gikk det et lys opp for ildsjelene som jobber med vanskeligstilte ungdommer da de kom over en norsk masteroppgave om hikikomori i 2016.

– Vi skjønte at vi også har et fenomen med ungdommer som ikke takler skole, jobb eller livet generelt, sier Hanne Naug, psykologspesialist i Ressursteam for Ungdom.

Mange tenker på vanskelig ungdom som utagerende. De lager bråk og havner i trøbbel, kanskje i et forsøk på å vise omverden at de ikke har det bra.

– Disse ungdommene strever, men de trekker seg inn og søker ikke hjelp. De lager ingen problemer for andre, og blir derfor ofte usynlige, sier kollega Ingeborg S. Lishaugen.

Utfordringen lå i å finne ut hvordan man skal nå frem til disse «usynlige» ungdommene.

– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet foran stengte soveromsdører for å prøve å overtale noen til å komme tilbake til skolen. Det funker rett og slett ikke, sier Pål Gustavsen fra Oppfølgingstjenesten.

Hans jobb er å få ungdom tilbake i skole eller ut i arbeidslivet. Det er lettere sagt enn gjort.

– De fleste av ungdommene som sitter hjemme, har hatt det vanskelig så lenge at de bare har gitt opp. Da nytter det ikke å lokke dem ut med mer skole eller en ubetalt praksisarbeidsplass, sier han.

Oppdagelsen av fenomenet «hikikomori» i Bærum ble starten på samarbeidsprosjektet «Hikikomori-nettverket». Det skulle bidra til å endre livet til Stian.

Ved å lese seg opp på det japanske fenomenet, og dele innsikt, innså nettverket at ungdommene trengte noe helt annet enn alternativene de hadde fått tidligere.

– Vi må gi dem ting som har en verdi for dem. Som for eksempel det å kunne fullføre et fag. Vi innså at det må gjøres på ungdommens premisser og på en arena hvor de føler trygghet, sier Gustavsen.

Dermed kom ideen om et skreddersydd undervisningsopplegg, i samarbeid med Sandvika videregående skole, for å lokke ungdom som Stian ut av soverommet.

Spillhuset

I et datarom på et ungdomsklubbhus i Bærums Verk, sitter flere ungdommer i stillhet foran PC-skjermene.

Camilla er en jente med lysebrune krøller og en sølvring i nesa. Hun sitter med hettegenser over hodet for å ikke bli gjenkjent.

Slik som Stian, har også hun slitt med å være til stede på skolen. Fysisk.

– Alt jeg klarte å tenke på da jeg var på skolen var at folk sa stygge ting om meg bak ryggen min, sier hun.

Camilla holder armene i kryss mens hun snakker. Hun trekker stadig i sidene på hettegenseren, som om hun forsøker å skjule kroppen.

– Første gangen noen kalte meg stygg og feit, var i barnehagen, forteller hun.

Mange år med mobbing ødela gradvis karakterene og selvtilliten hennes.

Når ting var tøft på skolen, hadde Camilla moren å vende hjem til. Moren hadde selv opplevd mobbing i oppveksten og var det viktigste mennesket i livet hennes.

– Hadde det ikke vært for mamma, så tror jeg ikke at jeg hadde overlevd, sier hun.

Camillas verden gikk under da moren døde etter en lengre periode med alvorlig sykdom, rett før hun fylte 18 år.

Camilla var oppe hele natta og sov mesteparten av dagen. Hun isolerte seg hjemme i ukevis uten å snakke med noen. Det verste var tanken på at resten av verden bare gikk videre uten henne.

– For meg sto alt helt stille. Jeg følte meg veldig alene, selv om det var flere som forsøkte å hjelpe meg, sier Camilla.

Tilbudet om å ta opp fag på Spillhuset gav henne en grunn til å stå opp om morgenen.

– Det var så utrolig viktig for meg å komme ut av huset en gang i uka. Det gav meg en mestringsfølelse, sier hun.

På spillhuset får ungdommene personlig oppfølging med lærere fra Sandvika videregående skole. De får veiledning på telefon og e-post de gangene de ikke orker å møte opp fysisk. De slipper også å snakke om følelser hele tiden.

Målet er å lage et fristed hvor ungdommene kan møte mennesker, uten å føle på skam.

– For noen er det en ekstra belastning å hele tiden måtte forklare hvorfor man ikke får til ting, sier Anja Elton Proskurnicki, avdelingsleder i Utekontakten.

Hun mener det er viktig å kunne ta del i et fellesskap som ikke krever mer av deg enn det du tåler.

– Det er veldig synd om sosiale utfordringer skal hindre at noen klarer å fullføre skole og utdanning. I vår verden i dag er det jo mulig å gjøre alt på nett. Hvorfor kan man ikke fullføre videregående skole på nett, spør Proskurnicki.

Hun mener koronapandemien har vist at det er mulig å legge til rette for nettbasert undervisning i en stor skala og på kort tid.

– Å være sosial og samhandle med andre er en viktig del av livet til mange. Det betyr likevel ikke at det er det beste for alle, sier hun.

Stian: – Det blir bedre

De første månedene av isolasjonsåret til Stian var fulle av skuffelser.

Avtalen med foreldrene var at han skulle møte til ukentlige samtaler med Pål Gustavsen i Oppfølgingstjenesten. Han fikk også muligheten til å ha arbeidspraksis i en butikk i nærområdet. Men han møtte ikke opp til verken jobb eller samtaler.

Det var ikke før Stian fikk tilbudet om å ta opp fag på Spillhuset, at han innså hva han egentlig kunne få til.

Her fikk han endelig det han trengte – et fristed hvor man kan konsentrere seg om skolefag uten forstyrrelser fra livet.

Han måtte vekk fra klasserommet for å kunne klare å konsentrere seg om skole. Mestringsfølelsen gav mersmak.

Stian møtte opp til undervisning hver uke og klarte til slutt å ta opp to fag i løpet av friåret sitt.

– Det er litt klisjé å si at det blir bedre. Men det er det som skjedde for min del etter friåret. Jeg er fornøyd med at jeg har kommet meg tilbake til samfunnet igjen, sier Stian.

I høst begynte han på linjen E-sport Aktiv ved Sunnfjord Folkehøgskole og trives godt på skolen. Han planlegger å ta opp engelsk for å fullføre videregående skole.

• Hør Stian fortelle sin historie i EKKO