Barnevernet sponset tur til Irak – 14-åringen kom hjem giftet bort og gravid

I den hvite eneboligen var det opphisset stemning. Moren og brødrene prøvde å holde henne fast, men Rawa vred seg løs og stormet ut bakdøra.

Rundt huset sto det uniformer på alle kanter. Det var politibiler og folk fra barnevernet, som hadde kommet for å hente henne.

Rawas familie protesterte høylytt.

Brødrene til Rawa knuffet med politiet og stilte seg foran bilen Rawa satt i.

I kaoset så moren sitt snitt til å løpe inn i garasjen, og kom ut igjen med en kanne bensin i hånden.

Rawa strigråt i baksetet.

– Ikke sant, jeg ser moren min er i ferd med å ta livet av seg, og jeg har skylden.

Politiet og barnevernet fikk etter hvert kjørt Rawa til hemmelig adresse.

En måned senere gikk Rawa på skole i Irak.

Barnevernet bidro økonomisk til turen.

I Irak ble hun giftet bort og gravid. 14 år gammel.

Dette er historien om hvordan myndighetene ikke klarte å beskytte Rawa.

Barnevernet undersøker

Den kurdiske familien hadde flyktet fra Nord-Irak og kom til Norge, tidlig på 2000-tallet. Fem år senere anmeldte Rawas storesøster faren deres for vold.

Så trakk søsteren påstanden og politiet henla saken.

Året etter ringte søsteren på nytt: Hun ville anmelde en voldelig person i familien.

Så trakk hun det.

Samme år fortalte Rawa til helsesøster at far slår. Da var hun 12 år.

Helsesøster fikk også høre om noe som hadde hendt for lenge siden, da Rawa var liten.

Rawa betrodde seg også til noen jenter i klassen.

Informasjonen fløt videre, til foreldre, lærer og rektor. Barnevernet ble varslet, de startet undersøkelser.

Barnevernet snakket med Rawa, som gjentok at hun ble slått og behandlet dårlig hjemme.

Så hadde barnevernet et møte med Rawa, hvor også foreldrene var med. Da trakk hun alt hun hadde sagt.

Hva var sant?

Barnevernet syntes det var vanskelig å avgjøre.

To år senere ga barnevernet økonomisk støtte til Rawas Irak-tur.

Søkte beskyttelse, lagt i jern

Første gang Rawa rømte hjemmefra var hun 13. Hun oppsøkte politivakta, som i sin tur koblet på barnevernet.

Til barnevernet fortalte Rawa at hun ikke hadde det bra hjemme.

Rawa fikk plass på en barnevernsinstitusjon, der var hun i to dager, så dro hun hjem.

Hvorfor?

Rawa svarer.

– Det var på grunn av mamma. Du skal være passe kald, hvis du ikke knekker når du hører mammaen din blir banket opp på telefonen. Jeg klarte ikke å stå imot, forteller Rawa.

Det forteller hun i dag, men barnevernet visste ikke dette, da.

NRK Brennpunkt har lest barnevernspapirene og andre relevante dokumenter, og kjenner Rawas egentlige identitet. Hun ønsker å være anonym, så Rawa er ikke hennes egentlige navn.

Det neste halve året rømte hun fire ganger til.

En av gangene til barnevernskontoret i et annet fylke. Der fikk hun et minne for livet.

Dette er hva hun forteller:

Inne på barnevernskontoret kollapset kommunikasjonen. På et tidspunkt sperret de henne inne på et kontor. Låste døra, rett og slett. Så ble den låst opp igjen, og en politimann kom inn.

Han tok tak i armen hennes og sa hun skulle bli med ham. Faren hadde fått beskjed og ventet utenfor med bil. Rawa tryglet og gjorde motstand, men politimannen dro henne etter seg, ut av kontoret, ut av bygningen. Rawa kjempet imot.

Til slutt la politimannen henne i bakken. Han bendte armene hennes bak på ryggen og satte på henne håndjern. Hun husker at hodet hennes ble klemt ned i asfalten.

Så ble hun løftet opp og plassert i baksetet.

– Da tenkte jeg: «Nå er jeg ferdig».

