Arven fra 1968

Fra 1968 spredte et studentopprør seg som ild i tørt gress. Ungdom slo ut håret, og forkastet foreldrenes verdier, væremåte og verdensbilde.

Studentopprøret ga navn til en myteomspunnet generasjon, sekstiåtterne. I en podkastserie på fire deler har Ekko reist tilbake i tid for å finne ut hva som egentlig skjedde rundt 1968, og hvordan endret det Norge.

Hør alle episodene her:

En viltvoksende motkultur

Sekstiåtterne fikk livssynet og verdensbildet sitt grunnleggende radikalisert av begivenhetene rundt 1968, så grunnleggende at de ble preget for livet.

De gjorde opprør mot hierarkier og autoriteter, brøt ned foreldres og læreres tunge autoritet, angrep selvsagte «sannheter», normene for hvordan man skulle leve, og det borgerlige samfunnets institusjoner og tradisjoner.

Opprøret rundt 1968 er et livsstilsopprør og et politisk opprør. Det utløste den moderne kvinnebevegelsen og den moderne miljøbevegelsen. Og en viltvoksende motkultur. Alt kom i bevegelse: kjønn, klær, levesett, verdier, og tilliten til USA som frihetens forpost og beskytter.

Førte til likestilling og motreaksjoner

SV-politiker Bård Vegar Solhjell sier til NRK at 68-erne har hatt en stor positiv betydning for likestilling i Norge.

– De skapte en friere kvinnerolle, og dro med seg et syn på at kvinner kan gjøre som de vil, ha maktposisjoner, bestemme over egen seksualitet, gifte seg og ta ut skilsmisse. Det har hatt stor effekt, sier Solhjell.

Han mener imidlertid frihetskampen også har hatt utilsiktede virkninger:

– Den største uante konsekvensen er dagens høyrepopulisme, som er det uekte barnet av sekstiåtteropprøret. De som sto for et sterkt liberalt opprør mot kirke, tradisjonelle familiestrukturer, verdier og hierarkier i samfunnet var bare et mindretall, det var fortsatt mange med stikk motsatte verdier. Den verdiliberale mobiliseringen har nå fått sin motreaksjon i Europa og Norge, sier Bård Vegar Solhjell.

– En elitebevegelse

68-erne er kjent som en generasjon som utfordret «makta», men som selv fikk så stor makt, så sentrale posisjoner i media, akademia og kulturliv – at man snakker om et kulturelt hegemoni helt fram til 80-tallet.

De hadde lenge definisjonsmakten i den liberale offentlighet, og preget lenge de rådende verdier, begreper og tenkning rundt familie, skole og kjønn. Altså hva det var akseptert å tenke og mene.

– 68-erne var en elitebevegelse, og det var de totalt blinde for. Det var overklassens eller øvre middelklassens barn. De hadde sympati for de undertrykte massene, og anså seg for å være representanter for dem. Men de endte opp på toppen av samfunnet, akkurat som sine foreldre, sier Asle Toje, forskningsdirektør ved Det Norske Nobelinstitutt.

– De var født til å være på toppen, og endte der. Det er ingen stor suksess for likestilling og demokrati at mennesker som kommer fra slektene som har dominert Norge i flere hundre år, lykkes i å gjøre det på samme måte som foreldrene, sier Toje.

Hør mer i Ekkos gravøl for 68er-generasjonen.