– Jeg var lærernes verste mareritt

– Jeg var et mareritt! En utspekulert drittunge som gjorde alt jeg kunne for å gjøre livet vanskelig for alle rundt meg, forteller Hajrah Arshad og vrir seg litt skamfullt i stolen.

20-åringen sitter hjemme på kjøkkenet i familiens blokkleilighet på Stovner i Oslo, tydelig ubekvem av sine egne beskrivelser av seg selv som elev.

Om en liten stund skal hun ta T-banen til sentrum. Der, på sin gamle skole, skal hun møte en av dem hun gjorde sitt ytterste for å terrorisere.

En bråkmaker

Hajrah kommer fra det hun selv beskriver som en helt vanlig og ressurssterk familie. En familie av leger, lærere og advokater, med foreldre som sto på og støttet henne på alle tenkelige måter, men som likevel ikke klarte å få kontroll på en jente som nektet å innordne seg.

– Det var vel et slags opprør? Jeg vet ikke helt hvorfor det ble slik, men jeg husker meg selv som vanskelig allerede fra da jeg startet på barneskolen.

Hun var ikke en bølle, ikke helt ennå, men en bråkmaker som til stadighet havnet i bråk med lærere og medelever.

«Gangsterjenta»

Og etter hvert som skoleårene gikk og ingen klarte å «temme» henne, ble det bare verre og verre. Hajrah mobbet elever hun ikke kom overens med, eller som ikke var i stand til å forsvare seg. I 4. klasse var Hajrah blitt en del av en jentegjeng som terroriserte omgivelsene med vold og slåssing.

– Vi syntes det var kult. Vi hadde makt og alle var redde for oss. Vi gjorde akkurat som vi ville, og regjerte nærmest skolen. Og nåde den som yppet med oss, forteller hun litt nølende og fortsetter:

– Det holdt at noen så litt feil på oss, eller kom inn på den delen av skolegården vi så på som vårt område. Mer skulle det ikke til før de risikerte å få seg en skikkelig omgang.

På skolen var hun den typiske «gangsterjenta», den du ser for deg med lange rastafletter og buksa nede på knærne. Hun tok det som en personlig seier hvis hun klarte å få en lærer til å grine, og slåssingen hadde blitt så ille at Hajrah med jevne mellomrom ble utvist fra skolen.

Allerede i 5. klasse sendte skolen henne på det første av flere kurs i sinnemestring, uten at det hjalp nevneverdig. Men i 7. klasse fikk Hajrah ny lærer. Da skulle det skje noe med den vanskelige jenta.

Tøff jentegjeng

– Jeg husker jeg fikk den klassen fordi ingen andre ville ha den, sier Jan Dubowski (67) og humrer.

Stemmen hans er lav og rolig, akkurat som forventet av en mann med over 40 år i skolen. Han står og venter på Hajrah på en stille og sommerstengt skole i sentrum av Oslo. Klasserommet hans er tomt, ribbet for pulter og stoler i påvente av en helt nødvendig omgang oppussing.

På den nedrablede tavla bak ryggen hans har noen skrevet «Vi er glad i deg Jan!», som en siste hilsen til læreren som til høsten skal gå av med pensjon.

– Det var en klasse med veldig store problemer, adferdsproblemer. Med en stor og tøff jentegjeng som hadde tatt kontroll over deler av elevene og lærerne på skolen, forteller han og rister oppgitt på hodet.

Jan begynte sin lærergjerning i 1974, og har siden da jobbet på flere spesialskoler og på alle trinn i grunnskolen. Han er en høy og kraftig mann, aktiv spydkaster i mange år, og en lærer som i utgangspunktet burde inngi respekt hos en ung jente på 12.

Men slik var det ikke med Hajrah, og Jan skjønte at dette kom til å bli en helt spesiell utfordring.

– Gikk på helsa løs

– Hajrah var en veldig spesiell elev. Hun var svært urolig og havnet ofte i konflikter som kunne ende med fæle slåsskamper der hun nektet å gi seg, husker han.

Hun var fæl mot lærerne, også mot ham selv, forteller han. I løpet av de første månedene opplevde han nesten daglig grove utskjellinger der hun sto og skrek beskyldninger og sårende ting til ham foran resten av klassen.