Rawa forteller at hun fikk som fryktet. Faren knakk mobiltelefonen hennes og kylte den mot henne, traff henne i fjeset. Han slo og lugget henne, kalte henne hore.

Om episoden på barnevernskontoret og det Rawa forteller, svarer politiet:

– Det er vanskelig for oss i dag å ettergå hvilke vurderinger og konkrete handlinger som ble gjort fra vår side, for over 14 år siden. Det er uansett beklagelig at hun har negative opplevelser knyttet til politiets håndtering av oppdraget, sier politistasjonssjefen.

Hun sier det er svært sjelden de bruker håndjern på så unge personer, og legger til:

– Vi har de siste årene blitt enda mer bevisste på hvordan vi møter sårbare barn og unge.

Barnevernet undersøker igjen

På grunn av rømningene startet barnevernet en ny undersøkelse, men nå nektet Rawa å snakke med barnevernet alene. Hun ville bare snakke, dersom foreldrene var til stede. Rawa fortalte også hvorfor:

Rawa forteller at hun merket det, når opplysninger hun hadde gitt i fortrolighet, hadde gått videre til faren. Da vanket det slag, spark og spytt.

I møtene med barnevernet, hvor foreldrene var til stede, benektet Rawa alltid mishandlingen hjemme. Det svir ennå.

– Hvorfor feiga jeg ut? Rawa svarer seg selv.

– Jeg ble så banka at kroppen min feiget ut.

Etter barnevernets undersøkelse beskrives foreldrenes omsorgsstil på denne måten:

Barnevernet konkluderte likevel slik: «[vi] vurderer likevel at mor og far har tilstrekkelig omsorgskompetanse til å gi Rawa en god nok og adekvat omsorg, dersom de får hjelp og veiledning fra barnevernet».

«Dersom». Foreldrene var kanskje ikke gode nok, men de kunne bli det.

Bekymringsmeldingene fortsatte å nå barnevernet.

«Vær så snill, gjør noe»

Rawa fortalte venner at hun ble truet på livet hjemme.

En dag viste hun blåmerkene sine til en lærer og helsesøster.

Samme kveld sendte hun læreren sin en bønn om hjelp.

Læreren sier i dag at hun husker en jente som var mye sint. Utagerende. Virket utrygg. Dyttet alle fra seg.

Rawa visket da læreren ringte henne opp like etterpå.

– Jenta var redd den kvelden, forteller læreren.

Dagen etter sto pulten til Rawa tom.

Foreldrene nektet henne å gå på skolen, fikk læreren høre.

– Jeg ga beskjed til barnevernet og overlot til dem å gå inn i hjemmet, sier den nå pensjonerte læreren.

– Dessverre var barnevernet den samarbeidspartneren vi brukte, den gangen. Det kan vi være lei oss for nå, sier læreren.

Frykt for tvangsgifte

Fem dager etter at Rawa hadde vist fram blåmerkene, traff helsesøster Rawa og moren på butikken. Da fikk hun høre at Rawa skulle til Irak om bare noen få dager, med «åpen retur».

Mor sa Rawa ble mobbet på skolen, at det var derfor hun skulle til Irak.

Helsesøster spurte Rawa om hun var enig i dette, men fikk ikke noe særlig svar.

Før helsesøster rakk å prate med Rawa på tomannshånd, ringte en av mødrene i klassen. Hun fryktet Rawa skulle bli tvangsgiftet.

Helsesøster varslet barnevernet.

Barnevernet tok imot bekymringsmeldingen og ringte Rawas mor.

Nei, Rawa skulle ikke giftes bort. Det sa både mor og Rawa på telefonen. Og la til at ingen hadde noe med om Rawa dro til Irak.

Rawa kom tilbake fra Irak en måned senere. Hun hadde hatt det bra i Irak og sett morens hjemsted fra sin beste side.

To dager etter rømte hun til en venninne. Også denne venninnens mor ringte barnevernet, og Rawa ble akuttplassert på en institusjon i barnevernets regi.

Men Rawas foreldre var ikke langt bak i løypa.

