– Jeg var nok både godtroende og naiv

I det han forlater hotellet, kjenner Frode Berg kraftige never som låser seg rundt overarmene. Fra fortauet nærmest løftes han inn i en ventende minibuss.

Han kan ikke mye russisk, men nok til å skjønne at det er FSB, den fryktede russiske sikkerhetstjenesten. Nå er han under arrest, forteller de bryskt. Mistenkt for spionasje.

De neste to årene tilbringer Berg i et av verdens mest beryktede fengsler. For noe han sier han verken ønsket å gjøre, eller skjønte omfanget av.

I boken «I grenseland», av NRKs tidligere Moskva-korrespondent, Morten Jentoft, fortelles for første gang hele den dramatiske historien. Gjennom FSBs tiltalebeslutning kommer det frem nye og oppsiktsvekkende opplysninger.

– Misbrukt og manipulert

– Selvfølgelig skjønner jeg at Norge må drive med etterretning. Også mot Russland. Men da må de bruke de riktige folkene. Ikke meg!

Etter et drøyt år i frihet virker Frode Berg mer irritert enn sint. Mye av bitterheten og raseriet han kjente på etter arrestasjonen i Moskva, har han forsøkt å legge bak seg, forklarer han med et forsiktig smil.

Men fremdeles sitter han igjen med følelsen av å ha blitt lurt. Narret av sine egne til et hemmelig oppdrag som kostet ham svært dyrt.

– Ja, jeg gjør det. Misbrukt og manipulert. Selv var jeg både godtroende og naiv, det ser jeg. Men Etterretningstjenesten gjorde grove feil da de endte opp med å bruke meg.

Fanges i et farlig spill

Berg sitter hjemme i Kirkenes. Hit kom han som nyutdannet sersjant i 1975, og her har han «grodd fast», som han sier.

I flere år tjenestegjorde han som offiser ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). Men i 1990 dukket drømmestillingen opp. Som grenseinspektør fikk Berg ansvar for å håndheve de strenge reglene langs grensa mot det som den gang het Sovjetunionen. Enten det var reinsdyr som hadde forvillet seg over i feil land, eller militær aktivitet i det svært følsomme området.

I den jobben ble Berg i nesten 25 år. Dette er bakgrunnen som skal fange ham i et farlig spill mellom Norge og Russland.

Et spill som startet allerede i 2014, på en pub i Arkhangelsk.

Møtet i Arkhangelsk

Helt frem til Sovjetunionens fall, var deler av Arkhangelsk lukkede områder. Hit slapp ingen utenforstående inn. Og i hvert fall ingen utlendinger. Grunnen var de to skipsverftene i Severodvinsk, noen kilometer unna: Zvezdotsjka og Sevmasj. Det var her mange av supermaktens atomubåter ble bygget.

Disse krigsskipene er fremdeles ryggraden i Russlands militærmakt.

I årene etter 1991 var det liten aktivitet i Severodvinsk. Russlands økonomi lå med brukket rygg, og den mektige flåten forfalt. Men etter Putins maktovertagelse skulle militæret gjenreises. Snart var verftene på nytt i gang med å utvikle og bygge ubåter.

Søndag 16. februar 2014 sitter en nordmann på en pub i Arkhangelsk og venter. Under dekke av en interesse for miljøvern har han fått kontakt med en høyt betrodd arbeider ved de topphemmelige verftene.

Nå skal de møtes for første gang.

Et hett mål

Som ingeniør i «Avdeling for atom- og strålesikkerhet» har Vasilij Zemljakov tilgang til både ubåtene og atomvåpnene ombord.

Dermed er han også et hett mål for norsk etterretning.

På møtet legger nordmannen ut om strålevern og atomsikkerhet. På overraskende godt russisk forklarer han at dette er problemer som angår både Russland og Norge. Og Zemljakov er ikke uinteressert, sier han. Som innbygger i Severodvinsk vil han gjerne bedre byens sikkerhet.

Før de skilles, utveksler de e-postadresser og blir enige om å holde kontakten.