– Det var en vanskelig start, helt klart. Da det sto på som verst begynte jeg å kjenne på at det gikk på helsa løs, sier han.

Den erfarne og sindige læreren klarte ikke å legge fra seg det han hadde opplevd på skolen med Hajrah og de andre. Det ble med ham hjem etter arbeidsdagens slutt, og i perioder slet han med å få sove.

– Jeg kunne våkne midt på natta og tenke på den vanskelig gjengen som ventet på meg her, forteller han og slår oppgitt ut med hendene.

Skulle han fortsette som lærer måtte noe gjøres.

Innførte nulltoleranse

Etter noen få uker så han seg nødt til å gå til rektor for å diskutere hva de kunne gjøre for å få orden på den vanskelige klassen.

– Etter flere samtaler ble vi enige om å innføre nulltoleranse på stygg oppførsel, forteller han.

Gikk noen over streken ble det innkalling av foreldre og påfølgende møter med rektor og lærere. Elevene skulle få merke at dårlig oppførselen kunne få konsekvenser, og at skolen ikke var redd for å konfrontere dem.

– Jeg bestemte meg også for å starte skoledagen med å hilse på alle elevene. Hver morgen startet jeg med å håndhilse og se dem inn i øynene.

Tanken var å få elevene til å føle at de kunne stole på ham og komme til ham eller en av de andre lærerne hvis noe var galt, eller de trengte å snakke om vanskelige ting, forteller han.

Førte logg

For å ordne egne tanker og komme seg gjennom arbeidsdagen, begynte Jan å føre en logg. I en egen bok skrev han ned spesielle hendelser eller ubehagelige ting han hadde opplevd i løpet av arbeidsdagen.

– På den måten kunne jeg legge en del ting igjen på skolen når jeg gikk hjem, forklarer han.

I begynnelsen var det for det meste vonde og vanskelige ting som havnet i loggen hans, men det hjalp for å ordne tankene. Noen ganger gjorde det også at han kunne komme opp med løsninger på noe av det han slet med.

– Jeg husker også at jeg forsøkte å skrive ned noen gode ting innimellom. For å overleve som lærer ble det helt nødvendig for meg, sukker han.

Glimt av håp

Selv om det var en vanskelig start, begynte det etter hvert å komme noen små glimt av håp. Også hos Hajrah, som Jan uten problemer beskriver som en av de vanskeligste elevene han har hatt.

Han hadde raskt oppdaget at Hajrah hadde et talent for og likte å skrive, og oppmuntret henne til å jobbe videre med det. Litt etter litt forsøkte han å flytte fokuset hennes over på skolearbeid og fremtiden.

– Hajrah hadde mange og sterke meninger. Sånn sett var hun en elev det i hvert fall tidvis var morsomt å ha i klassen. Hun var samfunnsbevisst og likte å diskutere, selv om det som kom ut av henne ikke alltid var like saklig.

For selv om hun var svært vanskelig, hadde han sett at det var en jente med et stort potensial.

– Jeg så en jente som faglig kunne bli veldig sterk. Hun hadde meninger og turte å stå for det hun mente. Det prøvde jeg å fortelle henne var verdt å ta vare på og utvikle, sier han.

– Stor og litt skummel

– Jan var annerledes enn de andre lærerne jeg hadde hatt. Han var stor og litt skummel, husker jeg, forteller Hajrah om den første tiden med den nye læreren.

I begynnelsen var hun egentlig ganske redd for ham, forteller hun, men fortsatte med å være stor i kjeften og tøye grensene. Men i motsetning til hva hun hadde vært vant med, ble Jan aldri skikkelig sint. Han gikk aldri i åpen kamp eller fikk henne kastet ut av timene.

Han viste bare en etterlengtet og oppriktig interesse og så noe i henne som ingen andre lærere hadde sett.

– På utsiden var jeg tøff og skummel, men på innsiden var jeg myk som en bløtkake. Samtidig som jeg skulle banke alle som kom i nærheten av meg, satt jeg hjemme på kveldene og skrev såre dikt, ler hun.

Etter første norsktentamen fikk hun plutselig skryt for arbeidet hun hadde gjort. Hun fikk også en beskjed som skulle komme til å bety mye for det videre livet hennes.

– Han sa: «Du har et engasjement og en tydelig stemme. Kanskje du snart skal begynne å bruke den på noe som betyr noe?». Det kommer jeg aldri til å glemme, smiler Hajrah.