Fordi familien oppsøkte Rawa, bestemte barnevernet at jenta måtte på hemmelige adresse. De ville unngå at familien skulle lykkes med å presse henne hjem.

Men før barnevernet rakk å flytte henne til et hemmelig sted, hadde Rawa rømt igjen.

Da er vi der vi startet, i oppkjørselen utenfor familiens hus.

Med bensinkannen i hånden

Da Rawa så moren komme ut av garasjen med bensinkannen i hånden, tenkte hun: Dette skjer virkelig, moren min vil tenne på seg selv.  

Rawa forklarer hvorfor.

– Mamma gjorde ikke det fordi hun ville, men hvis jeg var borte når faren min kom hjem, visste hun at han kom til å banke henne kraftig. Derfor ville hun komme ham i forkjøpet, og påføre seg selv stor smerte.

Politiloggen viser at situasjonen fortsatt ikke var helt under kontroll, da faren kom hjem.  

Politiet ville ta med seg Rawa.

Faren nektet.

Rawas mor hadde ikke satt fyr på seg selv, men politifolkene ønsket å transportere henne til legevakten.  

Faren nektet.  

Da politiet til slutt fikk dyttet Rawa inn i baksetet på en politibil, stilte brødrene hennes seg foran bilen og hindret den fra å kjøre.

Til slutt klarte politiet og barnevernsfolka likevel å kjøre fra stedet med Rawa.  

Barnevernet sponser tur

Politiet kjørte Rawa til hemmelig adresse, men på nytt ble hun borte fra stedet hun var plassert.

I barnevernets dokumenter står det at familien fant henne i Oslo, og at hun ønsket å komme hjem til foreldrene.

Rawa selv forteller en annen historie enn dokumentene. Hun sier at familien fant henne i beredskapshjemmet, fikk henne ut av huset og kjørte henne til Oslo. Så ringte de barnevernet og sa de hadde funnet Rawa der.

Etter dette opphevet barnevernet vedtaket om plassering på hemmelig adresse. Rawa stakk jo bare av.

Ifølge Rawa var hun ikke på skolen de neste uker.

– De holdt meg hjemme fordi pappa hadde banket dritten ut av meg, man kunne tydelig se at jeg var slått, forteller Rawa.

Så kom barnevernet på hjemmebesøk.

I løpet av besøket fortalte familien at de ønsket å sende Rawa til Irak. Der skulle hun gå på engelsk skole.

Vurderingen tok et døgn: Barnevernet vedtok å gi økonomisk bistand.

Barnevernet gav familien 20.000 kr, ifølge dokumenter fra den tiden. Planen var å være der nesten ett år.

Barnevernet informerte i samme møte at ettersom Rawa nå dro til utlandet, måtte barnevernet avslutte sitt engasjement.

Før barnevernet la saken i en skuff, skrev de til familien: «Vi vil benytte anledningen til å takke dere for et godt samarbeid».

Faren til Rawa sier i dag, gjennom sin advokat, at Rawa ble sendt til Irak for å gå på skole som barnevernet dekket, og at hun skulle bo hos en slektning av mor, for å komme unna ungdomsmiljøet hun vanket i, i Norge.

Giftet bort i Irak

Da Rawa kom til Irak, skjedde alt raskt. Selv etter Iraks lover var Rawa på 14 år for ung til å giftes bort, men i et land som Irak er det mye som likevel kan ordnes.

En kveld satt hun der, pyntet, med en mann ved sin side. Da det ble natt, ventet en gjeng utenfor soverommet på beviset for at den nye kvinnen i slekten hadde vært jomfru. Tvangsekteskapet var ifølge Rawa et faktum.

Hun bodde nå med hans familie. Fem måneder etter avreisen fra Norge begynte hun å føle seg syk, kastet opp. Så forsto hun hvorfor. Hun var gravid.

På lensmannskontoret

Da høsten kom, kom moren og tok henne med tilbake til Norge for at hun skulle føde her.

En novemberdag i 2010 var Rawa og hennes mor på lensmannskontoret i Norge for å fornye passet.

Med en høygravid femtenåring foran seg, fikk politikvinnen bak skranken mistanke om tvangsekteskap.