Herfra utvikler det seg til en klassisk verving: Uskyldige spørsmål viker snart plass for stadig mer detaljerte spørsmål om hva som foregår på verftene. Samtidig fristes Zemljakov med kurs og konferanser i utlandet. Senere også tilbud om betaling i hard, vestlig valuta.

Og når ingeniøren takker ja, er det nesten for godt til å være sant.

Informasjon fra en som jobber med russiske atomubåter kan bli uhyre nyttig. Ikke for norsk etterretning direkte, men som et byttemiddel. Ikke minst med USA. De følger utviklingen i Russland med argusøyne, og er utvilsomt villige til å strekke seg langt for slik informasjon.

Alt E-tjenesten trenger nå, er en sikker måte å utveksle penger og informasjon.

Og det er her Frode Berg kommer inn.

Vennetjenesten

Våren 2014 har Berg akkurat gått av med pensjon. Men med sin lange erfaring har han fått jobb som konsulent i den norsk-russiske grensekommisjonen. En oppmerking av grensen er i gang, og kommisjonen møtes jevnlig både i Russland og Norge.

– I slutten av april ble jeg kontaktet av «Runar», en gammel bekjent fra E-tjenesten. Han sa han trengte litt hjelp til en liten vennetjeneste, forteller Berg.

Kan han tenke seg en tur til St. Petersburg? Både reise og opphold dekkes. Alt Berg må gjøre er å kjøpe en PC med russisk operativsystem og tastatur.

At den skal brukes til aktiviteter som handler om Russland, skjønner selvfølgelig Berg. Men å kjøpe en PC er jo ikke ulovlig, tenker han før han takker ja til oppdraget.

– I dag tenker jeg dette bare var en test. For å lokke meg videre og se om de kunne bruke meg, forklarer Berg om den første turen.

Noen uker senere er han på plass i St. Petersburg. Her skjer handelen uten problemer eller nevneverdige kvaler fra Bergs side. Men når PCen blir overlevert, sier «Runar» at han muligens vil kontakte ham på nytt.

For dette er bare starten, viser det seg.

En konvolutt med penger

Høsten 2014 blir Berg oppsøkt av enda en gammel bekjent. «Peik» er en lokal Kirkenes-mann, kjent for å være sentral i etterretningsvirksomheten i Sør-Varanger. Han har hørt om turen til Russland, sier han. Nå lurer han på om Berg kan hjelpe ham også:

Har ikke grensekommisjonen snart et møte i St. Petersburg? Det er nemlig en person som skal ha noen penger, og de må postes i Russland.

– Igjen ante jeg at det lå mer bak, men oppfattet det nærmest som hjelp til en som hadde havnet i økonomisk uføre. Så jeg så på det som en tjeneste, både for vedkommende og for E-tjenesten, sier Berg.

Heller ikke denne gangen er det noe farlig eller ulovlig, forsikrer «Peik». Det er kun snakk om betaling for «en utført tjeneste». Som sist dekkes både tur og andre utgifter.

– Jeg stolte på mannen og derfor stilte jeg ikke flere spørsmål. Slik jeg så det, handlet det uansett ikke om å samle inn hemmelig informasjon eller noe annet som var i strid med russisk lov, sier Berg.

Turen må han jo uansett gjøre, tenker Berg, så hvorfor ikke? Med reisepengene fra «Peik» kan han både oppgradere hotellet og gjøre litt ekstra ut av julehandelen.

Skjulte meldinger

Våren 2015 møtes de i Kirkenes. Der får Berg 3000 euro i 100-eurosedler, og en liten førstehjelpsveske med engangshansker. De må han bruke når han legger pengene i konvolutten, forklarer «Peik» innstendig. På den måten kan ingen ting spores tilbake.

Før reisen i begynnelsen av juni, får han en minnepinne med et russisk dokument. Det ser ut som en helt vanlig e-bok og heter «Den store krigen». På en liten lapp noterer Berg ned fire tilsynelatende tilfeldige tall: 111, 222, 232 og 151. På disse sidene ligger adressen til en kvinne i Moskva, forklarer «Peik», før Berg legger lappen i lommeboka.

Det er hit pengene skal sendes.

Kvinnen heter Natalia, og er i virkeligheten kusinen til Zemljakov, ingeniøren i Severodvinsk. Hun vet heller ikke hva hun er med på, men har lovet å videresende brev til fetteren.

