Diana Darkes kjærlighetsforhold til Syria går langt tilbake. Hun har vært høyt og lavt i landet siden hun kom dit første gang, som student, i 1978.
På en av sine mange vandringer i den syriske hovedstaden Damaskus, kom hun over en osmansk årbok som kunne fortelle at det i år 1900 var registrert 16.832 hus innenfor bymurene. I 2005 ble hun eier av en av dem – et atriumhus med fontene i bakgården i gamlebyen.
Ellevill historie
Byggeskikken går tilbake til det gamle Mesopotamia rundt 2500 år før Kristus, og må være alle arkitekters våte drøm. Værelser og rom er som skapt for både å magasinere varme og å holde kulde ute på ulike tider på dagen. Økohus er altså ingen ny oppfinnelse.
Selve huskjøpet er en ellevill historie. Bashar al-Asads Syria hadde riktignok planer om å modernisere bankvesenet, men brødrene som selger foretrekker utbetaling i kontanter. Darke sitter fjetret og følger brødrenes opptelling, som tar seks timer (!).
By full av paradokser
I årene som følger går hun i gang med en møysommelig restaurering, der målet er å sette huset i stand så opprinnelig som mulig. Men hva er egentlig opprinnelig i et hus – og i en by – som rommer all verdens sivilisasjoner?
Darke beskriver Syria før krigen som et land fullt av paradokser. På den ene siden et brutalt diktatur. På den andre siden et land der all slags trosretninger levde side om side, og kirkeklokkene ringte om kapp med bønneropene fra minaretene.
Å restaurere hus i Damaskus viser seg å være en komplisert affære. Komplisert må det også ha vært å skrive denne boken. Prosjektet ble påbegynt allerede i 2010, og skulle ifølge Darke være «en fredfull bok». Men mørket senker seg over landet, og hennes mange gode hjelpere blir snart tvunget til å søke tilflukt i huset de hjalp damen fra England med å gjenoppbygge. En av dem skal også oppføre seg som reneste Judas når det kniper som verst.
Dermed må Darke kjempe for huset i Damaskus.
Taper huset av syne
Helt lett kan det ikke ha vært å balansere fortellingen om den eskalerende borgerkrigen med hennes personlige historie. En stund taper vi både huset og menneskene i det litt av syne. Boken utkom for første gang i 2014. Den norske utgaven inneholder et nyskrevet forord fra november 2019, men handlingen i boken toner ut med at Angela Merkel og Tyskland tar imot syriske flyktninger i 2015 med åpne armer, under mottoet «Wir schaffen das». Boken ser altså ut til å være revidert siden den utkom første gang.
Men også siden 2015 har mye vann rent gjennom Eufrat og Tigris. Man tar seg i å savne en oppdatering, som Darke ga muntlig under Bergen Internasjonale Litteraturfestival denne uken. Der fortalte hun at de mange flyktningene nå er flyttet ut, og en familie er flyttet inn. Diana Darke har vært i landet hun elsker, men som hun nå bare unntaksvis slipper inn i, sju ganger siden krigen startet.
Lett å sympatisere med
De rabiate islamistene i IS, som er vant til å stå i sentrum av de fleste nyere fortellinger fra Syria, må finne seg i å være henvist til en statistrolle i denne boken. Så er det heller ikke dem som står for de fleste drapene i det herjede landet, skriver Darke. I boken står det at IS var ansvarlige for mellom én og to prosent av de mellom 500 000 og to millioner døde i Syria, mens ansvaret for 90–95 prosent av de døde hviler på skuldrene til Bashar al-Asad og hans iranske og russiske allierte.
Tonen forblir nøktern, men Darke legger ikke fingrene imellom når hun beskriver overgrepene mot den store, tause majoriteten i landet.
Det er hos hennes syriske venner sympatien ligger. For leseren er det lett å sympatisere med henne.
