Anmeldelse

Ambisiøs debutroman om Palestina-konflikten

Isabella Hammads roman om palestinernes historie, «Pariseren», vakte oppsikt da den ble utgitt på engelsk i fjor. Det kan jeg forstå.

Isabella Hammad og bokomslag "Pariseren"

EGEN FAMILIEHISTORIE: Isabella Hammad (28) debuterer med en roman om palestinernes historie. Det er også en bevegende bok om personlig vekst og fall.

Foto: KATHY COULTER / Pelikanen forlag

Debutromanen til 28 år gamle Isabella Hammad er en ambisiøs, bredt anlagt 600-siders roman om et folks kamp for å få en egen nasjon – flettet sammen med en manns tragiske skjebne. Det er også en fortelling om europeernes arrogante blikk på araberne ved starten av forrige århundre.

Året er 1914. Midhat Kamal er vår mann. Han er sønn av en velstående tekstilhandler fra Nablus (en by på våre dagers Vestbredden) som 19 år gammel blir sendt til Frankrike for å studere medisin. Hensikten er også å redde ham unna innrullering i den osmanske hæren.

Den fremmede

I Montpellier forelsker han seg – ikke uventet – i datteren til professoren han leier hos. Følelsene blir gjengjeldt, men ikke uten komplikasjoner.

Når Midhat dessuten oppdager at han blir brukt som et antropologisk forskningsobjekt for professoren, som interesserer seg for virkningen på en primitiv hjerne av å lære seg et nytt språk, bryter han over tvert og drar til Paris. Der kommer han i kontakt med andre unge palestinere som er i ferd med å danne en nasjonalistisk arabisk organisasjon.

Midthat er mest interessert i kvinner, klær og filosofi. Så får han også kallenavnet «Pariseren», når han med elegante franske manerer og dobbeltspente dresser returnerer til hjembyen Nablus.

Isabella Hammad, som er vokst opp i London, har brukt sin egen oldefar som modell for Midhat. Hun tegner et nærgående og avslørende portrett av et menneske på godt og vondt. Midthat er en mann som aldri føler seg hjemme noe sted, og som – når han gjør opp status – føler han har kommet til kort på alle livets områder.

Mange stemmer

Rundt Midhat serverer Hammad oss et stort persongalleri. Jeg frydes over hvor mye personlighet og liv hun får stappet inn i dem. Det være seg den farløse, men formuende ungjenta som blir reddet unna tre gamle onkler som alle vil kapre henne som kone for sønnene sine, den innbitte frihetskjemperen som mister troen på mening i blodbadet før han ender som martyr i opprøret mot britene, eller den franske presten som skriver bok om innbyggerne i Nablus, og som fristes til å gi strategiske opplysninger til det britiske mandatstyret.

Det er til tider mange navn og skikkelser å holde styr på i dette overflødighetshornet av en roman. Det senker lesehastigheten, noe som i seg selv ikke er så dumt, men det reduserer også flyten i leseopplevelsen. Drysset av arabiske og franske setninger kunne med fordel vært oversatt.

Jeg er takknemlig for at forfatteren forrest i boken gir en oversikt over alle de medvirkende, og bakerst et lite resymé av viktige politiske hendelser i Palestina-spørsmålet i en 50-årsperiode fra slutten av 1800-tallet.

Best er boken når den ikke gir politiske henvisninger til talløse aktivister, men griper fast i konkrete scener, som 7-åringen som elsker begravelsesfølger og oppsøker alle hun finner, eller bruden som slett ikke vil røres av mannen sin på bryllupsnatten og flykter opp på et skap.

Relevant historie

Jeg diskuterte nettopp boken med kollega Sidsel Wold, som har vært utenrikskorrespondent for NRK i Midtøsten i mange år og som kjenner både området og historien godt. Hun er imponert over Hammads arbeid og mener det er viktig at flere palestinske forfattere nå skriver om sin egen historie. Hun nevner blant andre Susan Abulhawa, som har fått mange norske lesere med sin roman Morgen i Jenin og som nå kommer med en ny roman. Jeg vil også trekke frem Solens port av Elias Khoury, en medrivende murstein som beskriver palestinernes liv etter 1948 og opprettelsen av staten Israel.

Språklig er Hammad sikker til debutant å være. Tungt blir lett, og bildene er originale. Hun lar for eksempel en av personene sine betrakte månens kopparrete ansikt. Det er fint beskrevet.

Pål H. Aasens oversettelse fra engelsk er god. Dessverre er det mange trykkfeil i romanen. Det må forlaget ta på sin kappe.

Trykkfeil til side: Denne romanen er så full av klokskap og har et så høyt ambisjonsnivå at man får utvidet horisonten. Den gir meg dessuten lyst til å lese mer fra den samme tidsepoken – og til å gå til historiebøkene for å lære mer. Dette er litteratur som virker.

«Pariseren» er en bok som pløyer dypt både i menneskesinnet og i verdenspolitikken. Isabella Hammad har skrevet en historisk roman med stor relevans for dagen i dag.

Hør innslaget med litteraturkritiker Anne Cathrine Straume og utenriksreporter Sidsel Wold om boken i Studio 2:

Anbefalt videre lesing: