– Hun var den første som så det gode i meg

På Askvoll har det nye skoleåret nettopp startet, og Jannicke Gjervik har fått ansvaret for sin første ungdomsskoleklasse.

Hun har ennå ikke rukket å bli kjent med alle, men legger raskt merke til en av de nye guttene.

13-åringen sitter helt forrest ved kateteret, nesten hodet høyere enn de fleste andre på trinnet. Når det ringer ut til storefri forsvinner han raskt ut døra og stiller seg et stykke unna de andre elevene, som samles i små grupper som ler og prater.

Gang på gang nærmer han seg, men hver gang ser læreren det samme gjenta seg:

Når han forsøker å få kontakt, trekker ringen seg bare tettere sammen. Han prøver flere ganger, og på flere steder, men blir bare møtt av en ugjennomtrengelig mur av barnerygger.

– De er helt tydelige på at de ikke vil slippe ham til, så til slutt gir han opp og går sin vei, forteller Jannicke.

Der og da bestemmer hun seg for at dette må hun gjøre noe med.

Slet med å passe inn

– Jeg husker det godt, men må innrømme at jeg ikke tenkte så mye på det der og da, forteller Even Vågen Aga (17) og ser ned på to urolige never.

Han er tilflytter til Askvoll, og bor på en liten øy noen minutters båttur fra den lille vestlandsbygda. Høsten for snart fem år siden var han en av syv elever som kom til ungdomsskolen fra den vesle grendeskolen på hjemstedet.

Dette var den fjerde gangen han møtte opp på ny og ukjent skole, men det som skjedde i friminuttet var på ingen måte nytt.

– Jeg klarte liksom aldri helt å finne min plass, og var veldig mye alene, forteller han.

Selv om ordene sitter langt inne, er han veldig klar på at han ikke var et offer. Bare en som trengte litt ekstra hjelp.

Alene mot alle

Ensomheten var noe som hadde fulgt Even gjennom hele oppveksten. Både på skolen og hjemme. Han ville så gjerne få seg venner, men visste ikke helt hvordan.

– Jeg følte alltid at det var alle mot meg, så da ga jeg vel litt opp til slutt, forklarer han litt nølende.

I friminuttene og etter skolen ble det mye «skitkasting» og krangling, forteller han. Ikke direkte mobbing, for hvis han ble plaget gjorde han minst like mye tilbake. Ofte var det han selv som startet bråk, som kunne tippe over i raseriutbrudd eller slåsskamper.

– Som elev var jeg ikke akkurat den roligste, kan du si. Det er mange som har måttet tåle mye fra meg opp gjennom.

På skolen ble Even en gutt de andre prøvde å unngå, så da brukte han heller tiden på å lage bråk og leven.

Slik ble han i det minste sett.

Og som klassens klovn og bråkmaker kunne han skjule hvordan han egentlig hadde det, tomheten av alltid å være alene.

I timene slet han med å konsentrere seg. Han fikk mye kjeft og ble stemplet som bråkete og problematisk. Løsningen ble gjerne å flytte ham til et eget rom så han ikke kunne forstyrre resten av klassen. Ofte endte skoledagen også med en tur til rektor, hvor han fikk sitte «og tenke over det han hadde gjort».

For Even var skolen noe han gruet seg til, et nødvendig onde han bare måtte lide seg gjennom. Nå ventet tre nye år på ungdomsskolen.

En dårlig start

På Askvoll gjorde Even som han alltid hadde gjort. For å skjule sin egen usikkerhet slengte han noen stygge meldinger i håp om å bli lagt merke til.

– Han fikk en dårlig start og gjorde seg upopulær ganske fort. Det var det jeg fikk se i friminuttet, forklarer Jannicke om det som skjedde for snart fem år siden.

Hun hadde allerede fått noen meldinger, forteller hun. Andre elever fortalte at Even kunne være vanskelig å være sammen med. Han sa stygge ting, og kunne være både frekk og spydig. Det hendte også at han var litt hardhendt, så en del av barna var rett og slett litt redde for ham.

–​ Even er jo en stor og kraftig gutt, så kanskje følte han at dette var en måte han kunne hevde seg litt på.

Kanskje var det også noen som følte seg litt truet av en elev som kunne mye og ofte hadde rett, men som også kunne være veldig kranglete og påståelig, forteller hun.

Men på tomannshånd var Even både snill og hjelpsom, forteller Jannicke. Og selv om karakterene ikke var så gode, var det lett å se at det ikke var noe i veien med evnene. Spesielt i matte og naturfag, husker hun.

Han tenkte annerledes og fant smarte løsninger, men klarte ikke helt å omsette det til arbeidet i timene.

En lettet gutt

Etter episoden i friminuttet stilte Jannicke seg som vanlig ved kateteret. Da alle hadde falt til ro, ba hun om klassens oppmerksomhet. Hun hadde noe hun måtte snakke med dem om, fortalte hun med alvorlig stemme.

– Jeg begynte med å fortelle om det jeg hadde sett i friminuttet, og hvor vondt det hadde gjort. Her var en elev som så tydelig ønsket kontakt, men som ingen ville slippe inn i varmen. Det gjorde vondt langt inn i hjerterota.

Så ga hun klar beskjed om at slik skulle ingen ha det på hennes skole.

I klasserommet ble det helt stille, husker hun. Elevene lyttet, men ingen protesterte på det som ble sagt. Men da hun så bort på Even, var det tydelig at det gjorde vondt. Selv om hun ikke hadde nevnt navn, skjønte alle hvem hun snakket om.

– Even virket ikke trist da han kom inn, men jeg så at han ble mer og mer lei seg. Kanskje fordi han plutselig hadde sett seg selv i min fortelling?

Etter timen tok hun Even med ut på grupperommet. Der satte de seg ned og snakket om det som hadde skjedd. Jannicke beklaget at hun tok det opp foran hele klassen, men hun hadde følt at det var helt nødvendig.

– Even fortalte at det var ubehagelig å bli pekt ut foran alle, men sa etter hvert at det var greit. Heldigvis var det en veldig lettet gutt som til slutt gikk ut av grupperommet.

For Even var fortvilet. Han ønsket ikke å ha det slik, og nå skulle han endelig få hjelp til å komme seg ut av rotet.

En ny start

Etter praten på grupperommet tok Jannicke kontakt med moren til Even. Hun fortalte om det som hadde skjedd, og at hun ønsket å gjøre noe med det. Sammen ble de enige om en tettere oppfølging av Even.

– Even tok kontakt på feil måte og sa ting han ikke skulle sagt. Så vi måtte jobbe, både med Even og resten av elevene, med hvordan de skulle oppføre seg mot hverandre.

Hun innførte en ny regel. Dukket det opp vanskelige ting eller konflikter, på skolen eller andre steder, skulle elevene komme til Jannicke eller en annen lærer. Sammen skal de forsøke å ordne opp så fort som mulig.

– Det krevde tid, men skulle vise seg å være starten på et vellykket prosjekt, både for meg og Even, smiler Jannicke.

Blomstrer på skolen

For både Even og resten av klassen tok til seg det som ble sagt. Even begynte å legge av seg knuffingen og de stygge kommentarene. De andre barna sluttet å være redde for Even, og litt etter litt begynte han å finne sin plass blant resten av elevene.

– Jannicke var utrolig tålmodig og ga meg aldri opp, verken når det gjaldt skolearbeid eller å få venner. Hun endret meg til det bedre, og bråkmakeren som alltid måtte plage og herje ble mer og mer borte, forteller Even.

Og etter hvert som det gikk bedre sosialt, gikk det også bedre på skolen. Han ble flinkere i timene, og utover ungdomsskolen blomstret han i de fleste fag.

– Hun var den første som så det gode i meg. Hun så hva jeg kunne få til, ikke bare alt det gale jeg gjorde. Alle skulle hatt en lærer som Jannicke!

– Fikk troen på meg selv

Even, som aldri hadde tenkt så mye på fremtiden, og som bare ville bli ferdig med skolen, begynte å få tanker om hva han kunne gjøre med livet sitt.

– Jeg hadde aldri hatt noen spesiell tro på at jeg kunne bli noe. Det eneste jeg visste var at jeg likte sjøen.

Han hadde alltid hatt en drøm om å jobbe på båt, som styrmann eller maskinist, men alltid tenkt det var for vanskelig til at det kom til å bli noe av det.

Men da det siste året på ungdomsskolen gikk mot slutten, begynte han å skjønne at det var innen rekkevidde. Av Jannicke ble han tipset om en videregående skole i Måløy, og linjen for maritime yrkesfag. Hun mente den nyopprettede studieretningen for havbruk og fiskeoppdrett kunne passe ypperlig for en nevenyttig gutt som Even.

– «Dette er noe for deg. Dette er jeg sikker på at du kan få til», oppmuntret hun meg, og da fikk jeg jo litt troen på meg selv. Og linjen passet jo perfekt, for der kunne jeg tjene penger mens jeg gikk på skole, være på sjøen og gjøre noe jeg likte, forteller han.

Så han bestemte seg for å søke. Og noen uker senere kom beskjeden om at han var kommet inn.

– Dette er drømmen

Nå er Even ferdig med det første året i Måløy. 17-åringen har flyttet hjemmefra og bor på hybel. Overgangen har gått bra, forteller han, mye bedre enn på ungdomsskolen. I Måløy kunne han starte med blanke ark, og da skulle det gå mye greiere å få seg venner.

De dagene han ikke er på skolen, er han i full sving som lærling på et stort oppdrettsanlegg litt utenfor Askvoll.

– Jeg må være på sjøen. Jeg hadde aldri klart noe annet, sier Even og vrir på roret så baugen legger seg helt riktig mot vinden og bølgene. Ute på sjøen er det tydelig at Even er i sitt rette element. Selvsikkert og naturlig manøvrerer han den store båten mot noen plastringer som flyter på vannet.

Han har kjørt båt siden han var fire år, forteller han, og legger til ved en av innhegningene som koker av sølvblå fisk. Nesten en million laks står i de åtte merdene han har ansvaret for. Som «røkter» er jobben å fore fisken så de blir klare for markedene i Asia og på kontinentet, forteller han, synlig stolt over å ha landet en ettertraktet og godt betalt lærlingplass i et av verdens største oppdrettsselskaper.

– En ting er sikkert. Uten Jannicke hadde jeg aldri stått her. Det er hennes fortjeneste.

– Han gjorde meg bedre

– Det er jo det som er motivasjonen hos meg, å se utvikling, fremgang og se at elevene kjenner seg viktige. Det er det som gjør lærerjobben så betydningsfull.

Jannicke er fremdeles lærer på skolen i Askvoll. Hun har fått en ny klasse, men tenker ofte på Even. Han har blitt en slags påminnelse om hvorfor hun jobber som lærer, forteller hun.

– For å bli en bedre lærer trenger jeg elever som er med på å utvikle meg. Jeg er evig takknemlig for å ha blitt kjent med en elev som Even.

• Se de rørende møtene her: #dusåmeg