«Betaling for poker»

Fremme på hotellrommet i St. Petersburg åpner Berg «Den store krigen» og finner adressen til Natalia. På konvolutten med pengene noterer han en kort beskjed på russisk: «Betaling for poker». Så puttes den i en litt større konvolutt, som sendes til Moskva.

Berg vet ikke hva det gjelder, men skjønner at det neppe har med kortspill å gjøre.

Lørdag 11. juni er Berg tilbake i Norge. Alt har gått etter planen, melder han fornøyd etter landing. Og hjemme i Kirkenes skryter «Peik» over det han har gjort.

Så kommer spørsmålet: Kan han tenke seg å gjøre det samme på nytt?

– Egentlig hadde jeg tenkt på det som noe jeg var ferdig med. Men mest av høflighet lovet jeg å tenke på det, forklarer Berg.

Og med det fanges han snart i et dobbeltspill.

Spillet starter

Det E-tjenesten ikke vet er at Vasilij Zemljakov samarbeider med den russiske sikkerhetstjenesten. Om ingeniøren selv meldte fra om «miljøverneren», eller om FSB var med fra start, vet vi ikke. Heller ikke om det var frivillig, eller om han ble tvunget etter at kontakten med nordmannen ble fanget opp.

Uansett har FSB full kontroll. Nå kan de lokke nordmennene videre i en operasjon som på sikt kan høste store gevinster.

Allerede før brevet er fremme i Moskva, har FSB vært gjennom innholdet. Og når pengene sendes videre, er det bare å lene seg tilbake og la narrespillet få utfolde seg.

FSB vet at noen fra Norge sender penger til en de tror vil gi fra seg hemmelig informasjon om russiske atomubåter. Og ikke bare det, av stempelet fremgår det at pengene er postet i St. Petersburg!

Nå øyner de en mulighet for at det vil skje igjen.

Når Zemljakov har fått pengene, sender han som avtalt informasjon til en leilighet E-tjenesten har i Kiev, hovedstaden i Ukraina. Opplysningene er nøye utvalgt av FSB. For å ikke vekke mistanke må de være troverdige nok til at motparten går på limpinnen, men uten å avsløre særlig mer enn de allerede vet.

Deretter er det bare å vente på trekket fra den andre siden av grensen.

Fanget i kvikksand

Det går ikke lenge før «Peik» tar kontakt igjen. I oktober er det et nytt møte i grensekommisjonen, så nå lurer han på om Berg klar for en ny tur.

Oppdraget er det samme som sist, og igjen er Berg positiv.

Før avreise møtes de på Hotell Opera i Oslo. På rommet er også en tredje person til stede. Han blir bare presentert som «Jørgen», men det er ingen tvil om at også han er tilknyttet E-tjenesten. Også han skryter av Berg, og forteller hvor glad han er for at han vil ta en ny tur.

På turen i oktober gjør Berg akkurat som sist. Før hjemreisen til Norge, postes pengene i en postkasse et stykke fra hotellet.

Men selv om alt ser ut til å gå knirkefritt, kjenner Berg en gnagende uro. En berettiget følelse, skal det senere vise seg.

For nå er han som fanget i kvikksand. Hver minste bevegelse trekker ham nærmere undergangen.

Avslørt av russerne

Etter turen som «postmann» i oktober 2015, er all tvil forduftet hos de russiske agentene. Nå vet FSB at noen fra Norge kom til Russland for å poste penger til Zemljakov. Og også denne gangen fra St. Petersburg.

Med Aeroflots passasjerlister og visumsøknadene fra ambassaden i Oslo, blir det en enkel jobb å finne ut hvem.

Det er ingen andre enn Frode Berg, den tidligere grenseinspektøren fra Kirkenes. Og nå har han i tillegg sendt en ny visumsøknad til den russiske ambassaden.

Om bare halvannen måned skal grensekommisjonen møtes i St. Petersburg. For FSB er det bare å forberede en klassisk spaningsoperasjon.

Har russerne bommet?

Før turen i november 2015 er Berg nervøs. Mest av alt har han lyst til å droppe hele reisen, men igjen er pliktfølelsen for stor. Gjentatte ganger har han forsøkt å spørre «Jørgen». Hvem er denne kvinnen som får penger, og hvorfor må de sendes fra Russland?

– Jeg fikk aldri noen klare svar. Han var alltid svevende. Et «oppgjør for utførte tjenester», var vel det nærmeste jeg kom noen sannhet, sier Berg.

Fremme i St. Petersburg følger FSB hans minste bevegelser. Hotellet overvåkes, og i gatene blir han fotfulgt av sivilkledde agenter. Men dagene går, uten tegn til mistenkelig aktivitet. Har Berg fått kalde føtter, eller har FSB tatt feil?

Den siste møtedagen, onsdag 18. november, er han endelig klar. På hotellrommet legger Berg pengene i en konvolutt, sammen med et minnekort. På den innerste konvolutten noterer han «Vedlagt følger 151 bilder». Det er koden for å finne meldingene på minnekortet.

Ved 22-tiden spaserer Berg et stykke sørover fra hotellet. I en bakgate finner han en postkasse. Der postes brevet før han snur og går tilbake.

Allerede her kunne nok nordmannen blitt pågrepet, men russerne har andre og større planer.

Iskald taktikk

Etter den vellykkede spaningen har FSB sannsynligvis nok til at de kunne gått til aksjon mot Berg. Men de velger å vente. Antagelig av flere grunner:

I utgangspunktet er det, som også Berg trøster seg med, ikke ulovlig å sende 3000 euro til en russisk statsborger.

FSB kunne nok hevde at Berg var medvirkende i et forsøk på å smugle ut statshemmeligheter. Men samtidig vet de ikke om han klargjør meldingene til Zemljakov selv, eller om han bare er en tilfeldig kurér. Så igjen opptrer russerne iskaldt og lar ham reise hjem.

For i Norge får de nå en sjelden mulighet til å kartlegge personer som kan være Bergs nettverk i E-tjenesten.

På fersk gjerning

Et halvt år senere, den 23. mai 2016, er Berg tilbake i St. Petersburg. Og nå er FSB enda bedre forberedt enn sist.

På rommet på fasjonable Hotel Europa er det rigget opp kameraer og mikrofoner. Og allerede samme kveld ser de Berg klargjøre et nytt brev.

Litt før midnatt kler han på seg og drar fra hotellet. I innerlomma ligger det nå to konvolutter. En med penger, og en med minnekortet med skjulte beskjeder.

Nå har FSB med egne øyne sett at den tidligere grenseinspektøren både klargjør og sender konvoluttene. På minnekortet finner de også de skjulte meldingene. Der ber nordmennene om helt spesifikk informasjon om to ubåter og hva slags våpen de fører.

Utvilsomt alvorlig nok til å reise en tiltale, men også denne gangen får Berg gå. Kanskje for å bygge en sterkere sak, og kanskje også for å få mer informasjon om de hemmelige tjenestene i Norge?

Filmes av FSB

Nå går det nesten 10 måneder før Berg blir bedt om å ta neste tur. Og denne gangen skal brevene postes fra Moskva, forklarer «Jørgen» når de møtes.

Når Berg lander i den russiske hovedstaden torsdag 23. mars 2017, overvåker FSB igjen hotellet. Og nå nøler ikke Berg. Allerede samme kveld begynner forberedelsene. Og når Berg går ut og poster brevene, står russerne like ved og filmer.

Opptakene viser at han har fått nye og strengere instrukser av kontaktene sine. For å ikke sette fingeravtrykk bruker han et avklippet hjørne av en konvolutt når han fisker brevene ut av jakkelomma.

Men også denne gangen får Berg reise hjem. Erfaringene tilsier at han snart vil dukke opp igjen. Da er planen å ta ham med bevisene på seg.

Nok er (nesten) nok!

Forholdet mellom Berg og E-tjenesten begynner nå å bli svært anstrengt. Uvissheten over hva han egentlig driver med, gnager. Og hjemme i Kirkenes merker Anita det på ektemannen. Humøret er dårlig og han sover lite om natta.

