Dans på liv og død

Det starter om natten.

Rytmen og bassen vibrerer gjennom gatene.

Hundrevis av mennesker strekker hendene mot himmelen.

En politibil har passert. Bare en første og siste sjekk før natten.

Nå er de alene.

Her på dancehall-festen i Kingston er ingenting dødt.

Bevegelsene lever, og rytmene fra anlegget puster liv i dem.

Hofter svinges fra side til side, og eksplosive bevegelser sender svetten i alle retninger.

– En gatedanser danser med sjelen, med lidenskap. Som om hvert steg er det siste som danses, forteller danser Global Bob.

Kanskje det er nettopp derfor dancehall har blitt en lidenskap for stadig flere nordmenn.

Fra Kingston til Oslo

Åtte jamaicanske dansere er fløyet inn for å undervise.

I dancehall-miljøet har det blitt ekstra viktig å lære rett fra kilden og jamaicanere selv.

Det er rekordmange deltakere.

På «Pure Jamaican Vybz» drar 86 dansere opp til dansestudioet The Zone i Oslo. Deltakerne er fra hele landet. I tillegg til Estland, Israel, Finland og Sverige.

– Dans er spirituelt. Det kommer fra jorden, gjennom kroppen – og ut til armene, sier han.

Noen risikerer livet

Det som er viktig å huske med dancehall, er at det som er fest og hobby for noen, er levebrød for andre, sier Global Bob, eller Chad Sheldon Torrington, som han egentlig heter.

De fleste jamaicanske dansere kommer fra harde kår og getto-områder i hovedstaden Kingston.

– Noen må gjemme seg flere ganger bare for å finne en måte å komme seg til festen på. De må være på vakt for rivaliserende fiender, og noen ganger politiet.

Dancehall er som babyen hans. Alt som ofres for dansen, gir en sterk stolthet og eierskap til kulturen.

Dancehall ble en kilde til fellesskap, et alternativ til kriminalitet.

Dancehallens far

Dette fikk danseren Bogle, kjenne på kroppen.

Smykket rundt halsen med pigger som Bogle alltid bar, var ikke for motens skyld, men for beskyttelse og forsvar, forteller Global Bob.

– Bogle var ikke bare den beste danseren. Han hadde hele pakken. Han var en kunstner, en karakter. Han kunne ikke bare danse, han hadde personligheten.

Bogle, eller Mr. Wacky, er anerkjent for å være den som implementerte dans inn i dancehall-kulturen. Han skapte flere ikoniske dansesteg, som har blitt verdenskjente.

I likhet med verdenskjente reggaeartist Bob Marley, vokste Bogle opp i Trenchtown i Kingston, en getto på Jamaica.

Etter en gatefest i 2005, ble Bogle skutt og drept på en bensinstasjon.

Nektet å undervise

Å føre Bogles arv videre, står sentralt i Global Bobs undervisning.

Global Bob ble en av de første jamaicanske danserne til å turnere over hele verden for å lære bort dancehall.

Men, da han først ble invitert til Europa, takket han nei.

Dancehall var liksom bare noe som oppsto – som et kreativt utløp for følelser.

Det hørte til i gatene. Ikke i et fancy studio.

Men Bobs mentalitet skulle endre seg etter en video han fikk tilsendt i 2014.

– Jeg var sjokkert. Hvordan visste alle disse at jeg eksisterte?

Global Bob hadde delt dansevideoer på YouTube og sosiale medier i flere år. Og nå ville de betale han for å komme.

Han hadde undervurdert videoenes rekkevidde. Ikke minst folks oppslukende interesse for den jamaicanske dansekulturen.

Over ti år seinere er Bob i Norge for første gang.

Det handler om å ta plass

– Hvis jeg får folk til å føle istedenfor å tenke, da har jeg nådd målet mitt. Vi tenker altfor mye, sier danselærer Sofia Peralta.

Hun droppa ut av universitetet for dancehall. Og i 2021 sa hun opp jobben og leiligheten for å flytte til Jamaica.

I dag er hun danselærer på flere ulike dansestudio i Oslo.

