Den nye læreren ble redningen for Elise

– Jeg ble nok veldig flink til å skjule ting, for det var få som skjønte hvordan jeg egentlig hadde det, forteller Elise Næsgaard.

Hun hadde en vond og ensom skoletid, men holdt det skjult for alle rundt seg. Men på ungdomsskolen fikk hun en lærer som endelig skulle skjønne hvordan hun hadde det.

Etter å ha sett nettserien #dusåmeg på NRK, var Elise en av svært mange som benyttet muligheten til å takke læreren sin.

– Hun var som ingenting

– Mitt første møte med Elise? Det er snart seks år siden, så Erik Lindegaard må tenke litt før han fortsetter.

– Det var en sart jente, husker jeg. Hun hadde en sårhet over seg og var nesten som ingenting de første gangene hun kom ned hit.

«Ned hit» er kjelleren på Breidablikk ungdomsskole, like utenfor Sandefjord. Her, i det musikklæreren stolt kaller «landets beste musikkrom», henger gitarer i lange rekker langs veggene. I enden av rommet, litt opphøyd med et par trappetrinn, står en fullt rigget scene med lydutstyr og instrumenter.

I åttende klasse ble Erik kontaktlærer for Elise. Han skjønte snart det var en jente som ikke hadde det så greit.

Angst og panikkanfall

– Jeg har alltid hatt det vanskelig sosialt, og følte vel aldri at jeg hadde noen ordentlige venner, forklarer Elise.

18-åringen går siste året på videregående, og er russ til våren. Skoledagen er over, så nå sitter hun hjemme i stua med utsikt over Sandefjord. På spisebordet ligger en bunke gamle fotoalbum. Elise blar litt tilfeldig frem og tilbake og plukker ut bilder av en blid og smilende skolejente.

Elise gikk i det hun selv beskriver som en vanskelig klasse. Spesielt blant jentene var det mye utestenging og intriger, men mye foregikk i det skjulte.

– Jeg hadde noen få jeg kunne være litt sammen med, men ikke på skolen. Til det var jeg ikke populær nok, sukker hun litt oppgitt.

De siste årene på barneskolen var spesielt vonde, men med et lite barns logikk ville hun ikke bekymre foreldrene med sine egne problemer.

– En stund var jeg veldig langt nede, og gikk nok gjennom en slags depresjon, forteller hun.

I perioder kjente hun på det hun nå skjønner var angst og panikkanfall. Ofte satt hun på rommet alene, trøstet seg litt veslevoksent med at livet måtte bli bedre hvis hun bare kom seg gjennom denne vanskelige tiden.

Ba læreren om hjelp

Selv om hun var stille og gjorde lite ut av seg, var det Elise som tok kontakt, forteller Erik. Etter en av de første timene kom hun bort til sin nye kontaktlærer og spurte forsiktig om de kunne ta en prat.

Mens resten av klassen gikk til friminutt, satte de seg i trappa utenfor musikkrommet. Etter en litt nølende start, åpnet Elise seg og fortalte hvordan hun hadde det. Det skulle bli en vanskelig samtale, husker Erik, og med mange tårer.

– Bare det å åpne seg er jo en vanvittig sterk greie når du går i åttende. Fortelle at du ikke har det bra og trenger hjelp. Det er tøft, men det eneste som hjelper.

Den første praten skulle bli kort, bare ti – femten minutter klemt inn mellom to skoletimer, avsluttet med en god klem. Og selv om Erik der og da kanskje ikke følte det som noe spesielt, ble han glad over å se hva det gjorde med henne.

– Det var bra for henne, og for meg også. For jeg så på henne hvor godt det var å få sagt det, husker han.

– Livet mitt begynte på ungdomsskolen

– Jeg følte meg veldig trygg rundt Erik på den tiden. Han tok meg inn i varmen og var der for meg, rett og slett, sier Elise.