– Jeg hadde forsøkt å si at det stresset meg så mye at jeg ikke ville mer. Det begynte å gå ut over psyken, men de fortsatte å presse meg, sier Berg.

Igjen forsøker han å stille spørsmål: Dreier det seg om såkalte «skarpe oppdrag»? På nytt drar «Jørgen» på det, og som alltid er svarene unnvikende.

Tankene kverner nå i hodet hans: «Spion» er et ord de aldri bruker, men er Berg det som på fagspråket kalles « en operatør»? Igjen og igjen forsøker han å berolige seg selv:

Hvor ulovlig kan det være? Alt han gjør er jo å poste noen brev.

«En god nordmann»

På kvelden den 3. desember 2017 er Gardermoen nesten folketom. I avgangshallen sitter Frode Berg og gløtter opp på avgangstavlen. Snart er det bare et fly til London og Aeroflots rute 2535 til Moskva som gjenstår

Berg har det ikke bra. Han tenker på møtet i Oslo litt tidligere på dagen.

– Allerede fra slutten av 2016 var det et fryktelig press mot meg. Flere ganger hadde jeg sagt det var slutt, men fikk bare beskjed om å kjenne på hvor «god nordmann» jeg var, forteller Berg.

De ordene får han virkelig kjenne på det siste møtet med «Jørgen»:

Forholdet mellom Norge og Russland er spent, forklarer han. Nå er det viktigere enn noen gang å ha god oversikt over hva russerne driver med.

Og heller ikke nå klarer Berg å stå imot. Som gammel offiser kjennes det umulig å nekte.

– Det var det ingen åpning for, slik jeg forsto det på «Jørgen», sier Berg og rister på hodet.

– Som en gammel spionfilm

På møtet, som også nå er på Hotell Opera, får Berg et sammenbrettet VG og beskjed om å stikke inn på toalettet. I avisen ligger et minnekort og et par plasthansker. Hanskene bruker han når han stikker SD-kortet inn i kameraet han skal ha med til Moskva.

– Jeg tenkte ikke videre på det akkurat der og da, men i ettertid... Berg humrer litt. – Når jeg ser på det nå, så er det jo som hentet fra en gammel spionfilm.

På flyplassen kjenner han at det velter seg i magen. Igjen er han på vei til Russland, med penger og en uro som knyter seg fra mellomgulvet og helt opp til nakken.

Hittil har det gått bra, forsøker han å berolige seg selv med. Men hva om russerne fatter mistanke? Skal, skal ikke? tenker han før han reiser seg og går mot Aeroflot-skiltet. Der leverer han pass og billett, sammen med visumet fra generalkonsulatet i Kirkenes. Så går han om bord i det sølvfargede Sukhoi-flyet.

Om noen timer er han i Moskva, hvor russerne venter på ham.

E-tjenesten: Ingen kommentar

– Det jeg fremdeles er sint for, er jeg ikke sto hardere på mitt. At jeg egentlig ikke ønsket å ta disse turene. Det burde de ha respektert!

I dag, snart tre år etter at han ble arrestert, er Berg klar på at E-tjenesten burde stoppet ham lenge før denne siste turen. De både kunne og burde tatt et skritt tilbake og fått bedre kontroll på en kontakt de manglet full oversikt over, mener han.

Og hvor smart var det egentlig å bruke han, en pensjonert offiser og tidligere grenseinspektør, til et slikt oppdrag? Selv mener Berg han var en opplagt mann å følge litt ekstra med på.

– Gjennom arbeidet var jeg en nokså profilert person i Russland. Jeg kjente mange der borte, også i FSB. Alarmklokken gikk sikkert hver gang jeg krysset grensen, sier han.

Og hva med mangelen på kontraetterretning? Hadde E-tjenesten i det minste satt en ekstra mann til å passe på, ville de lett kunne avdekke om noen skygget ham. Han mener også at han burde vært utstyrt med diplomatpass. Mest sannsynlig ville han da bare blitt utvist. På vanlig turistvisum var det derimot fritt frem for å straffeforfølge ham.

– Alt dette må nesten E-tjenesten svare på. Selv sliter jeg med å forestille meg at de kunne være så klønete. Da må man nesten spørre seg om de burde finne noe annet å gjøre.

