Munch visste at han var et geni

I Edvard Munchs bilder er det ingen mangel på nedstemte menn. De kryper sammen i møte med sterke, sexy kvinner. De skjuler ansiktet i hendene. Ofte er de isolerte fra andre, alene med den tause melankolien sin. Når de ikke skriker ut sin angst mot solnedgangen, så klart.

Det er lett å se for seg Munch selv slik: Angstfylt, følsom, preget av å ha mistet moren sin og søsteren sin da han var barn, uheldig i kjærligheten, utskjelt av kritikere i en samtid som ikke forsto ham.

Og så var det vel mer komplisert enn som så. Historiker Ivo de Figueiredo lanserte denne uken det første bindet i sin store biografi om Edvard Munch. Det er sjelden kost at det kommer så store verk selv om et gigantisk navn, så utgivelsen er en liten begivenhet.

Det er også store sjanser for at den Munch som trer frem i et slikt verk, er den skikkelsen som vil bli stående i bevisstheten for mange lesere. Og hvem er egentlig han?

I den nye biografien er han også et rakrygget vidunderbarn som sprader nedover Karl Johan. Som aldri helt mister selvtilliten fra overklassefamilien han egentlig tilhørte, selv om det var lite penger i barndomshjemmet. Som er det store håpet for norsk kunst og som ganske tidlig anerkjennes som et geni, av andre kunstnere og ikke minst av seg selv. Som maler som besatt.

Som skjønner at tragediene i livet hans også gir ham potent råstoff for kunsten. Og som er fullt klar over at skandalene som ombruser de «stygge» maleriene hans på ingen måte skader ham. Tvert imot.

Mytene om dekadente, selvdestruktive kunstnere er slett ikke bare en myte. Mange av dem som lager verk som blir stående, har ønsket å leve hardt. De har vært trukket mot erfaringer og tilstander som mange andre styrer unna.

Men myten kan komme i veien for det enkle faktum at rus og overskridelse fort kan komme til å stå i veien for produktiviteten. Og hvis du er virkelig dedikert til kunsten din, vil du ofte rett og slett prioritere å male, eller skrive, eller komponere. Mozart og Shakespeare, to andre utvilsomme genier, var begge arbeidsnarkomane. Det var også vår mann.

Ivo de Figueiredo stiller også Munch opp som kontrast til Hans Jæger, som virkelig var både destruktiv og selvdestruktiv. Jæger er oppslukt av selvmordstanker som for Munch fremstår som ubegripelige. De døde kan jo ikke male.

For dagens publikum bør det ikke være vanskelig å forestille seg Munchs omgivelser, og hvordan han måtte tenke og navigere. Det landskapet som han og vennene hans vandrer gjennom, er nemlig den moderne storbyen. Inntrykk og personligheter flimrer forbi på de brede fortauene. Varemagasinene bugner av varer, og shoppingsamfunnet er i ferd med å bli født.

Sosiologen Richard Sennett er blant dem som ser det moderne mennesket bli til nettopp på denne tiden. Religionen er mindre viktig enn før. Økonomien eksploderer. Gode og dårlige investeringer kan sende deg opp i overklassen eller ned i konkursen. Det virker som om det er mulig, på en helt annen måte enn før, å skape seg selv og sitt liv.

Folk blir mer fri, men også mer nervøse for å trå feil. Klærne du har på deg er ikke lenger bare noe du arvet fra storesøsteren din eller har brukt i fem år på rad. Du har antagelig kjøpt dem, valgt dem fremfor de andre klærne i butikken. Dermed blir de også symboler, et uttrykk for hvem du er, for hvor god smak du har. Du tolker og feiltolker andre, og er engstelig for å bli feiltolket selv.

Slik Ivo de Figueiredo ser ham, er Munch en som forstår at tidene har forandret seg. Han vet at han, avantgardisten, den visjonære, er prisgitt folk med penger, folk som kjøper ting. Ofte vil dette borgerskapet være litt gammeldagse, glade i det velkjente. Han må få dem til å kjøpe det nye, det de egentlig ikke liker. Hvordan oppnår han det? I alle fall delvis gjennom å iscenesette seg selv.

«Inger på Stranden», et mykt kveldsbilde av søsteren Inger, ble skarpt kritisert under Høstutstillingen 1889. Inger-skikkelsen så livløs ut, og folk kunne ikke forstå hvorfor steinene så ut som puter.

Munch overtalte straks kunstner Erik Werenskiold til å kjøpe bildet for en oppsiktsvekkende billig penge. Dermed kunne han skilte med å ha solgt utstillingens mest utskjelte bilde. En kan bare tenke seg hva de som hadde kritisert ham, tenkte. Hva var det de ikke hadde forstått?

Og så var jo Edvard Munch alt det andre også. Sykelig og nervøs. Stadig blakk. Sterkt preget av oppveksten hos den ustabile faren, den anspente og oppfarende legen Christian Munch. Men i moderne tider er det ikke nødvendigvis noen motsetning mellom å kjenne på vonde følelser og å bruke dem bevisst. Fordi man både er seg selv og spiller seg selv, hele tiden.