Politiet startet etterforskning, Rawa ble innkalt til avhør.

Faren ga henne tydelige instruksjoner om hva hun skulle si i avhøret, forteller Rawa. Hvis hun pratet om tvangsekteskap, ville moren havne i fengsel.

Rawa var sliten og livet var kaos. Og moren hadde jo vært med til Irak, så hun var involvert. Rawa sier hun fulgte farens instrukser.

I dag er Rawa tydelig på at historien hun som 15-åring fortalte i avhøret, bare var løgn.

I avhøret sa hun at hun hadde blitt forelsket i en mann i Irak, imot foreldrenes ønske. At de hadde forlovet seg og at hun hadde flyttet inn hos ham. Da hennes foreldre fikk høre at hun var gravid, brakte de henne tilbake til Norge.

Barnevernet la Rawas forklaring til grunn og konkluderte, før politiet var ferdig med etterforskningen:

I senere dokumenter og rapporter gjentok barnevernet denne fortellingen. Det preget barnevernets videre tilnærming til Rawa.

I 2012 henla politiet saken. Bevisene holdt ikke for å ta ut tiltale.

Politiet reagerte på barnevernet

– Politiet og påtalemyndigheten reagerte på at barnevernet hadde subsidiert reisen til Kurdistan, noe som hadde medført den situasjonen barnet var i, forteller politiadvokaten ved politidistriktet som etterforsket saken.

Politiet sier avhøret av Rawa ideelt sett skulle vært tatt uten at foreldrene visste om det, og uten at mor fulgte fornærmede til politiet på avhørsdagen.

– Selv om politiet både den gang og nå har klare oppfatninger om hva som kvalitativt er det beste for etterforskingen, er det ikke alltid mulig å få til dette i praksis, i den enkelte sak, svarer politiadvokaten.

Barnevernets svar

Rawa fødte barnet sitt, og fire måneder senere var hun tydelig overfor barnevernet: Hun ønsket å flytte fra familien.

To ganger ble hun plassert på institusjon, men uten barnet. Rawa dro tilbake til familien, der barnet var.

– Hvordan kunne jeg etterlate barnet mitt i huset jeg flyktet fra, sier Rawa i dag.

Barnevernet har lest anklagene som rettes mot dem i denne artikkelen.

De peker på at dette er en sak fra 15 år tilbake og at personene som jobbet med saken da, ikke lenger jobber i kommunen. Barnevernet ønsker derfor ikke å uttale seg om hvordan saken ble håndtert.

På generell basis sier barnevernet at de har utviklet seg i løpet av de siste årene.

– Barnevernet skal i dag i større grad sikre at barnets stemme blir hørt. Og det er andre krav til dokumentasjon og internkontroll, sier kommunikasjonssjef i den aktuelle kommunen.

Anmeldte far

Da Rawa var blitt 18 år, kom hun seg ut av huset og flyttet for seg selv. Med barnet.

Men livet var ikke lett. Flere ganger i løpet av de neste syv årene, ville hun gi opp.

Etter sitt tredje selvmordsforsøk tok Rawa en beslutning: Hvis hun skulle leve, måtte hun ta et oppgjør med faren.

Moren hadde nå flyttet fra Rawas far.

Rawa ba om innsyn i barnevernsdokumentene. Deretter gikk hun til advokat. Så til politiet for å anmelde faren, uten at noen i familien hennes visste det.

Politiet tok inn alle familiemedlemmer på likt og avhørte dem hver for seg, så de ikke kunne snakke sammen på forhånd.

I avhør tok både mor og flere av søsknene Rawas parti. De fortalte om grov fysisk og psykisk vold i hjemmet. To brødre nektet og sa det ikke hadde skjedd.

Som en pinjata

I fjor ble dommen fra rettssaken rettskraftig.

Dommen forteller om en mor som prøvde å beskytte barna ved å gå imellom når faren slo, med den følge at hun selv fikk mer bank. Hun skal ha blitt truet med at dersom hun ringte politiet, ville de ikke nå fram før han hadde delt henne opp med en kjøttøks.

Dommen beskriver volden mot moren og barna.

