Elias Khoury
«Solens port»
Aschehoug 2004
Oversatt fra arabisk av Anne Aabakken
«Solens port» er en forunderlig bok. Den inneholder så mye sorg og smerte, men likevel er det kjærligheten som trer frem, som blir stående, når et liv skal gjøres opp. For det skal det i denne 700 siders romanen, som blir både en vareopptelling i ett enkelt menneskes liv, og en dokumentasjon av et helt folks historie.
Å fortelle sitt liv
Den aldrende geriljakjemperen Yunis ligger i koma på sykehuset i flyktningeleiren Shatila. Han ville dødd i løpet av timer om ikke vår forteller, doktor Khalil, som slett ikke er doktor, men som absurd nok arbeider som en, etter et tre måneders kurs i medisin, hadde holdt ham i live med omsorgsfull pleie. Han forteller historier. Et hundretalls sikkert, om unggutter som blir martyrer, om mødre på flukt med sine barn, om landsbyer som ble jevnet med jorden. Men først og fremst forteller han Yunis' historie, som er fortellingen om stor kjærlighet som ikke kunne leves, fordi krigen krevde noe annet.
Nær menneskene
Og fordi "Solens port" skildrer menneskene, og deres enkeltskjebner og konkrete, gjenkjennelige forhold til foreldre, ektefeller og barn, blir inntrykket ekstra sterkt. For vi ser hva maktmisbruk og urett gjør med folk. Bak døden, volden, terroren. Som en av personene i boken sier, har en hel generasjon palestinere levd "midlertidige" liv, i vente på at det virkelige livet kunne leves når tidene ble bedre. Men tidene ble ikke bedre.
Elias Khoury er kulturredaktør for avisen An-Nahar i Beirut. Han har skrevet romaner og essays, og er oversatt til flere språk, også hebraisk. Om han i "Solens port" skrildrer palestinernes uutholdelige skjebne, fremfører han også en protest mot alle voldsovergrep, enten de kommer fra øst eller vest, fra kristne eller muslimer.
Musikalitet
Også språklig er "Solens port" en mangslungen roman. Det er en stor musikalitet i fortellingene, en nærhet uten dvelen i døden, en heller stillferdig fremvisning av konkrete situasjoner og reaksjoner i en umulig verden. Fortelleren har en sterk og klar stemme, og bokens bølgende rytme synes godt ivaretatt av den norske oversetteren Anne Aabakken.
700 sider sorg er mye, og de mange uvante navnene kan gjøre en norsk leser forvirret. Men samtidig er boken utsøkt sanselig, lukten av oliven og basilikum pipler ut mellom sidene, og viser hvor rikt og vakkert dette området av verden kunne ha vært.
Kulturnytt, NRK P2, 27. september 2004
Se også