En etterlengtet seier

Jan oppfordret henne til å skrive kronikker og debattinnlegg til aviser og blader, og i 7. klasse fikk Hajrah sitt første leserinnlegg på trykk. En kort artikkel i Aftenpostens Si:D-spalte om rasisme og hvordan det var å vokse opp i Norge med en annen hudfarge, forteller hun og henter frem et flisete ark med innlegg sirlig klippet ut og laminert i gjennomsiktig plast.

– Det var ikke mye tekst, men en stor seier for meg og familien min. Endelig hadde jeg, bråkmakeren i familien, fått til noe, stråler hun.

Før timen, dagen etter at innlegget hadde stått på trykk, kom Jan bort og ga henne et klapp på skulderen. Han hadde lest hva hun hadde skrevet og ga henne ros for det. Hajrah husker ennå hvor stolt hun følte seg den morgenen.

– Jan var engasjert og interessert i det jeg gjorde og som var viktig for meg. Han fikk meg til å føle meg viktig og spesiell, så den anerkjennelsen skulle bety utrolig mye for meg, forteller hun og smiler.

En helt ny jente

– De andre lærerne ville nok også gjerne hjelpe meg, men de visste ikke hvordan. Fra Jan fikk jeg den oppmerksomheten og oppmuntringen som gjorde at det endelig løsnet, sier hun.

Hajrah forandret seg ikke over natta. Hun fortsatte med å være en vanskelig elev, og hun ble fortsatt sendt til rektors kontor etter slåsskamper eller mobbing. Men etter hvert som hun ble eldre og mer moden gikk det stadig bedre.

– Nå i ettertid er dette noe jeg har tenkt mye på, hvordan jeg var på skolen. Og jeg har faktisk forsøkt å oppsøke så mange som mulig for å be om unnskyldning, både lærere og elever, sier hun og svelger hardt.

De neste to årene ser Jan en helt ny jente utvikle seg. En jente som begynte å interessere seg for skolen og karakterene sine, og som stadig oftere sto frem og brukte stemmen sin på noe positivt.

Utklippsboka hjemme hos mamma og pappa rommer nå over 50 leserinnlegg og kronikker. Hajrah har siden da vært en hyppig gjest i paneldebatter og som foredragsholder. I 2015 var hun en av åtte ungdommer som fikk prisen Fritt Ords Honnør for sitt engasjement i arrangementet Fredens Ring, som sto vakt rundt den jødiske synagogen i Oslo etter terrorangrepene i København og Paris.

Les: Fredens Ring fikk Fritt Ord-pris

– Glemmer deg aldri

De møtes i den tomme korridoren utenfor rektors kontor. For noen år siden utkjempet de harde kamper der inne, men nå glir praten lett, fra første øyeblikk. Selv om det er lenge siden de har møtt hverandre ansikt til ansikt, har de hatt litt kontakt på mail og telefon.

– Vi var noen utspekulerte drittunger! Den dag i dag tenker jeg på hvor fæle vi var mot deg, sier Hajrah og gir sin gamle lærer den første av flere lange klemmer.

– I perioder så var du en pest og en plage, jeg må innrømme det, ler Jan og tar noen skritt bakover for å se på sin gamle elev.

Borte er de lange rastaflettene og sæggebuksa. I dag er det lite som minner om den gamle «gangsterjenta» fra ungdomsskolen. Hajrah jobber med ungdom i en bydel i Oslo. Til høsten reiser hun til Ghana for å jobbe med funksjonshemmede barn. Når hun kommer tilbake er planen å studere spesialpedagodikk og fortsette å jobbe med vanskeligstilte barn, forteller hun en tydelig stolt lærer.

– Det er vanskelig å si hvordan det hadde gått hvis ikke du hadde tatt tak i meg. Det ble folk av meg, og for det kommer jeg aldri til å glemme deg, forteller hun, nesten på gråten.

– Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg må ha truffet en nerve, for i løpet av de årene forandret du deg veldig. Jeg har vel aldri hatt noen elever som har endret seg så mye, så det var en veldig fin opplevelse, sier Jan og gir sin gamle plageånd en ny klem.

Se de rørende møtene mellom lærere og elever her: #dusåmeg