– Jeg føler dancehall er så raw. Det er så sykt mye lidenskap. Uansett om det er noe positivt eller negativt, skal det uttrykkes fullt ut – uten å pynte på sannheten.

– Det synes jeg var skikkelig befriende, forteller Sofia.

I «female dancehall», blir sensuell og akrobatisk dansing ofte sett på som en arena der kvinner kan uttrykke seg fritt.

Når en «jente-sang» spilles på en gatefest i Jamaica, må alle andre stå stille, mens damene tar over dansegulvet.

Det handler om å ta plass.

Ansvaret stikker dypt

Når Global Bob underviser i dancehall, føler han et tungt ansvar for at folk skal forstå hvor kulturen kommer fra.

På dancehall-scenen har nemlig flere ikke-jamaicanere tatt æren for de unike dansestegene fra Jamaica.

For eksempel da flere kritiserte koreograf Parris Goebel og Justin Bieber, for å ikke henvise til Jamaica. I Biebers musikkvideo «Sorry», brukte Goebel flere dancehall-steg fra blant annet Bogle.

Ifølge Global Bob var koreografen i dansetimene hans få måneder tidligere.

Men det betyr ikke at det ikke er lov for andre enn jamaicanere å danse eller undervise i dancehall, mener Bob.

– Jeg sier ikke at du skal gå gjennom de samme kampene som vi går gjennom, men det handler om respekt.

Det er når folk ikke krediterer hvor kulturen og dansen kommer fra, at problemer oppstår.

Har skapt provokasjon

På «Pure Jamaican Vybz» blir det satt av egen time til teori om dancehall. Kulturen er bred.

Og det er ikke alle elementene i dancehall som blir akseptert av hele miljøet. For eksempel «daggering», har blitt anklaget for å være kvinnediskriminerende. Global Bob mener at det har blitt for røft.

– Det var ikke slik jeg vokste opp. Dansebevegelsene ble laget for å hylle kvinnen, svarer han.

– Det er lett å «shame» det aspektet av kulturen. Men det handler ikke om å shame, men å informere folk om den, sier Sofia Peralta.

I tillegg har flere reggae- og dancehall-tekster blitt kritisert for å være homofiendtlig.

Global Bob svarer at tekstene ikke nødvendigvis har en «bokstavelig» betydning. Men:

– Musikken er et resultat av det som beveger seg i samfunnet, svarer Global Bob.

En dansefamilie

I det norske dansestudioet Subsdans, damper elevene av svette.

Mellom musikken løper en av danserne til vinduet for kald luft. Men bare i noen sekund, før det danses for fullt igjen.

– En gang til! roper danselærer Freddy Milanya. Mer enn en gang.

Det var blant annet Freddys evne til å formidle dancehall som gjorde at Sofia virkelig fikk øynene opp for dansen.

Etterspørselen på timene tyder på at den norske dancehall-scenen vokser.

– Jo mer den vokser, desto bedre føler jeg at det blir. Spesielt når jeg ser fellesskapet og relasjonene som oppstår, sier danselærer Freddy Milanya.

Kunsten som beskyttelse

Freddy Milanya vokste opp i slumområder i Kenya, og kunne kjenne seg igjen i reggae- og dancehall-musikken.

Klærne på videoene lignet på Freddys, og husene i bakgrunnen så ut som nabolaget. Musikken formidlet hverdagen hans.

Han begynte å imitere og studere videoer fra gatefester på Jamaica.

Etter hvert ble Freddy så dyktig at han ble et kjent fjes i området. Dansen ble beskyttelse, en følelse av trygghet i området. På samme måte som danserne på Jamaica opplevde det.

Nå kjennes rytmene fra anlegget i Kingston hos den svette klubben i Oslo.

Plutselig høres sangen «Nuh Linga», som også Usain Bolt danset til når han vant OL-gull.

Twerkende rumper rister på dansegulvet.

Et par nordmenn følger med i fascinasjon. Andres øyne skriker kultursjokk.

Men én ting er sikkert.

Den jamaicanske dansen har kommet til Norge.