Før publisering har Etterretningstjenesten fått tilgang til hele denne teksten. I en e-post til NRK svarer de imidlertid at de ikke ønsker å kommentere noe av innholdet.

Sjokket

Sekunder etter pågripelsen utenfor Hotell Metropol, svinger de ut i den travle Moskva-trafikken. Målet er Kuznetskij Most-gaten 22, hvor FSBs mottakssenter ligger.

Bak de sotede vinduene forsøker Berg å fatte hva som har skjedd. Alvoret er fremdeles ikke helt gått opp for ham: «Så får jeg oppleve å bli arrestert i Russland» tenker han, vel vitende om at visumet går ut neste dag. Han tror det betyr en rask hjemsendelse.

Fremme ved mottakssenteret stanser de med et rykk. Fra bilen blir Berg ført til et lite avhørsrom. I innerlomma finner russerne konvoluttene med pengene og minnekortet.

– Da kunne jeg ikke annet enn å innrømme at de skulle postes for en kar i Kirkenes. Det var jo ikke ulovlig. Og med hånden på hjertet så var det jo bare det jeg gjorde, sier Berg.

Men majoren som leder avhøret kan lattermildt fortelle at slik er det nok ikke. Triumferende legger han frem bevis på at det dreier seg om forsøk på spionasje. Rettet mot russiske atomubåter og andre avanserte våpensystemer. Strafferammen er på mellom 10 og 20 år.

Nærmest i sjokk får Berg for første gang høre om narrespillet med Zemljakov.

– Det gikk kaldt nedover ryggen. Jeg hadde ikke peiling, og ble lynende forbanna over hva E-tjenesten hadde lurt meg inn i. Kanskje var det like greit at russerne holdt meg der en stund? Berg ler litt før han fortsetter:

– For meg var det sjokket like stort som over selve arrestasjonen.

I Stalins skrekkfengsel

Etter at de innledende avhørene blir Berg sendt videre til Lefortovo, det beryktede fengselet hvor Stalin drepte og torturerte for fote under utrenskningene på 1930-tallet.

Der får han en celle på drøyt ni kvadratmeter, delt med en annen innsatt. Etter norsk standard kan forholdene vanskelig beskrives som annet enn fryktelige. Maten er elendig og Berg er innelåst på cella 23 timer i døgnet.

I april 2019, etter halvannet år bak murene, blir Berg dømt til 14 års fengsel. Heldigvis fikk han allerede tidlig signaler om at det neppe ville bli aktuelt å sone hele dommen.

– Da hadde jeg gitt opp. For en mann i min alder ville det vært en farlig tanke, for jeg ville nok aldri kommet ut igjen. Det var selvfølgelig en hard psykisk belastning å sitte i russisk fengsel. Men jeg var aldri bekymret for ikke å komme hjem. Såpass stolte jeg på mitt eget land.

Ferdig med Russland

Og 15. november 2019 kommer beskjeden som skal ende det snart to år lange marerittet. Frode Berg er benådet, av selveste Putin. Som del av en fangeutveksling mellom Russland og Litauen sendes han hjem til familien han knapt hadde snakket med siden pågripelsen.

Berg har aldri fått en offisiell bekreftelse på oppdragene han gjorde i Russland, men i januar i år ble han likevel tilkjent 4,3 millioner i oppreisning fra Forsvarsdepartementet.

– Dette var aldri noe jeg ba om selv, men sannsynligvis er det det nærmeste jeg kommer en offisiell innrømmelse. Privat har flere sagt unnskyld, så det er for så vidt noe jeg har forsonet meg med, sier han nå.

For Berg er Russland, landet som var så viktig for ham både privat og i jobb, på mange måter et tilbakelagt kapittel nå, tror han.

– FSB spøkte med at jeg var hjertelig velkommen. Da kunne de arrestere meg på nytt og utveksle meg med flere russiske agenter. Han ler, men sier samtidig at det er lite sannsynlig at han drar tilbake.

– Den gleden er nok borte. Så, ja, de har ødelagt mye. Både for meg og familien.

• Les: Hjemme etter nesten to år

• Les: En etterretningsskandale av dimensjoner