Det var slag med flat hånd og knyttet neve. Lugging og å bli dratt etter håret bortover gulvet. Spark mot hode og kropp. Spytting. Slag med kost, snøskuffe, vannslange og belter. Slag som førte til neseblod, og til at trommehinna sprakk.

Det ene barnet omtalte at hun opplevde seg som en pinjata.

Det var trusler om å bli drept, kuttet opp, tent på. Bli sendt ut av landet. Trusler med kniv. Krenkende og nedsettende ord av alle slag.

Retten mener spytting og verbale krenkelser skjedde daglig. Slag, ørefiker og lugging flere ganger i uka. Grov vold og trusler flere ganger i måneden.

Ifølge tingretten handlet det om å ha streng kontroll på døtrene. Strenge begrensninger for hva de kunne gjøre og hvem de kunne være med. Sønnene hadde på sin side oppgaven med å kontrollere jentene. Manglende kontroll resulterte i vold eller utskjelling.

Tingrettsdommen omtaler at oppdragelsesformen har flere av de indikatorene Kripos har trukket frem som typiske for familier med en sterk æreskultur.

Denne gangen ble Rawa lyttet til og forstått.

Stolte på barnevernet

– Det er vondt, når du vet at det var så mange som kunne stoppet dette. Og jeg var jo ikke hun som ikke sa fra, poengterer Rawa.

Den pensjonerte læreren til Rawa har tenkt mye på henne i årenes løp.

– Vi skulle gjort så mye mer for denne jenta. Det er dessverre noe man har med seg. Vi skjønte ikke nok. Vi stolte på at barnevernet gjorde jobben sin, forteller hennes tidligere lærer.

Påtalemyndigheten tok ikke ut tiltale på tvangsekteskap mot faren.

Politiet forteller at de gikk bredt ut i starten av etterforskningen, men at de på et tidspunkt avgrenset arbeidet til det de kunne klare å finne ut av.

– Vi fokuserte i all hovedsak på det som hadde skjedd i Norge, forteller politifaglig etterforskningsleder i saken.

Dette føyer seg inn i et mønster som NRK Brennpunkt har sett nærmere på. Ingen er dømt for tvangsekteskap siste åtte år.

Faren nekter for alt

Gjennom sin advokat påpeker han at han verken ble siktet eller tiltalt for å ha tvangsgiftet sin datter. Han sier han ikke har vært i Irak siden han kom til Norge.

Advokaten hans sier:

– Han tilbakeviser på det sterkeste at han har vært delaktig i noe tvangsekteskap.

Faren fastholder at han ikke har vært voldelig mot verken barna eller ektefellen.

Han ble likevel dømt til fengsel i fem år for grov mishandling mot ektefelle og flere barn, gjennom en periode på 17 år. Han ble også idømt å betale 200.000 kr til hver av dem.

I fjor sendte Rawa, med støtte fra sin advokat, krav til kommunen om at de må erkjenne ansvar for å ikke ha grepet inn og hindret at hun ble utsatt for vold og krenkelser gjennom hele oppveksten.

Advokaten til Rawa sier:

– Barnevernet viste en unnfallenhet og naivitet som er oppsiktsvekkende. Konsekvensene av den manglende inngripen er omfattende med langvarige fysiske og psykiske skadevirkninger for barna som nå er voksne.

Kommunen ønsker ikke å kommentere dette.

Hei!

Takk for at du ble med helt til slutten av saken. Vi i NRK Brennpunkt jobber med et større prosjekt om æresrelatert kriminalitet. Det vil komme flere saker i ukene framover. Vet du noe? Har du konkrete tips til ting vi bør se nærmere på? Ta gjerne kontakt.

Send meg en e-post eller kontakt meg kryptert på appen Signal på +47 99 45 08 03.

Arne Fredrik Næss

Journalist

Send meg en e-post

Er du utsatt for æresrelatert kriminalitet, slik som tvangsekteskap, ring «Røde Kors-telefonen om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold» på telefon 815 55 201. Du kan være anonym.

Har du fått kjennskap til at noen kanskje utsettes for æresrelatert kriminalitet. Ta kontakt med «Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold» på telefon 478 090 50.