Senkapitalist i motbakke

Det er bare å innse det.

Jeg (f. 1970) begynner å bli gammel.

Generasjonen jeg tilhører har blitt et historisk fenomen, og de holdningene jeg og vi hadde, begynner å bli daterte de også.

Vi som er født på syttitallet, har murens fall i 1989 som et sentralt omdreinings­punkt.

Derfor er det kanskje relevant, i politisk sammenheng, å omtale oss slik den tidligere Høyre-politikeren Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) gjør i sin nye politiske debatt­bok.

Han kaller oss «89-ere».

Discman og gule solbriller

Skal vi tro Røe Isaksen, var vår generasjons fremste kjennetegn at vi var globaliserings­tilhengere.

Ikke alle vil kjenne seg igjen i den beskrivelsen, på samme måte som ikke alle født på førti­tallet kjente seg igjen i verdiene til 68-generasjonen.

Men grunnleggende sett mener jeg Røe Isaksen har rett.

De aller fleste av oss, der vi sto med vår discman og gule solbriller på skogs­rave i utkanten av Berlin eller Kristiansand, kjøpte den amerikanske stats­viteren Francis Fukuyamas tese om at vi var ved historiens slutt.

Nå var det bare å sette seg halvt avmektig tilbake i lenestolen, og betrakte hvordan kapitalismen og det liberale demokratiet toget seier­rikt gjennom verden.

Han har lest, og siterer flittig fra det som vel må kunne sies å være standard­verkene i fremadstormende statsvitenskap-studenters bibliotek, som «Slutten på historien» av nevnte Fukuyama og «The Lexus and the Olive Tree» av amerikanske Thomas Friedman.

Ideologer som i sin tur sikkert ble lest av datidens beslutnings­tagere.

Forbløffet og skremt

Politikere som Tony Blair i Storbritannia. Gerhard Schröder i Tyskland. Bill Clinton i USA. Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg i Norge satt ved roret.

Røe Isaksen beskriver treffende hvordan de alle, på tvers av politiske skille­linjer, var preget av utviklings­optimisme.

Global handel skulle fremme demokrati og motvirke krig og konflikt.

Slik gikk det som kjent ikke.

Handel med Kina førte ikke til at de ble et demokrati. Gassrør­ledninger til Russland ble et maktmiddel i krigen mot Ukraina.

Den politiske debatten har endret seg. Globaliserings­entusiasmen er erstattet av kultur­kamper, noe Røe Isaksen virker både forbløffet og lettere skremt over:

Traust i Porsgrunn

Jeg savner ikke at han byr mer på seg selv.

Det han derimot burde skrevet mer om, er hjembyen Porsgrunn, som han beskriver som «denne triste, trauste industri­byen som oste av rusten fortid» der ingen norske gutter ble sjøfolk lenger.

Men både det at Porsgrunn ble en industri­by, og at unge, norske gutter ikke lenger reiste til sjøs var ikke naturgitte hendelser – det var resultat av politiske beslutninger.

Akkurat dette, hvordan globaliseringen av verdens­økonomien også fikk følger i en liten norsk småby, hadde jeg gjerne hørt mer om.

Røe Isaksen skal ha ros for at han tenker globalt, men boken ville hatt større relevans for et norsk publikum hvis han hadde tenkt mer lokalt.

Istedenfor skriver han om at vår tid er preget av militær opprustning og statsledere som snakker mer om sikkerhet enn om handel.

Vi er langt unna den verdenen Røe Isaksen så for seg.

Andre i samme generasjon vil trolig hevde at dette så de komme for lenge siden.

Men at verden gikk i stikk motsatt retning av hva 89-eren Røe Isaksen trodde og håpet på, ser ikke ut til å ha inspirert ham til å flytte seg noe særlig politisk.

Hør Torbjørn Røe Isaksen by på seg selv i Drivkraft:

Fastfrosset

Han står nærmest fastfrosset i det verdens­bildet han bygde seg i løpet av 90-tallet, selv om han er noen illusjoner fattigere.

Like fullt er «Ingen tror på nåtiden» en ambisiøs og vellykket politisk debattbok av den sorten både aktive og ekspolitikere burde skrive flere av.

Men boken hadde definitivt blitt mer spennende hvis Røe Isaksen i enda større grad hadde forankret det globale i det lokale.

Det er denne historien vi deler. Det er her vi bor.

Oppdatert 10.08 kl 20.30: Setningene «Det er denne historien vi deler. Det er her vi bor.» lagt til i slutten av teksten.