Etter praten følte hun seg lettet, husker hun. Det var ikke de store tingene, men for henne skulle det bety alt. Bare det at noen spurte hvordan hun hadde det, eller om hun trengte en prat, var alt som skulle til for å få henne gjennom skoledagene.

– Livet mitt begynte på en måte på ungdomsskolen. Endelig følte jeg at jeg kunne puste, sier Elise og slipper skuldrene for å vise hvor lettet hun følte seg.

Utover skoleåret skulle det bli mange slike samtaler i trappa utenfor musikkrommet. Ofte med strigråt når Elise kom ut med det som plaget henne.

– Han var veldig forståelsesfull og passet godt på meg. Jeg ble veldig knyttet til Erik, han ble som en «ekstra-pappa», smiler hun.

Drømte om musikk

Elise hadde alltid vært glad i å synge, men uten at hun utmerket seg spesielt. Men hun ville så gjerne lykkes med musikken. Både fordi det var hennes store drøm, men også fordi musikken var noe hun hadde blitt plaget for.

På barneskolen meldte hun seg på en talentkonkurranse. Hun vant den ikke, men følte selv det hadde gått bra. Ikke minst var hun utrolig stolt over å ha gjennomført noe som hadde kostet så enormt mye mot.

Men da en video av opptredenen hennes ble vist for klassen, ble hun møtt med knising, stygge blikk og giftige, små stikk.

– Det var tungt for meg, for musikken var på en måte det eneste jeg hadde. Nå skulle de ødelegge det også, sier hun alvorlig.

Elise sto foran et valg: Enten droppe musikken og aldri synge igjen, eller vise at hun var flink og hadde noe å fare med. Det første var aldri aktuelt, forteller hun og rister bestemt på hodet. Til det var musikken for viktig.

– En dag skulle de få se at jeg ikke var noe å fnise og gjøre narr av, at denne jenta hadde noe hun også!

Fant seg selv

I løpet av de første ukene på ungdomsskolen skjønte Erik at musikkinteressen stakk dypt hos Elise. Og da han så hvor hardt hun jobbet, oppmuntret og skrøt han ekstra, forteller han.

I starten gikk det langsomt, men gradvis begynte han å se en jente der musikken var en viktig del av livet, en del av identiteten.

Og så, etter noen måneder, skjedde nærmest en forvandling.

– I niende skjøt det med ett veldig fart. Plutselig var hun god på gitar og piano, og hadde begynt å lage sanger selv. Elise har nok alltid vært en musiker, jeg lukket bare opp musikkrommet og lot henne få sjansen til å vise det.

Det å drive med musikk, og den tryggheten og gleden det ga henne, skulle smitte over på hele Elise, husker han. Med ett var hun en helt annen enn den beskjedne, lille jenta som hadde startet i 8C.

– Inn hadde det kommet en usikker og tilbakeholden 13-åring, nå blomstret hun. Plutselig våget hun å være seg selv og gjøre det hun ville aller, aller mest, forteller Erik og smiler.

I musikkmiljøet fikk hun dessuten nye venner, og de neste årene så han en jente som ble tøffere og flinkere, som turte mer og endelig begynte å finne sin plass.

Følger hjertet

– At jeg har betydd så mye visste jeg ikke. Da er det utrolig gøy å vite at jeg har vært med på å påvirke valgene hun har gjort, forteller Erik etter å ha sett filmen fra Elise.

Hun går nå siste året på Sandefjord videregående skole, på linjen for dans, drama og musikk. Hun går sammen med flere av vennene hun fikk på musikkrommet på ungdomsskolen, og takket være Erik er hun fast bestemt på å følge drømmen om musikk.

– Det gir meg nesten alt å se at de som trenger litt ekstra blir trygge og vokser. Da er det veldig fint å være lærer!

Anbefalt lesning: Den gode læreren er først og fremst et medmenneske. For noen har det betydd alt. Her kan du lese mer fra #dusåmeg:

• Hajrah Arshad (20) var lærerens verste mareritt

• Even (17) var i ferd med å gi opp skolen, men så fikk han en ny lærer